Rob Bell - ny kristendom eller nytt språk?

Rob Bell er kåret til en av USAs mest innflytelsesrike kristne. Han grunnla Mars Hill Church, som etter hvert ble en megakirke med stor suksess. Bell var pastor i denne kirken fram til desember 2011. Som forfatter av en rekke bøker har han oppnådd en enorm posisjon. Mannen inspirerer mange med sitt friske språk, sin sterke formuleringskraft og sin annerledeshet. Mange mener han står for den nye kristendommen som kommer til å overta for den gamle, konservative evangeliske formen USA så sterkt er preget av.

Rob Bell er kontroversiell, det er det ingen tvil om. Forrige bok "Love Wins. A book about heaven, hell, and the fate of every person who ever lived" fra 2011 skapte store overskrifter og debatt, også i Norge. For Bell handler kristendom om Guds kjærlighet, en kjærlighet som er så stor og omfattende at den til slutt vil vinne. Diskusjonen han reiser er om det egentlig er plass for noe helvete, eller to utganger, etc. i det hele tatt. Han har blitt anklaget, av tradisjonelle kristne, for å avskaffe helvete og for å mene at alle vil bli frelst til slutt, altså for å stå for en teologisk retning som kalles universalismen.

Slikt blir det debatt av. En pastor som støtter Bell, ble bedt om å fratre stillingen sin. Les her. I et lanseringsintervju med den kjente journalisten Martin Bashir, ble Bell lettere avkledd. Bashir utdyper sin kritikk av Bell her, her, her og her. Motbøker er skrevet, og i Norge fikk vi en debatt på Verdidebatt der pastor Erik Andreassen forsvarte mye av det Bell står for.

Det er liten tvil om at grunnen til Bells suksess er hans nyformulering av kristen tro. Han stiller spørsmål som folk flest har, han er nådeløs i sitt oppgjør med en kirke og kristendom som har formidlet hat og selvtilfredshet i stedet for Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette treffer folk. Jeg blir truffet av det og fryder meg over at han tør å sette ord på sin frustrasjon. Så har kanskje Bashir rett i at oppgjør med egen oppvekst er en viktig drivkraft hos han, og at han tar for lett på viktige problemstillinger hans nye kristendom støter på. Faren er at han i møte med både tekstene i Bibelen og med teologiske diskusjoner blir for overfladisk.

Det er derimot for enkelt å avskrive Bell, tenker jeg. Hans oppgjør er viktig. Hans spørsmål til det etablerte er viktige. At han i disse dager har gått ut med at han er for likekjønnede ekteskap, vil nok føre til at han lett avskrives av mange kristne. Og tar jeg ikke feil, vil nok dette være siste dråpen for mange. Han er liberal, da er vi ferdige med han. Det vil være veldig synd hvis vi sluttet å lytte til hans bøker, for vi trenger mye av det han kommer med. Hans bøker skjerper oss som ønsker å snakke om Gud til vanlige mennesker i 2013.

Nå er han ute med ny bok, "What we talk about when we talk about God". Hvorfor tenker folk først og fremst på hva Gud er mot når de hører om Gud? Hvorfor tenker de så begrenset om Gud? Går det an å forene hva vitenskapen har funnet med et bilde av Gud som er i alt og alle og som har vist oss hvem han er gjennom Jesus?

Bell prøver å formulere en tanke om Gud som er åpen, som er for mennesker, som er progressiv, og som er stor. Om han lykkes hele tiden, er jeg litt usikker på. Men han gjør et godt forsøk. Han vil så gjerne at moderne mennesker skal forstå litt mer av hvor nær Gud er hver enkelt, selv de som ikke tror. Bra prosjekt.

Liberal kristendom hevdet tradisjonelt at Jesus først og fremst var et vanlig menneske med et uvanlig og radikalt etisk budskap. Bell er Jesusfokusert, Gudsfokusert og kjærlighetsfokusert. Ingen bør tvile på om Bell mener Jesus virkelig var Gud. Av og til legger Bell seg nær opp til typisk mystiske tanker om Gud. Andre ganger presser han Gudsbegrepet til for langt i spekulativ retning. Det kan bli litt for utvannet, rett og slett. Men hans kritikk av svakhetene i tradisjonell kristendom og teologi, bør vi lytte nøye til.

Er det en ny kristendom vi ser, eller er det bare nye ord? Jeg er usikker, for jeg tror Bell selv er på leit. Han søker ærlighet, uansett hva det fører til. Hvor han havner i sine neste bøker, aner jeg ikke. Jeg lar meg inspirere av gode formuleringer og gode tanker. Man trenger ikke kjøpe hele pakka. Og jeg takker selvfølgelig for alle som gjennom Bells bøker har fått et nytt møte med en kjærlig Gud. Jeg har forstått at det ikke er få av dem.

Kristen tro i spenning

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.

2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?

3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?

4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.

5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?

6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.

7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.

8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?

Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.

Bør vi forvente at folk tenker?

Det umiddelbare svaret på dette spørsmålet blir sikkert ja hos de fleste. Selvfølgelig tenker folk. Alle tenker kanskje ikke like dypt, men tenker gjør de.

Tenker ungdom også? Selvfølgelig, blir vel svaret her også. Men vi må jo innrømme at de av og til glemmer å tenke, og da gjør de mye rart. Som folk flest. Tenker barn, da? Også her vil jeg tro at svaret må bli ja.

Hvis det er slik at alle tenker, bør kristen forkynnelse ha dette ikke bare i bakhodet, men la dette være styrende for hvordan snakke til folk. Av og til opplever jeg at kristen forkynnelse forutsetter ikke-tenkende mottakere. Det er som om forkynneren, enten det er prest eller predikant, er redd for å ta opp noe som krever litt refleksjon, noe å bryne seg på, noe som gjør at vi må strekke oss litt. Det kan noen ganger oppleves som at forkynnelsen egentlig er rettet mot barn, selv om det sitter bare voksne mennesker og hører på. Litt barneskolelærer. Det er jo til å leve med, selv om jeg stadig møter kristne som føler at de er intellektuelt understimulert i sine kristne sammenhenger.

