Ikke akkurat C.S. Lewis

At forfatteren av Skuret og Veivalg, Wm. Paul Young, er inspirert av C.S. Lewis, er det vel liten tvil om. Hans romaner er en salig blanding av mange ting, bl.a. vekslinger mellom ulike dimensjoner, møter med Guds personer, realisme, etc., omtrent som hos Lewis, og med et ganske tydelig kristent budskap..

Denne julen har jeg lest meg gjennom hele Narniaserien til Lewis og begge disse bøkene til Young, og må vel konkludere med at Young ikke når helt opp, selv om heller ikke Lewis er på topp gjennom hele sin serie. Narniaserien er i en klasse for seg. Det er vel kanskje litt urettferdig mot Young å sammenlikne på denne måten, men han selger jo godt uansett, så det tåler han nok godt.

Jeg er nok ingen storleser av typisk kristne romaner, så jeg er usikker på hvor bøkene hans ligger kvalitetsmessig sammenliknet med andre i samme sjanger. Det blir kanskje litt for mye forkynnelse for meg, kamuflert som roman. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men skal jeg først lese romaner, foretrekker jeg gode, helt vanlige kvalitetsromaner.

Mange liker Skuret. Det kan jeg skjønne. Selv leste jeg den for første gang for en del år siden. Da ble jeg først og fremst opphengt i at den la seg tett opp til å gi seg ut for å være sann historie. Det forstyrret leseopplevelsen min.

Da jeg nå leste den om igjen, konsentrerte jeg meg mer om hva den fortalte om Gud, Jesus, Den hellige Ånd, det ondes problem, den frie vilje, osv. Altså, jeg leste den som forkynnelse. Og med de lesebrillene fungerer den jo til tider veldig godt. Det er et flott budskap om kjærlighet og veldig sjelesørgerisk om det å oppleve smerte og ondskap. Den balanserer hårfint på om dette livets smerte og tragedier egentlig ikke er så smertefulle eller ikke, når man ser det fra Guds synsvinkel. Jeg føler nok av og til at den går over noen grenser jeg ikke liker, men det kan kanskje diskuteres.

Romanen Veivalg følger opp noe av samme tematikken som Skuret, men jeg sliter virkelig med å henge med på eller godta de fortelletekniske grepene han her gjør. Vi følger Anthony Spencer fra tiden før en ulykke, og fra tiden han ligger i koma til han dør. Det vil si vi følger hans sjel, som beveger seg fra kroppen hans, til himmelen (eller en mellomtilstand) og tilbake til jorden igjen, men da mens den bor inni ulike mennesker. På denne måten får den svært egosentriske Spencer mulighet til å ta et oppgjør med sitt eget liv og til å se hvordan andre har det.

Spencer møter Lewis, eller Jack som han heter i boka, i mellomtilstanden. Det er jo i seg selv interessant, men heller ikke her lykkes han, syns jeg. Han gjør faktisk for lite ut av det, mens han gjør alt for mye ut av alle sjelereisene.

Jeg forstår godt hva forfatteren vil. Noen scener er vakre, og han skriver godt, det skal han ha. Men det funker bare ikke for meg. Beklager. Det er mulig jeg ikke eier de brillene jeg burde hatt. Hvis jeg nok en gang leser det som forkynnelse og som teologi, er jeg også veldig i tvil om det er god teologi. Mulig at det er det, men det må jeg tenke mer på.

Og sånn går ny dagan.

Rob Bell - ny kristendom eller nytt språk?

Rob Bell er kåret til en av USAs mest innflytelsesrike kristne. Han grunnla Mars Hill Church, som etter hvert ble en megakirke med stor suksess. Bell var pastor i denne kirken fram til desember 2011. Som forfatter av en rekke bøker har han oppnådd en enorm posisjon. Mannen inspirerer mange med sitt friske språk, sin sterke formuleringskraft og sin annerledeshet. Mange mener han står for den nye kristendommen som kommer til å overta for den gamle, konservative evangeliske formen USA så sterkt er preget av.

Rob Bell er kontroversiell, det er det ingen tvil om. Forrige bok "Love Wins. A book about heaven, hell, and the fate of every person who ever lived" fra 2011 skapte store overskrifter og debatt, også i Norge. For Bell handler kristendom om Guds kjærlighet, en kjærlighet som er så stor og omfattende at den til slutt vil vinne. Diskusjonen han reiser er om det egentlig er plass for noe helvete, eller to utganger, etc. i det hele tatt. Han har blitt anklaget, av tradisjonelle kristne, for å avskaffe helvete og for å mene at alle vil bli frelst til slutt, altså for å stå for en teologisk retning som kalles universalismen.

Slikt blir det debatt av. En pastor som støtter Bell, ble bedt om å fratre stillingen sin. Les her. I et lanseringsintervju med den kjente journalisten Martin Bashir, ble Bell lettere avkledd. Bashir utdyper sin kritikk av Bell her, her, her og her. Motbøker er skrevet, og i Norge fikk vi en debatt på Verdidebatt der pastor Erik Andreassen forsvarte mye av det Bell står for.

Det er liten tvil om at grunnen til Bells suksess er hans nyformulering av kristen tro. Han stiller spørsmål som folk flest har, han er nådeløs i sitt oppgjør med en kirke og kristendom som har formidlet hat og selvtilfredshet i stedet for Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette treffer folk. Jeg blir truffet av det og fryder meg over at han tør å sette ord på sin frustrasjon. Så har kanskje Bashir rett i at oppgjør med egen oppvekst er en viktig drivkraft hos han, og at han tar for lett på viktige problemstillinger hans nye kristendom støter på. Faren er at han i møte med både tekstene i Bibelen og med teologiske diskusjoner blir for overfladisk.

Det er derimot for enkelt å avskrive Bell, tenker jeg. Hans oppgjør er viktig. Hans spørsmål til det etablerte er viktige. At han i disse dager har gått ut med at han er for likekjønnede ekteskap, vil nok føre til at han lett avskrives av mange kristne. Og tar jeg ikke feil, vil nok dette være siste dråpen for mange. Han er liberal, da er vi ferdige med han. Det vil være veldig synd hvis vi sluttet å lytte til hans bøker, for vi trenger mye av det han kommer med. Hans bøker skjerper oss som ønsker å snakke om Gud til vanlige mennesker i 2013.

Nå er han ute med ny bok, "What we talk about when we talk about God". Hvorfor tenker folk først og fremst på hva Gud er mot når de hører om Gud? Hvorfor tenker de så begrenset om Gud? Går det an å forene hva vitenskapen har funnet med et bilde av Gud som er i alt og alle og som har vist oss hvem han er gjennom Jesus?

Bell prøver å formulere en tanke om Gud som er åpen, som er for mennesker, som er progressiv, og som er stor. Om han lykkes hele tiden, er jeg litt usikker på. Men han gjør et godt forsøk. Han vil så gjerne at moderne mennesker skal forstå litt mer av hvor nær Gud er hver enkelt, selv de som ikke tror. Bra prosjekt.

