C.S. Lewis i fokus

Det skal ikke stikkes under en stol, verken sølvstoler eller andre, at jeg har vært i litt C.S. Lewis-modus en stund. Det blir lett slik når en underviser på en linje (Aktiv Bibel på Sagavoll Folkehøgskole i Telemark) som setter fokus på både mannen og produksjonen hans.

Jeg har ikke vokst opp med noe sterkt forhold til Narnia-bøkene, og hans apologetikk-bøker møtte jeg vel egentlig også på et veldig sent tidspunkt i livet. Så jeg kan nok ikke skryte på meg et langt og intenst forhold til mannen, men det begynner å komme seg. Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen er vel kanskje to av de beste Lewis-kjennerne i dette landet. Jeg er altså ikke der.

Men jeg er oppriktig fascinert av mannen, kanskje fordi hans liv og hans verk ikke så lett passer inn i en enkel formel. Alister McGrath har skrevet en veldig god biografi om Lewis som kom ut i fjor: C.S.Lewis A life. Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Den er jeg nettopp ferdig med å lese. Lewis sin historie er ingen ren suksesshistorie, selv om han hadde mye av det også. Og han levde langt fra noe A4-liv. Jeg veksler mellom å bli trist og glad og imponert i min lesning av denne biografien.

At Lewis var en svært begavet person, er det liten tvil om. Toppkarakterer fra sine eksamener i Oxford. Ekspert på engelsk litteratur. En skarp litteraturkritiker. Professor i Cambridge. Etter at han ble kristen, satte han ord på kristen tro og tanke som ingen hadde gjort før han,  og som har satt varige spor etter seg. Og med Narnia fikk han en eventyrlig suksess.

Lewis sitt vanskelige forhold til faren, sitt kompliserte kjærlighets(?)forhold til Mrs.Moore, sitt anstrengte forhold til sine kollegaer (eller kanskje mest motsatt vei) på Magdalene College, sitt nære og etter hvert kalde (også det mest motsatt) forhold til Tolkien, sitt varme forhold til sin bror Warnie og sitt overraskende ekteskap og kjærlighetsforhold til Joy, er gripende historier hver for seg. McGrath binder det sammen på en god måte og lar oss bli godt kjent med personen Lewis, så langt det lar seg gjøre da.

Samtidig som jeg leste McGrath, småleste jeg i en Tolkien-biografi av Humphrey Carpenter også, for å sjekke hvordan forholdet mellom Lewis og Tolkien ble skildret der. Forholdet beskrives som meget godt i begynnelsen, etter hvert ble det mer og mer komplisert. 

Lewis sitt forhold til egen karriere, sin egen berømmelse og ikke minst til sitt eget forfatterskap er også spennende områder boken tar opp. Er Lewis apologeten som mistet troen på apologetikken, eller sine egne evner som apologet? McGrath skriver godt om dette.

I The Kilns. Riktig rom, feil møbler.

I begynnelsen av april fikk vi lov å besøke huset der Lewis bodde, The Kilns. Selv om ingen av hans bøker eller hans møbler er der, var det likevel en spesiell opplevelse.

Man blir ikke profet i sin hjemby, var det visst en kjent mann som en gang sa. (Gjett hvem? Nei, det var ikke Lewis). Og historien om både The Kilns etter Lewis sin død, historien om Magdalene College i Oxford, og Oxford generelt, viser vel at det stemmer. I en guidebok om Lewis i Oxford, skrevet av en av Lewis sine naboer, Ronald K. Brind, står det at nesten ingen i Oxford aner noe om Lewis. På hans arbeidsplass gjennom mange år, Magdalene College, er det heller ikke gjort stor stas på mannen. Kun et dikt av han henger på en mur. Han hadde fortjent bedre, tenker jeg.

For noen kristne er han en helt, en stor stjerne. For andre er han knapt en kristen. For noen er han for konservativ, for andre for radikal. For noen er han først og fremst Narnia. For andre er han først og fremst apologetikk. Ikke helt lett å plassere, altså.

Biografien hans mer enn antyder at han var så mye mer spennende enn disse båsene. Samtidig i bunn og grunn et helt vanlig menneske, med en mer uvanlig evne og innsikt enn de fleste andre. 

En liten perle av en apologetikkbok

Presten, skribenten og journalisten Per Eriksen har skrevet en liten perle av en apologetikkbok. Den heter Før du sier du ikke tror. Med undertittelen Spørsmål å få svar på før du avviser Gud. Det er Luther Forlag som har gitt ut boken.

Denne boken falt jeg for, rett og slett. Dette er ingen apologetisk tungvekter med massevis av fotnoter og kompliserte tankemønstre. Boken er kort og lettlest, faktisk nokså fortlest. Layouten og oppsett burde fungere for folk flest, for å si det litt flåsete. Med andre ord: Den fungerer veldig godt. Jeg liker den!

Ok, ingen tungvekter altså? Nei, men den har noe å komme med som gjør den til alt annet enn en lettvekter. Eriksen er klok. Han tenker kloke tanker. Og han tar leseren med inn i kloke tankebaner der de essensielle spørsmålene stilles. Kun den som har god oversikt over kompliserte felt, kan skrive enkelt om det uten å overforenkle. Her har vi et eksempel på det. I tillegg viser han svært gode eksempler fra god litteratur og film.

Prester, ungdomsledere og konfirmantlærere, her har dere fått en gavepakke! Hvis dere brukes Eriksens tilnærming til flere av de viktige spørsmålene, har dere ledet ungdommer og andre inn i et meget spennende landskap der tro og fornuft møtes.  

Den grundige faglitteraturen finnes i andre bøker, som jeg har presentert en god del av i andre poster på denne bloggen.

PS! Per Eriksen er ingen fornuftsfanatiker. Kjernen i hans tro er kjærlighet til Jesus. Boken starter der.

 

Bra og nyttig bok av Espen Ottosen

Det er mye å glede seg over når det gjelder det kristne bokmarkedet om dagen. Apologetikken, eller trosforsvaret, har fått en renessanse i verden, og den vokser også i Norge. Ikke minst kan vi takke det massive hardkjøret mot kristentro Dawkins & co har gående. Dan Brown har også hjulpet godt til. Det åpner seg et marked for å drøfte spørsmålene som reises, og det er bare å takke når kristne forfattere og forlag markerer seg på dette markedet.

Espen Ottosen er vel mest kjent som debattanten som alltid representerer det folk flest er i mot. Han er dyktig til det. Jeg er ikke alltid enig i det han sier, men er ofte imponert over hans saklighet og stødighet. Vi trenger slike stemmer.

Nå har han skrevet bok om tvil og tro. At en av frontfigurene i Misjonssambandet skriver om tvil, er grunn nok til å sjekke ut denne boken. Han beskriver seg selv som en sterk tviler:

Jeg har alltid tvilt. Jeg er et tvilende menneske som blant annet har tvilt på om Gud finnes, og om Bibelen er sann. Derfor har jeg hatt et rikelig behov for å forsvare min tro - overfor både meg selv og andre. I møte med protester og spørsmål har jeg jaktet på svar og argumenter.

Dette kjenner jeg godt igjen fra eget liv. Kanskje jeg hadde forventet at tvilen skulle fått en større plass i boken, men det gjør den ikke. Boken holder slik sett hva den lover på forsiden: "Litt om min tvil. Mest om min tro". Etter å ha justert forventningene mine noe i løpet av de første kapitlene, sitter jeg igjen med bok jeg er svært takknemlig for at er skrevet.

Espen Ottosen har lest seg grundig opp på mange av spørsmålene han stiller i sin tvil. Og selv om det blir svært mange navn og ikke få henvisninger til bøker, er det nettopp i dette jeg mener han gjør et godt stykke arbeid jeg vil ha stor glede av i lang framtid. Egentlig lister han opp mange av de viktigste tenkerne, de viktigste tankene og de viktigste bøkene innenfor temaer som "Gud og vitenskapen", "Guds eksistens", "Hvem er Gud?", etc. Suppleres denne boken med Søvik og Davidsens bok "Eksisterer Gud?", har man lagt et godt grunnlag for en meget reflektert samtale om Gud på et filosofisk nivå.

