En studie i kaotisk debatt

Jeg har flere ganger uttalt meg kritisk til Verdidebatt.no. I utgangspunktet liker jeg nettstedet, litt, men jeg syns det ødelegges av kverulanter og debattkåte folk uten en ydmyk nok holdning til sine motdebattanter. Debattene tar helt av uten å bli særlig konstruktive.

Akkurat nå foregår det to debatter som kan være et studie verdt, til skrekk og advarsel. Den ene er om Tro og vitenskap, den andre er om Homofili. Med andre ord klassiske høytemperaturdebatter uten takt og tone.

Steen Jensen og kirken

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.

De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.

For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.

Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.

I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

Beste argumentet vinner - et slags livssyn?

Fotballtrener Martin Andresen sa denne uken at han aldri skulle skifte filosofi. Nå skal jeg ikke overdrive betydningen av det han sa, men jeg ønsker likevel å bruke utsagnet som et utgangspunkt.

Vi er inne i en valgkamp. Partiene lover i det lange og det brede for å sikre seg stemmer. Slik må det kanskje være. Men de må da også regne med å bli konfrontert med hva de lovet og hva de stod for i valgkampen når de senere har fått makt. Vi reagerer alltid når de skifter standpunkt fra en valgkamp til politikken skal gjennomføres. Da har de lurt oss.

Men bortsett fra det tilfellet er det som regel en bra ting å skifte standpunkt innimellom. Jeg tror det er et bevis på at man er et levende og tenkende menneske. Martin Andresens påstand har noe umodent og barnslig over seg.

Jeg er derimot ikke like sikker på at omgivelsene våre syns det er like greit at vi skifter mening. Hvor lett er det vel ikke å få ord på seg for å følge vinden, å være ustødig? Naturlig nok vil det jo være meningsfeller som reagerer mest negativt. Svikter du oss?

Av en eller annen grunn kan det virke som om fotballfans er de mest vanskelige når det gjelder dette. Man skifter ikke mening om hvilket lag som er best, hvilket lag man ønsker å holde med. Merkelig egentlig.

Jeg mener det står respekt av politikere som skifter mening. Når det skjer på en ryddig måte, vel å merke, og ikke på måten skissert ovenfor. Det står også respekt av politikere som skifter parti.

Vi som holder på med kristen tro og apologetikk har nesten et slags livssyn som går ut på at vi skal mene det som er best begrunnet. Vi har på en måte overlatt oss til "det beste argumentet vinner". Det betyr i praksis at vi skifter standpunkt av og til. Ærlighet er en viktig verdi. Jeg kan ikke på noe tidspunkt se at ærlighet ikke skal være meget høyt ansett blant kristne.

Artisten Elvira Nikolaisen har vært tydelig på at hun har forlatt kristen tro. Hun kom fram til at hun måtte stå for noe annet. I den forbindelse har hun også nevnt at ærlighet var en verdi hun hadde lært seg i sin kristne familie og at foreldrene ville at hun skulle stå for det hun stod for selv. Og selv om hun ikke lenger stod for det de stod for, var hun i hvert fall ærlig mot seg selv.

Jeg tror at kristen tro er begrunnet med de beste argumentene. Det er mye innenfor troen jeg ikke er like sikker på hele tiden, men også der søker jeg å mene det som er best begrunnet. Det er et mål for meg å søke de beste argumentene. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg mener dette fordi jeg mener det, selv om jeg av og til havner på nettopp det. Det er umulig å ha et hundre prosent velbegrunnet liv i alle deler.

Vis meg argumentene dine, og jeg skal si deg hvem du er.

Glimrende Gudmund Hernes til studenter

Morgenbladet gjengir denne uken en tale Gudmund Hernes holdt til studenter ved Universitetet i Bergen. Han serverer gullkorn på gullkorn, som han er veldig god på. Talen bør leses i sin helhet, men jeg gjengir her begeistret noen av sitatene.

Til universitetet er dere ikke kommet for å være dere selv - hit er dere kommet for å bli noe annet. Det verste som kan skje var om dere forlot universitetet som dere er i dag.

Hva er da universitetets program for deg? Enkelt sagt dette: Å la deg få sjansen til å oppdage ditt eget talent. [...] Hva er det som står i veien mellom deg og ditt talent - mellom det du kommer til universitetet med og det du faktisk kan bli - nå som du går inn i de årene som for deg kan bli de store forandringers tid? Svaret mitt er enkelt: Den eneste som står i veien er deg selv.

