Å akseptere tilfeldigheter - også som kristen

Vi mennesker er svært opptatt av å se sammenhenger og mening i det som hender oss. Det er typisk oss å være overtroiske. Det er det vel lite tvil om!? Å akseptere at mye av det som hender rett og slett er tilfeldig, ligger ikke for oss.

Dette var tema for Petter Schervens program "Typisk deg" denne uken. Interessant program. Den amerikanske psykologen B.F.Skinner gjorde et oppsiktsvekkende funn allerede i 1947 der han viste at også duer ser etter sammenhenger der hvor tilfeldighetene råder. Mange har gjort tilsvarende tester på mennesker. Vi takler dårlig at det ikke er system i det som hender oss, og vi anstrenger oss hardt for å avsløre systemet, mens vi mange ganger faktisk selv finner på hele greia selv. Når vi har avslørt systemet, tror vi også av vi kan påvirke det. Vi tenker årsak-virkning, og når vi ikke vet årsaken, finner vi opp den.

Dette er kjent psykologi. Men det griper fort inn i hva vi tenker om verden vi lever i.

Idrettsutøvere, skuespillere og musikere skal prestere foran publikum. De søker maks konsentrasjon og maks prestasjon. Ganske mange forteller at de går gjennom visse ritualer, har på seg visse klær, etc. for på den måten å ta kontroll på tilfeldighetene. Man snakker om lykkeditt og lykkedatt som man må ha med seg eller på seg fordi de har opplevd at det påvirket resultatet tidligere. Overtroen sitter løst.

Og når noe har skjedd, prøver vi altså å forstå hvorfor noe skjedde. Selvfølgelig er ikke alt som hender oss tilfeldig, men mange ting er det. I stedet for å tolke som tilfeldigheter, kan vi si at det skjedde fordi jeg skulle forstå det eller det, eller fordi jeg ikke hadde vært snill, osv.

En del kristne (og andre religiøse), kanskje til og med mange, har nok en tendens til å neglisjere denne psykologiske innsikten. For er det ikke en mening med det som skjer? Er det ikke en mening med alt som skjer?

Her er vi inne på et tema som fort kan oppleves litt truende for en del troende, tror jeg. Særlig hvis vi kobler inn bønn og Guds vilje. Hvis du har bedt til Gud om at noe skal skje, også skjer det, kan det da likevel være tilfeldig?

Ateister nøler ikke med å trekke fram dette poenget, forståelig nok. Men det bør være i den kristnes interesse også å reflektere over dette, mener jeg. Gud blir nemlig ikke mindre Gud av at det som er tilfeldig tolkes som tilfeldig.

Jeg tror det er vanskelig å forsvare at det er en mening bak alt som skjer, eller at Gud styrer alt som skjer. Det er en skjebnetro kristne bør ta et oppgjør med. Jeg har tidligere skrevet noe om det her. Hvis jeg har fri vilje, du har fri vilje, og verden er utrolig kompleks, MÅ mye være tilfeldig!

Det betyr altså ikke at ALT er tilfeldig. Når min kjære gir meg en presang til bursdagen min, er den neppe tilfeldig. Enda mindre hvis det er noe jeg spesielt har ønsket meg. Når jeg får karakterer på en eksamen, er den forhåpentligvis heller ikke tilfeldig.

At noe som er tilfeldig, kan brukes til noe meningsfullt, eller tolkes til noe som jeg lærte noe av, etc. er en helt annen sak. Slik kan f.eks. Gud bruke noe som har hendt deg til å lære deg noe om kjærlighet.

Å leve i en verden der mye er tilfeldig, og samtidig holde fast på at Gud kan svare på en bønn eller ville noe spesielt, er ikke en helt lett øvelse. Det er kanskje lurt å være litt ydmyk for at vi ikke alltid ser hele bildet. Vi vil dessuten alltid kunne tolke det meste av det som skjer rundt oss på forskjellig måte. Ingenting er i seg selv innlysende og entydig. Livssyn og personlig overbevisning bestemmer mye her.

Mange tenker nok at når vi har lagt noe framfor Gud, så styrer han alt som skjer. Jeg er ikke sikker på det. Jeg tror Gud er med oss i det som skjer, men ikke at han har styringen på alt som skjer. Vi er ikke bare brikker i et spill, men spiller selv en stor rolle i våre liv.

Morsom bok om mytene om oss selv

Den amerikanske journalisten David McRaney ga i fjor ut en morsom og underholdende bok om myter og fakta. You are not so smart tar for seg 48 myter vi lurer oss selv med. Vi tror vi er så smarte og gjennomtenkte, men det er veeeeldig feil, hevder forfatteren. Etter å ha lest denne boken, føler jeg meg i hvert fall litt smartere, og det bør jeg vel bruke for alt det er verdt? Mine venner er herved advart.

Hvert av de 48 kapitlene starter med en påstand om noe vi tror om oss selv, for deretter å presentere hva forskning i dag har kommet fram til. Dette er psykologi presentert på en populærfaglig måte. Og det er massevis med henvisninger til relevante forskningseksperimenter, både kjente og mindre kjente. Moro.

Her kommer noen eksempler på påstander han tar for seg:

- Du tror du er en rasjonell, logisk person som ser verden slik den er, men i virkeligheten er du like villedet som resten av oss.
- Du tror du vet når du blir påvirket og hvordan dette virker på din væremåte, men i virkeligheten er du fullstendig ubevisst den konstante påvirkningen som kommer fra ideer formet i ditt underbevisste.
- Du tror du vet når du lyver til deg selv, men i virkeligheten er du ofte uvitende om dine egne motiver og du skaper derfor fortellinger som forklarer dine bestemmelser, følelser og historie uten at du selv ser det.
- Du tror dine meninger er et resultat av årevis med rasjonell og objektiv analyse, men i virkeligheten er dine meninger et resultat av årevis oppmerksomhet om informasjon som bekrefter det du allerede mener, mens du overser informasjon som motsier det du står for.