Ottosen skriver godt, det er det ingen tvil om. De som leser hans bok vil fort se at han åpner for at mange spørsmål har flere gode alternative svar. Verden er ikke svart-hvit. Denne innsikten i at blant annet kristne tenkere rett og slett tenker ulikt er uhyre verdifull, både for den som selv stiller mange spørsmål, men ikke minst for den som lever i en tro der vanskelige spørsmål altfor lett besvares med for enkle svar. Dette er voksenopplæring av kristne, ikke minst av det miljøet Ottosen selv representerer som vel ikke er kjent for å være mest åpne for filosofi, eller for evolusjonslæren, for den del. Det kan til og med hende at boken hans også er voksenopplæring for mange ateister og agnostikere. Håper det!

Jeg merker at jeg utover i boken egentlig ikke er så opptatt av hvilke svar Ottosen selv lander på. Litt merkelig følelse akkurat det. Det kan nok delvis ha noe med at han stadig viser til at han ikke er fagperson på de og de feltene, og på den måten nesten underselger sin egen stemme. Men det kan også ha med å gjøre at han presenterer alternativene så godt at jeg føler meg fri til selv å velge hva jeg vil lande på. Kanskje siste delen av boken skiller seg litt ut. Da overtar mer og mer Misjonssambandsforkynneren Ottosen og jeg føler at undringen blir litt borte og svarene går litt mer på autopilot. Synden blir veldig, veldig sentral, og jeg befinner meg plutselig på bedehuset etter å ha vært på en reise i tid og rom.

Men alt i alt: Denne boken har blitt en nøkkelbok inn i pensum for alle som er opptatt av apologetikk og religionsfilosofi. Godt gjort! Anbefales derfor varmt!

Er Bibelen ufeilbarlig?

I evangelikale kretser i USA har det i mange år vært en heftig debatt om Bibelens ufeilbarlighet (inerrancy). Vi kan nok kjenne igjen noe av denne debatten også i Norge, men den har ikke samme tilspissing her som i USA. NLA-debatten denne høsten er vel det nærmeste vi kommer, og den er ikke helt ulik.

Jeg har lest den nylig utgitte boken fra Zondervan Five Views on Biblical Inerrancy (FVoBI), en bok som på en nokså grundig måte belyser forskjellene i tilnærming innenfor evangelikalsk amerikansk kristendom.

En liten digresjon først. Jeg kjøpte for noen år siden flere amerikanske oppslagsbøker som tok for seg de vanskelige tekstene i Bibelen. Hvordan komme til rette med de? Det er jo spennende. Det jeg burde ha skjønt, men som jeg ikke forstod siden jeg ikke kjente det amerikanske landskapet godt nok, var at disse bøkene kommer fra et miljø som mener Bibelen ikke kan ta feil i noe. Derfor må alt "gå opp". En av høvdingene innenfor ufeilbarlighetslæren er Norman L. Geisler. I forordet til The Big Book of Bible Difficulties, som han har skrevet sammen med Thomas Howe, står det med store bokstaver:

GOD CANNOT ERR (TA FEIL),
THE BIBLE IS THE WORD OF GOD.
THEREFOR, THE BIBLE CANNOT ERR.

Forfatterne innrømmer at det er problematiske ting i Bibelen, men at det ikke finnes en eneste feil i Bibelens originale tekst. Og under ingen omstendighet kan Gud tale mot seg selv. Med et slikt utgangspunkt vil jo en eneste feil i Bibelen føre til at alt faller sammen, en setning Peter Enns har hørt mange ganger, skriver han i sitt essay i FVoBI. Oppslagsverkene om de vanskelige bibeltekstene har derfor som formål å "forsvare" Bibelens ufeilbarlighet, noe som kan vise seg å være nokså problematisk noen ganger.

Inerrancy-doktrinen, som den kalles, blir av mange evangelikale sett på som selve prøvesteinen på om du er utenfor eller innenfor. Å fornekte den er å fornekte Bibelen som Guds ord og med det selve grunnlaget for kristen tro. Merk at doktrinen ikke er begrenset til hva Bibelen sier om Gud og troen, altså det åndelige livet, men i like stor grad gjelder historiske og vitenskapelige spørsmål. 

Inerrancy, then, is not a mere statement about Scripture for evangelicals. Since Scripture is the source of evangelical faith, and since inerrancy is ultimately a matter of reading Scipture faithfully, inerrance is often regarded as of the essence of genuine Christian faith. Heter det i forordet til FVoBI.

Selve doktrinen som i dag diskuteres er fra 1978 og heter The Chicago Statement om Biblical Inerrancy (CSBI). En viktig kritikk mot denne doktrinen er at doktrinen ikke er utledet av Bibelen, men er et aksiom som styrer hvordan Bibelen skal leses.

De fem bidragsyterne i denne boken har ett essay hver, der de skal gjøre rede for sitt syn på inerrancy, og gjøre rede for hvordan de møter tre utfordrende tekster. Tekstene er:

Josva 6, der de aller fleste arkeologer ikke støtter bibelteksten om Jerikos murer og krig/massakre

Apg 9,7 sammenliknet med Apg 22, 9 der samme fortelling gjengis ulikt av samme forfatter

5 Mos 20, 16-17 sammenliknet med Matt 5, 43-48 der Gud gir to vidt forskjellige måter å behandle sine fiender på. Motsier Gud seg selv?

Alle de fem bidragsyterne gir også en kort kommentar til hvert av de andre bidragene. 

R. Albert Mohler Jr. er i denne samlingen representanten for CSBI-doktrinen. Han mener dette er det eneste rette synet på skriften, og det er det samme synet Jesus hadde, Augustin, osv. opp gjennom historien. Her møter Mohler solid motbør fra de andre forfatterne. Også Mohlers måte å argumentere på, eller mangel på sådan, blir sterkt påpekt. Peter Enns bemerker hans maktspråk overfor annerledestenkende som har ødelagt mye for mange. Mohler får også kritikk for ikke å ta Bibelens mangfold og ikke minst arkeologi og historie på alvor. For Mohler har det ingen betydning at arkeologer er samstemte om Josva 6 ikke kan stemme. Riktignok finnes det noen få arkeologer innenfor inerrantist-kretser som argumenterer for Josva 6, men de er helt på utsiden av fagmiljøet, som Enns påpeker i sin respons.

Hvem som tilhører andre ytterligheten her, er jeg litt usikker på. For både Peter Enns, Michael F. Bird og John R. Franke er sterkt kritiske til CSBI. Bird er australier og kritiserer den først og fremst for å være en indre-amerikansk og arrogant doktrine. Bird påpeker at de fleste andre evangeliske kristne fra andre land ikke har noe forhold til inerrancy i det hele tatt, men i prinsippet har et godt innarbeidet syn på Bibelen som Guds ord, inspirert og troverdig likevel.

Peter Enns er vel kanskje den som går lengst vekk fra Mohler i og med at han vil kvitte seg med hele inerrancy-begrepet fullt og helt, og han er også den som reagerer skarpest på Mohler sitt innlegg. CSBI-doktrinen og liknende modeller fungerer ikke i møte verken med Bibelen eller med moderne vitenskap, mener Enns.

I do not think inerrancy can capture the Bible's varied character and complex dynamics. Though intended to protect the Bible, inerrancy actually sells it short by placing on it expectations it is not designed to bear. 

Indeed, despite its apparent interest in seeing God as so powerful that he can overrule ancient human error and ignorance, inerrancy portrays a weak view of God. I fails to be constrained by the Bible's own witness of God's pattern of working - that God's power is made known in weakness, he reigns amidst human error and suffering, and he lovingly condescends to finite human culture. Ironically, inerrancy prevents us from grappling with the God of the Bible. 

Hva da med Jeriko-historien? Enns har stor respekt for fagfolk og har ingen tanke om at disse i utgangspunktet ønsker å bekjempe Bibelen. Derfor forholder han seg til at Jeriko ikke kan ha hatt murer på det tidspunktet Bibelen antyder og at det nok heller ikke var en krig eller kamp i noe stort format. Lyver da Bibelen? Nei, mener Enns.

These narratives are the rhetoric of at tribal people, who understood their own existence and their God's role among them in terms of the categories of tribal culture: gods are warriors who fight for their people against enemies, giving victory for faithfulness but withdrawing their hand for unfwithfulness. The Israelites were an ancient people and portrayed God and their relationship to him in that way. 