Liberal kristendom hevdet tradisjonelt at Jesus først og fremst var et vanlig menneske med et uvanlig og radikalt etisk budskap. Bell er Jesusfokusert, Gudsfokusert og kjærlighetsfokusert. Ingen bør tvile på om Bell mener Jesus virkelig var Gud. Av og til legger Bell seg nær opp til typisk mystiske tanker om Gud. Andre ganger presser han Gudsbegrepet til for langt i spekulativ retning. Det kan bli litt for utvannet, rett og slett. Men hans kritikk av svakhetene i tradisjonell kristendom og teologi, bør vi lytte nøye til.

Er det en ny kristendom vi ser, eller er det bare nye ord? Jeg er usikker, for jeg tror Bell selv er på leit. Han søker ærlighet, uansett hva det fører til. Hvor han havner i sine neste bøker, aner jeg ikke. Jeg lar meg inspirere av gode formuleringer og gode tanker. Man trenger ikke kjøpe hele pakka. Og jeg takker selvfølgelig for alle som gjennom Bells bøker har fått et nytt møte med en kjærlig Gud. Jeg har forstått at det ikke er få av dem.

Bok: Hva skal vi med Gud?

Philip Yancey sine bøker treffer mange kristne på et område få andre klarer, nemlig midt i spenningen mellom tro og tvil. Mitt forrige innlegg her på bloggen, og mange andre innlegg her, har dette som tema. Ikke uten grunn er jeg stor fan av Yancey. Flere av bøkene hans er da også allerede for klassikere å regne. Da tenker jeg spesielt på Nådens gåte, Den Jesus jeg ikke kjente og Den Gud du ikke ser.

Hva skal vi med Gud? - på leting etter en tro som betyr noe er hans siste bok. Den er god, lettlest, spørrende, refsende og inspirerende i typisk Philip Yancey-stil.

Denne boken inneholder 10 prekener han har holdt i svært spesielle omgivelser/situasjoner, og historien rundt hver av disse 10 begivenhetene. Det er ikke så mye nytt her, sammenliknet med hans tidligere bøker, men til gjengjeld tar han oss med inn i spennende reiser og møter på en varm og god måte.

Philip Yancey kan refse kristne som få andre. Han er uredd i sine spørsmål og problemstillinger, og han leter etter nye måter å forstå ting på. Dette er nok grunnen til hans enorme suksess som forfatter. Vi kjenner oss igjen. Han later ikke som han er noe annet enn det han er. Ærlig og undrende. På den måten er han et godt forbilde for kristen forkynnelse og tanke, tenker jeg. Yancey er ingen overfladisk og lett forkynner. Her kommer ingen raske løsninger på vanskelige problemer. Spørsmål kan bli stående ubesvarte. De kan henge igjen lenge etter at du er ferdig med boken.

At han er en forfatter som selger mye over hele verden, medfører selvsagt en viss kjendisstatus. Når han her tar oss med til Kina, Sør-Afrika, India, Midtøsten, etc., tenker jeg at han beveger seg kanskje på grensen til å servere oss litt mye av sin kjendisstatus samtidig, men det er til å leve med. Andre kristenkjendiser gjør jo lett det samme. Man skal være litt forsiktig med å servere for mange suksesshistorier, tenker jeg, men Yancey framstår også i dette som en ydmyk og sympatisk person.

Det er mye bra i denne boken. Av en eller annen grunn er hans møte med sin gamle bibelskole noe av det jeg ble hengende litt fast ved. Han har et svært tvetydig forhold til denne skolen han selv gikk på. Mye var galt, mente han. Samtidig som han fikk med seg noe som var viktig. Hans tale til dagens elever er skarp. Den føles ekstra viktig fordi det blir en tale som treffer kristne miljøer generelt. Når Yancey refser, bør man lytte, er min erfaring med han. Han har alltid gode poenger.

Denne boken er full av gode poenger, gode historier og visdom. Anbefales.

Bør vi forvente at folk tenker?

Det umiddelbare svaret på dette spørsmålet blir sikkert ja hos de fleste. Selvfølgelig tenker folk. Alle tenker kanskje ikke like dypt, men tenker gjør de.

Tenker ungdom også? Selvfølgelig, blir vel svaret her også. Men vi må jo innrømme at de av og til glemmer å tenke, og da gjør de mye rart. Som folk flest. Tenker barn, da? Også her vil jeg tro at svaret må bli ja.

Hvis det er slik at alle tenker, bør kristen forkynnelse ha dette ikke bare i bakhodet, men la dette være styrende for hvordan snakke til folk. Av og til opplever jeg at kristen forkynnelse forutsetter ikke-tenkende mottakere. Det er som om forkynneren, enten det er prest eller predikant, er redd for å ta opp noe som krever litt refleksjon, noe å bryne seg på, noe som gjør at vi må strekke oss litt. Det kan noen ganger oppleves som at forkynnelsen egentlig er rettet mot barn, selv om det sitter bare voksne mennesker og hører på. Litt barneskolelærer. Det er jo til å leve med, selv om jeg stadig møter kristne som føler at de er intellektuelt understimulert i sine kristne sammenhenger.

Verre er det selvfølgelig der hvor forkynnelsen blir autoritær. Forkynneren er "voksen" og eier Sannheten, med stor S. Mottakeren er et "barn" og skal bare ta i mot sannheten og si amen. Det er ikke noe poeng at mottakeren skal reflektere eller tenke selv, men altså ta i mot. Gape opp og svelge. Jeg vet ikke hvor utbredt denne forkynnelsen er lenger, men jeg støter på den innimellom. Jeg opplever at Jehovas Vitner er et kjerneeksempel på dette. For meg kan det også se ut til at det omstridte heftet i kristen etikk på Kvitsund legger seg litt på denne linjen. Håper jeg tar feil.

Hvis det er slik at folk flest tenker mer enn vi kanskje tror, bør all forkynnelse prøve å knytte en eller annen kontakt med tenkningen hos folk. Foran forkynneren sitter en forsamling voksne, reflekterte og selvstendige mennesker. Også når det er ungdom som sitter der. Å forkynne slik at de blir enda mer reflekterte, kan umulig være særlig skadelig. Tenker jeg.

Problemet med å pugge svar

Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg kan godt repetere det: For mange år siden var det en kar som beskyldte meg for å drive med hjernevasking i timene mine. Jeg er altså lærer i apologetikk (trosforsvar), og den unge mannen var skeptisk. Forståelig nok. Det var bare en hake ved det hele, han hadde aldri vært i noen av timene mine, og han visste ikke helt hva som foregikk.

Det ble, også det for mange år siden, gitt ut en bok på norsk som het "Hva skal vi svare?". Jeg var nok ikke den gangen spesielt kritisk til en slik tittel, men jeg ser helt klart at denne typen titler kan føre galt av sted.

Hva er problemet med "hva skal jeg svare når noen spør om det og det"? Først og fremst at det kan virke som om det finnes standardsvar på viktige spørsmål, men enda mer at det kan virke som om den som skal svare, ikke trenger å tenke, bare pugge.