Og slik fortsetter han.

Boken herved anbefalt.

Logikkens begrensninger

Dette er overskriften til et kapittel i boken "Jesus - tidenes beste psykolog", som jeg anbefalte i forrige post. Kapitlet handler om noe jeg er opptatt av, og det er godt skrevet, så jeg siterer like godt litt fra det.

"Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." Luk 18, 17

Av og til kan skarp intelligens være både en velsignelse og en forbannelse. Logiske mennesker er ofte organiserte og effektive, men denne logikken kan også føre til at de nærmer seg relasjoner til andre med en mekanisk presisjon som står i veien for å utvikle gode relasjoner.

Vi kan bruke fornuft til å nærme oss Gud, men vi kan bare innlede en relasjon til ham ut fra troen vi har i våre hjerter. For Jesus har logikk en begrenset evne til å føre oss fremover i livet. Vi kommer til et punkt der vi må stole på troen i vårt hjerte for å ta de neste sted på veien.

Jesus sa aldri at å være logisk var feil, men det er begrenset hva logikk kan gjøre for å helbrede smerte. For å komme til de dypeste delene av en relasjon, må vi legge logikken til side når den har tatt oss så langt på veien som den kan. Vi må stole på at følelsene i våre hjerter leder oss resten av veien.

• Åndelig prinsipp: Hjertet kan ta seg av det hodet ikke begriper.

Inspirerende bok om Jesus og psykologi

Det gis i disse dager ut en internasjonal bestselger på norsk på Pantagruel forlag med tittelen "Jesus - tidenes beste psykolog" av amerikaneren Dr. Mark Baker.

Før jeg skriver videre, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har fått boken av forlaget med spørsmål om jeg ville skrive om den på bloggen. Jeg trengte ikke skrive noe, og jeg får heller ikke noe for det.

Jeg vil likevel anbefale boken, fordi jeg likte den godt, men føye til noen kritiske bemerkninger.

Bokens forfatter er en anerkjent psykolog og forfatter. Han har også mastergrad i teologi. Alt tyder på at han er kompetent til å skrive om dette emnet.


Boken er først og fremst en oppbyggelig og inspirerende bok for alle som er interessert i personlig vekst, åndelig modning og psykologi. Og den fungerer veldig bra som det. Egentlig er det også en god ressursbok for andaktsholdere. Lettlest. Bestselgere er gjerne det. Kapitlene er små, fra 1 til 4 sider, alle begynner med et bibelvers, så en tekst, gjerne fra terapirommet, for så å ende opp i et åndelig prinsipp. Den likner med andre ord veldig på mange andre amerikanske andaktsbøker. Jeg skulle ønske forlaget hadde kalt det noe annet enn Åndelige prinsipper, f.eks. Visdomsord, men innholdet i dem er ofte veldig gode.

Eksempler på Åndelige prinsipper

• De som hevder å vite alt, trenger større innsikt om seg selv.
• Til tider kan det være at du behandler dem du elsker på en måte du aldri ville behandler vennene dine. Dette bør du be om tilgivelse for.
• Ydmykhet er styrke under kontroll.
• Sterke forsvarsverk vinner kriger, men taper kjærlighet.

Det er jo ikke noe nytt at psykologer skriver fra terapirommet. Irvin D. Yalom er vel kanskje den mest kjente guruen i dag på nettopp dette. Yalom er da også svært åpen om at han er ateist, også overfor sine pasienter. Baker er altså kristen. Det burde ikke være noe problem, i utgangspunktet. Boken er forkynnende, det er vanskelig å si noe annet, men det betyr jo ikke hans timer er det. På samme måte som jeg liker å lese Yalom dele med seg av sin klokskap fra terapien, liker jeg også disse små fortellingene til Baker. Og Baker serverer ingen lettvinte løsninger, verken i retning av selvhjelpsbøker eller kristne be-så-løser-alt-seg-løsninger.

Jeg tror psykologimiljøet i Norge og Europa lenge har vært nokså ateistisk, en arv etter Freud og andre. Så det skulle vel ikke forundre stort om det lyser litt rødt for mange av hans kollegaer når han kommer trekkende med Jesus som psykolog. Det vil si, hva han gjør er å bruke psykologens innsikter og vokabular til å sammenlikne med hva Jesus sa og gjorde. Fortellingene fra terapien fortelles først. Jesus kommer inn etterpå. Det er i denne sammenheng han beskriver hvor psykologisk genial han mener Jesus var i møte med mange mennesker. Jeg mener at han her får fram veldig gode poenger. Jesus var virkelig god med mennesker. Noen ganger blir sammenlikningene kanskje litt kunstige, men det er til å leve med.

Jeg sitter igjen med et fint møte med en klok mann som kombinerer sin psykologiske innsikt og sin tro på en integrert måte. Dette formidler han til inspirasjon for andre. Visdom preger boken.

Et par kritisk bemerkninger til slutt. Det første er en bagatell, men i Norge er det lite nødvendig, om ikke negativt, å titulere forfatteren med Dr. Syns jeg. Det andre er tittelen. Jeg liker den ikke. Jesus konkurrerer ikke om å være tidenes beste psykolog. Jeg mener, han deltar ikke i den konkurransen. Han deltar heller ikke konkurransen verdens beste enkeltmannsforetak, eller verdens beste leder, eller verdens beste pedagog. Selv om han sikkert kunne vunnet flere av disse. Men for all del, tittelen selger vel.

Det kan vel også stilles et kritisk spørsmål ved det å psykologisere alt Jesus sier. Jeg ser flere problematiske sider ved dette, men det fungerer. For meg kommer en slik Jesus-tolkning i tillegg til mye annet jeg leser, og det er derfor med på å gjøre Jesus-bildet rikere. Jeg er heller ikke i tvil om at kristen tro i bunn og grunn handler om relasjoner, mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom, og vil derfor støtte bokens anliggende her. Derfor syns jeg Bakers psykologiske analyse av Jesus er inspirerende.