For Mohler blir Enns essay en demonstrasjon på hvorfor evangelikale absolutt ikke må begynne å jenke på kravene om inerrancy. Andre kommenterer at de syns Enns er flink til å beskrive hva han er mot, men at han har for lite om hva han selv ser som løsningen. Enns kaller sin egen modell for inkarnasjonsmodellen, men kunne kanskje blitt enda tydeligere på hvordan denne modellen er og hva den fører til. Se gjerne på dette innlegget på bloggen hans fra i dag.

John R. Franke ønsker å beholde inerrancy, men gi det en mye videre tolkning enn tradisjonelt. Han er spesielt opptatt av at Bibelens ulikheter og mangfold må komme mer fram. Han opererer også med to typer sannhet, med stor S og liten s. I tillegg er han opptatt av Åndens virkning i og gjennom Skriften. Franke plasserer seg nok mer i en postmodernistisk tolkning enn i en tradisjonell evangelikal tolkning.

Kevin J. Vanhoozer står nok et sted mellom Bird og Mohler, men ønsker en inerrantisme som er mer nyansert enn Mohler.

Det ble litt tynt og kjapt om de to siste, men boken er verdt sitt kjøp hvis man vil inn i denne debatten. Selv om bokens tema er veldig relatert til amerikansk virkelighet, er den nyttig også i vår norske kontekst. Heldigvis er ikke bibelsyn et testspørsmål vi vanligvis stiller til hverandre i Norge. Vi er mer opptatt, tror jeg, av Jesus og evangeliet enn vi er av hva folk mener om Bibelens ufeilbarlighet.

Peter Enns ligger nok nærmest min holdning fortsatt, selv om jeg fant stor glede i flere av de andre også. Enns er på en måte den eneste som tar utenombibelsk vitenskap på alvor og forholder seg til den uten å miste verken troen på Gud eller på Bibelen som Guds ord. Så vet jeg jo at han med det ikke blir spesielt populær i en del evangelikale kretser. Mohler sitt syn finner jeg svært problematisk, også tonen i hans essay.

Det er mye jeg ikke har redegjort for her. Men les gjerne boken selv.

Sånn apropos debatt om bibelsyn

Forlaget Zondervan gir stadig ut bøker i serien Counterpoints der ulike standpunkter i forhold til et tema blir debattert. I disse bøkene skriver representanter for de ulike standpunktene (som regel fire eller fem) et innlegg hver, samt en respons på de andre innleggene. Det er en veldig flott form som gir i hvert fall meg et stort utbytte.

De to siste bøkene som har ramlet ned i min postkasse fra denne serien dreier seg begge bibelsyn, og i særlig grad om hvordan vi skal lese GT. Denne debatten har jo rast høyt denne høsten i forbindelse med NLA, som jeg skrev om her. Det er hovedsakelig i avisen Dagen denne debatten har foregått, så ta gjerne en titt innom der for mer om dette.

Disse to bøkene ligger nå klare for å bli lest, og jeg kommer tilbake til en respons etter hvert. Her er en kort presentasjon av bøkene- 

"Four views on The Historical Adam" tar opp debatten om Adam og Eva faktisk har eksistert eller om de er billedlige framstillinger. Denis O. Lamourex og John H. Walton representerer henholdsvis evolusjonistisk skapelse og arketypisk skapelse, mens C. John Collins og William D. Barrick står for henholdsvis gammel-jord-kreasjonisme og ung-jord-kreasjonisme. I tillegg har boken Gregory A. Boyd (kjent for Brev fra en skeptiker) og Philip G. Ryken noen refleksjoner over hva dette betyr for våre åndelige liv.

Den andre boken dreier seg rett og slett om i hvilken grad Bibelen er ufeilbarlig. "Five views on Biblical Inerrancy" har bidrag av R. Albert Mohler Jr., Peter Enns, Michael F. Bird, Kevin J. Vanhoozer og John R. Franke. Jeg forventer nok her at Peter Enns ligger nærmest mitt syn, men kanskje jeg får meg noen overraskelser. Hvem vet?

Det hadde faktisk vært spennende å hatt noen slike bøker på norsk også med norske bidragsytere. Oppfordringen er herved gitt. Noen som kjenner kallet?

Julegavetips til tenkeren, tvileren og skeptikeren

Hvorfor ikke like godt komme med et julegavetips i disse tider?

Du kjenner sikkert noen som er opptatt av Gud og religion og sånt? Og kanskje de til og med har masse spørsmål og frustrasjoner knyttet til om Gud eksisterer, etc? Selvfølgelig kjenner du noen slike. Hvis ikke, skaff deg noen slike venner.

Men uansett, her er to bøker på norsk du godt kan gi i julegave.

Atle Ottesen Søvik og Bjørn Are Davidsen har begått en svært god bok om gudsargumenter. Boken er godt skrevet, og jeg anbefaler den på det varmeste, men den sikter på et litt høyere nivå enn kanskje nybegynnere vil føle komfortabelt. Best av alt er at den er svært grundig men også vågal i sine resonnementer. Rett og slett spennende lesning. Denne boken vil ikke bli glemt veldig fort, for å si det sånn.

En noe lettere bok kan da være den amerikanske pastoren og forfatteren Timothy Keller sin bok "Gud?". Den er også grundig, men er nok skrevet for å favne litt bredere.

Begge bøkene kler julepapir godt, og finnes i en bokhandel nær deg eller på nett.

Sett lyskasteren på C.S.Lewis i dag

Siden det i dag er 50 år siden C.S.Lewis døde, er det en fin anledning til å sette fokus på denne meget spennende mannen, tenkeren og forfatteren.

Mange kjenner han som Narnia-forfatteren, men han var like mye en stor apologet for kristen tro etter at han som godt voksen gikk fra å være ateist til å bli en kristen. Hans tankerekker og filosofiske tilnærming til kristen tro har fått mange til å se kristendommen med nye øyne.

I stedet for å skrive et langt blogginnlegg i dag, sender jeg dere rett og slett videre til andre artikler som er verdt å lese. Bjørn Are Davidsen er en av de store Lewis-kjennerne i dette landet, og jeg kan bare anbefale å stikke innom hans blogg i dag her. Stefan Gustavsson har noen utfordrende tanker angående Lewis i svenske Dagen her. Nils-Petter Enstad skriver i Korsets Seier her. Espen Ottosen skriver har et innlegg i Aftenposten her. Og det er sikkert mange andre artikler i anledning dagen også.

Et sitat kan vi også godt koste på oss fra hans mest kjente apologetiske bok Mere Christianity (Se det i øynene):

Kristendommen er nemlig en kjempende religion. Den mener at Gud skapte verden - at rom og tid, hete og kulde, farger og smak, dyr og planter, er ting som Gud skapte ut fra seg selv, slik som et menneske lager en fortelling. Men den mener også at svært mye har kommet galt av sted i den verden Gud skapte, og at Gud insisterer, og insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen.

Ingen stor fare for at kristne tenker for mye

(Debattinnlegg i Vårt Land 29.okt)

Trosforsvarskonferansen Veritas er en nyskapning i Norge, og lørdag 26.okt var over 250 mennesker samlet på Bibelskolen i Grimstad. Opplegget var vel noe tilnærmet en suksess. Vårt Land har samme dag en artikkel med overskriften «Advarer mot ‘rasjonell overtro’». Er det grunn til å advare i forkant av en slik konferanse?

Trosforsvar, eller apologetikk, har de senere årene fått en fornyet oppmerksomhet i mange kristne miljøer, særlig blant ungdom. Men fortsatt kan det merkes en sterk skepsis blant mange kristne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men har en mistanke om at det skyldes erfaring med dårlig praktisert apologetikk. Jeg har jobbet med dette faget på Sagavoll Folkehøgskole i mange år nå og vil sterkt argumentere for trosforsvarets nødvendighet.

Da jeg var ungdom, søkte jeg etter gode svar på alle spørsmålene jeg hadde. Og det var ikke få. Det rare er at det gjør jeg fortsatt. Og de ungdommene jeg jobber med hver dag gjør også det. Apologetikk handler først og fremst om å slippe til spørsmålene, tvilen, og tankene rundt alt det som har med tro å gjøre. Det er ikke, og bør ikke være, å pugge riktige svar på de og de spørsmålene. Apologetikk er det motsatte av indoktrinering fordi den legger sterkt fokus på at folk skal tenke selv, bruke fornuften og sjekke all tilgjengelig kunnskap og visdom.

