Tro er ingen garanti mot galskap

Jeg kikket på debatten mellom Lars Gule og Stefan Gustavsson i går. Noe av det som ble sagt, satte i gang noen tanker hos meg.

Tro er ingen garanti mot dårlige valg. Det har historien vist oss, og det er lett å være enig i en slik påstand.

I en tenkt verden ville det vært slik at troen på en god Gud, kjærlighetens Gud, automatisk førte til bare gode og kjærlige handlinger. En slik verden finnes ikke. Dessverre er det slik at en del mennesker mener  at siden en slik verden ikke finnes, finnes det heller ingen god og kjærlig Gud. Jeg tror det er en logisk feilslutning.

Nå er "tro" et nokså upresist ord i vår bruk av ordet. Å tro på Gud kan bety alt fra å tro at Gud finnes, til en total omlegging av livet for å leve i overensstemmelse med Guds vilje. For meg vil det å ha en kristen tro ligge nærmere den siste enn den første, med et viktig forbehold. En kristen tro inneholder ikke bare en tro på at noe eksisterer, og en vilje til å handle i overensstemmelse med det, men også en tanke om at det er umulig å få til et 100% perfekt liv, selvsagt på grunn av syndefallet.

I praksis betyr dette at kristne både gjør det de ikke vil, og lar være å gjøre det de vil, for å sitere Paulus. Altså de er syndige mennesker som gjør gale ting.

Bibelen tar høyde for dette. Men jeg tror ikke mennesker tar høyde for det. Derfor vil kristne, med rette, stadig måtte forholde seg til anklagen om at de opp gjennom historien har gjort masse galt. Og kirken er ikke noe unntak. Mange paver, biskoper og prester har stygge historier på samvittigheten. Nå bør det vel også sies at synderegisteret til kirken og kristne kanskje har en tendens til å bli større enn det virkelig er. Likevel, dette skal ikke forsvares, heller ikke bortforklares, men som sagt, dette er ikke noe fremmed for Bibelen. Bibelen snakker sant om mennesket.

Men en troende, en kristen, kan ikke bli stående oppreist slik. Det er ikke uten grunn at syndsbekjennelsen er så sentral i kirken. Det er en ærlighetshandling, og den eneste riktige handlingen en kan gjøre når en har gjort noe galt, å bekjenne sine synder. På kne. Be om tilgivelse. Ikke som et skuespill, som en kynisk renselse uten innhold, men som en oppriktig anger.

Tro er ingen garanti mot gale handlinger, men en tro som ikke fører til anger og bønn om tilgivelse over gale handlinger, er neppe en kristen tro.

En tro bør vel si noe om retningen i livet til et menneske. Det en tror på definerer da hvilken retning livet ønskes å bli levd. Man skulle tro at det å si at man hadde en kristen tro sa noe nøyaktig om hvilken retning man levde. Vi vet at akkurat som ordet tro, er ordet kristen også lite presist. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men hvem har egentlig definisjonsmakt her?

Jeg skulle gjerne ha sluppet en del anklager mot kristen tro med henvisning til den og den personen som kalte seg kristen. Jeg kan nesten få vondt i magen av det. Dessverre er det slik, som jeg også før har skrevet, at kristen tro koblet med makt og maktposisjoner ofte blir en svært uheldig kombinasjon. Kristen tro fungerer best i underdanig posisjon.

Hvem er Gud? Hvem er Jesus? Hva er det å være kristen? Hvilken retning skal livet leves som kristen? Dette er helt fundamentale spørsmål som alltid må være høyt oppe i samtaler, forkynnelse og undervisning i kirke og blant kristne. Eksemplene på alle feilstegene får skjerpe samtalen, ikke legge den død.

Vi kan ikke hindre at galskap gjøres av folk som kaller seg kristne, men vi kan gjøre mye for å skape et klima i kristne miljøer der det verken er akseptert eller lovlig å gjøre det gale. Og et klima der det er helt naturlig å be om tilgivelse.