Verre er det selvfølgelig der hvor forkynnelsen blir autoritær. Forkynneren er "voksen" og eier Sannheten, med stor S. Mottakeren er et "barn" og skal bare ta i mot sannheten og si amen. Det er ikke noe poeng at mottakeren skal reflektere eller tenke selv, men altså ta i mot. Gape opp og svelge. Jeg vet ikke hvor utbredt denne forkynnelsen er lenger, men jeg støter på den innimellom. Jeg opplever at Jehovas Vitner er et kjerneeksempel på dette. For meg kan det også se ut til at det omstridte heftet i kristen etikk på Kvitsund legger seg litt på denne linjen. Håper jeg tar feil.

Hvis det er slik at folk flest tenker mer enn vi kanskje tror, bør all forkynnelse prøve å knytte en eller annen kontakt med tenkningen hos folk. Foran forkynneren sitter en forsamling voksne, reflekterte og selvstendige mennesker. Også når det er ungdom som sitter der. Å forkynne slik at de blir enda mer reflekterte, kan umulig være særlig skadelig. Tenker jeg.

Ingvar Ambjørnsen om Jesus

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har blogget om Jesus etter å ha lest seg gjennom evangeliene. Det er veldig interessant å lese hans tanker om denne personen som gjennomsyrer norsk kultur.

Han skriver:

Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.

Ambjørnsen opplever det mange nok vil kjenne seg igjen i når de leser teksten, at det er vanskelig å trenge helt inn i den fordi det er så mye støy man må trenge gjennom først. Alle forestillinger man har fått og alt man har blitt fortalt kan fort komme i veien for å oppleve teksten slik den faktisk er. Og når han først trenger inn, opplever Ambjørnsen en ganske "mørk fortelling" og en "møkkete og lett paranoid" Jesus:

Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten. Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem.
 

Det er så befriende godt å lese en slik nærlesing av Jesus-skikkelsen, for det ligger en ærlighet i dette møtet som ikke er styrt av noe annet (?) enn tekst møter leser. Og det er faktisk en slik førstgangsopplevelse av teksten jeg skulle ønske jeg selv hadde oftere. Jeg prøver stadig vekk, men det er ikke lett. Ambjørnsens lesing er derfor inspirerende for meg.

Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland.
 

Det er helt legitimt og viktig å stille spørsmål ved om kirken og kristne formidler Jesus på en riktig måte, og om arven er tatt godt nok vare på. Den utfordringen trenger både paven og de sørlandskristne. Jeg tror jammen jeg trenger den selv også.

Jesus - liberal, radikal eller konservativ?

Hadde vi i dag vært enige om hvem Jesus var/er, hadde det kanskje ikke vært så såre debatter mellom ulike kristne grupperinger. I etterkant av Bjørn Stærk sin gode artikkel om konservative kristne, er diskusjonen mellom liberale og konservative i gang igjen.

Nesten alle har hyllet Stærks artikkel, bortsett fra noen av de markante liberale stemmene i Den norske kirke. Debatten nå ser ut til å gå ut på hvem av sidene som er mest offer. Antakeligvis en lite konstruktiv debatt. Å utpeke seg selv som offer er en type maktspråk, og så er kampen i gang.

Det store skillet mellom grupperingene i kirken og kristenheten går på hvem Jesus egentlig var. Eller rettere sagt, hvem ville han ha holdt med i dag? Hvor ville han gått? Hva ville han ha gjort? Jeg har sagt det før, og jeg må nok si det ofte igjen: Den som har Jesus på laget, vinner. Derfor vil alle ha Jesus på sitt lag.

Her er en aktualisering: Jesus var ofte i debatt med fariseerne. Fariseerne var fromme jøder som levde etter mange lover og regler de mente og ønsket at alle andre skulle leve etter også. Jesus refset dem for å ha misforstått eller feiltolket hva Gud egentlig ville. Jesus var i mot de menneskeskapte reglene. Når vi leser dette i dag, hvem kan fariseerne være et bilde på? Noen vil nok lese det som prestene, kirken, eller pietistene og de konservative. På den måten får man Jesus over på det ene laget. Andre vil si at det er de konservative som faktisk følger det Jesus sa.

Mange vil legge vekt på Jesus som en radikal omvendelsespredikant som forkynte en full overgivelse til Gud og radikal etterfølelse. For noen blir dette en sosialisme, for andre har det kun med det åndelige livet å gjøre. For noen ender dette opp i en type bofellesskap, for andre betyr det å leve sitt vanlige liv med en kristen overbygning. Hva betyr det i dag å følge Jesus?

For noen er det klart at Jesus ville vært frikirkelig, kanskje til og med karismatisk, for andre ville han vært katolsk. Eller ville han ha likt seg i Den norske kirke? Og hva ville han i dag sagt om homofili? Om kvinnelige prester? Om samboerskap? Disse spørsmålene koker egentlig ned til: Hva mener egentlig Jesus? Kort sagt: Er Jesus liberal, radikal eller konservativ?

Sett utenfra er kanskje hele spørsmålsstillingen merkelig. Kan ikke bare kristne tenke selv? Jo, kristne skal og bør tenke selv. (Og noen vil kanskje si at problemene blant kristne i dag har sin grunn i at kristne tenker for mye selv). Men det er helt avgjørende for en kristen at Gud har åpenbart seg selv, at han har vist oss hvem han er, og at det er viktig å prøve å forstå hvem Gud er. Og hvis Jesus er Guds åpenbaring av seg selv, noe kristne altså tror, er det ved å forstå Jesus vi forstår noe av Gud.

En kristen vil f.eks. tenke at vi kan ikke si at noe ikke er synd hvis Gud har sagt det er synd. Utfordringen er alt det vi ikke er helt sikre på. Her velger noen kristne å heller holde igjen, det er bedre å si nei til for mye enn for lite. Andre tenker nok motsatt, det er bedre å si ja til for mye enn å gjøre livene vanskelig for folk. Så får Gud ta seg av resten. Helt tilfeldig er det likevel ikke, for det er som regel begrunnet i en helhetlig tolkning av hva Jesus sa og gjorde da han levde her på jorden.

Det forskes mye på Jesus. Og jeg er rimelig sikker på at vi i dag forstår mer av hvem Jesus var enn man gjorde for bare 20-30 år siden. Langt på vei tror jeg både liberale og konservative forskere kan være enige om mye der. Problemet oppstår når vi skal flytte Jesus til vår tid, aktualisere hva det betyr i dag. Da blir Jesus konservativ i den ene leiren og liberal i den andre.