Mitt møte med Jehovas Vitner har gitt meg et inntrykk av at de bruker mye ressurser på å pugge hvilke bibelvers og hvilke svar de skal gi på de og de spørsmålene. En del kristne har også en tendens til å lire av seg bibelvers på autopilot. Sitatautomater, enten de er kristne eller andre, er lite interessante å snakke med.

Når jeg snakker med noen, stiller spørsmål og lufter problemstillinger, så er jeg først og fremst ute etter å snakke med en person, en levende person som har tenkt og grublet over noe av det jeg er interessert i. Har personen hatt det slik som jeg har det? Har han tvilt på det samme? Har hun tenkt på det samme som jeg selv? Hvordan tenker han? Har hun funnet noen svar hun selv er fornøyd med?

Hvis det var ferdigproduserte svar man skulle lære i apologetikken, ville den skeptiske mannen hatt rett. Det er jo selvsagt rett at de får møte både gode og ordentlige svar på de ulike spørsmålene, ikke for at de skal pugges, men for at de skal vurderes, analyseres og tenkes på før man lander på hva man selv står for. Jeg må vel innrømme at apologetikk har fått et litt dårlig rykte i mange miljøer nettopp fordi det har blitt praktisert på en dårlig måte der pugging har vært viktigere enn tenking. Det er bare å beklage.

Jeg ser at vi står i følgende kommunikasjonsproblem når vi jobber med apologetikk: Hvordan formidle at det finnes gode svar på viktige og ærlige spørsmål, samtidig som vi advarer sterkt mot å bli sitatautomater? Jeg vil sitere fra Mere Apologetics av Alister McGrath:

The best responses to the questions people ask us about our faith are not those borrowed from textbooks or based on industry-standard templates, but are those developed by individual apologists as they reflect on the questions being asked, the situations of the people asking them, and the reources available to answer them. Apologists cannot be content to depend on borrowed answers. They need to develop answers for themselves. In short, they need to own their answers. Never give an answer to a question that doesn't satisfy you in the first place. [Min utheving]

.
Dette er så kloke ord. Ikke lån svar! Ikke gi svar som du selv ikke er tilfreds med!

Alt vi skal formidle til andre må ha vært innom oss og blitt en del av oss. Å drive med apologetikk er en kunst, noe man må øve på og utøve, ikke noe man bare kan lese seg til. Sånn sett kan det sammenliknes med pedagogikk. En god pedagog er noe annet og noe mer enn en teoretisk sterk pedagog.

En god apologet er en god lytter, et godt menneske og et klokt menneske som ikke hever seg over den han snakker med, men som stiller seg på lik linje og tenker høyt og ser på ulike løsninger sammen med den som stiller sine spørsmål.  Ærlighet og ydmykhet er kjerneord.

Jeg vil gjerne være en god apologet, men ser at jeg fryktelig lett havner i sitatfella, eller fasitsvarfella, fordi jeg glemmer å lytte og blir for ivrig. Men jeg gir meg ikke.

Solid grunnbok i apologetikk

Alister McGrath er en av de store kristne apologetene på verdensarenaen. Og professoren skriver bøker fortere enn folk leser. Bra bøker. Jeg har sans for mannen, veldig. Han er en spennende tenker.

Nå har han gitt ut en grunnbok i apologetikk, Mere Apologetics. Den må jeg bare anbefale på det sterkeste. Den er skrevet for de som på en eller annen måte bedriver apologetikk. Boken i seg selv er ikke veldig stor (nesten 200 sider), men til gjengjeld er den presis, velformulert og klok. Når den i tillegg er utstyrt med gode anbefalinger på annen litteratur innenfor hvert enkelt delemne, er den et must for apologeter.

Hvis jeg skulle ønsker meg noe dette året, ville det vært å få denne oversatt til norsk, eller at det ble utgitt en like god og presis bok i apologetikk. En slik bok ville jeg gjerne gitt til prester og predikanter og alle som driver kristen formidling, for McGrath inspirerer. Og vi trenger bøker som inspirerer til apologetikk.

Apologetics is about communicating the joy, coherence, and relevance of the Christian faith on the one hand, and dealing with anxieties, difficulties, and concerns about faith on the other. This has always been the case, from the time of the New Testament onward. Apologetics insists there are indeed honest and persuasive answers to honest questions people ask about faith. These questions must be respected and taken seriously. More importantly, they need to be answered. And even more importantly, there are answers that can be given.

Å oversette kristen tro

Tenk deg at du tilfeldigvis kommer inn på et vanlig norsk bedehus. Du har ingen bakgrunn fra kirkelig eller kristen sammenheng. Du kjenner ikke ritualene, du kan ikke sangene, du aner ikke hva som er poenget med samlingen, du aner ikke hva som er det viktigste budskapet og du prøver å forstå hva som sies. Jeg er rimelig sikker på at du vil føle deg som fremmed i et land der de snakker et språk du ikke forstår. Denne beskrivelsen vil passe på stadig flere nordmenn, etter hvert en veldig stor prosent av befolkningen.

Man kan drømme om gode, gamle dager, men vi er ikke der nå. For lenge siden kunne folk sin bibelfortelling. Det kan du ikke forutsette lenger.

Spør en vanlig nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro, og jeg er sikker på at svarene kanskje vil være skuffende. Det er mye mulig at han ville ha lagt vekt på noe helt annet enn det en kristen ville ha følt seg bekvem med.

Spør en vanlig kristen nordmann om hva kristen tro går ut på, eller hva som er hovedbudskapet i kristen tro er, og jeg er sikker på at du kanskje ville fått et ok svar, men at det ble brukt mange fremmede "intetsigende" ord for andre utenfor miljøet.

For hva betyr frelse? Nåde? Synd? Soning? Rettferdig? Lov? Evangelium? etc. Hvert eneste av disse ordene har flere betydninger enn det en kristen ville ment. Husk også at hva avsenderen av budskapet mente betyr lite, mens budskapet mottakeren oppfatter betyr alt.

Det er så vanlig å bruke disse "kodete" ordene i kristen sammenheng at jeg tror vi glemmer at de må oversettes, nå enda mer enn før. Vi trenger gode oversettelser. Vakre oversettelser.

Vi har nettopp fått ny Bibel. En solid gruppe fagfolk har jobbet i mange år med å forstå hva tekstene sier på grunnteksten, men også hvilke norske ord vi må bruke i dag for å forstå dette. Det er så elementært. Ord forandrer mening, faktisk så raskt som fra generasjon til generasjon.

Da Jesus skulle forklare hva Guds rike var for noe, var han en genial pedagog. Han brukte bilder fra det livet tilhørerne kjente veldig godt. Slik jobber en mester i oversettelse.

Jeg er ingen mester i oversettelse, men jeg jobber alvorlig med å bli bedre. Bare det å prøve å fjerne mest mulig av klisjeer og fremmede formuleringer fra mine egne taler, er en krevende, men også viktig og spennende oppgave.