I artikkelen i Vårt Land intervjues professor i sjelesorg, Tor Johan Grevbo, om apologetikk. Han anerkjenner apologetikkens plass, men advarer mot en «en slags overtro» på den. Han har helt rett, men det spørs om ikke advarselen ble litt vel tydelig og anerkjennelsen kom helt i bakgrunnen.

Apologetikk kan i sin umodne form fungere som en ren fornuftsdyrking uten kontakt med andre deler av det å være kristen og menneske. Den kan bli for akademisk. Men jeg tror at de fleste som holder på med dette i Norge i dag, hvor en del holdt foredrag på konferansen, neppe ser på apologetikk som tilstrekkelig. Den kommer i tillegg til lovsang, bønn, sjelesorg, fellesskap, nattverd, gudstjenester, etc. Å se på apologetikk og sjelesorg som motsetninger, er på alle måter uheldig, enten den kommer fra den ene eller andre kanten.

Det handler altså om å forene tro og tanke, som også Vårt Land ønsker å gjøre. Kristne trenger opplæring i dette. Ikke for å vinne diskusjoner eller debatter, men for å forstå at det er gode grunner for å tro på Gud, Jesus, Bibelen, etc. Hvor ofte har jeg ikke hørt at kristne forteller om at de har dårlige opplevelser med kristne ledere og prester når de har stilt ærlige spørsmål om tro. Enten har de blitt avfeid, eller de har fått svar som ikke tåler særlig etterprøving. Det er alltid litt trist å høre.

Ordet trosforsvar kan kanskje være misvisende. Jo, det handler om å forsvare troen med fornuften. Men den viktigste jobben der skjer faktisk i møte med meg selv og min egen tro og fornuft. Tåler min tro at jeg slipper spørsmålene mine til? Tåler troens innhold kritisk søkelys? «Hvis kristen tro er sann, tåler den det» er en vanlig tanke innenfor apologetikken. Det er veldig vanskelig å se at det er en avgjørende fare i Norge i dag at kristne tenker for mye, eller på noen som helst måte har blitt akademiske fornuftsdyrkere.

Treenigheten som forklarer alt (Bokanmeldelse)

(Bokanmeldelse skrevet for avisa Dagen, publisert 31.okt)

Mange mennesker sliter med å forstå treenigheten. Naturlig nok. Selv kristne famler når de skal til å forklare at Gud både er tre personer, Faderen, Sønnen og Ånden, og samtidig én. Men tenk om det er akkurat dette som best forklarer den verden vi lever i og hvem vi er? Det hevder den tidligere buddhistmunken Ellis Potter i en ny bok som er utgitt av Damaris og Lunde forlag.

 

Boken på bare 75 sider tar for seg intet mindre enn «Tre teorier om alt». Ikke så mye som en fotnote er å finne her. Tre sirkler fungerer som illustrasjoner på disse tre altomfattende teoriene. Selv innrømmer han at det er ekstremt forenklede bilder, men blir det for enkelt? Jeg er langt på vei villig til å si nei. Boken lodder dypt, forfatteren har et levd liv i det han skriver om, og den innbyr leseren til spennende tenkning. Ganske sikkert ukjent tanketerreng for mange kristne, men det tror jeg er bare sunt.

Disse altomfattende teoriene er monismen, dualismen og trinitarismen. Disse kan altså tegnes som tre sirkler. Inni hver sirkel er alt som finnes. Den første sirkelen er tom, fordi alt er ett. Dette er grunnleggende i buddhismen, hinduismen og i New Age-bevegelsen. Den andre er delt i to, som Yin og Yang, mørke og lys, fordi virkeligheten består av to likeverdige motsatte krefter. Tanken er sentral i mye østlig inspirert estetikk, terapi og medisin. Den tredje sirkelen er delt i tre, fordi alt som finnes er et resultat av en treenig personlig Gud. En sentral tanke i kristen tro.

Boken peker på sentrale svakheter i monismen og dualismen, men først og fremst er den et sterkt stykke tenkning rundt treenighetens avgjørende betydning for at alt er som det er. Potter har bakgrunn fra zenbuddhismen, og har fortsatt stor sans for mye i den, men han mener den kommer til kort sammenliknet med den kristne tros forklaringskraft.

Alle tre teoriene er enige om at virkeligheten ikke er perfekt eller fullkommen akkurat nå. For Potter blir det derfor et sentralt spørsmål hvordan virkeligheten var når den var fullkommen. Og hva er egentlig problemet i dag? Monismens tanke om at alt er ett, opphever individet slik at jeg blir deg og relasjoner i bunn og grunn er et onde. Det perfekte er dermed oppløsning av individet og en fullstendig relasjonsløs tilværelse i en absolutt tomhet, et ingenting. Og der blir du alt.

Dualismen har harmoni som mål. Det betyr at det gode og det onde alltid må være til stede, at det gode aldri kan vinne, og at verden er statisk og ubevegelig. En uholdbar teori.

Trinitarismen tar utgangspunkt i at «Gud er Gud, og Gud er ikke alene», som det heter i Potters eget ordtak. At vi finner både enhet, mangfold, forskjellighet og relasjoner i Gud selv, åpner opp for en helt annen verden enn det monismen og dualismen gjør. Det åpner for et helt annet mål med livet.

Ingenting har en mening i seg selv, hevder Potter. Til syvende og sist har mening med relasjoner å gjøre. Fargen rød har ingen mening før den er i relasjon til andre farger. «På samme måte har du ingen mening i deg selv, men bare gjennom din relasjon med dine omgivelser.» Derfor blir det meningsløst å søke seg inn det relasjonsløse, slik monismen legger opp til. Faderen, Sønnen og Ånden står i relasjon til hverandre og gir hverandre dermed mening, slik vi får mening ved å stå i relasjon til Gud og hverandre.

Lidelsen i verden henger sammen med at vi er selvsentrerte. Den treenige Gud er ikke selvsentrert, men andre-sentrert. Personene i Gud er fullstendig andre-sentrerte. «Denne andre-sentreringen er kilden til Guds kraft, for når hver av personene gir seg selv helt til de andre, så fylles den samme personen dobbelt opp tilbake. Slik øker kraften hele tiden.» Gud er kjærlighet. Vi er ment å være andre-sentrerte, slik som Gud. Frelsen ligger i relasjonen, ikke i det relasjonsløse.

Boken er en underlig god blanding av filosofi, teologi, mystikk og apologetikk. Jeg liker det. Den som leser den, vil forstå hva jeg mener. Boken legger nesten opp til å bli snakket om og diskutert, så hvorfor ikke lese den i samtalegrupper?

Som en bonus inneholder boka 30 sider til med 45 spørsmål til Potter om alt fra buddhisme, ateisme, meditasjon, Bibelen, kristne, etc. og hans svar på disse. En morsom vri. Her er det mye klokskap for både kristne ledere og lekfolk. Boken er med dette anbefalt på det varmeste.

N.T. Wright om oppstandelsen

Duracellkaninen N.T. Wright er biskop i den anglikanske kirke, bibelforsker og forfatter av en stor mengde bøker (opptil 8 i året!) av faglig meget høy kvalitet. Han er absolutt en av mine helter når det gjelder tilnærmingen til Bibelen og troen. Få andre kristne intellektuelle har forandret kristne menneskers måte å tenke på i dag enn denne mannen. Jeg vet at han har mange tilhengere i Norge også.

At han også er svært interessant å høre på på prekestolen, gjør jo ikke mannen mer ... eh  .. uinteressant. Her holder han et langt og godt foredrag fra mars 2007 om Jesu oppstandelse. Dette er faglig solid og verdt hvert eneste minutt. Sett av tid. Anbefales også for den som ikke tror på oppstandelsen eller syns det er vanskelig å tro på den. Det er ikke sikkert du bli overbevist, men du kan oppdage at det er gode argumenter for det standpunktet de første kristne kom med.

 

 

Takk til Kjetil Fyllingen for link til denne i sin blogg. 



Kristen tro i spenning

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.

2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?

3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?

4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.

5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?

6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.

7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.

8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?

Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.

Hvem bryr seg om facts i kristen tro og sånt?

Apologetikk er et fagord for trosforsvar. For meg klinger ordet kun positivt. Men jeg hadde ikke undervist lenge i apologetikk, før jeg møtte skeptiske blikk både fra kristne og ikke-kristne. Apologetikk har visst et nokså dårlig rykte i en del kretser. Derfor velger noen å heller kalle det trosforsvar.