Spørsmålet er ikke om du har inspirerende lærere - men om du selv er en inspirerende student. Kan du trekke andre studenter med i en interessant debatt? Følger du så godt med i faget at du egger lærerne til å følge med? Kan du stille dem noen spørsmål de ikke har et godt svar på - stille dem til veggs? For det er universitetets oppgave: Å stille spørsmål vi ikke har gode svar på - og så sette inn evner og energi på å finne svaret.

Resten av talen kan du lese selv her.

2 Tim 4

2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! 3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 4 De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.

Ingen grunn til å stemme Arbeiderpartiet

Det er ikke ofte jeg skriver om partipolitikk på denne bloggen, men nå kommer det noe som likner.

Tragedien 22. juli rammet Norge hardt. Og Arbeiderpartiet og AUF spesielt hardt.

Statsministeren har stått fram som en meget dyktig og god leder i denne situasjonen. Han, sammen med bl.a. kongehuset og Oslos ordfører, fortjener all honnør. Vi trenger slike ledere.

Ikke uventet velter det en sympatibølge inn over Ap nå når valgkampen starter. De gjør et enormt hopp oppover på meningsmålingene. Det er forståelig.

Det beste som kan komme ut av tragedien i juli er at folk blir enda mer glade i demokratiet vårt. Jeg tror kanskje det vil skje også. Folk bør stemme og engasjere seg i politiske spørsmål.

Men den eneste gode grunnen til å stemme på Ap, er at man er enig i Ap sin politikk, uavhengig av det som har rammet partiet i det siste. Og hvis bykset på meningsmålingene skyldes at flere har kommet fram til at Aps politikk er den beste, har jeg ingen problemer med det. Da skyldes det økt politisk bevissthet, og det er bra.

Hvis man nå plutselig stemmer Ap fordi man syns synd på partiet, er det mer problematisk. En slik sympati bør vises på en annen måte enn gjennom stemmeseddelen. I år snakker vi om lokalpolitikk. Vi skal stemme på de som skal styre lokalmiljøet vårt de neste fire årene. Da er det politikken og lokalpolitikerne som gjelder, og kun det.

En litt selvfølgelig og banal konklusjon, men: Stem på partiet du er mest enig med, ikke partiet du syns mest synd på. Sympati med Ap må vises på andre måter enn gjennom stemmeseddelen.

Bøker til hjelp

I går tok jeg opp et lite problem knyttet til bibeltekster. Det finnes mange vanskelige bibelsteder. Og for bibellesere som tror at Bibelen er noe mer enn en vanlig bok, kan de være store utfordringer.

Heldigvis er det gode svar å få på mange av dem. Og heldigvis er ikke vi de første som leser Bibelen. De fleste vanskelige bibelsteder er blitt grundig undersøkt av andre. Bøker som setter fokus på dette, er, ikke uventet, mer vanlige blant konservative kristne enn i mer liberale miljøer.

Jeg liker slike bøker. Det er inspirerende å lese kloke menneskers tolkninger. Jeg sluker på ingen måte alt rått. Bibeltolkninger skal ikke slukes rått. Aldri. De skal prøves og testes om de holder mål i møte med Bibelen som helhet. Det er et godt luthersk prinsipp.

Siden bøkene kommer fra USA, er det også visse kulturforskjeller som spiller litt inn av og til. Likevel, det er verdt å ha en eller flere slike som oppslagsverk. Grunnen til at to eller flere er lurt, er selvsagt at de tolker litt forskjellig.

Nedenfor er det noen mulige bøker lenket til en billig nettbutikk:

Hvis noen har andre tips, så skriv dem gjerne i kommentarfeltet.

Bommet Jesus på timingen?

Av og til henger man seg opp i ting som ikke går helt opp.

En liten "detalj" jeg har tenkt litt på i det siste, er om Jesus profeterte feil om seg selv når han sa hvor lenge han skulle være død før han stod opp igjen. Dette er ingen stor sak, men det er ofte slike små problemstillinger som fører en inn i større eller mindre tvilsperioder.

Noen vil hevde at Bibelen er feilfri, for Guds Ord kan ikke være feil. Andre vil si at Bibelen er full av feil og selvmotsigelser fordi den er et produkt av mange forskjellige mennesker over en lang tidsperiode.