Husk at hva som er fremmed språk, alltid må defineres av tilhøreren. Skal jeg bruke et fremmedord, må jeg i størst mulig grad prøve å sikre at tilhøreren lærer en betydning av det som er i samsvar med hva jeg mener.

Lytt bare til C.S. Lewis:

You must translate every bit of your theology into the vernacular ...

I have come to the conclusion that if you cannot translate your own thoughts into uneducated language, then your thoughts are confused. Power to translate is the test of having really understood your own meaning.

Dette gjelder også innenfor forskning og utdanning, tenker jeg. En professor som kan skrive en god populærfaglig bok om sitt emne, har en høyere stjerne hos meg enn en som bare kan kommunisere med likesinnede.

Dette er uansett en formidabel oppgave for alle som er opptatt av formidling av kristen tro. Klarer vi å oversette kristen tro til et vakkert språk vanlige folk anno 2011 forstår? Krevende? Ja. Umulig? Nei, absolutt ikke.

Har kristen tro en framtid i Norge?

I dag skriver jeg en hvorfor-blogg. Masse spørsmål som jeg stadig stiller meg selv.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Og Bibelen? Hvorfor er ikke kirkene våre stappfulle hver eneste søndag? Jeg har så mange hvorfor-spørsmål om slike ting.

Noen ganger kan jeg bli veldig mørk til sinns over slike tanker. Jeg ser at kirkene våre blir tommere og tommere, at færre og færre bekjenner seg til kristen tro, og at mange kristne miljøer blir små innadvendte kosegrupper uten videre sterk påvirkning på samfunnet rundt seg.

En av de største kristne ungdomsbevegelsene i Norge er utvilsomt KRIK. Men du skal ikke gå lenger enn til naboen før du finner folk som ikke aner hva KRIK er for noe. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Sjømannskirken har vel fortsatt et nokså godt rykte på seg blant folk flest, men disse er organsisasjonene er faktisk relativt små sammenliknet med mye av det andre kristne arbeidet som drives rundt om i Norge. I dag er det stor sannsynlighet for at mange vokser opp uten å kjenne en eneste kristen i sin slekt og omgangskrets.

Hvorfor tror ikke flere på Gud? Hvorfor velger ikke flere å følge Jesus? Jeg skjønner det ikke helt. For hvis kristen tro er sann, og god, og bra for hvert eneste menneske, hvorfor ser ikke folk det selv?

Selvfølgelig vet også jeg at kristendommen er verdens største religion, og at kristen tro sprer seg mer enn andre trosretninger i verden. Så det er vel riktigere å si at tilbaketoget er et vestlig fenomen. Norge er kanskje et av verdens mest sekulariserte samfunn.

Jeg bør vel også understreke at jeg på ingen måte setter likhetstrekk mellom antall kirkegjengere og antall troende. Det finnes nok atskillig flere som tror både på Jesus og Gud der ute enn vi er klar over. Men hvorfor går de ikke automatisk i en kirke, hvorfor oppsøker de ikke et kristent fellesskap? Hvis de tror på Jesus, hvorfor holder de seg utenfor det fellesskapet han innstiftet?

Nå er det ikke slik at jeg ikke har forståelse for at folk nøler og tviler osv. På ingen måte. Er det noe jeg har mye kontakt med i mitt eget liv, er det tvilen. Jeg stiller fryktelig mange spørsmål til min egen tro. Er det virkelige sant? Kan det være mulig? Er det så enkelt? Hva med alle de andre som mener noe annet? Etc.

Jeg jobber aktivt med kristen formidling, både i jobb og på fritiden. Jeg vet at det finnes mange kristne i landet som ønsker å ta sin tro på alvor og leve ut sin kristne overbevisning. Jeg vet også at mange kristne ungdommer ønsker å lære mer om sin tro, mer om Bibelen og mer om Gud. La det være liten tvil om det.

Men trenden er ganske tydelig. Det blir færre og færre av dem.

Er det forkynnelsen vår som har sviktet? Eller er det livene våre, livene til de aktive kristne, som virker lite livsbejaende? Blir det for vanskelig å oppdage Gud i de kristne formene?

Eller kan det være at etikken og moralen slik den forkynnes i Bibelen og av Jesus virker for krevende for folk? Ja, for den er krevende. En kristen tro uten etikk blir noe annet enn det Jesus stod for.

Det er også mulig at det ligger et svar gjemt i materialismen, folk trenger ikke Gud, de trenger opplevelser og ting. Eller tidsklemma? Det er ikke mulig å få tid til Gud og kirke og bønn og sånt innimellom alt som skal gjøres. Eller i den postmoderne relativismen, alt er jo like sant, bare følg hjertet, plukk litt her og litt der til ditt eget livssyn? Eller i ateismens store innflytelse på medier og utdanning. Jeg vet ikke, men jeg er veldig søkende etter svaret.

Jeg vet i hvert fall at kristen tro er noe man velger, av egen fri vilje, og slik må det være. Vi som står for forkynnelse og undervisning står foran formidable utfordringer. Det krever mye klokskap. Likevel, det er ikke vi som skaper tro, det er det bare Gud som kan gjøre. Troen kommer av budskapet, ikke av budbæreren. Dette ikke sagt som en unnskyldning for dårlig og uklar forkynnelse, men som noe Bibelen er helt tydelig på.

Jeg har stor tro på at kristen tro er sann og god og best for alle mennesker. Så finnes det mange dårlige utgaver av kristen tro som jeg ikke vil nøle med å ta avstand fra. Men kristen tro slik man finner den hos Jesus og Paulus og de første kristne, har jeg stor tro på.

Har kristen tro en framtid i Norge? Ja, det tviler jeg ikke på, selv om det ser mørkt ut av og til.

Inspirasjonen fra Emmaus

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:

• Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
• Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
• Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
• Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
• Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
• Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
• Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
• Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
• Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
• Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.

Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.

Steen Jensen og kirken

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.

De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.

For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.

Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.

I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

Bøker jeg stadig kommer tilbake til

Det er vel slik for de fleste som preker eller underviser. Man er stadig på jakt etter nye måter å si ting på, på jakt etter nye innfallsvinkler og nye tanker, men underveis har man funnet noe som er for bra til å bare bli glemt. Jeg kommer i hvert fall stadig tilbake til noen spesielle bøker når jeg forbereder taler og undervisning om kristen tro.

Magnus Malm sine to tidlige bøker, Veivisere og I lammets tegn, var for meg grensesprengende opplevelser da de kom. Dette var en ny tilnærming til troen som jeg falt pladask for.

Den amerikanske forfatteren Philip Yancey skriver gode bøker. Men det er spesielt to av hans bøker jeg liker veldig godt. Den første er Nådens gåte, som allerede er en klassiker. Den andre er Den Gud du ikke ser. Jeg kan også nevne hans bok Bønn, som jeg bruker når det er det som er temaet.


Jeg kunne nevnt en god del til, men disse fire bøkene peker seg litt ut hos meg. Wilfrid Stinissen, Dietrich Bonhoeffer, N.T.Wright, Alister McGrath, C.S.Lewis, Peter Halldorf, m.fl. er andre jeg har stor glede av.