Kall det hva du vil for meg. Jeg er vel strengt tatt kun opptatt av saken.

Og hva er saken? Som kristen tror jeg på Gud og Bibelen og sånt. Det er viktig. Det handler om tillit til noe utenfor meg selv, osv. Men siden denne Gud også har noe med skapelsen å gjøre, har noe med historien å gjøre, og har noe med en historisk tekst å gjøre, er det alt annet enn likegyldig for meg hva som er fakta. Kort og godt, stemmer det jeg tror med det jeg vet, og det vi og vitenskapene vet?

Alle kristne er ikke opptatt av dette, i hvert fall ikke i like stor grad. For noen er tro og opplevelse av Gud sterkt knyttet sammen, og de har ikke behov for å gå ut over det. For andre av oss er det viktig at tro og tanke og vitenskap og filosofi og logikk og alt dette der, henger litt sammen slik at vi forstår det. Vi kan sette det på spissen slik som Paulus gjør: Hvis Jesus ikke stod opp fra de døde, helt på ordentlig, så er vår tro ganske meningsløs. Det står faktisk i Bibelen.

Jeg har forstått det slik at mange mener apologetikk er en type indoktrinering. Du stiller et spørsmål, også lærer noen deg hva som er svaret på akkurat det spørsmålet. Du får alle svarene, og du slipper faktisk å tenke selv. Dette er ikke apologetikk. I hvert fall er det en type apologetikk jeg ikke kjenner meg særlig tiltrukket av. Jeg vil ikke bli servert ett svar, jeg vil bli forelagt alle mulige svar, og så se på svakheter og styrker i hvert enkelt.

Vi har relativt få apologeter i Norge som står for kreasjonisme (ung eller gammel). Apologetikk som er villig til å ofre mesteparten av vitenskapelige oppdagelser og tanker for å få Bibelen til å stemme, blir en annen type apologetikk enn det som er mainstream i Norge. I USA finnes det mye rart på det området. Jeg tror det er viktig at folk er klar over at konservative kristne i USA og konservative kristne i Norge ikke nødvendigvis er veldig nært beslektet.

I det norske apologetikk-landskapet er det klart at det i hvert fall er to hovedgrupper, tror jeg. Den ene gruppen er knyttet til NLM (Misjonssambandet) og Indremisjonsforbundet. Og den andre til akademia eller akademikere i en eller annen form. Disse utelukker ikke hverandre, men er heller ikke like. Det som likevel slår meg, er at jeg sjelden møter liberale kristne som er interessert i apologetikk. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er en sjelden sort. Si meg gjerne i mot! Jeg vil gjerne bli overbevist om det motsatte.

Ok, nå har jeg brukt betegnelser som liberale og konservative kristne. Det er egentlig ikke betegnelser jeg liker veldig godt, for de aller fleste ligger vel et sted i mellom, eller så er de konservative i noe og liberale i noe annet. Men tradisjonelt har det i hvert fall vært slik at konservative kanskje har ønsket å ta Bibelen litt mer bokstavelig (for å bruke nok en uegnet klisje) og av den grunn har brukt mer krefter på å undersøke om Bibelens fakta og virkelighetens fakta stemmer. En typisk liberal karakter ville vært mer opptatt av det sosiale budskapet til Jesus, enn om Jesus gjorde vann til vin og var akkurat slik han beskrives.

Det norske apologetikk-miljøet vokser. Jeg ser med stor begeistring på at Menighetsfakultetet i Oslo, Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo, Gimlekollen Mediasenter i Kristiansand, NLA i Bergen og flere bibelskoler setter dette på dagsorden. At ikke alle stedene har fag som spesifikt kalles apologetikk, hindrer ikke at det bedrives denne type tenkning og tilnærming. Jeg tror kristne utdanningssteder med dette vil påvirke norsk kristenliv på en positiv måte. Selv får jeg lov til å bruke en del ressurser på at Sagavoll Folkehøgskole i Telemark også gir mange elever en innføring i tenkningen.

Mitt håp er at dette skal føre til økt bevissthet.

Svar på tiltale

Jeg har gått litt lei av Dan Brown. Og jeg må innrømme at jeg også har gått litt lei av Richard Dawkins og nyateistene. Felles for alle disse er likevel at de har skrevet bøker og stadig er premissleverandører for enkelte debatter rundt kristen tro.

Jeg har allerede vært inne på den nye boken til Bjørn Are Davidsen, Svar på tiltale, flere ganger her på bloggen. Omsider, i en hektisk førjulstid, har jeg også fått lest meg gjennom den. Med sine over 340 tettskrevne sider er det ingen fortlest bok.

Den verdenskjente ateisten Richard Dawkins er viktig. Det bør det ikke være noe som helst tvil om. Stadig leses The God Delusion og folk blir begeistret for ateismen, og stadig mer skeptiske til religion. Og Bjørn Are viser til fulle at Dawkins er en langt større retoriker enn teolog, filosof og historiker. Derfor er denne svarboken på norsk også viktig. Det er et godt oppgjør med Dawkins & co Bjørn Are har levert fra seg.

Når det er sagt, er jeg litt usikker på hvem som vil lese boken. Slik jeg kjenner kristen ungdom, er det de færreste som går løs på en bok i denne størrelsen. Det gjelder kanskje ungdom flest. Kanskje til og med folk flest, så sant ikke forfatteren da heter Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Men da er da også sjangeren en helt annen. De færreste kristne har lest noe som helst av Dawkins, og de færreste kristne oppsøker eller havner i debatt med nyateister.

Jeg håper de likevel vil interessere seg for Davidsens bok. For problemstillingene møter vi stadig vekk. At boken kanskje forutsetter en del kjennskap og kunnskap om Dawkins, gjør nok markedet litt smalere. Jeg håper dessuten at alle som har lest Dawkins, enten de er kristne eller ateister eller hvem de nå er, har et behov for å lese et godt kristent svar på hans anklager og påstander. De vil få masse igjen. Det er jeg ikke tvil om.

Bokens store styrke er å tydeliggjøre hvor mye bakteppet, forutsetningene eller fordommene er med på å styre hvordan vi forstår alt rundt oss. Vi er svært lettpåvirkelige til å godta dårlige argumenter hvis det passer med det vi allerede mener og tror. Dette gjelder helt sikkert kristne også, men Davidsen viser på en glimrende måte hvor mye dette preger nyateismen. Det trengs knapt argumenter mot religion eller kristen tro, for alle skjønner jo bare hvor teit det er. I hvert fall helt til du begynner å diskutere med Bjørn Are.

Han har også en annen styrke, nemlig at han stadig er i debatt selv. Svar på tiltale er skrevet av en dreven debattant, og stilen preges av det. Han har glimt i øyet, liker å være litt sarkastisk og ironisk. Det er befriende og morsomt, men også her lurer jeg på om det kreves en del bakgrunnskunnskap av leseren for å forstå alle glimtene. Forstår alle Davidsens humor? tenker jeg, og håper selvfølgelig at svaret er ja.

Jeg er ofte grunnleggende enig med Bjørn Ares tankeverden og kristendomsforståelse. Det er ikke alltid jeg orker å henge med i alle svingene, men det skyldes som regel, tror jeg, min egen manglende kunnskap innenfor visse felt. Naturvitenskap er ikke mitt fagfelt, så der er jeg fullt og helt lekmann. Når det gjelder teologi, kristendom, etc., har jeg vel litt mer innsikt, håper jeg. Og da ser jeg også at Bjørn Are velger gode standpunkter og synsvinkler. Det er bra.

Apologeten Francis Schaeffer ga oss en veldig god modell når han forklarte virkeligheten vår som et toetasjes hus. Denne modellen er fruktbar, og den er en vesentlig modell også for Davidsens tenkning. I møte med nyateister illustrerer den godt hvor umulig det er å leve konsekvent med et ateistisk syn på virkeligheten der vitenskap er eneste grunnlag.