Kommer vi noen gang over disse skillene? Kan vi noen gang oppleve at en kristen bare er en kristen og ikke må defineres hva slags kristen han eller hun er? Jeg vet ikke. Av og til har jeg skikkelig troen på det, andre ganger ikke. 

Jeg er av en eller annen grunn bare overbevist om at Jesus ikke er spesielt glad for skillet mellom kristne. Kanskje han til og med gråter over det. Men hva ville han ha sagt?

Putt kirken i monter

Rett før jul hørte jeg et radioprogram der teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland uttalte seg om skolebesøk i kirken. Problemet er at jeg ikke vet hvilket program jeg hørte på, og jeg må derfor gjengi litt unøyaktig hva Jorunn Økland sa. Beklager dette. Hjelp meg gjerne med å få det hele nøyaktig.

Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.

Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.

Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!

Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.

Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.

I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.

Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.

Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?

Bjørn Stærk om konservative kristne og toleranse

Aftenpostens nye spaltist, Bjørn Stærk, har i dag en oppsiktsvekkende klok og innsiktsfull artikkel om et tema det sjelden skrives veldig klokt om. Stærk selv har vokst opp i Frikirken, men tok allerede i tenårene avstand fra kristen tro. Han regner seg i dag som ateist. Men nettopp hans nære kjennskap til kristne konservative miljøer, gir han ekstra tyngde når han skriver sin artikkel "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".

Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.

Her er likevel noen høydepunkter:

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.

Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.

At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv. 

Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene. 

Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg. 

I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser. 

Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver. 

Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.  

Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært. 

Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser? 

Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.

Det er bra at du ikke må i kirken i morgen

En av de fineste julesangene jeg vet om, er "Mitt hjerte alltid vanker". Jeg vet jeg ikke er alene om å like akkurat den sangen.

Kirken mister oppslutning i Norge, vet vi. Dette kan vi like eller ikke like, men jeg har merket meg at flere kristne ledere har uttalt at det er noe positivt i det også.

Vi kan drømme om en tid da alle måtte i kirken. Tradisjonene var sterke, og familiemedlemmene hadde ikke noe valg. I kirken skulle de. Alt annet var en skam for familien. Det skal ikke så veldig mye refleksjon til rundt dette for å se at dette ikke kun var positivt.

I Bibelen refses folk som er mer opptatt av tradisjonene enn hjerteforholdet. Hva hjelper det med tradisjoner hvis hjertet er langt borte?

Derfor er det noe positivt, noe veldig positivt og riktig over at hver enkelt selv får avgjøre om hjertet og kroppen skal til kirken eller Jesu føderom i morgen. Ingen må. De som har lyst kan gå.

Det blir lavere oppslutning av at folk ikke stiller opp av gammel vane. Men jeg tror de som kommer har det bedre både med seg selv, kirken og Gud når de har tatt valget som helt frie mennesker.

PS! Så tror jeg kirken må levere et budskap som er så sant og godt, og legge til rette for et fellesskap som er så godt, at ingen ønsker å gå glipp av det.

Folkekirkemenigheten og de første kristne

Jeg har hele mitt liv vært en del av Den norske kirke, og jeg har vært aktiv i ulike lokalmenigheter. Den norske kirke ønsker å være åpen og inkluderende, selvfølgelig, siden det er det ypperste ordparet man kan bruke om menigheter og kirker i dag.

Bra det, men du skal ikke ha lest så lenge i Bibelen før du merker at det er en viss avstand fra den første kristne menigheten i Jerusalem eller den første hedningekristne menigheten i Antiokia til den lokale menigheten i Norge. Denne kløften er ganske utfordrende for en som ønsker å ha Bibelen som rettesnor.

Av alle gode ting som står i Bibelen, er det også en rekke rettledninger og formaninger til menighetene. Og jeg tror ikke jeg tar veldig feil hvis jeg hevder at det vel ikke akkurat er folkekirker man møter der.

Det er ingen grunn til å idyllisere de første kristne menighetene. De hadde absolutt sine problemer, og det legger ikke Bibelen skjul på. På ingen måte. Paulus, den store menighetsbyggeren i NT, refser både den ene og den andre menigheten som er i ferd med å gå i feil retning, eller å bli påvirket av feil teologi.

Jeg lurer litt på hva menighetsbyggeren Paulus ville skrevet til vår menighet. Han starter alltid brevene sine med takk og skryt og forbønn. Hva ville han vektlagt hos oss? Deretter tar han opp problemer. Hva ville han pekt på i vår norske statskirkemenighet?

Jeg tror de norske folkekirkemenighetene har noen store fordeler når det gjelder å nå ut til folk, med lavterskeltilbud på aktiviteter og gudstjenester. Men det er samtidig noe viktig som mangler mange steder: Man kjenner hverandre ikke. Det er så tydelig at kjærligheten mellom menighetens medlemmer var en grunnstein blant de første kristne og de første generasjonene etterpå. Er det det for norske menigheter i dag også?

"Elsk hverandre! Bær hverandres byrder! Be for hverandre! Støtt hverandre! Ta dere av de fattige blant dere!" Fellesskapet betydde alt.

Så kan vi sikkert hevde at det er slik mange steder i dag også. Men det sterke fellesskapet som skulle prege menigheten, blir litt mye teori i vår norske kirke, hvis jeg skal være litt stygg og sette det på spissen. Mye av det Paulus skriver om, mye av det Jesus snakker om, og mye av det de første kristne la vekt på, var fellesskap i bønn, nattverd, etc. Menigheten kjente hverandre godt. Det var ikke et sted man bare stakk innom.

Jeg liker folkekirken, men dette er noe av det som gjør meg betenkt over modellen. Jeg er redd man kan gå til kirken både titt og ofte i en menighet over lang tid uten å bli det minste kjent med mange av de andre som også går der. Kan man til og med være ensom i menigheten?

En menighet uten sterk vekt på fellesskap og kjærlighet, har mistet selve kjennetegnet på en kristen menighet.

Men de kristne hadde ikke makten

Det er ikke sjelden vi møter en forestilling om at fortellingene om Jesus har blitt til i et miljø med makt. Det er ikke nødvendigvis noe som er uttalt, men måten mange tenker seg at Bibelen er blitt til på, tyder på en slik forestilling.

Mange glemmer, eller kanskje aldri har lært om konteksten for de første kristne i det første århundre.

Vi vet at Jesus døde på korset. At Jesus var lederen for den nye troen, burde være allment kjent. Det burde også være kjent at hans disipler ble livredde da dette hendte. De stengte seg inne i frykt for forfølgelser.