Men jeg liker sånne bøker. Jeg liker kloke bøker. Og dette er en klok bok. De minner meg på sentrale trekk i min tro og i det å være menneske. Jeg trenger å bli minnet på slikt.

Boken er herved anbefalt. Fin gave er det også.

Hvorfor ikke bare lytte litt til de døde?

Lisa Williams er i Norge. Showene hennes er utsolgt, og hun slipper til i beste sendetid på  Senkveld, uten å bli møtt av kritiske spørsmål. Hun har karisma til tusen og virker som en hyggelig dame. Så hvorfor kan vi ikke bare la henne være i fred?

Likevel er hele mitt skeptiske apparat i beredskap når jeg ser henne i aksjon. Ja, her er jeg en skikkelig festbrems på Williams' fest.

Hun uttalte på Senkveld i går at kanskje grunnen til at hun ble ekstra godt mottatt i Norge, er fordi kristendommen står så svakt her. Det er slett ingen dårlig analyse.

Det Lisa Williams gjør, nemlig å kontakte de døde og formidle budskap fra dem, har veldig lite med kristendom å gjøre. I den jødisk-kristne tradisjonen ble det tvert i mot advart mot nettopp dette.

Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. 5 Mos 18

Altså, at Lise Williams står i en slags folkereligiøs tradisjon, er vel klart, men hun står om ikke enda mer plantet i en spiritistisk og teosofisk tradisjon fra slutten av 1800-tallet. At den nyreligiøse tradisjonen Williams er en del av, har et anstrengt forhold til kristendommen, betyr ikke automatisk at den er feil. Det kan jo like godt være kristendommen som har feil. Eller for å ta en moderne variant, kan vi ikke bare ta det beste fra begge tradisjonene? Mikse litt. Jeg er, for å si det som det er, skeptisk.

Jeg har flere tilnærminger til dette. For det første, hvorfor i all verden advarer Bibelen mot å være opptatt av spådomkunster og kontakt med de døde? Bibelen sier vel ikke svart på hvitt at det ikke er mulig å gjøre dette, men at det er feil. Kan det være at den advarer oss mot å bruke tid og krefter på noe som ikke er bra for oss? Kan det være at dette fort utvikler seg til en ny religion for oss, en religion der Gud selv, skaperen og kjærligheten, ikke er i sentrum? Kan vi bli hengende ved de døde på en slik måte at dette får makt over oss, trekker oss vekk fra det livet vi skal leve, trekke oss vekk fra at nå skal livet fortsette?

I følge kristen tro opphører for eksempel ekteskapsforpliktelsen ved døden. Da er den gjenlevende fri til å fortsette sitt liv uten bindinger. Dette er viktig, og forteller at det går en grense mellom døde og levende som vi ikke må utviske. Hvis man har en sterk forestilling om at den døde fortsetter å leve, som en usynlig overvåker, som en som må spørres til råds, som en som fortsatt har følelser vi må ta hensyn til, er det ikke frihet. Mange gjenlevende kan rett og slett være bundet for resten av sine liv på en svært usunn måte. I følge kristen tro er det altså ikke noe grunnlag for en slik binding.

Lisa Williams formidler kjærlighet fra de døde. Det er vel nesten utelukkende det hun formidler, tror jeg, så det er lett å se at folk blir begeistret, men likevel, det er ikke blant de døde man skal søke kjærligheten. Er ikke budskapet ofte slik: "Din bestefar sier han fortsatt er glad i deg, han ser at du prøver ditt beste, og han vil si at det er godt nok. Etc." Dette er med andre ord en type sjelesorg og trøst, ganske generelt, og jeg tror det har lite med den døde å gjøre, men at det gjør veldig godt for den levende å høre dette.

Og jeg har flere spørsmål: Hvorfor snakker de døde så generelt? Hvorfor kommer det ikke budskap med navn, dato og eksakter? Hun kunne sagt: "Jeg har et budskap til NN fra bestefar NN som ble født ... og som vil si deg at han har gjemt et brev til deg som ligger ... " Hvorfor snakker ikke de døde 100% konkret? Hvis man tar bort hennes cold-reading-teknikk, hvorfor er det da så lite som står igjen?

Forestillingen som ligger bak hennes show er at de døde fortsatt lever. De døde vil ha kontakt med de levende, men det er bare noen få mennesker som har utviklet evnen til å være medium. Et medium har satt seg selv i en presterolle, som mellommann mellom en fysisk og en åndelig verden. Hvis de døde faktisk lever, noe jeg som kristen slett ikke er sikker på at de gjør, hvorfor trenger de mediumer for å snakke? Hele denne retningen er ekstremt skeptiske til prester og kirke, men innsetter seg selv som profesjonelle tolkere omtrent på samme måte.

Jeg liker ikke kristne mirakelkonferanser. Jeg har aldri likt det. Det er å lage show av noe som ikke skal ha hovedfokus, og det ligger langt unna Jesu holdning til hva som var viktig. Lisa Williams' show blir samme greia. Dette er underholdning, big business, penger i kassen, ikledd gode følelser og sjelesorg.

Er det ikke mer mellom himmel og jord enn vi vet? Jo, selvsagt er det det. Men det betyr ikke at alt folk forteller at de opplever, er sant. UFO-troende tror helt sikkert at de har møtt utenomjordiske vesener, men jeg er ikke utgangspunktet forpliktet til å tro enhver historie jeg hører. En skeptisk holdning er både sunt og riktig. Hvis ikke blir du lurt før du vet ordet av det. Jeg er ikke Human-Etiker, men jeg går gjerne sammen med organisasjonens kampanje mot lureri. Kampanjen heter "Ingen liker å bli lurt", og er etter mitt syn en sunn skeptisk kampanje.