Blir folk kristne av å lese en apologetisk, fornuftsbasert bok som Svar på tiltale? Hvem vet. Eskil Skjeldal har beskyldt Davidsen for å bedrive en type apologetikk som er for logisk, etc. Og han har reist en viktig diskusjon om rasjonalitetens begrensninger. Jeg opplever flere steder at Bjørn Are reiser samme diskusjon, så kritikken er vel ikke 100% treff. Men jeg er veldig med på at for mange mennesker er problemstillingene til Dawkins og Davidsen lite relevante for livet. Det må vi nok bare godta, vi som er opptatt av apologetikk. De færreste av oss lever av fornuft alene, snarere tvert i mot. For de som derimot trenger logikk, er det desto viktigere at den også finnes innenfor kristendommen også.

Min erfaring er at å svare på logiske problemstillinger og anklager, å avsløre inkonsekvenser og å forklare fornuftig hva som er fakta og tenkning, sjelden omvender noen. Men det kan være med å gjøre bildet mer nyansert. Det kan gi kristne en stødigere plattform å stå på når de skjønner at også tanken kan brukes i den kristne tro. Det kan muligens fjerne noe av den aggressive kritikken mot religion, men er man negativ til kristen tro og religion, er man det nok også etter å ha lest denne boken.

Jeg må gi en liten refs til forlaget for forsiden. Jeg liker vel ikke veldig godt at den er illustrert med to personer som "skriker" til hverandre. Når jeg underviser i kristen apologetikk, sier jeg det veldig tydelig til elevene mine at en slik diskusjonssituasjon ikke er spesielt fruktbar. Jeg har mer tro på den gode samtalen. Det har sikkert forlaget også, men hvorfor da disse skrikende ansiktene? Men de skal ha cred for å ha brukt Tom Egeland-sitater både på forsiden og baksiden. Det var morsomt.

Og boken anbefales selvfølgelig!

Dårlig trosforsvar m.m.

Bjørn Are Davidsen har skrevet ny bok. Denne gangen er tittelen "Svar på tiltale". Nok en gang er det de nye ateistene som står i fokus. Boka er med andre ord et svar på anklager og påstander fra Dawkins, Hitchens, Harris, m.fl. Jeg har tidligere skrevet om lanseringen av boka her på bloggen.

Jeg klør meg fortsatt i hodet over forsiden til avisa Vårt Land da de hadde en anmeldelse av boka 5.des. "Dårlig trosforsvar" stod det. Mener virkelig Vårt Land dette?

Jeg kjenner Bjørn Are, og jeg liker han godt. La meg starte med å innrømme det. Han er hyggelig, morsom, intelligent og står på med en intensitet de fleste av oss andre skulle ønske vi hadde hatt litt mer av. Han skriver der andre kvier seg for å skrive, og han orker å ta kamper de fleste skygger unna. At han er en mann med mange ord og mange arenaer, er det vel ingen som er i tvil om. Derfor er han også viktig i norsk kristenliv. Dette tror jeg det er grunnlag for å si uansett personlig kjennskap til han.

Davidsen skal ikke være en hellig ku. Har han skrevet en dårlig bok, må det kunne skrives. Men nå var det ikke grunnlag i anmeldelsen, som var skrevet av Eskil Skjeldal, for å kalle dette for "dårlig trosforsvar". Så hvorfor skrev Vårt Land det da?

Eskil Skjeldal skrev anmeldelsen av Svar på tiltale for Vårt Land. Og jeg må si det var en merkelig anmeldelse også. Vi var nok mange som reagerte, for Skjeldal brukte anmeldelsen til å skrive hva han selv syns er riktig trosforsvar. Men boka kan vel ikke beskyldes for ikke å ha svart på spørsmål den heller ikke har ment å skulle svare på? Boka heter altså ikke "Den ultimate trosforsvarsboken" eller liknende. Den må jo Skjeldal skrive selv.

I en oppfølgingsartikkel i Vårt Land 7.des skriver Skjeldal:

Gudstro er mer enn tenkning, gudstro kan til og med være motstridende. Den må ikke være rasjonell på ateismens premisser, men kan bære på en annen type rasjonalitet.

Skjeldal mener at Davidsen gjør en viktig jobb i møte med nyateistene, men at trosforsvar på disses premisser blir "monoton, teknisk og hemmet. Den blir offer for en type  sterk tenkning, der alt er fokusert på argumentasjon. Man søker rasjonell sannhet og mening, men mister mange ressurser på veien."

Det er ikke sikkert jeg er helt uenig med Skjeldal, men det blir altså litt rart å kritisere en bok som ønsker å svare nyateistene for å bruke for mye plass på å svare nyateistene. Gjør det ikke?

Noe annet er å diskutere hva som er godt trosforsvar, og det er en spennende diskusjon. Mener f.eks. Skjeldal at vi har for mange apologetikk-bøker på norsk som er monotone, tekniske og for mye fokusert på argumentasjon? Jeg er kristen, men jeg er ikke fremmed for nyateistenes anklager. De gjør noe med meg. De kan til og med bli til mine egne tanker. Jeg trenger gode svar. Jeg trenger å følge tankerekker som er både filosofiske og logiske. Jeg trenger stimulering på dette området, selv om jeg altså er kristen. Og ja, jeg trenger også det Skjeldal etterlyser. Men jeg hadde skjønt Skjeldals argumentasjon bedre hvis det kristne markedet flommet over av apologetikk-bøker og lite annet.

Bjørn Are er en viktig stemme fordi 1. han snakker og skriver norsk, 2. han er oppdatert på anklager og påstander mot kristen tro, og 3. han jobber hardt for å møte dette med fakta, logikk og filosofi. Jeg leser gjerne Wilfrid Stinissen til åndelig oppbyggelse. Det samme gjelder Magnus Malm og Peter Halldorf. Men jeg trenger og heier på alle som holder på med apologetikk også. Tro meg, i mine mange og daglige møter med norske kristne ungdommer ser jeg at de stort sett er understimulert på stoff som Bjørn Are jobber mye med. At det finnes flere måter å forsvare troen på, gjør ikke dette til noe dårlig trosforsvar av den grunn.

PS! Jeg er øyeblikkelig ferdig med å lese boka til Bjørn Are. Kommer tilbake til mine egne tanker om den.

Post-Dawkins-klima

Dette er en høyst personlig betraktning bygget på mangelfull informasjon og oversikt om debattklimaet rundt ateismen i Norge de siste årene.

Det begynner å bli noen år siden Richard Dawkins ga ut boken The God Delusion. Den kom i etterkant av angrepene i USA i 2001 og ble en viktig bok som varslet en ny og aggresiv polemikk mot religion. Mye har blitt sagt og skrevet om Dawkins & ca, og det vil fortsette i mange år til. De nye ateistene er så viktige at vi ikke kommer utenom dem.

I går lanserte Lunde forlag boken Svar på tiltale av Bjørn Are Davidsen. Boken handler bl.a. om de nye ateistenes utfordringer. Denne boken har jeg selvfølgelig ikke rukket å lese, så det er ikke den jeg her skriver om. Men jeg var på lanseringen, og likte godt det jeg så og hørte.

Even Gran fra Human-Etisk Forbund var invitert til å debattere mot Bjørn Are om ulike tema fra boken. Even forsvarer et agnostisk ateistisk standpunkt, og Bjørn Are et kristent.

Jeg har tenkt en del de siste årene om ikke klimaet mellom viktige ateister/agnostikere og kristne har endret seg. Til det positive. Det laveste punktet var de første årene etter The God Delusion. Men noe har altså endret seg, tror jeg.

Debatten i går var mellom to venner, selvfølgelig ikke enige om Gud og sånt, men enige om at respekt og god tone er viktig. Jeg syns debatten var forbilledlig. Og da tar jeg ikke stilling til hvem som vant debatten.

Dawkins skrev en bok som skjerpet frontene mellom kristne og ateister, og han skapte overskrifter verden over med sin skarpe penn og tunge. Begge sider kunne foraktfullt snakke om de håpløse på den andre siden.

Internettdebatter, særlig anonyme, på en del nettsteder var og er fortsatt krigssoner. Der er det ingen dialog, ingen respekt og mye slenging av dritt. Internett kan forsterke fordommene på begge sider av krigen. Og jeg er ikke i tvil om at Dawkins for mange er ammunisjon de ukritisk skyter i vei med.

Samtidig tror jeg internett og sosiale medier kan føre mennesker med ulike holdninger nærmere hverandre. Det har i hvert fall skjedd for min del. Jeg har fått stor respekt for mennesker jeg i en del saker er helt uenig med, men som jeg finner ut at jeg har mye til felles med. Og blir man først kjent med noen, skjer det noe med tonen i diskusjonene.