Jeg tror Bibelen befinner seg i spenningsfeltet mellom disse to posisjonene. Den er ikke så motsigelsesfull som den har fått rykte på seg for å være. Men den går heller ikke helt opp i perfekt Sudoku-kabal. Den har en menneskelig side vi ikke kan se bort fra.

Likevel, mange ganger leser vi den feil, både fordi vi mangler kunnskap om tiden den beskriver, språket den er skrevet på, og ikke minst manglende forståelse for hvilken sjanger teksten er skrevet i. Om vi bommer på sjangerforståelsen og gir teksten en hensikt den ikke er ment å ha, må det jo bli galt.

Det var bare litt generelt om bibeltolkning, men nå tilbake til problemstillingen jeg reiste.

Jesus sier i Matt 18, 38 - 40 at han skal oppfylle Jona-profetien ved å være død i tre dager og tre netter.

For slik profeten Jona var i den store fiskens buk i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.

Problemet er at vi sitter på fasiten, og den er på langt mindre, en og en halv dag og to netter. Jesus døde på fredag og stod opp på den tredje dagen, altså søndag morgen. Hvis Jesus var den han sa han var, hvordan kunne han ta feil her?

Flere kommentatorer peker på at denne tidsdifferansen ikke er noe problem for Matteus, men hvorfor? Det er i hvert fall et par mulige løsninger:

1. Tidsregning var noe annet enn vår nøyaktige tidsregning. Tidsbenevnelser var mer symbolske. Man tenkte tid på en annen måte enn vi gjør.

2. Jesus la vekt på meningen i det som skulle skje. For Jesus var ikke tiden i graven viktig, men at han oppfylte et Jona-tegn.

Vi har kanskje ikke løst problemstillingen helt, men jeg tenker at siden dette ikke var noe problem for forfatteren av evangeliet, så er vel løsningen ikke så uløselig som jeg følte at den var.

Og plutselig får jeg øye på noe litt uventet, en tanke som styrker troverdigheten i det hele. Vi støter stadig på folk som mener at Bibelen er et rent fantasiprodukt, at f.eks. disiplene fant på hele Jesushistorien. Men ville de ikke da i det minste ha sørget for at Jesu profeti og oppfyllelsen av profetien stemte 100%? Det tror jeg.

Var Jesus en apologet?

Spørsmålet høres kanskje rart ut, men bakgrunnen er at i noen miljøer mener man at apologetikk er noe annet enn det Jesus holdt på med. Det er ikke sjelden å møte kristne som er skeptiske til apologetikk. Jeg erfarer det litt oftere enn jeg liker.

I boken "The Apologetics of Jesus" av den kjente apologeten og forfatteren  Norman L. Geisler og den litt mindre kjente Patrick Zukervan går forfatterne systematisk til verks for å vise at Jesus var den største apologeten av dem alle.

Dette er en veldig grei bok. Veldig ryddig og lettskrevet. Den kan godt fungere som en første innføring i apologetikk også. Jeg setter spesielt pris på alle eksemplene fra Jesu egen undervisning.

Jeg er ikke tvil: Jesus bedrev apologetikk på høyt nivå. Det er helt klart mulig å lære mye av hans formidling.

Tro er ingen garanti mot galskap

Jeg kikket på debatten mellom Lars Gule og Stefan Gustavsson i går. Noe av det som ble sagt, satte i gang noen tanker hos meg.

Tro er ingen garanti mot dårlige valg. Det har historien vist oss, og det er lett å være enig i en slik påstand.

I en tenkt verden ville det vært slik at troen på en god Gud, kjærlighetens Gud, automatisk førte til bare gode og kjærlige handlinger. En slik verden finnes ikke. Dessverre er det slik at en del mennesker mener  at siden en slik verden ikke finnes, finnes det heller ingen god og kjærlig Gud. Jeg tror det er en logisk feilslutning.

Nå er "tro" et nokså upresist ord i vår bruk av ordet. Å tro på Gud kan bety alt fra å tro at Gud finnes, til en total omlegging av livet for å leve i overensstemmelse med Guds vilje. For meg vil det å ha en kristen tro ligge nærmere den siste enn den første, med et viktig forbehold. En kristen tro inneholder ikke bare en tro på at noe eksisterer, og en vilje til å handle i overensstemmelse med det, men også en tanke om at det er umulig å få til et 100% perfekt liv, selvsagt på grunn av syndefallet.

I praksis betyr dette at kristne både gjør det de ikke vil, og lar være å gjøre det de vil, for å sitere Paulus. Altså de er syndige mennesker som gjør gale ting.