Men det stoppet ikke der. Et eller annet har skjedd som fører til en stor forandring. De blir fyllt av en stor frimodighet og trosser sin frykt for å forkynne at Jesus er stått opp fra de døde. De visste at dette ville føre dem inn i trøbbel, ikke inn i rikdom og makt.

Allerede i kapittel 8 i Apostlenes Gjerninger kan vi lese om den første kristne martyr, Stefanus. Fortellingen fortsetter med at forfølgelser bryter løs. Og vi vet at forfølgelser skal det bli mange av i de neste tre hundre årene. Mange, veldig mange, blir drept for sin tro.

Det er dette som er virkeligheten for de første kristne. Og det er i denne konteksten evangeliene blir til. Det er i denne konteksten Paulus skriver sine brev.

Paulus var selv kristenforfølger. Etter at han er blitt kristen, skal han selv bli fengslet og kjenne lidelser for sin tro.

Det er nok lett å glemme dette. Vi forestiller oss kanskje en Paulus som sitter i bekvemme omgivelser og skriver sine brev. Eller at evangelieforfatterne var fjernt fra den harde virkeligheten.

Kirken var en bevegelse nedenfra. Den holdt ikke til i store katedraler. Den var ikke rik på materielle goder. Den hadde ikke makt. Den bestod av troende mennesker, mange kvinner, mange fattige og mange fra lavere statusforhold.

Tror dere virkelig disse hadde behov for å finne på noen eventyr som de var villige til å lide og dø for? Det tror ikke jeg.

Bibelen for vanskelig for folk flest?

Dette er dagen for å skrive om Bibelen. Jeg gleder meg stort over at Bibelselskapet i dag gir ut en ny bibeloversettelse. Et enormt arbeid er lagt ned i denne utgaven. Gratulerer til Bibelselskapet!

Det er flott med et fornyet språk. Vi trenger det. Jeg har lenge sett fram til denne utgaven.

Samtidig tror jeg det er mer enn språket som er en utfordring når vi skal lese Bibelen. Boken er rett og slett vanskelig å få taket på. Det kreves en del kompetanse for å forstå. 66 bøker. Svært ulike i form og innhold. Mange rare vers. Slektskrøniker. Lover om alt mulig. Profetier. Underlige hendelser. Uforståelige hendelser. Provoserende hendelser. Hva er viktig? Hva er ikke viktig?

Mange kristne kjenner veldig på dette, at det er store deler av Bibelen som er mer eller mindre utilgjengelig for dem. Man konsentrerer seg om Jesusfortellingene og noen av brevene. Enkeltvers fra GT er kanskje streket under fordi de er gode ord, fine ord til trøst, oppmuntring og veiledning. Søndagsskolefortellingene fra GT siteres også i møter og bibelgrupper. Men hele deler av Bibelen ligger der ulest og urørt.

Det er ingen hemmelighet at kristne tolker Bibelen ulikt. Men de fleste kristne er langt mer enige enn folk er klar over. Jesus er sentrum. Det betyr at den viktigste Bibeldelen begynner etter 1000 sider. Bare det i seg selv betyr at Bibelen må leses på en annen måte enn andre bøker. GT må tolkes i lys av Jesus. Hvorfor det?

Dette er krevende å kommunisere til den vanlige mannen på gata. Det står ingen steder at det er en gradvis åpenbaring av hvem Gud er i løpet av hele GT. Dette skjønner vi etter hvert. For det er først med Jesus vi får vite hvem Gud er, så langt vi har mulighet for å erfare. Teologer kan dette, vet dette. Og en bibelkjenner ser at Bibelen selv legger opp til dette, men det kreves en viss hjelp og erfaring for å få litt taket på det.

Jeg tror folk også blir veldig blindet av at Bibelen er Guds Ord. Altfor mange ikke-kristne tror Bibelen er en lovbok fra Gud der du kan ta hvilket som helst vers og si at dette er Guds vilje. Så enkelt er det faktisk ikke. Å lese i sammenheng, å la vanskelige bibelsteder tolkes i lys av enklere bibelsteder, etc. krever kunnskap. Det scores mange billige poenger på hvor håpløs Bibelen er av folk som knapt kan ha brukt særlig tid på å prøve å forstå dette. Du leser ikke noen vers i Moseloven og så tror du har skjønt Bibelen. Hvilken annen bok behandles slik?

At jeg med dette åpner opp for at det er en viss relativitet i mitt møte med Bibelen, er klart. Det betyr ikke nødvendigvis en degradering av Guds ord i møte med mine egne tanker. Det betyr heller ikke nødvendigvis en liberal tolkning.

Jeg kjenner kristne som mener at man må ta Bibelen som den er, ikke tolke den. Problemet med denne holdningen er at det finnes ingen lesing av Bibelen som ikke samtidig er tolkning. Vi må tolke for å kunne forstå.

Det betyr også at kristne alltid til alle steder må ha en levende diskusjon om hvilken bibeltolkning som er den beste og rimeligste. Pinsevenner og lutheranere har landet på forskjellig tolkning av dåp, for å ta et opplagt eksempel. Adventistenes bokstavtolkning av skapelsesberetningene ligger et langt stykke fra lutherske statskirkepresters tolkning i Norge, for å ta et annet.

Det er en krevende bok, denne Bibelen. Så krevende at de aller fleste, kanskje alle, må ha til dels mye hjelp for å forstå. Det er også derfor utlegging av teksten er så viktig.

Jeg drømmer om at bibelkunnskapen igjen skal øke blant folk flest. Og den bør nok økes kraftig blant kristne. Jeg håper kirker rundt omkring starter med bibelundervisning for menighetene sine. Gjerne lavterskeltilbud. En ny Bibel er en fin anledning.

Stå til ansvar, du kristne sjel, for hva andre har gjort!

Dagens lille tankevekker fra meg er en av mine kjepphester, og den handler om ansvar og historie.

Ikke sjelden i debatter blir kristne stilt til ansvar for hva andre kristne før dem har gjort. Det er nærmest som om den kristne, bare ved å kalle seg kristen, har medansvar for tidligere tiders grusomheter. Jeg, som kristen, må svare for heksebrenningene, for å ta et eksempel. Enda jeg ikke, og jeg overdriver ikke, har tatt livet av en eneste heks. (Og kirken har tatt livet av langt færre enn ryktene sier!)