Bibelen mener at ånder og åndelige opplevelser skal gjennomgå en test, og den testen er om de bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Det er ikke de døde vi trenger tilgivelse fra, det er av Gud selv. Det er ikke de døde som skal gi oss kjærlighet, det er kjærligheten selv, Gud. Jeg tror mennesker kan elske og tilgi bare i levende tilstand.

Min far er død. Jeg tror på de dødes oppstandelse, en gang. Men akkurat nå tror jeg ikke at han lever noe annet sted enn som et minne i mitt hode. Jeg tror ikke han overvåker meg. Men jeg kan tenke at hvis han hadde levd, ville han blitt glad for det og det, og kanskje litt lei seg for det og det. Men det er noe helt annet.

Kan Gud føles?

I mitt over 40 år lange liv har jeg etter hvert vært innom mange forskjellige kristne sammenhenger. Jeg har hørt mye forkynnelse, hørt mange vitnesbyrd og lest mange kristne bøker. Og skulle jeg summert opp hva flertallet har sagt om det å kunne føle Gud direkte, vil nok over halvparten si ja til det er helt normalt. Gud kan føles, og det er en viktig grunn til at flere "gidder å tro", for å sitere en forkynner.

Jeg har også følt. Mer i tenårene enn senere. Den store følelsen av Guds nærvær, har kanskje likevel aldri helt truffet meg, må jeg nok innrømme. At min tro derfor kun skulle være basert på fornuft og rasjonell tenkning, kan jeg likevel på ingen måte være med på. Jeg tror det ligger mye mellom den rene følelse og den rene fornuft, og når sant skal sies er det vel et sted i mellom der de fleste av oss hører hjemme.

Jeg må nok innrømme at jeg syns at mange kristne legger for stor vekt på opplevelsen som hjørnestein i sin tro. Mange vitnesbyrd høres ut som om Gud var fysisk tilstede hos personene som framfører de. Dette har skapt forvirring hos meg opp igjennom. Jeg ville også kjenne det så sterkt. Det har jeg altså ikke fått til. I stedet for å tenke at noe er galt med meg og min tro, som jeg kanskje gjorde litt på et tidlig stadium, har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved hva som sies.

Og her kommer min kjetterske tanke: Når man skal tale om hva Gud har gjort i ens liv, er det kanskje lettere og mer "kristelig" å overdrive følelsen av Guds nærvær enn motsatt. I Guds navn legger vi på litt ekstra sikkerhet. Dette er altså min skeptiske holdning, men jeg syns den stadig blir bekreftet. Folk velger litt for store ord. Og nettopp derfor blir terskelen for hva som er normalt å oppleve som en vanlig kristen, uvanlig høy, så høy at de fleste som strekker seg etter det, måler seg med det, nødvendigvis må mislykkes.

Tal sannere om hvordan det er å leve som kristen. Hvis man ønsker å åndeliggjøre psykiske opplevelser, får man heller si at det er det man gjør. "Jeg følte det og det så sterkt, og jeg tror Gud var der også. Noe bevis har jeg jo ikke, men som kristen kan jeg få takke for den følelsen." Dette gjelder særlig der hvor stemningen blir høy. En høy møtestemning eller festivalstemning er alltid psykisk forklarbar, men finnes Gud, kan han helt sikkert bruke den også til noe godt.

Når jeg tror jeg opplever Gud i mitt liv, kan jeg ta en liten test på meg selv. Fører dette meg nærmere Gud og samtidig nærmere menneskene? Elsker jeg Gud og mennesker mer etter denne åndelige opplevelsen? I så fall kan det være et godt tegn på at Gud har vært til stede. Men det vil alltid være en stor mulighet for at det kun var en psykisk tilstand. Tåler min tro det da?

En opplevelsesstyrt og følelsesstyrt tro er etter mitt skjønn ganske sårbar. Fokuset blir feil. Og det kan presse oss til å åndeliggjøre adskillig flere situasjoner enn det som godt er.

At Gud er i oss, omkring oss, omgir oss på alle sider og er med i alle situasjoner og følelser i livet, er jeg nokså trygg på. Den modne kristne vet dette og kan leve med at de fleste situasjoner har denne dobbelthet ved seg, de kan forklares naturlig og være en åpning for noe åndelig. 

Yalom og religion

Den verdenskjente psykiateren og forfatteren Irvin D. Yalom er ateist. Og i likhet med de nye ateistene ser han på religion som noe som ødelegger for menneskene. Det må han jo få lov til. Jeg syns kanskje det er mer problematisk hvis det legges fram som noe annet enn det det faktisk er, nemlig subjektiv tolkning av hva religion er og hvordan man selv opplever det.

I en bitteliten bok som kom for noen år siden, Religion og psykiatri, redegjør Yalom for sitt syn på religion - og psykiatri selvsagt. Det som slår meg i møte med denne intellektuelle og svært intelligente mannen, som jeg har lest flere bøker av, er hvor fanget også han er av sin egen oppvekst. I forhold til religion er han også bare et vanlig menneske, tenker jeg. Og hvorfor skulle han ikke være det?

I forordet til denne boken hvor forordet er nesten like langt som hovedteksten, skriver Finn Skårderud:

Som Irvin D. Yalom sa til meg sist vi møttes:

- En del av de religiøse forestillingene ville vi i dag kalle psykotiske om det var ett enkelt menneske som presenterte dem. Men når de deles av en majoritet, når det er konsensus om de samme vrangforestillingene, så er de helt fornuftige og aksepterte. Da heter de under eller trosbevis. 

En slik holdning ligger vel ikke veldig langt fra tonen hos de nye ateistene. Og akkurat det overrasker meg litt. Men Yalom har kanskje helt rett når det gjelder enkeltmenneskers opplevelser. Men har han rett på generelt grunnlag?