Bibelen tar høyde for dette. Men jeg tror ikke mennesker tar høyde for det. Derfor vil kristne, med rette, stadig måtte forholde seg til anklagen om at de opp gjennom historien har gjort masse galt. Og kirken er ikke noe unntak. Mange paver, biskoper og prester har stygge historier på samvittigheten. Nå bør det vel også sies at synderegisteret til kirken og kristne kanskje har en tendens til å bli større enn det virkelig er. Likevel, dette skal ikke forsvares, heller ikke bortforklares, men som sagt, dette er ikke noe fremmed for Bibelen. Bibelen snakker sant om mennesket.

Men en troende, en kristen, kan ikke bli stående oppreist slik. Det er ikke uten grunn at syndsbekjennelsen er så sentral i kirken. Det er en ærlighetshandling, og den eneste riktige handlingen en kan gjøre når en har gjort noe galt, å bekjenne sine synder. På kne. Be om tilgivelse. Ikke som et skuespill, som en kynisk renselse uten innhold, men som en oppriktig anger.

Tro er ingen garanti mot gale handlinger, men en tro som ikke fører til anger og bønn om tilgivelse over gale handlinger, er neppe en kristen tro.

En tro bør vel si noe om retningen i livet til et menneske. Det en tror på definerer da hvilken retning livet ønskes å bli levd. Man skulle tro at det å si at man hadde en kristen tro sa noe nøyaktig om hvilken retning man levde. Vi vet at akkurat som ordet tro, er ordet kristen også lite presist. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men hvem har egentlig definisjonsmakt her?

Jeg skulle gjerne ha sluppet en del anklager mot kristen tro med henvisning til den og den personen som kalte seg kristen. Jeg kan nesten få vondt i magen av det. Dessverre er det slik, som jeg også før har skrevet, at kristen tro koblet med makt og maktposisjoner ofte blir en svært uheldig kombinasjon. Kristen tro fungerer best i underdanig posisjon.

Hvem er Gud? Hvem er Jesus? Hva er det å være kristen? Hvilken retning skal livet leves som kristen? Dette er helt fundamentale spørsmål som alltid må være høyt oppe i samtaler, forkynnelse og undervisning i kirke og blant kristne. Eksemplene på alle feilstegene får skjerpe samtalen, ikke legge den død.

Vi kan ikke hindre at galskap gjøres av folk som kaller seg kristne, men vi kan gjøre mye for å skape et klima i kristne miljøer der det verken er akseptert eller lovlig å gjøre det gale. Og et klima der det er helt naturlig å be om tilgivelse.

Et problematisk råd til kristen ungdom

Misjonssambandets Eivind Gjerde advarer mot en debatt mellom humanetikeren Lars Gule og den kristne apologeten Stefan Gustavsson på ungdomsstevnet UL. Han ønsker ikke at kristen ungdom skal delta på et slikt arrangement. Etter hva jeg forstår opptrer han her som enkeltperson, for Misjonssambandet står som arrangør av debatten.

- På UL kan man i ytterste konsekvens risikere at Gule snakker så godt for seg at noen får svekket troen sin, eller at de får tanker som gjør at de kanskje på sikt mister troen sin, sier Gjerde.

Det er et problematisk råd at ungdom bør beskyttes mot innsikt i andres livssyn formidlet av de som selv står for det. Ekstra problemematisk blir det å advare mot dette når humanetikeren Gule vil bli konfrontert med sine standpunkter av en oppegående kristen motdebattant.

Kanskje vil noen ungdommer synes at Gule svarer godt for seg. Kanskje vil noen se at humanetikere også har tenkt noen tanker om hva de står for som til og med kan virke fornuftige. Og kanskje vil de måtte reflektere ekstra nøye over hva de selv står for. Alt dette er i så tilfelle svært sunt for dem.

Og jeg mener det er en falliterklæring fra kristne hvis kristen ungdom ikke skal møte andre tanker enn de som menigheten eller organisasjonen er enige i. For mener vi ikke at det vi står for er sant? Mener vi ikke at det holder i møte med andre livssyn og religioner?

Hvis Lars Gule er ekstra god til å formulere sitt livssyn på en god måte, må kristne jobbe enda hardere for å bli enda bedre enn han. Ikke fordi den som selger best er den som selger sannhet, men fordi sannheten fortjener den beste taleren.