Christians with lousy t-shirts

Jeg tok fram igjen en bok jeg leste for noen år siden, og fant ut den vil jeg lese igjen. Den er skrevet av Vince Antonucci og har den utrolig spenstige tittelen "I became a Christian and all I got was this lousy t-shirt".

Tittelen spiller på den som ikke får være med på en ferie til et sted, men som bare får en t-skjorte fra det stedet når de andre kommer hjem. I stedet for den ekte opplevelsen, sitter man igjen med en død suvenir. Og det er selvsagt kirken og de kristne forfatteren retter sitt skyts mot. Han mener mange kristne sitter igjen med bare t-skjorten, suveniren, og ikke selve opplevelsen.

Dette er den typen kristne bøker som handler om å oppdage det virkelige livet igjen. Om å finne tilbake til kristendommens kjerne. Skrevet for en ny generasjon lesere.

When I read the Bible notice that Jesus didn't go asking people to believe in him. It's what I would expect; it's just not what he did.

He also didn't ask people to behave. Again, it's what I would expect, but it's not really what he did.

Instead, he asked people to follow him. Here's the kind Jesus did. One time he walked up to some dude who was in the middle of work and said, "Hey, follow me." And this guy did it!

Språket er morsomt, og det har mye brodd. Men forfatteren unngår å bli for kul. Det er substans og godt innhold i det han skriver.

Or maybe part of the reason I don't live life with Jesus and instead lapse into spiritual starvation is because I think that being hungry for God will automatically lead to being filled with God. I think that wanting it is enough.

But the more I think about that, the more I realize how strange an idea this really is. I mean, we can't just want to be in good shape physically and it automatically just happens. We can't just want to get good grades in school and it automatically happens.

En kristen oppbyggelig bok for moderne mennesker. Og hvem er vel ikke det? Passer veldig godt for ungdommer og unge voksne, og meg.

Nysgjerrig nybegynner

Jeg er ingen Islam-ekspert. Tvert i mot. Det har vel blitt avslørt for lenge siden av de som har lest denne bloggen. Jeg er komplett nybegynner, men veldig nysgjerrig.

Nå er jeg kanskje litt for nysgjerrig i litt for mange ting, men men ...

En tid for alt. Akkurat nå er det Islam.

Og det er nettopp det at jeg kan så lite om Islam, som trigger meg. For jeg tror jeg er en ganske typisk kristen på dette området. Det er akkurat som om det er helt tette skott mellom kristne og muslimer. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Er det på grunn av respekt? Eller er det fordi det er så fremmed? Er det rett og slett kulturforskjellene som er for store?

Islamisme skremmer meg. Og jeg har lenge lurt på hvorfor så få moderate muslimer er synlige i samfunnsdebatten. Nå har det vel blitt noen moderate kjendismuslimer på TV etter hvert, men oftere er det mer ekstreme innslag. Jødehat-debatten de siste ukene avslører tendenser vi ikke liker. Det er fryktelig lett å få sine fordommer bekreftet.

Men Islam er en verdensreligion, nesten like stor som kristendommen. Den fyller det åndelige livet til over en milliard mennesker. Ateismen er derimot en bitteliten sak i verdenssammenheng. Den kan til gjengjeld mange kristne relativt mye om. I Norge er vel ateismen en større konkurrent til kristendommen enn Islam. Men muslimene er her, har vært her lenge, og vil i overskuelig fremtid være en stor del av norsk kultur. For meg er ikke dette et skrekkscenario, som jeg vet det er for en del kristne. Men en utfordring vil det være.

Jeg er for misjon og misjonering. Jeg er for at muslimer skal kunne drive misjon i Norge. Og jeg er selvsagt for at kristne skal kunne misjonere overfor muslimer. Misjon er å dele med hverandre det man har blitt overbevist om, eller det man har fått. Misjon er fair, forutsatt at den viser respekt for andres valg til å si nei til det jeg har å komme med. Som kristen er jeg begeistret for Jesus. Det er Jesus jeg vil dele med andre, ikke meg selv eller min "perfekte" livsstil.

Så er det jo slik at når jeg snakker om Jesus, og når en muslim snakker om Jesus, så snakker vi både om noe likt, men helt klart om noe helt forskjellig. Ideelt sett er vi begge både nysgjerrige på hverandres standpunkter, og misjonerende. Jo mer vi kan om hverandre, jo mindre snakker vi forbi hverandre. Og det å forstå hverandre er uansett et godt mål for å leve ved siden av hverandre.

Noe sånt tenker jeg, akkurat nå. Tar gjerne i mot andres tanker om kristne og muslimer, kristendom og islam.

Hva kristne bør vite om Koranen

De færreste kristne jeg kjenner, har lest Koranen. Kanskje ikke så rart, for det er ganske mange som heller ikke har lest mye i Bibelen. Kunnskapen om egen religion bør søkes først. Etter hva jeg har skjønt, er det en nokså stor prosent muslimer som heller ikke har lest Koranen.

Guider kan man kjøpe til det meste. Og selvfølgelig finnes det kristne guider til Koranen også. Fordelen med en kristen guide, er at den tar utgangspunkt i den verden og den kunnskapen en kristen har, og bruker det for å for å forstå en helt annen religion. For Islam er, på tross av noen viktige likheter, en helt annen verden.

Mateen Elass har skrevet en kvikk liten guide til Koranen, "Understanding the Koran". Forfatteren har selv en muslimsk oppvekst fra Saudi Arabia, men er nå pastor i en kristen menighet. Det kan godt hende det finnes både bedre og dårligere bøker om emnet, men denne fungerer godt.

Kapittelet om Jesus i Koranen, eller rettere sagt, kunnskapen om Jesus i Koranen vs Jesus i Bibelen er viktig. Forfatteren peker på hvor opphøyd stilling Jesus faktisk har i Koranen, selv sammenliknet med Muhammed, samtidig som mye taler for at Muhammed misforstod mye den Jesus de kristne i hans samtid snakket om. F.eks. at han trodde treenigheten, som han fordømte, bestod av Gud Fader, Maria og Jesus, og ikke Gud Fader, Jesus og Den Hellige Ånd.

Boken er utstyrt med en diskusjonsdel bakerst til bruk i grupper. En av oppgavene om Jesus er:

The Koran denies two central doctrines of the Christian Scriptures: the need for a Savior (our inability to avsolve our sin) and Jesus' sacrificial death on the cross. How do these particular beliefs affect how a Muslim lives his earthly life versus how a Christian lives his?

Kjør debatt. Nei, samtale, mener jeg.

Ingen god kristen bok innenfor feltet apologetikk vil oppfordre til å fyre løs med argumenter for å vinne diskusjoner. Også denne boken er klar i sin melding.

Muslims are won to the true Christ the same way most other human beings are - not by argument but by love. Seeing Christ alive in a believer is much more compelling than hearing arguments concerning the divinity of Christ or the need for substitutionary atonement.