Særlig interessant er det dersom motdebattanten regner seg selv som en slektning av, eller til og med medansvarlig for, alle de positive tingene som har skjedd i historien, alle opprørene mot kirkens tyranni og herskermakt. "Jeg er i slekt med alle gode krefter som har kjempet mot kirken gjennom historien".

Et slikt utgangspunkt er vel ikke det beste for en konstruktiv tilnærming. Selvfølgelig vil den kristne ta avstand fra det som har blitt begått i kristendommens navn som ikke er av det gode. Hva annet kan man gjøre?

Skal en fysiker, en kjemiker eller ingeniør ta ansvar for hva kolleger før dem har gjort? Atombomben? Gasskamrene? Våpen? En påstand til en vitenskapsmann om at "du er medskyldig for Hiroshima", blir litt absurd i denne sammenheng.

Skal en politiker i dag stilles til ansvar for misbruk av politikk og makt har ført til tidligere? Neppe.

Men en kristen kan gjerne høre: Se hva kirken har gjort opp gjennom, det du står for er ikke bra.

Et poeng må i denne sammenheng komme tydelig fram: Som kristen bekjenner jeg meg ikke til alt hva kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom, men til personen Jesus. Og det betyr at hele kirkehistorien kan dømmes ut fra om det som skjedde, var i overensstemmelse med Jesu lære eller ikke. Veldig ofte er det svært lett å se at overgrepene har lite eller ingenting med Jesus å gjøre i det hele tatt. Selv om det ble gjort i Jesu navn!

Det vi kan diskutere, og som jeg mener er helt på sin plass, er hvem jeg som kristen mener Jesus er, og hvordan jeg tolker hans lære. Så kan jeg dømmes på om jeg lever etter dette, om jeg lever som jeg lærer eller ikke.

Jeg er svak for ateister og andre som bruker Jesu ord mot kirken. Det betyr ikke at de nødvendigvis alltid har rett, men ofte har de gode poenger å komme med.

Et lite apropos til slutt. Det er så lett å dømme historiske hendelser ut fra nåtidens vestlige tanker om normalitet. Dette gjør nok at vi av og til glemmer at samtiden vi diskuterer så annerledes på både det ene og det andre. Det gjelder kvinnesyn, vold, krig, slaver, ære, etc. Kirken har alltid bygget på Jesus, men vil også til alle tider være barn av sin tid. Den burde vel mange ganger ha vært mindre barn av sin tid, og heller være en motvekt. (Eller hva sier dagens politikere som mener kirken på død og liv skal mene det samme som majoriteten av folket?) Likevel, å kreve at kirken for fem hundre år siden skulle stå for det som er ok i dag, blir å kreve for mye av mennesker av kjøtt og blod.

Bibelens lære inneholder ingen tanke om at kirken og kirkens folk noen ganger klarer å etterleve Jesus helt perfekt. Den vil aldri nå opp til den standarden. Heller ikke i dag. Derfor vil det alltid være lett å finne feilene.

Den enkelte kristne som blir stilt til ansvar for historien, har derfor lite annet å gjøre enn å peke på Jesus. Så får Jesus ta støyten om budskapet holder eller ikke.

Den norske akademikerkirken for middelklassen

Det nærmer seg kirkevalg i Den norske Kirke. Spennende.

Jeg har etter hvert pådratt meg en del år i diverse menigheter. Det er min erfaring at vår norske folkekirkes aktive menighetskjerner består av en sterk overvekt av akademikere, lærere, sykepleiere, leger, etc. og langt færre næringslivsfolk og folk fra lavtlønnsyrkene. Jeg har ikke belegg for dette, men mener å se dette nesten overalt i statskirkemenighetene våre.

Dette er i tilfelle nok ikke bare typisk for vår kirke. Jeg har også lest en amerikansk undersøkelse som konkluderte med det samme i kirker der borte. De fattige og de rike går ikke i kirken. Middelklassen går i kirken.

Jeg har også sjekket litt på noen tilfeldige menighetsrådslister, og det er ikke vanskelig å få øye på at mange lærere og andre akademikere dominerer på flere av listene. Kanskje er det ønskelig? Eller blir det bare sånn?

Noen ganger blir jeg sittende i kirkebenken og tenke på denne problemstillingen. Ville ikke menighetene vært rikere hvis de favnet litt bredere. Når så mange i menighetskjernene er høyt utdannet, øker vel det terskelen inn i menigheten på en måte som verken er tilsiktet eller heldig. Men hva kan vi gjøre med det?

Steen Jensen og kirken

Ingebrigt Steen Jensen har vært fast skribent i Vårt Land i 16 år. Det er ikke sjelden han har kommet med små spark til kirken. Han er flink til å formulere seg og ekstremt god på å spissformulere seg. Det er en egenskap som både provoserer og gleder.

I lørdagens utgave av Vårt Land skriver han nok en gang i sin faste spalte at han er skuffet over kirken. På det teoretiske plan har han blitt mer positiv til religion og kirke, men altså ikke i sine møter med kirken.

De gangene jeg møter kirken i praksis, får jeg nesten alltid problemer med å opprettholde entusiasmen.

For mange av oss som bare går til kirke ved spesielle anledninger, er møtet ofte en skuffelse. Det mangler noe; en nærhet, en inderlighet, en direkthet. Jeg berøres ikke slik jeg burde.

Steen Jensen er ingen hvem som helst når det gjelder kommunikasjon. Han suveren på dette området. Han har det som jobb, og er selv begavet. Det kan være at han dermed legger lista litt høyere enn folk flest.

Det er kunst å kunne snakke så mennesker lytter, og vanskelig å formulere seg så vi forstår og tar til oss. Det krever innsikt i mottakerne, forståelse for situasjonen, inderlighet, timing og "fingerspitzgefühl". Lærer prester dette på universitetet eller fakultetet hvor de blir prester? Øver de med hverandre? Lytter de til mennesker som kan formidle? Kennedy, Obama, Churchill, Mandela. I det minste til Martin Luther King, som selv var prest? Det høres ikke sånn ut. Beklager.

I denne artikkelen nevner han to eksempler. Den ene kan jeg ikke uttale meg om, men gudstjenesten som ble holdt i Domkirken to dager etter attentatene, så jeg på. Og jeg er enig med Steen Jensen. Preses holdt der en tale jeg ikke ble truffet av i det hele tatt. Jeg ble frustrert over den. Den manglet absolutt noe.