Bakgrunnen for Yaloms anti-religiøsitet finner vi selvsagt i hans oppvekst:

Min tidlige religiøse oppdragelse var en pedagogisk katastrofe - min families ortodokse jødiske synagoge var preget av en rigid, ubøyelig autoritetsholdning som jeg fant svært frastøtende. Dette ble på lang sikt avgjørende for meg, fordi jeg mistet enhver mulighet for tro tidlig i livet. 

Jeg har aldri blitt belemret med en tidlig plantet tro, og jeg har tatt det standpunkt at tro, i likhet med så mange  andre tidlige irrasjonelle forestillinger og redsler, er en byrde.

Dette minner om svært mange andre fortellinger fra andre mennesker som også føler seg fratatt evnen til å tro. Jeg tror jeg skjønner, jeg tror til og med jeg forstår det ganske godt. Når Yalom senere bygger opp sin forestilling om religion og sine tanker om det å tro, innrømmer han jo også selv at hans barndomsopplevelser er styrende.

Hos meg setter dette i gang mange tanker. Overstyrer barndomsopplevelsene våre alle senere standpunkter i livet? Hvilke tenkere, hvilke filosofiske retninger vi fascineres av, er vel også styrt av vår bakgrunnsopplevelser? Yalom liker førsokratikerne, stoikerne, Lukrets, Schopenhauer, Voltaire, Nietzsche, Sartre, Camus, Heidegger, Freud og Sagan, for eksempel, men har problemer med den kristne Kierkegaard. Ikke overraskende er de fleste av disse religionskritiske og/eller ateister.

Og som kristen får jeg også denne tanken: Hva forholder Gud seg til de menneskene som ble "fratatt sin evne til å tro" i sitt barndomshjem? Jeg føler selv en sterk sympati med en slik form for ateisme.

Jeg kan fortelle at jeg meget sterkt ønsker å motta den guddommelige gnist, jeg lengter etter å få være en del av det hellige og leve evig, å se igjen de jeg har mistet - jeg ønsker inderlig alt dette, men jeg vet at disse ønskene ikke forandrer eller konstituerer virkeligheten. Jeg tror at disse ekstraordinære kravene forlanger ekstraordniære beviser - og med dette mener jeg beviser hinsides ren erfaring, beviser som vi som terapeuter vet er skjøre, feilbarlig, raskt skiftende og svært utsatt for påvirkning. 

Men han har altså ikke fått noen slike bevis som gjør at han vil tro. Men jeg lurer på det er slike ekstraordinære bevis som gjør at jeg tror, og kommer fram til at det ikke er slik for meg. Jeg er også skeptisk til alle ekstraordinære opplevelser og bevis.

Det viktigste argumentet Yalom kommer med når det er snakk om hvorfor vi tror, er nært knyttet til hans arbeid som psykiater:

Ethvert menneske opplever angsten som følger med tankene på døden, meningsløshet, frihet (det vil si den totale mangel på struktur i eksistensen, das Nichts) og grunnleggende isolasjon - og religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe ekstistensiell angst. 

Og selvsagt har han helt rett i alt han sier om eksistensiell angst. Her er han fagperson. Det han derimot ikke er ekspert på, er om Gud faktisk eksisterer og om angst derfor ligger der som et resultat av et liv borte fra Gud. Her har han allerede bestemt seg for at Gud ikke finnes, med bakgrunn i sin egen barndomsopplevelse, derfor må enhver religiøs søken kun skyldes noe i mennesket.

Angsten blir ikke uforklarlig om Gud skulle finnes. Alt Yalom kan om angst, fungerer i en verden der Gud finnes også. Så er jeg helt enig med han at det er god grunn til å være skeptisk til alle de som bruker Gud som beskyttelse mot å face frykt, angst, død, meningsløshet, etc. i eget liv.

Jeg er veldig fascinert av denne mannen. Irvin D. Yalom er en viktig mann innenfor eksistensiell psykoterapi og i gruppeterapi, han er en viktig eksistensiell tenker og han har skrevet flere gode og lærerike bøker jeg har hatt utbytte av. Og om Gud faktisk eksisterer eller ikke, vet faktisk verken Yalom eller jeg.

Selvfølelse - mer, NÅ!

Selvfølelse er viktig, Det er det ingen tvil om. Det er faktisk så viktig å ha en god porsjon bra selvfølelse at det kan være livstruende å ikke ha det. Derfor er det bra at svenske Mia Törnblom har skrevet hele to selvhjelpsbøker om det. Hun er kjendiscoach i Sverige og har skrevet "Selvfølelse NÅ" og "Mer selvfølelse".  Jeg har spurtet meg gjennom bøkene hennes.

Jeg er i utgangspunktet positivt skeptisk til selvhjelpsbøker, og mer positiv til svenske bøker enn amerikanske, for å si det sånn. Mia Törnbloms bøker fungerer, eller rettere kan fungere, for ingen slike bøker fungerer bare ved å ha lest dem. Det er jo først når du gjør det som sies at du kan vurdere kvaliteten på rådene. Og jeg har tro på mye av det Törnblom skriver, selv om jeg må innrømme at som litteratur var det kanskje ikke noen enorm opplevelse. Men for all del, temaet er så viktig at det er verdt å gi seg i gang med i hvert fall en av dem.

Selvtillit er det fullt mulig å ha for mye av, men aldri selvfølelse. Du kan aldri ha for mye selvfølelse. Mens selvtillit er å ha tillit til sin dyktighet, går selvfølelsen på å kjenne seg verdifull, at man er bra nok i seg selv.

Hvis man spiller piano, kan man ha god tillit til sine egne ferdigheter og mene at man selv er en god pianist. Men hva skjer hvis det plutselig kommer inn en i salen som er bedre enn deg? En med lav selvfølelse vil da fort tenke om seg selv at han er en dårlig pianist, fordi den andre er bedre. En med god selvfølelse vil derimot kunne leve helt greit med at en bedre pianist hører på uten å måtte stemple seg selv som dårlig av den grunn. Selvfølelsen gir deg en ro i deg selv.