Bedre kan det ikke sies. Men vi har ingenting å tjene på å ikke sette oss inn i saker og ting likevel.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at denne boken er noen år gammel. Men likevel ny for meg da.

Karismatiske ledere med farlig makt

Jeg har nettopp sett en dokumentarfilm om pastor Jimmy Jones og hans kirke, the Peoples Temple. En skikkelig skremmende tankevekker på linje med andre verdenskrig. Dette er historien om hvor utrolig galt det kan gå når folk lar seg forføre av en karismatisk leder, i dette tilfelle en prest. Jeg var ti år i 1978 da nyhetene kom om at 909 mennesker i Jonestown hadde tatt "selvmord". For en tragedie.

Jim Jones hadde veldig mye bra ved seg. I begynnelsen av sin pastorgjerning kjempet han sterkt for at menigheten skulle stå på de svakes side, og ikke minst at hvite og svarte skulle være sammen i samme kirke. Dette vakte oppsikt i Indiana, der den første menigheten holdt til. Han startet som en vanlig (?) pinsepastor, en sterk og karismatisk leder folk ville høre på og følge.

Etterhvert forkaster han Bibelen og innsetter seg selv nærmest som Gud. Man kan godt si at fra dette øyeblikket forlater han sin kristne arv. Likevel, det er unektelig mye likt mellom Jim Jones og andre karismatiske predikanter, det kan vi ikke kom bort fra.

Jim Jones lever mer og mer et dobbeltliv, med en ytre perfekt side mot menigheten, og en annen mer privat side med alkohol, stoff og fri sex. Etter hvert utvikler han paranoide trekk. Han blir galere og galere. Det er derfor skremmende hvilken makt han likevel hadde på sine menighetsmedlemmer.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra the Peoples Temple og Jim Jones. Men hvor på veien var det folk burde ha stoppet opp, protestert og snudd ryggen til? Når han faket en helbredelse av en kvinne i rullestol, som viste seg å være en høyst oppegående sekretær? Problemet var at menigheten ikke visste noe om at dette var skuespill. Skulle de ha skjønt at noe var galt når han kastet vekk Bibelen og deretter satte seg selv endelig i sentrum? For meg, helt klart der, men jeg tror de skulle ha stoppet han langt før.

Det er jo makten over søkende og lidende mennesker som skremmer. En karismatisk personlighet tiltrekker seg slike spesielt. Vi befinner oss altså i andre enden av skalaen av der mange vil plassere prester i Den norske kirke, for å spille på klisjéen av presten.

Når gudstjenesten blir et show med en superstjerne som har forsamlingen i sin hule hånd, bør alle alarmklokker være klare til å ringe ved det minste overtramp. Jeg har vært på møter der det har blitt gjort og sagt ting fra podiet som overhodet ikke er bra, men stort sett unngår jeg slike sammenhenger. Litt for ofte opplever jeg at kristne er for lite kritiske, for man skal jo ikke være kritisk når Gud virker i møtet. Jeg er ikke sikker. Paulus, for å ta et bibelsk eksempel, refser menigheten i Korint kraftig for hva som skjer når de feirer gudstjenester. Jo, jeg tror det er veldig lov å tenke. Det kan til og med være lurt å prøve å se det hele utenfra, og spørre seg: Tåler dette dagslyset?

Det foregår mye debatt akkurat nå om dette og liknende saker i disse dager. Jeg tror det er både riktig og viktig å sette lyset på maktmisbruk, for det er vel til syvende og sist det vi snakker om. Levi Fragell har lagt ut en filmsnutt av Benny Hinn i en artikkel på Fri Tanke for å vise hvor ille en del kristne predikanter fortsatt er. Hinn er et veldig godt eksempel på en karismatisk leder med veldig stor makt over mange mennesker. Jeg har sett og hørt en del på Benny Hinn, og jeg er mildt sagt kritisk til mye av det jeg ser. Benny Hinn er ikke Jimmy Jones, men man trenger ikke være humanetiker for å se likheter på en del områder.

For meg er filmsnutten nedenfor ingen god opplevelse, selv om den skjer aldri så mye i en kristen ramme. Dette er, slik jeg ser det, Benny Hinn show der han herjer med menneskene rundt seg. Jeg vet mange kristne vil være uenige med meg, men det får heller være.

Drømmen om det fullkomne Jerusalem

Da jeg leste boken til Øystein Sørensen, "Drømmen om det fullkomne samfunn", var det én fortelling jeg stadig tenkte på, Selma Lagerlöfs "Jerusalem". Jeg liker godt flere av bøkene til den svenske forfatteren, og best av alle er for meg "Jerusalem". Denne fortellingen bygger på faktiske hendelser i en liten svensk bygd og i en amerikansksvensk koloni i Jerusalem.

Den lille bygda får en dag besøk av en omreisende predikant ved navn Hellgum. Vekkelsen brer om seg, og det viser seg at predikanten har et budskap og form vi i dag forbinder med sekter. Her bryter de omvendte all kontakt med omverden. Den rene menighet, eller fullkomne samfunn om du vil, etableres. Boken er stor i sin skildring av de prosessene som skjer med menneskene og mellom menneskene i og rundt denne vekkelsen.

Den store drømmen om himmelen, eller det nye Jerusalem, blir etter hvert mer enn en drøm. De som får kallet av Gud, og som er villig til å selge alt de eier og har, skal få oppfylt drømmen sin. De skal til Jesu hjemsted, der Jesus selv gikk. Der må jo alt være fullkomment. Skildringen av oppbruddet fra bygda er gripende. Når de først kommer fram, ryker etter hvert drømmen for de fleste. Det blir et mareritt med mye fortvilelse. Så skuffet de må ha vært, de virkelige Jerusalem-farerne.

I 1995 ble Jerusalem til en storfilm av Bille August, med Maria Bonnevie, Lena Endre og Pernilla August i sentrale roller. Filmen står godt på egne bein, selv om, typisk nok, det er så mye i boken den ikke får med seg. Men en bra film er det like fullt.

I dag er det nok ikke mange som reiser til Jerusalem for å oppleve det fullkomne. Tvert i mot kanskje. Men "Jerusalem" vil nok alltid ligge som en skjult kjempe som vekkelsespredikanter av den heller tvilsomme sorten alltid kan finne fram. Derfor er fortellingen om denne spesielle vekkelsesbevegelsen fortsatt viktig.

Og en god fortelling inneholder alltid (tror jeg) sterke historier om kjærlighet. Det gjør i hvert fall "Jerusalem". Så det er flere grunner til å lese boken og/eller se filmen.

Er det problematisk å drømme om det fullkomne?

Historieprofessor Øystein Sørensen har uten tvil skrevet en meget viktig bok om de fire store ismene som det siste hundre året har forsøkt å opprette "himmelriket" på jorden. Vi snakker om kommunismen, fascismen, nasjonalsosialismen og islamismen. Mange har hyllet boka, og jeg stiller meg bare i køen av gratulanter. Den er velskrevet, rett og slett, og meget, meget viktig.