Jeg vet at mange prester ikke har prekenen som sin favorittoppgave i prestegjerningen. Å være prest er en svært omfattende oppgave. Jeg skulle ønske at alle prester var supergode talere, men jeg vet at dit kommer vi faktisk aldri. Det er likevel ingen grunn til at vi dermed skal avfeie Steen Jensens ønske om å bli truffet av prekenen. Prester har mer å lære. Mer å hente. Kanskje de til og med bør hente lærdom hos Stabæk-mannen?

I går refererte jeg til Gudmund Hernes sin tale til studenter. Kanskje vi skal anvende en setning fra han på kirken: Spørsmålet er ikke om du har inspirerende prester - men om du selv er en inspirerende lytter.

Steen Jensen, jeg er jo så enig med deg her, men kanskje du forventer litt for mye av presten og litt for lite av deg selv når du trer inn i kirken?

Tro er ingen garanti mot galskap

Jeg kikket på debatten mellom Lars Gule og Stefan Gustavsson i går. Noe av det som ble sagt, satte i gang noen tanker hos meg.

Tro er ingen garanti mot dårlige valg. Det har historien vist oss, og det er lett å være enig i en slik påstand.

I en tenkt verden ville det vært slik at troen på en god Gud, kjærlighetens Gud, automatisk førte til bare gode og kjærlige handlinger. En slik verden finnes ikke. Dessverre er det slik at en del mennesker mener  at siden en slik verden ikke finnes, finnes det heller ingen god og kjærlig Gud. Jeg tror det er en logisk feilslutning.

Nå er "tro" et nokså upresist ord i vår bruk av ordet. Å tro på Gud kan bety alt fra å tro at Gud finnes, til en total omlegging av livet for å leve i overensstemmelse med Guds vilje. For meg vil det å ha en kristen tro ligge nærmere den siste enn den første, med et viktig forbehold. En kristen tro inneholder ikke bare en tro på at noe eksisterer, og en vilje til å handle i overensstemmelse med det, men også en tanke om at det er umulig å få til et 100% perfekt liv, selvsagt på grunn av syndefallet.

I praksis betyr dette at kristne både gjør det de ikke vil, og lar være å gjøre det de vil, for å sitere Paulus. Altså de er syndige mennesker som gjør gale ting.

Bibelen tar høyde for dette. Men jeg tror ikke mennesker tar høyde for det. Derfor vil kristne, med rette, stadig måtte forholde seg til anklagen om at de opp gjennom historien har gjort masse galt. Og kirken er ikke noe unntak. Mange paver, biskoper og prester har stygge historier på samvittigheten. Nå bør det vel også sies at synderegisteret til kirken og kristne kanskje har en tendens til å bli større enn det virkelig er. Likevel, dette skal ikke forsvares, heller ikke bortforklares, men som sagt, dette er ikke noe fremmed for Bibelen. Bibelen snakker sant om mennesket.

Men en troende, en kristen, kan ikke bli stående oppreist slik. Det er ikke uten grunn at syndsbekjennelsen er så sentral i kirken. Det er en ærlighetshandling, og den eneste riktige handlingen en kan gjøre når en har gjort noe galt, å bekjenne sine synder. På kne. Be om tilgivelse. Ikke som et skuespill, som en kynisk renselse uten innhold, men som en oppriktig anger.

Tro er ingen garanti mot gale handlinger, men en tro som ikke fører til anger og bønn om tilgivelse over gale handlinger, er neppe en kristen tro.

En tro bør vel si noe om retningen i livet til et menneske. Det en tror på definerer da hvilken retning livet ønskes å bli levd. Man skulle tro at det å si at man hadde en kristen tro sa noe nøyaktig om hvilken retning man levde. Vi vet at akkurat som ordet tro, er ordet kristen også lite presist. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men hvem har egentlig definisjonsmakt her?

Jeg skulle gjerne ha sluppet en del anklager mot kristen tro med henvisning til den og den personen som kalte seg kristen. Jeg kan nesten få vondt i magen av det. Dessverre er det slik, som jeg også før har skrevet, at kristen tro koblet med makt og maktposisjoner ofte blir en svært uheldig kombinasjon. Kristen tro fungerer best i underdanig posisjon.

Hvem er Gud? Hvem er Jesus? Hva er det å være kristen? Hvilken retning skal livet leves som kristen? Dette er helt fundamentale spørsmål som alltid må være høyt oppe i samtaler, forkynnelse og undervisning i kirke og blant kristne. Eksemplene på alle feilstegene får skjerpe samtalen, ikke legge den død.

Vi kan ikke hindre at galskap gjøres av folk som kaller seg kristne, men vi kan gjøre mye for å skape et klima i kristne miljøer der det verken er akseptert eller lovlig å gjøre det gale. Og et klima der det er helt naturlig å be om tilgivelse.

El Grecos Peter og Paulus

Det er ferietid og ikke så fryktelig mye blogging fra min side.

Vi var noen dager i Stockholm denne uken. Som seg hør og bør tok vi en tur innom Nationalmuseet. Jeg var der for noen år siden også og ble veldig betatt av El Grecos maleri av Peter og Paulus. Når jeg nå så det igjen, fikk jeg igjen samme følelsen. Bildet er gripende.

Bildet, som er fra begynnelsen av 1600-tallet, er det tredje bildet El Greco malte av de to apostlene sammen. Dette er de to kjempene som ledet kirken etter Jesus. Men det er svakheten, det litt utslitte og slitne, som slår en ved bildet. De ser lidende ut. Det er lite som minner om seierherrer her.

Peter, til venstre, holder nøkkelen til himmelriket, som han fikk av Jesus. Likevel, han holder den ikke høyt hevet. Den er nesten skjult under kappen. Hvorfor?

Paulus, som ser mest sliten ut av de, støtter seg på Skriften. Han var skriftutleggeren, den skriftlærde av de. Han peker på hva det står skrevet.

Begge venstrehendene blir symbolbærere. Grunnlaget for oppgaven de hadde, ligger i venstrehånden.

De står sammen, men har de kontakt? Høyrehendene møtes ikke. Hvorfor? De ser ikke på hverandre. De ser ikke en gang mot samme punkt. Paulus ser på oss.

Jeg vet ikke hva El Greco mente med bildet/bildene. Var det enheten, splittelsen, eller lidelsen og martyriet han ønsket å legge vekt på? Det finnes sikkert litteratur på det.