Jeg ser det sånn at når vi har en god og balansert selvfølelse, så vet vi hvem vi er. Vi ser på oss selv med aksepterende øyne, og vi tør å stå opp for oss selv her i livet - litt som at vi klarer å reise oss hver gang vi har falt. Med god selvfølelse takler vi kriser og motgang bedre.

Og det er ikke tvil om at lav selvfølelse skaper mye problemer nesten over alt. I forhold til seg selv, til kjærester, familie, venner, kolleger, etc. Et samfunn der folk var trygge i seg selv, ville sett veldig annerledes ut.

Hva vinner vi på å ha god og balanser selvfølelse:

- Vi vet hva vi er verdt, i stedet for å føle at vi må være bedre enn alt og alle for å ikke føle oss verdiløse. 

- Vi liker oss selv og føler oss verdifulle, uansett hvem vi omgås. 

- Vi takler å ikke være perfekte, og derfor har vi lettere for å gjøre feilskjærene våre om til en morsom historie. 

- Vi får helt sikkert flere folk rundt oss som liker oss, ettersom den gamle klisjeen "for at andre skal kunne elske oss, må vi først elske oss selv" faktisk stemmer, uansett hvor svulstig det høres ut. 

- Vi tar ansvar for forholdene vi har til andre, og vi føler oss trygge i alle forholdene. 

- Vi får avstand til oss selv, samtidig som vi virkelig tar ansvar for vårt eget liv og hvordan vi har det.

Skriver hun blant annet.


En av måtene å oppnå bra selvfølelse på, er blant annet å føre "Jeg er bra"-bok. Det høres nesten litt komisk ut, men akkurat dette har jeg tro på. Ved å hele tiden måtte benevne hva som er bra ved en selv, og hva man har å takke for, etc. skjer det noe med psyken. Etter hvert som man blir tryggere, kan man også føre inn hva som ikke var fullt så bra, hva man må gjøre noe med, etc. Jeg har ikke prøvd denne metoden, men er åpen for å prøve den.

Bøkene inneholder også flere andre oppgaver man kan gi seg i kast med. Tar man dette på alvor, vil det helt sikkert gjøre en forskjell. Innimellom det hele krydrer hun med epost fra folk som har prøvd, eller korrespondanse mellom henne og andre om diverse problemstillinger. Selvsagt er dette suksesshistorier, men det er greit. Hun er selv en suksesshistorie, fra 10 år som narkoman til suksessrik coach og forfatter.

Så min anbefaling blir som følger. Alle vil ha nytte av å jobbe med selvfølelsen sin. Bare det å bli litt bevisst sitt handlings og tankemønster er i seg selv positivt. Det er ikke nødvendig å lese begge bøkene, til det er de for like. Jeg tror nok "Mer selvfølelse" da vil være å anbefale, men helt sikker er jeg ikke. "Selvfølelse Nå!" har solgt veldig bra.

Til slutt klarer jeg ikke å la være å nevne at hennes utlegning eller syn på religion, på sannhet, etc. til tider er nokså provoserende, men men ... Hun er godt plassert innenfor relativismen med tanken om at det som fungerer, fungerer, uansett om det er objektivt sant eller ikke. Der er altså ikke jeg, men det tar jeg ikke mer om nå.

Psykologi og ateisme og sånt

I debatten som har foregått denne vinteren og våren i forbindelse med Hjernevask, kan det av og til høres noe sånt som at "Alt er biologi". I denne bloggposten lurer jeg på om alt egentlig er psykologi. Er det mulig å hevde at mange, særlig ateister kanskje, begrunner sitt standpunkt eller livssyn rasjonelt, mens det egentlig er psykologiske prosesser og følelser som har ført en dit en er og som bestemmer hva en holder for å være sant?

Det er ingen dum tanke, syns jeg, selv om jeg helt sikkert vil møte motstand på den. For mange vil nok gjerne være rendyrkede rasjonalister, og de finnes det en del av innenfor de fleste livssyn, skulle jeg tro. Altså, dette gjelder ikke bare ateister, selv om jeg tror det er grunn til å tro at der er den rasjonelle tankegangs status høyere enn i de fleste andre miljøer.

Jeg leser noen av omvendelseshistoriene på diverse blogger om dagen der tidligere troende forteller om sin vei til ateisme. Og det slår meg, dette er da psykologi. Det handler om for trange rom, om ikke å bli møtt på den man er, om ikke å bli tatt på alvor, om skuffelse, om svik, om manglende opplevelser, om falskhet, etc. Listen kunne vært uendelig lang.

Jeg syns det er "skuffende" få som har tenkt seg til ateismen sin. Eller tar jeg helt feil?

For en som tror på Gud, en kristen, som meg, ser jeg med sorg på de historiene som fortelles. Likevel er det jo historier som gir håp, i den forstand at hvis kirken og kristne blir litt bedre på å møte mennesker på en ordentlig måte, ville flere fortsette å tro. Psykologiske problemer har psykologiske løsninger. Eller tar jeg feil her også?

Så min teori er at mange blir ateister fordi kirken og kristne sviktet på sentrale menneskelige områder. Og det er noe kristne burde ta på alvor. Veldig på alvor.

Har man vokst opp i et strengt hjem, med f.eks. en utpreget forkynnende mor eller far, en kontrollerende kristen, så er ateisme en mulig løsning på det psykologiske oppbruddet som skal til for å bli fri. Jeg vil si det er en mulig løsning, ikke en nødvendig, men det er ikke alltid man ser det.

Hvis noen lurer på om jeg ikke tenker at omvendelse til kristendommen ikke kan ha psykologiske grunner, så er svaret helt klart: Jo. Omvendelser kan ikke forklares ut fra rasjonell tankegang. Jeg er nesten helt sikker på det, men er åpen for å bli overbevist om det motsatte.