Det er vel helt naturlig å drømme om det fullkomne. En viktig drivkraft i politikken er at samfunnet kan nærme seg det perfekte. Vi ønsker et bedre og bedre samfunn. Forfattere drømmer om å lage den perfekte bok, malere det perfekte maleri, skulptører den perfekte skulptur, etc. der alt stemmer, der alt går opp i en høyere enhet. Når vi bedømmer noe, har vi en eller annen mer eller mindre bevisst tanke om hva som er den fullkomne utgaven av det vi bedømmer. Forestillingen om det perfekte lever i oss.

I tider med krig, nød og katastrofer lengter vi etter fred og frihet fra det som er vondt. I tider med sykdom lengter vi etter en tilstand der sykdom ikke finnes. I død og sorg drømmer vi om en tilværelse der vi skal slippe alt dette. Om det er politikk, vitenskap eller religion som skal innfri drømmene, varierer fra person til person og fra tema til tema. Islamismen ser for seg et samfunn preget av rettferdighet, sosial velferd, fred og orden. Nasjonalsosialismen ser for seg et rasebiologisk samfunn med et sterkt fellesskap der kunst, kultur og vitenskap blomstrer. "Blomstrende hagelandskaper av usedvanlig skjønnhet." Kommunismen ser for seg et samfunn "uten herredømme og undertrykkelse, et harmonisk samfunn uten kriger og konflikter, uten stater, uten privateiendom".

Zygmunt Bauman bruker begrepet gartnerimpulsen som en metafor på å leke Gud for å skape det fullkomne.

De som er dominert av gartnerimpulsen, mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Samtidig har de også teknologiske, administrative og politiske muligheter til å gjøre det, eller i det minste til å forsøke. De må, og de kan, skape en ny og bedre verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt som ødelegger og ikke passer inn. Om nødvendig hele folkegrupper, om mulig i effektive, industrialisterte folkemord.

Dette sammen med tanken om å skape renhet, gjør at målet fullstendig helliger middelet. Alt er lov, ja til og med moralsk riktig for å oppnå målet. Blir man fokusert nok på det gode som kommer, kan man gå over lik for å komme dit. Dette er en meget skremmende mekanisme, og den henger nøye sammen med en devaluering av menneskeverdet.

Jeg klarer ikke å lese denne boka uten samtidig å ta meg i å tenke på den kristne himmelforventningen.Selv om ikke det er noe tema i boka, er det en viktig fullkommenhetslengsel hos kristne. For at det fullkomne skal oppnås, må det ufullkomne fjernes. Er det da slik at Guds prosjekt bare blir et litt mer omfattende prosjekt av det samme som de fire ismene? På en måte ja, men samtidig må det være et stort nei her også.

Noen kristne opp gjennom historien har hatt ambisjoner om å danne et fullkomment samfunn allerede på jorden. Det har ikke gått spesielt bra. En god del flere kristne har tanker om "den rene menighet" som en forsmak på himmelen. Jeg tror selv den tanken er problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen gir noe grunnlag for å tro at vi kan opprette noen fullkommen tilstand på jorden. Alle forsøk på det, vil gå i samme felle som ismene, bare at utstøtelse blir brukt i stedet for drap.

Noen av himmelforventningene til en del kristne likner litt på de fire ismers tanker om det samfunnet de mente de kunne skape. Og jeg vet liksom ikke helt om jeg vil dit. Det høres greit ut for en periode, men blir det ikke fryktelig kjedelig i lengden? Før jeg går videre vil jeg skynde meg å si at jeg også tror på noe fullkomment etter dette livet. Men jeg vet ikke hva det består i. Hvordan skulle jeg kunne det forresten? "Gater av gull" er et bilde på noe bra, men jeg klarer ikke å se på det som noe konkret. Jeg tror på nyskapelse av himmelen og jorden. Jeg tror på noe bra. Jeg tror på noe, men famler.

Bauman nevner gartnerimpulsen, og de som kan sin Bibel, vet at også Jesus snakket om å rense ut ugresset. Det skal ikke gjøres ennå, men til slutt vil ugresset og hveten bli skilt. Og da er vi inne på tanken om to utganger av livet, hvor altså den ene ender i en fullkommen tilværelse. Når vi kommer til dette punktet i kristen tro, blir jeg litt nølende, for dette er temaer som krever varsomhet. Litt for ofte har jeg møtt kristne som i begeistring over målet nærmest devaluerer mennesker som ikke er kristne. De dummeste blant de kristne gir til og med uttrykk for glede over at noen skal havne i Helvete. Det er rett og slett ondt, ja like ille som å delta i mord for å opprette det perfekte samfunn.

Flere ledende kristne har etter hvert opplevd denne problematikken så sterk at de setter strek over to utganger og mener at det kun er mulig med én utgang, og den er til den fullkomne tilværelse. Jeg er ikke helt der, for da blir mye av Jesu budskap, om å velge, fri vilje, etc. vanskelig å forstå. Skal man tro på Jesus, må man tro på Jesus, tenker jeg.

Menneskeverdet er helt avgjørende for en kristen tro. Alle mennesker er like mye verdt. Et menneske kan ikke bli brukt som middel. Hvert menneske er verdifull, så verdifull at Gud vil gjøre alt for at det skal være sammen med han i evigheten. Dette er en helt avgjørende forskjell på kristen tro og de fire ismene.

Det er kanskje lett å se likheter mellom konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig og forestillingen om Helvete. Jeg ser også den. Jeg vet ikke hva Helvete er. Kristne strides om tolkningen. Det varierer fra ingenting til evig pine. Det viktige i denne sammenheng er at det er det motsatte av hva Gud vil. Det er overhodet ikke noe Gud ønsker for menneskene. Og hvis Bibelen har rett, er det heller ikke noe Gud har funnet på. Mennesket er så mye verdt at Gud vil gjøre det som er mulig for at mennesket ikke skal komme dit.

Dette tror jeg på. Sørensens bok også en tankevekker i forhold til min kristne tro fordi den viser så tydelig at en tanke om noe veldig godt fort kan bli til noe veldig vondt. En god Gud, menneskets verdi, Jesus, fri vilje, ugresset og hveten, to utganger og til slutt en fullkommen tilværelse. På ingen måter uproblematisk, men drømmen om en fullkommen tilstand bør vel ikke forkastes selv om noen har misbrukt den på det groveste de siste hundre årene?

Teologi for overmennesker

Jeg blir ikke lenger så overrasket over hva enkelte kristne klarer å få seg til å si og mene, men jeg blir ganske oppgitt av at vi gir noen av de særeste både talerstol og sendetid. TV Visjon Norge trekker til seg noen av de særeste.

Forkynneren Thurman Scrivner har skapt store overskrifter i Norge i det siste. Kanalsjef Jan Hanvold syns det er helt greit og har like godt invitert han tilbake til våren, ifølge Vårt Land.