Når vi ser på utviklingen til disse bildene av samme motiv, er Peter og Paulus mer slitne og gamle i det siste bildet, enn i de første. De virker sterkere i de første bildene. Hvorfor?

For meg blir bildet i Stockholm en illustrasjon av en kirke som er litt sliten. Den står sammen, men er samtidig delt. Det ligger et vemod og en smerte over bildet vi ser. Men er den indre spenningen eller den ytre forfølgelsen som tærer mest?

Koselige, lettleste og intelligente bøker av Kreeft

Jeg koser meg veldig med dialogbøkene til Peter Kreeft om dagen. Den morsomste er kanskje hans halvgamle bok fra 1987 med tittelen "Socrates meets Jesus". Egentlig er det ustyrtelig morsomt hvordan han avkler litt moderne og liberale teologiske strømninger på en brilliant måte. Jeg digger det litt ekstra for det passer så godt med fordommene mine.

"Socrates meets Hume" fra 2010 er litt tyngre, men ikke avskrekkende hvis du ikke har allergi for filosofi. Det skal sies at bøkene er skrevet for en vanlig ikke-altfor-utdannet leser, slik jeg leser det. Altså lett å lese, lett å forstå, lett å henge med. Hvor konsekvent var egentlig Hume i sin skeptisisme? Hva har konsistent? Kan man egentlig være skeptiker slik Hume mente?

Bøkene er skrevet i dialogform, nesten som teatermanus. Typisk for Sokratesdialogene er at Sokrates spør og spør de han møter for å finne ut hva de faktisk mener og tror, og om de følger sine egne overbevisninger, om de har gode argumenter og om det inneholder noen motsigelser det de sier. Og Kreeft krydrer det med masse søt humor.

Kreeft har skrevet mange flere slike bøker, om Descartes, Sartre, Kant, etc. Noen som har lest noen av disse?

John Grays syndige mennesker

Morgenbladet har denne uken et interessant intervju med politisk filosof og forfatter John Gray. Jeg har ikke lest noen bøkene hans, men jeg har jo skjønt at han er relativt omdiskutert i politiske kretser.

John Gray er ikke pessimist. Han mener mennesket er en uforbederlig synder.
- Den beste delen av kristendommen er nå for tiden den mest upopulære, nemlig doktrinen om arvesynden, sier John Gray.

Og dette får selvsagt stor betydning for hvordan han tenker politikk. For Gray står det helt klart at verden ikke blir bedre og bedre.

Ideen han vil til livs, er troen på at mennesker kan skape en bedre verden enn den de har levd i til nå. Den stammer fra våre emosjonelle lengsler, ikke vår fornuftige erkjennelse. Den er, har han skrevet, "Prozac for de tenkende klasser". Ideen om at verden går fremover, at menneskeheten forbedres, at vi sakte kryper frem mot en harmonisk, bedre og lykkeligere fremtid, er den røde tråden i når sagt all tenkning de siste hundre årene, mener Gray. Ideen er, mener han, det reneste visvas - usann og skadelig.

Det kan godt være at Gray står for veldig mye jeg selv ikke står for, det vet jeg ikke nok om, men på dette området tror jeg han har helt rett. For meg er tanken om at mennesket er et syndig, begrenset og skjørt vesen, ikke noe kirken har funnet på for å holde folk nede, som det sies i Så som i himmelen, men en høyst realistisk beskrivelse av virkeligheten. Jeg vet ikke om man nødvendigvis ender i pessimisme av dette, men noen grunn til stor optimisme er det vel heller ikke.

Alle de politiske katastrofene i det 20.århundre hadde dette til felles: en idé om at nye sosiale omgivelser skaper nye mennesker - en bedre verden skaper bedre mennesker.
"Menneskets historie er en serie av katastrofer med sporadiske perioder av fred og sivilisasjon"

Hvilken politisk løsning som er løsningen på dette problemet, blir da neste spørsmål, og det er vel ikke gitt.

Politikk, skriver han, er "kunsten å finne opp midlertidig medisin mot tilbakevendende onder - en rekke botemidler, ikke et redningsprosjekt".
Ethvert fremskritt er midlertidig og skjørt fordi menneskets natur i én forstand aldri lar seg forbedre. Roten til det onde ligger ikke der ute, i samfunnet eller strukturene. Som Grays favorittforfatter Joseph Conrad slo fast: mørkets hjerte ligger i oss selv.

For meg som kristen klinger dette veldig riktig, og jeg har mange ganger lurt veldig på hvorfor folk har så lett for å ta avstand fra tanken om "det syndige mennesket". Hvor kommer den voldsomme optimismen fra? Jeg forstår det rett og slett ikke. I nyreligiøse miljøer er det ekstra påtagelig og kritikken mot kirkens syn på synd ekstra tydelig, men det blir ikke mer sant av å putte det inn i en nyreligiøs forpakning. Snarere tvert i mot.

Men tilbake til Gray. Ja, politikere skal jobbe med å skape et samfunn som er best mulig. Det tror jeg på.

Men selv i et godt samfunn vil menneskene ha behov for å kunne gjøre opp sin synd, legge fra seg det som tynger og motta nåde. Ikke påtvunget og unaturlig slik som i mange filmer og framstillinger, men ærlig og oppriktig. Umoderne? Sikkert. Men jeg har kommet fram til at syndsbekjennelsen som er et fast ledd i hver eneste gudstjeneste i kirken, både snakker sant om mennesker, og løfter folk opp fra pessimismen. Det er håp.

For meg fungerer det ikke slik at jeg ramser opp en masse enkeltsynder jeg kommer på, men mer en generell bekjennelse av egen utilstrekkelighet og egoisme.

Karismatiske ledere med farlig makt

Jeg har nettopp sett en dokumentarfilm om pastor Jimmy Jones og hans kirke, the Peoples Temple. En skikkelig skremmende tankevekker på linje med andre verdenskrig. Dette er historien om hvor utrolig galt det kan gå når folk lar seg forføre av en karismatisk leder, i dette tilfelle en prest. Jeg var ti år i 1978 da nyhetene kom om at 909 mennesker i Jonestown hadde tatt "selvmord". For en tragedie.