For de som er interessert i å søke sannhet, søke kunnskap og virkelig sette seg inn i hva andre tenker, er internett en gave. Da finner man ut at ateister kritiserer og diskuterer med ateister, at kristne er svært uenig med kristne, og at verden ikke er så fryktelig enkel å sette på en formel.

For ti år siden hadde jeg et lite nyansert syn på hva en humanetiker var. I dag vet jeg bedre. Og jeg er så frimodig å si at jeg tror en del humanetikere har fått et langt mer nyansert på hva kristne er også. Jeg liker utviklingen.

Debatten i går var en post-Dawkins-debatt. Krigen har utviklet seg til en samtale mellom venner. PS! Anonyme internettateister med høy selvtillit og lav selvinnsikt og mye forakt er ikke en del av min vennekrets, og det er helt greit.

En liten bokliste over engelske apologetikk-bøker

Det skrives veldig mye apologetikk på engelsk. Mange av bøkene blir selvfølgelig også nokså like selv om hver forfatter har sin stil. Så noen toppliste blir ikke dette. Jeg anbefaler noen bøker som kan være en start for de som vil hive seg ut i dette feltet.

Handbook of Christian Apologetics av Peter Kreeft og Ronald K. Tacelli er et nyttig oppslagsverk. Katolikken Kreeft er i seg selv en meget oppegående forfatter med mange svært gode bøker innenfor filosofi. Sjekk ut.

Amerikanske William Lane Craig har etter hvert blitt kjent som en dreven debattant som gjerne diskuterer med de dyktigste ateistene i verden. En liten sjekk på nettdebatter viser at han er elsket og hatet for sin stil. Men som forfatter er han utvilsomt på et høyt nivå, og produktiv som få. Reasonable Faith er grunnboka hans i apologetikk. Og den er både grundig og god. En litt lettere variant av denne er boka On guard. Begge er å anbefale.

En annen innføring i apologetikk er Mere Apologetics av Alister E. McGrath. Denne boken liker jeg godt. Den anglikanske professoren McGrath skriver alltid godt. Også han er produktiv som få, og han bør sjekkes ut. Han skriver mye i skjæringsfeltet mellom teologi og vitenskap, og har også levert flere bøker om den nye ateismen. Sjekk ut The Twilight of Atheism, The Science of God, og A Fine-Tuned Universe. En bok jeg ikke har fått lest enda, men som jeg gleder meg til å gå løs på når jeg en dag får tid, er The Open Secret: A New Vision for Natural Theology.

Paul Copan skriver så folk flest forstår det. Hans bok "True For You, But Not for Me" er en ren fornøylse. Boken er først og fremst et oppgjør med relativismen som preger det moderne samfunnet. Copans skrivestil er å ta utgangspunkt i setninger/påstander folk flest har et forhold til og undersøke sannheten i disse. Mange av påstandene er anklager eller problemer knyttet til kristen tro. Copan er en amerikansk konservativ teolog, og ikke alle svarene er kanskje like opplagte i norsk kontekst, men han er verdt å utfordres av. Sjekk ut How Do You Know You're Not Wrong?, When God Goes to Starbucks og Is God a Moral Monster? Den siste er også oversatt til svensk og gitt ut på Credo-akademin.

Gregory E. Ganssle har skrevet en liten perle av en bok om filosofi. Boken Thinking about God. First Steps in Philosophy drøfter hvordan vi kan tenke om Gud på en fornuftig og oppegående måte. Hvordan tenke om Gud?

Et par bøker dere godt kan hive dere på hvis dere er interessert i forholdet mellom skapelse og evolusjon, mellom bibelfortellingene og vitenskapen, er Denis Alexander sin bok Creation or Evolution og Peter Enns bok The Evolution of Adam.

Et par andre kristne forfattere som skriver på høyt nivå om forholdet mellom tro og vitenskap er Alvin Plantinga og John Polkinghorne. Disse er vanskelig å komme forbi. De burde blitt presentert skikkelig her, men jeg må med skam å melde innrømme at jeg har lest for lite av dem. Det har jeg til gode.

 John Lennox er en spennende mann, som i likhet med William Lane Craig og Alister E. McGrath gjerne stiller til offentlig debatt med de nye ateistene. Hans bok Gunning for God, er et meget godt oppgjør med nettopp nyateistenes tanker og påstander.

N.T.Wright er nok en av mine yndlingsforfattere. Boken hans, Simply Christian, er oversatt til norsk med tittelen Ganske enkelt kristen. Den anbefales. Her vil jeg spesielt nevne boken The Challenge of Jesus. Den er på mange måter en nylesing av Jesus som nok vil vekke litt reaksjoner hos en del kirkegjengere. Men i likhet med Peter Enns forståelse av GT, vil Wright ta det bibelske materialet på alvor og se hva fører dette til. Hva vil det si for vårt bilde av Jesus at han levde i jødisk miljø på akkurat denne tiden?

Jesus er stadig sentrum for oppmerksomhet. Hvem var han? Det dukker stadig opp nye tolkninger av denne viktige mannen. Ikke alle som mener noe, eller kanskje, veldig mange som mener noe om hvem han var, tar lite hensyn til bibeltekster og kontekst. Det finnes gode, seriøse bøker som svarer på utfordringene. Her er et knippe: Craig A. Evans Fabricating Jesus; Timothy Paul Jones Misquoting Truth; James K. Beilby and Paul R. Eddy Five Views of The Historical Jesus.

Jeg tror dette får være tipsene for denne gang. Har dere flere tips, skriv gjerne om det i kommentarfeltet.

Bokliste for apologetikk-interesserte

Jeg har lovet mine tidligere elever å gi noen anbefalinger på bøker innenfor apologetikk. Det gjør jeg gjerne. Her kommer det alt fra innføringsbøker til bøker for litt mer viderekomne. Noen leser bare norske bøker, så her har jeg tatt med en god del av det som finnes på norsk (og svensk). Men hvis man beveger seg over på det engelske og amerikanske markedet, er det straks et hav av bøker å ta av. Jeg kommer tilbake til en engelsk liste også.

Jeg bør kanskje minne om at jeg ikke nødvendigvis bare anbefaler bøker jeg er helt enig med. Innenfor apologetikken er det å selv ta stilling, det å tenke og resonnere, en meget viktig kvalitet. Dette oppnås best ved å lese bøker som mener forskjellige ting og forsøke å forstå alle sider ved en sak. Da vil man fort komme fram til at verden ikke er svart-hvitt. Dette er min kjepphest, så jeg måtte bare nevne det.

 Brev fra en skeptiker av Gregory A. Boyd og Edward K. Boyd er en lettlest bok som passer godt for nye apologetikk-interesserte. Den er skrevet som en brevveksling mellom far og sønn. Denne boken tar for seg mange typiske apologetikk-tema.

Kristen med god grunn svenske Stefan Gustavsson begynner å bli en del år gammel nå, men blir fortsatt brukt som lærebok i nordiske apologetikk-institusjoner. Den er en grundig innføring i grunnleggende apologetikk på mange av de viktigste temaene. Dessuten har den boklister for de som er mer interessert.

Oskar Skarsaune er nå professor emeritus ved Menighetsfakultetet. Hans bøker er en stor gave til oss. Når han både er en god fagperson og en som klarer å popularisere kunnskapen sin slik at den kan treffe folk flest, har det ført til flere meget gode bøker. Den ukjente Jesus er et slags svar på Dan Browns Da Vinci-koden, men er samtidig en stadig aktuell bok i møte med alle Jesus-forestillingene som stadig dukker opp i media. Denne boka fortjener å bli lest.

Skaperkoden er egentlig en grensesprengende bok fra Oskar Skarsaune, og jeg er egentlig litt usikker på hvor mange i kristen-Norge som har lest den. For her sier Skarsaune ja til naturvitenskapen, inkludert BigBang og evolusjonen. Han viser at han forstår seg på mye av dette fagstoffet, og han ønsker å kombinere det med sin kristne tro. Jeg vet ikke om vi har noen andre bøker på norsk som har gått inn for de løsningene som det Skarsaune her gjør. Bør leses.

 Denne svenske boken har akkurat kommet ut, og det er ikke lenge siden jeg anbefalte den her på bloggen. Gud och hans kritiker av Mats Selander (red) er en antologi som tar et oppgjør med den nye ateismen. Boken er velskrevet, grundig og artiklene spriker ikke veldig i kvalitet.