Ekte kristne synder ikke, sier Scrivner, som har satt sinnene i kok ved å hevde at det er direkte sammenheng mellom foreldres synd og barns funksjonshemning, mellom egen synd og egen sykdom, etc.

Han kan vise til en del bibeltekster som går i den retning, men du skal ikke ha studert Bibelen veldig lenge før du skjønner at dette i høyeste grad er spekulativ tolkning. Det er dårlig teologi vi snakker om her. Og dårlig teologi kan fort bli farlig teologi.

Det er ganske typisk at han bruker sitt eget liv som bevis på at teologien er riktig. Han har selv ikke vært syk på over 30 år. Det burde han takk Gud for, men ikke lage teologi ut av. Det at han har vært unormalt frisk, betyr da ikke at han har vært syndefri i alle disse årene. Hvis han tror det, vil jeg hevde at han i hvert fall har syndet på flere måter: Løgn, overmot, vranglære, legge ekstra byrder på vanlige mennesker, etc. Dette er i hvert fall en mulig liste, og hvis han er et helt normalt menneske som meg, vil listen være lang og lenger enn lang.

Men jeg har jo vært syk både titt og ofte, så det står vel dårlig til med min tro da? Ja, det kan godt være at det står dårlig til med mitt Gudsforhold også. Du skal ikke se bort fra det. Om du kan lese det av ved å se på sykdomsstatistikken min, er jeg likevel svært skeptisk til om lar seg gjøre.

Det rare er at når jeg er nede, enten fysisk eller psykisk, har jeg kanskje mer med Gud å gjøre enn når jeg er oppe og frisk. Litt merkelig det kanskje.

Jan Hanvold mener han fikk kreft fordi han syndet. Hvis vi hadde holdt oss på et generelt plan, at sykdom og død er et resultat av at menneskene har gjort opprør mot Gud, er jeg med på det. Men på individuelt plan er det grusom teologi. Jesus tok da avstand fra slike tanker, gjorde han ikke?

Hvorfor kommer det så mye overmenneskestoff fra enkelte amerikanske miljøer? Og hvorfor i all verden inviterer vi dem til Norge?

Ble ikke dette litt mye, Evangeliesenteret?

Forkynnelse er noe av det viktigste kristne menigheter og forsamlinger holder på med. Sosialt og diakonalt arbeid springer ofte ut fra hva som blir sagt og trodd. Og forkynnelsens mål er vel i bunn og grunn at mennesker skal få kontakt med Gud og få et rett forhold til han. Derfor må vi ikke ta lett på forkynnelsen. 

Jeg har tidligere skrevet noe om at det er lett å bruke litt for store ord når man ønsker å si noe om hva Gud gjør i våre liv. Meningen og intensjonen er god, så da er det ikke så farlig om det er litt ... mer enn det strengt tatt er grunnlag for. 

Bare det fører folk til Gud, så kan vi tåle litt unøyaktigheter, ja til og med direkte feil. Bare det fører folk til Gud. Er det slik vi tenker?

Benny Hinn har nettopp vært i Sverige. Hos meg er det for mange ting som skurrer i hans forkynnelse til at det er greit. Er det virkelig greit å "lyve" på seg en del helbredelser, forkynne gnostisisme og leve i luksus så lenge det fører folk til tro? Om han har løyet om helbredelsene, vet vi jo ikke, men det er i hvert fall noe som ikke klinger godt her. 

Oppdatering 30.juli: Svenske Dagen har undersøktpåstander Hinn kom med mens han var i Sverige. Nedslående.

Oase har de siste årene vært igjennom mange diskusjoner om hvor mye skal man tåle fra talerstolen av ting som, etter manges mening, ikke kan stemme, altså være fra Gud. Problemet har vært særlig knyttet til amerikanske profeter og profetier. Skal man godta en del sære og lite troverdige profetier hvis det bare er trosstyrkende for de som hører dem?

I dagens Vårt Land er det referert fra en tale på Evangeliesenterets Landsstevne av Arvid Bentsen. Jeg kjenner ikke mannen, men med forbehold om at Vårt Land gjengir talen hans korrekt, er det god grunn til å stille seg skeptisk til hans profetiske budskap. Igjen, om det er aldri så godt ment, om det fører til at folk blir frelst, må det likevel være god grunn til å spørre om dette skal opp på prekestolen som Guds ord. 

Bentsen hevder i følge Vårt Land:

• Guds ord sier at ingen som angriper Israel skal kunne stå seg mot IDF - som betyr Israel Defence Forces. I en av krigene hadde Israel 18 gutter på vakt mot 2.700 arabiske tanks.
• En ond ånd ligger skjult i selve ordet "Palestina"
• Den magnetiske nordpolen er i ferd med å dra jorden rundt.
• Astronomer har funnet et gigantisk kors i et grått hull - og en uforklarlig Davidsstjerne.
• Nasa vet år og dato på når alle vulkaner på jorden få en utblåsning. Fire år senere vil alt liv være utdødd. Nasa holder dette skjult for å hindre at alle ville gått på kne.
• Derfor må du omvende deg nå!

Dette er og blir rene spekulasjoner som jeg vanskelig kan se kan utledes av Bibelen. Israelstolkningene i Bibelen alene, er faktisk svært vanskelig å forstå. Og de sier i hvert fall svært lite om hvordan vi bør forholde oss til det politiske Israel i dag. Det finnes ikke én kristen løsning her.

Når det gjelder de andre tingene han nevner, håper jeg nå endelig han sa igjen og igjen at dette var hans personlige tolkning, at menigheten ikke trengte å tro disse tingene for å være gode kristne. Jeg håper han sa det, men jeg tror på den annen side at han nok ikke gjorde det. Jeg er redd det ble en salig blanding av Bentsen og Gud som var vanskelig å skille fra hverandre. Håper jeg tar feil. 

Jeg kjenner noen som ikke er interessert i naturvitenskap, bortsett fra dersom den sier noe om at jorden snart går mot slutten. Det er trist, kjenner jeg. Da er man overfokusert på endetiden. Resultatet av det er at man siler all informasjon til å handle om akkurat det perspektivet. Alt som stemmer, blir opphøyd, selv om det kanskje ikke er helt sant. Hvis du vil kan du se Jesus og kors og Davidsstjerner både her og der, men det er nok best at det gjøres for moro skyld, og ikke som beviser i en troskamp. Vi har bedre grunnlag enn det å bygge vår tro på. 

Jeg tror at til syvende og sist er det bare det som er sant, som er oppbyggelig og bra. Alle menneskelige spekulasjoner, særlig når det gjelder å dømme om hva som er riktig tolkning av profetier, endetidstegn og de siste tider, ødelegger mer enn de bygger opp. 

Man skal ikke tillate seg alt fra en prekestol selv om målet er at mennesker skal få et møte med Gud, som er et mål jeg i høyeste grad deler. 

Hvordan tolke Bibelen rett?

Dette er 10 minutter med god undervisning om hvordan tolke Bibelen. Anbefales på det sterkeste.

Les gjerne denne bloggposten her også hos svenske Erevna.