Så når argumentasjonen om hva en tror er sant, starter, har man egentlig allerede bestemt seg med følelsene sine, så får det rasjonelle følge på så godt det kan.

Hvor takknemlig kan man være?

Jeg har en teori. Den går ut på at et liv i takknemlighet er et lettere liv enn et liv i utakknemlighet. Teorien er kanskje ikke så grensesprengende ny, men like fullt er den grensesprengende sann.

Så har jeg et spørsmål. Vil takknemlighet i noen tilfeller oppleves av andre som kynisme eller eventuelt arroganse?

Jeg ønsker egentlig å slå et slag for at det både er mulig og godt å være takknemlig for livets ulike sider, både de lyse og de mørke. Jeg vet jeg nå beveger meg inn i et minefelt, men ønsker likevel å sette litt ord på det.

Jeg mener på ingen måte at man skal takke for at man har det vondt eller for at noen gjør vondt mot en. Det er viktig for meg å understreke det.

Men jeg leser i Bibelen om at flere av de første kristne gjorde nettopp det når de møtte motgang, forfølgelser og tortur. De takket for at de fikk lov å lide for Kristus. Det høres kanskje rart ut, men jeg skjønner hva de mener, og jeg blir full av beundring for slike mennesker.

Det jeg derimot ønsker å takke for, er hva livet har lært meg, altså mine erfaringer. Og mine erfaringer er ikke bare gode. Hvem i denne verden har bare gode erfaringer? Ingen. Av og til tenker jeg at det ikke bare er de gode opplevelsene som gjør meg rik, men også det som har vært vondt og vanskelig. Er jeg helt på jordet når jeg tenker slik? Er det kynisk? Arrogant?

Jeg ønsker jo ikke med dette å si at det vonde som har skjedd egentlig var godt. Og jeg vil i hvert fall ikke si til noen som har det vondt at dette vil gjøre dem godt til slutt. Likevel, det som har vært vanskelig og vondt i mitt liv, har gjort meg sterkere. Og ja, det har vel også gjort meg rikere. Og livet har vel blitt mer fargesterkt av det.

Alternativet til takknemlighet for livet, er utakknemlighet. Jeg har møtt utakknemlige mennesker. Bitre. De har det ikke godt, det er lett å se. Utakknemlig over hva livet har gitt, bitre over hva livet ikke har gitt. Høres ikke bra ut.

Takknemlighet - er ikke det nøkkelen til et eller annet livsbejaende? Tror det.

Hvorfor sa du det?

Hvis vi alltid sa det vi mente, og det vi mente alltid ble oppfattet av den som hørte, ville mange konflikter vært lettere å løse. Av en eller annen grunn virker det håpløst vanskelig å få sendt selv de enkleste beskjeder fra ett hode til et annet. Kommunikasjon er en krevende øvelse, og det går ikke sjelden galt.

I evangeliene er det mange samtaler mellom Jesus og andre. Noen ganger står det i teksten "Dette sa han fordi ...", også kommer grunnen. Denne opplysningen får vi som lesere, men ikke de som var i situasjonen det vises til. Og vi kan se at det ikke alltid er like lett å gjette meningen bak ordene for de som bare hører ordene.

Jeg tenker at jeg skulle ønske vi hadde en slik tekst å forholde oss til i virkeligheten også. "Dette sier han eller hun fordi ..."

Jeg tror, og dette er kanskje ren gjetting, at mange budskap blir oppfattet mer negativt enn de var ment. Jo tryggere man er på en annen, jo større er vel viljen til å tenke at det er ment godt, selv om ordene i seg selv ikke var så mye å skryte av. Jo mer usikker man er på den andre, jo mer hører man et negativt utsagn selv i nøytrale og positive utsagn. Det er kanskje ikke så rart, men likevel tankevekkende at det er slik.

Jeg tror egentlig det bare er en vei å gå, og det er å øve på tydelighet uten for mye underforståtthet. To mennesker må bruke tid på å bli kjent med ordene og tankene til hverandre for å kunne kommunisere godt. Og selv etter mye tid er det umulig å ikke gjøre feil av og til. Jo mindre to kjenner hverandre, jo lengre de er fra hverandre, jo mer ulike personlighetene er, jo større aldersforskjellen er, etc. jo større er sjansene for å oppfatte hverandres ord feil.

En liten huskesetning er vel kanskje grei å ha med seg i de fleste situasjoner: Folk flest er som regel ikke ute etter å såre hverandre. Så hvorfor tror jeg da at folk jeg ikke er helt trygg på, er ute etter å såre meg?

Jeg går i alle fall altfor ofte i den fellen. Dumt, siden det tar så mye konsentrasjon fra en.

Helbredende fellesskap

Jeg har i mange år vært opptatt av psykisk helse. Av forskjellige grunner. Hva gjør at vi har det godt? Hvorfor er det så mange som sliter med sin psykiske helse? Vi vet at i Norge er psykiske lidelser mer utbredt enn vi liker å vedkjenne oss.

Det er jo så mange grunner til dette. Men ikke sjelden er en far som svikter en sterkt medvirkende årsak til manges lidelser. Eller en mor, eller andre nære omgivelser.

Vi sier gjerne at det er like normalt å gå til legen med sin psyke som med sin kropp. Det tror jeg må være i en fremtidig verden, for slik er det absolutt ikke. Det er skamfullt og skambelagt, selv mange år etter Bondeviks bekjennelse. Vår toleranse overfor psykiske lidelser er lav, både når det gjelder oss selv og de rundt oss. Det er min konklusjon, som jeg syns jeg stadig får bekreftet.

Jeg tror det er langt mellom de fellesskapene som framelsker åpenhet, og trygghet for åpenhet. Og et kristent fellesskap er ingen garanti for at man kan komme med sine problemer. Er jeg nesten sikker på. Det er etter hvert svært akseptert å bekjenne at man tviler på Gud, ikke får noe ut av bibellesingen, ber for lite, etc. Det er sunt og bra at det har blitt slik. Men jeg tror det er langt igjen til vi har helbredende fellesskap som innbefatter hele mennesket, ånd, sjel og legeme.