Jim Jones hadde veldig mye bra ved seg. I begynnelsen av sin pastorgjerning kjempet han sterkt for at menigheten skulle stå på de svakes side, og ikke minst at hvite og svarte skulle være sammen i samme kirke. Dette vakte oppsikt i Indiana, der den første menigheten holdt til. Han startet som en vanlig (?) pinsepastor, en sterk og karismatisk leder folk ville høre på og følge.

Etterhvert forkaster han Bibelen og innsetter seg selv nærmest som Gud. Man kan godt si at fra dette øyeblikket forlater han sin kristne arv. Likevel, det er unektelig mye likt mellom Jim Jones og andre karismatiske predikanter, det kan vi ikke kom bort fra.

Jim Jones lever mer og mer et dobbeltliv, med en ytre perfekt side mot menigheten, og en annen mer privat side med alkohol, stoff og fri sex. Etter hvert utvikler han paranoide trekk. Han blir galere og galere. Det er derfor skremmende hvilken makt han likevel hadde på sine menighetsmedlemmer.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra the Peoples Temple og Jim Jones. Men hvor på veien var det folk burde ha stoppet opp, protestert og snudd ryggen til? Når han faket en helbredelse av en kvinne i rullestol, som viste seg å være en høyst oppegående sekretær? Problemet var at menigheten ikke visste noe om at dette var skuespill. Skulle de ha skjønt at noe var galt når han kastet vekk Bibelen og deretter satte seg selv endelig i sentrum? For meg, helt klart der, men jeg tror de skulle ha stoppet han langt før.

Det er jo makten over søkende og lidende mennesker som skremmer. En karismatisk personlighet tiltrekker seg slike spesielt. Vi befinner oss altså i andre enden av skalaen av der mange vil plassere prester i Den norske kirke, for å spille på klisjéen av presten.

Når gudstjenesten blir et show med en superstjerne som har forsamlingen i sin hule hånd, bør alle alarmklokker være klare til å ringe ved det minste overtramp. Jeg har vært på møter der det har blitt gjort og sagt ting fra podiet som overhodet ikke er bra, men stort sett unngår jeg slike sammenhenger. Litt for ofte opplever jeg at kristne er for lite kritiske, for man skal jo ikke være kritisk når Gud virker i møtet. Jeg er ikke sikker. Paulus, for å ta et bibelsk eksempel, refser menigheten i Korint kraftig for hva som skjer når de feirer gudstjenester. Jo, jeg tror det er veldig lov å tenke. Det kan til og med være lurt å prøve å se det hele utenfra, og spørre seg: Tåler dette dagslyset?

Det foregår mye debatt akkurat nå om dette og liknende saker i disse dager. Jeg tror det er både riktig og viktig å sette lyset på maktmisbruk, for det er vel til syvende og sist det vi snakker om. Levi Fragell har lagt ut en filmsnutt av Benny Hinn i en artikkel på Fri Tanke for å vise hvor ille en del kristne predikanter fortsatt er. Hinn er et veldig godt eksempel på en karismatisk leder med veldig stor makt over mange mennesker. Jeg har sett og hørt en del på Benny Hinn, og jeg er mildt sagt kritisk til mye av det jeg ser. Benny Hinn er ikke Jimmy Jones, men man trenger ikke være humanetiker for å se likheter på en del områder.

For meg er filmsnutten nedenfor ingen god opplevelse, selv om den skjer aldri så mye i en kristen ramme. Dette er, slik jeg ser det, Benny Hinn show der han herjer med menneskene rundt seg. Jeg vet mange kristne vil være uenige med meg, men det får heller være.

Men stemmer dette da, Dagsland?

Et intervju med Sigvart Dagsland i KK er i dag gjengitt i Vårt Land. Jeg har ikke lest intervjuet i sin helhet, men vil trekke fram en påstand Dagsland kommer med.

- Vi har en journaliststand som lager fullt freakshow av den nye åndeligheten. De blir som sladrekjerringer som prøver å finne den rareste mulige vinkelen, som får det beste oppslaget.

Så langt har jeg ikke noe problemer med å være litt enig, særlig hvis vi tenker på oppslagene rundt prinsesse Märthas nyåndelighet. Den kritiske journalistikken har vært nådeløs og nokså enstemmig. Men det har vært gode grunner for akkurat det, mener jeg, når prinsessen bruker sin status som ambassadør for en kommersiell virksomhet, og når det i tillegg skal selges et produkt som for mange mildt sagt er tvilsomt.

Snåsamannen har vel også fått gjennomgå, men her vil jeg tro oppslagene spriker litt mer. For Snåsamannen befinner seg et godt stykke unna den kommersielle delen av nyåndeligheten.

Jeg forstår godt at Dagsland reagerer med sterke følelser på en del oppslag, særlig siden han både er litt talsmann for noen av de samme tankene og er personlig venn av prinsessen. Jeg forstår det.

Men så fortsetter han:

- Men de [journalistene] bruker ikke det samme grepet like mye om dem som er trygt innenfor kirken, selv om det finnes masse å henge seg opp i der også.

Jeg stusser en gang, og to ganger, ja, til og med tre ganger over det han her sier. Lever vi i samme virkelighet? Mener han virkelig at norsk kristenliv blir behandlet på en god måte i media? Det gjør ikke jeg.

Det er oppslag på oppslag om hvor ille det er i kirken, og hva kristne både med og uten teologieksamen gjør av fæle ting. Og Dagsland kan jo sjekke antall negative oppslag om biskop Kvarme, så blir vel bildet litt mer nyansert.

Siden jeg har blitt bedre kjent med ateisten Didrik Søderlind i det siste, vil jeg igjen slå et slag for hans bok Kristen-Norge. Den burde vært pensumbok for enhver journalist i Norge som skal skrive om kristne, for Søderlind har forstått mye mange journalister ikke har forstått, blant annet at det er fryktelig få kristne som passer inn i klisjéen av kristne. Og klisjéen er gjerne noe i retning av at kristne er skråsikre, litt dumme og svært fordømmende personer. Kristenfolket er mangfoldig og ikke så lette å sette på en formel.


Noe annet er vel at Dagsland kanskje mener at oppslagene om Kvarme er både riktige og rimelige, men at oppslagene om prinsessen er unyanserte. Han om det, jeg er altså ikke hundre prosent enig der. Men vi er kanskje enige om at norske journalister generelt kan for lite om religion og religiøsitet, enten den er ny eller gammel. Og jeg tilføyer gjerne: Norske journalister kan spesielt lite om kristendom og kristne.