Bjørn Are Davidsen er en viktig person i det norske apologetiske miljøet. Han er myteknuseren over alle, og er en Duracell-kanin til stor fortvilelse for folk som liker å leve vel med de gamle mytene om kirken og kristen tro. I boken Da jorden ble flat knuser han i vei. Fornøyelig lesing. Bjørn Are har også skrevet en bok som heter Svar Skyldig? der han tar oppgjør med nyateismen. Den er visst under sterk revisjon akkurat nå, så vi får bare glede oss til den kommer ut igjen.

Luther forlag gir stadig ut C.S.Lewis sine apologetikkbøker i en praktutgaver. Lewis bør man ha lest. Han er viktig, og selv om det begynner å bli mange år siden han døde, har bøkene hans fortsatt en styrke og kraft ved seg som holder mål også i dag. Begynn gjerne med Se det i øynene, så kan du gå løs på den litt mer krevende Mirakler.

Jeg avslutter med en litt annerledes bok. Jeg vet ikke om den er å få kjøpt lenger, men jeg husker at denne boken fra den danske presten Leif Andersen gjorde inntrykk på meg da jeg leste den. Ateistisk andaktsbok passer godt for kristne som sliter litt med tvil og spørsmål og som mange ganger føler seg som ateister.

Bokanbefaling: Gud och hans kritiker

I Sverige er det bygget opp et spennende apologetisk miljø rundt Credoakademin. I tillegg til å drive skole, er de gode på å oversette viktige apologetiske bøker fra England og USA, men også til å skrive aktuelle bøker selv. Jeg har nettopp lest meg gjennom den siste utgivelsen derfra, Gud och hans kritiker - en antologi om nyateismen. Mats Selander er redaktør for denne artikkelsamlingen.

Det begynner å bli mange bøker som tar et oppgjør med nyateismen etter hvert. Men det er plass til flere, særlig når de er skrevet i Norden. Det er noe med å få aktualisert stoffet på hjemlige forhold. Og siden slike bøker bør være mest mulig oppdaterte, er det bare å heie de fram. Nå er det jo forskjeller mellom våre land også, så ikke alt i denne boken føles like relevant for norske forhold. Sturmark og Hedenius tilhører den svenske arenaen. Men det er absolutt lett å overføre problemstillingene til Norge også.

Boken fokuserer selvsagt mye på Dawkins & co. Det er disse som legger premissene for debatten med sine bøker og utspill. Gud och hans kritiker tar for seg temaer som retorikk, Guds eksistens, moral, helvete, tro og vitenskap, Gud og fysikken og Gud og biologien.

Jeg hadde stor glede av artiklenes konsise form og pedagogiske tilnærmelse og oppsett. For meg som lærer i apologetikk vil denne boken være en god ressurs på ulike temaer. Jeg er nok spesielt glad for dens tilnærming til temaer som helvete, Big Bang og evolusjonen.

Boken herved anbefalt.

Seks problemer for moderne kristne apologeter

Via Interessert? (Hallvards blogg) kom jeg over en annen interessant blogg med et blogginnlegg om utfordringer for kristne apologeter her. Utgangspunktet for dette blogginnlegget er at kristendommen oppstod i en allerede religiøs verden, både den jødiske og den gresk-romerske, og at den dermed hadde en helt annen ramme enn kristen forkynnelse i dag står overfor.

Kristendommen ble kanskje den gang av mange sett på som en fortsettelse eller en fullførelse av den hedenske religionen, altså et steg eller to videre i utviklingen. Med moderne mennesker har vi ikke noe slikt å bygge på.

Modern Christianity as experienced by converts tends to be incomplete - precisely because modern Christianity has nothing to build on. This means that modern incomplete Christianity lacks explanatory power, seems to have little or nothing to say about what seem to be the main problems of living. For example, modern Christianity seems to have nothing to do with politics, law, art, philosophy or science; to inhabit a tiny, shrinking realm cut-off from daily concerns. Modern Christianity often deletes miracles; original sin; the virgin birth, the incarnation and dual nature of Christ; Christ's death, resurrection and atonement; the Holy Trinity; angels, demons and unseen spiritual warfare and so on - yet without these and other elements, Christianity does not really hang-together nor does it satisfy human yearning.

Moderne kristendom føles ofte grunn. Og den lever i omgivelser som er direkte fiendtlige og som ikke orker lange innviklede argumenter. Hva er så løsningen??

Den finner du ikke her, men hos bloggskriveren selv. Så trykk og les alle de seks problemene og hans forslag til løsning.

Problemet med å pugge svar

Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg kan godt repetere det: For mange år siden var det en kar som beskyldte meg for å drive med hjernevasking i timene mine. Jeg er altså lærer i apologetikk (trosforsvar), og den unge mannen var skeptisk. Forståelig nok. Det var bare en hake ved det hele, han hadde aldri vært i noen av timene mine, og han visste ikke helt hva som foregikk.

Det ble, også det for mange år siden, gitt ut en bok på norsk som het "Hva skal vi svare?". Jeg var nok ikke den gangen spesielt kritisk til en slik tittel, men jeg ser helt klart at denne typen titler kan føre galt av sted.

Hva er problemet med "hva skal jeg svare når noen spør om det og det"? Først og fremst at det kan virke som om det finnes standardsvar på viktige spørsmål, men enda mer at det kan virke som om den som skal svare, ikke trenger å tenke, bare pugge.

Mitt møte med Jehovas Vitner har gitt meg et inntrykk av at de bruker mye ressurser på å pugge hvilke bibelvers og hvilke svar de skal gi på de og de spørsmålene. En del kristne har også en tendens til å lire av seg bibelvers på autopilot. Sitatautomater, enten de er kristne eller andre, er lite interessante å snakke med.

Når jeg snakker med noen, stiller spørsmål og lufter problemstillinger, så er jeg først og fremst ute etter å snakke med en person, en levende person som har tenkt og grublet over noe av det jeg er interessert i. Har personen hatt det slik som jeg har det? Har han tvilt på det samme? Har hun tenkt på det samme som jeg selv? Hvordan tenker han? Har hun funnet noen svar hun selv er fornøyd med?

Hvis det var ferdigproduserte svar man skulle lære i apologetikken, ville den skeptiske mannen hatt rett. Det er jo selvsagt rett at de får møte både gode og ordentlige svar på de ulike spørsmålene, ikke for at de skal pugges, men for at de skal vurderes, analyseres og tenkes på før man lander på hva man selv står for. Jeg må vel innrømme at apologetikk har fått et litt dårlig rykte i mange miljøer nettopp fordi det har blitt praktisert på en dårlig måte der pugging har vært viktigere enn tenking. Det er bare å beklage.

Jeg ser at vi står i følgende kommunikasjonsproblem når vi jobber med apologetikk: Hvordan formidle at det finnes gode svar på viktige og ærlige spørsmål, samtidig som vi advarer sterkt mot å bli sitatautomater? Jeg vil sitere fra Mere Apologetics av Alister McGrath:

The best responses to the questions people ask us about our faith are not those borrowed from textbooks or based on industry-standard templates, but are those developed by individual apologists as they reflect on the questions being asked, the situations of the people asking them, and the reources available to answer them. Apologists cannot be content to depend on borrowed answers. They need to develop answers for themselves. In short, they need to own their answers. Never give an answer to a question that doesn't satisfy you in the first place. [Min utheving]

.
Dette er så kloke ord. Ikke lån svar! Ikke gi svar som du selv ikke er tilfreds med!

Alt vi skal formidle til andre må ha vært innom oss og blitt en del av oss. Å drive med apologetikk er en kunst, noe man må øve på og utøve, ikke noe man bare kan lese seg til. Sånn sett kan det sammenliknes med pedagogikk. En god pedagog er noe annet og noe mer enn en teoretisk sterk pedagog.

En god apologet er en god lytter, et godt menneske og et klokt menneske som ikke hever seg over den han snakker med, men som stiller seg på lik linje og tenker høyt og ser på ulike løsninger sammen med den som stiller sine spørsmål.  Ærlighet og ydmykhet er kjerneord.

Jeg vil gjerne være en god apologet, men ser at jeg fryktelig lett havner i sitatfella, eller fasitsvarfella, fordi jeg glemmer å lytte og blir for ivrig. Men jeg gir meg ikke.