En av grunnene er nok at vi plasserer den psykiske delen av oss i boksen for "privat område". Vi kan uten skam bekjenne overfor hverandre at vi har feber, magesjau eller at vi spydde hele natta. Jeg skal innrømme at jeg plages litt når toppidrettsutøvere redegjør for sin diaré på TV, men generelt er det akseptert. Men hvor stor er takhøyden for å si at "Jeg er litt deprimert om dagen" eller "Jeg sliter sånn med angst at jeg ikke kan komme på festen i kveld"? Liten, tror jeg. Er det ikke fortsatt slik at vi tenker "galskap" og "ukontrollerte mennesker" når vi hører ord som psykiatri? Eller når hørte vi sist en si at "jeg skal til psykolog i dag" like selvfølgelig som "jeg skal til tannlegen"?

Heldig er den som lever i et helbredende fellesskap der "det-som-er-for-privat-til-snakke-høyt-om" ikke er ensbetydende med psykiske utfordringer. Jeg mener også at noe er for privat, men jeg tror at i mange sammenhenger blir den grensen satt et sted som opprettholder skamleggelsen av den psykiske siden av mennesket. Og det, tror jeg, er sykdomsforsterkende i den store sammenhengen. Helbredende fellesskap styrker selvtilliten og tryggheten ved å framelske følelsen av at det er helt normalt å være et vanlig menneske med de plager vi mennesker faktisk har.

Det er klart vi liker suksesshistorier best. Det er jo flott å høre om folk som har slitt og som har seiret eller kommet seg gjennom det. Men, akkurat som på det åndelige området, hvis vi bare har lov til å fortelle suksesshistoriene, blir avstanden til idealene for lang. De "normale" får kanskje en tro på at man kan komme seg gjennom, men like stor er vel sjansen for at man blir sittende fast i å definere seg selv som dårligere eller svakere enn folk flest.

Jeg brenner for at alle skal være med i helbredende fellesskap. Og jeg brenner spesielt for at kristne fellesskap må være sunne på alle områder. Dette er ingen kritikk av de fellesskapene jeg har vært i og er i, men en drøm om av vi kan bli mye bedre. Gode og sunne fellesskap består ikke av friske mennesker, men de gjør folk friskere.

Livet som tap og mestring

Jeg skrev for noen dager siden at livet er et tapsprosjekt, og at den som mestrer sine tap, mestrer livet. Dette høres nok for mange ut som et dystert syn på livet. Jeg skjønner det. Likevel mener jeg at dette perspektivet på livet er både riktig og konstruktivt.

Det eneste vi faktisk helt sikkert vet om livet, er at vi alle skal dø. Det vi ikke vet, er når og hvordan. Videre kan jeg også vite at sannsynligheten for at jeg vil oppleve at mennesker jeg er glad i, vil dø før meg, er nokså stor. Selvfølgelig ikke alle. Sannsynligheten for at jeg selv vil oppleve sykdom, tap av syn, tenner, funksjoner, ferdigheter, etc. i løpet av livet er vel like stor.

At disse tapene inntreffer, er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg forholder meg til dem. For meg har dette med livsperspektiv å gjøre. En person som nekter å forholde seg til tap og sannsynligheten for tap, vil måtte leve på en løgn og bruke mye krefter på å flykte. Det er for meg ikke noe alternativ. Ja, det er livsødeleggende, tror jeg.

Jeg er nok ikke enig med de greske stoikerne i ett og alt, men de har noe sunt ved seg i dette: Det som skjer, det skjer. Ikke la det som skjer vippe deg av pinnen. Derfra kommer uttrykket "å ta det med stoisk ro". Jeg tror at det i denne holdningen til livet skjuler seg en livskraft. Når det skjer et tap i mitt liv, blir jeg ikke slått til bakken over at det skjer meg, men tar det til etterretning.

Dette virker sikkert kynisk. Jeg leste forresten akkurat at selve ordet kynisk betyr "å ta det som en hund". Morsomt. Jeg tror ikke man skal være kynisk, men realistisk. Livet er slik. Det hender meg, og det hender andre. Slik er livet. Å miste sine nærmeste setter dette perspektivet på spissen. Den som tar noe slikt med kynisk ro, vil fort bli stemplet som følelseskald og ukjærlig. Det er ikke noe mål. Sorg, savn, sinne og gråt hører med. Slipp det fram.

Men, likevel, også ved tap av nære og kjære er det et stort poeng å si til seg selv: Slik er livet. Du har aldri blitt lovet noe annet. Det er kun unntakene fra regelen som aldri opplever å miste noen kjære. De dør selv først. Altså, ikke et spesielt godt alternativ.

La meg ta et banalt eksempel på tap, som ikke treffer død spesielt godt, men som er et godt eksempel på mange av tapene vi opplever i løpet av et liv. For de fleste tapene våre er midlertidige, og ofte svært lite viktige. Det er vi selv som gjør dem store.

For en uke siden sluttet vår flotte espresso-maskin å virke. Skikkelig irriterende. Stress. Vi får sende den på reparasjon, betale det det koster og leve uten espresso-maskin en måned eller to. I dag drikker jeg filterkaffe. Det er absolutt ingen god erstatning. Men samtidig, i stedet for å irritere meg over den ødelagte maskinen, kan jeg begynne å glede meg til den dagen jeg skal drikke espresso igjen. Livet er slik. Maskiner går i stykker. Den skikkelige gleden over en espresso blir enda større når det ikke lenger er en selvfølge at jeg får en hver dag. Ok, et banalt eksempel. Men det ligger noe sant i dette.

Livet er å mestre sine tap, både de små og de store. Kanskje det til og med er sånn at den som venner seg til å mestre sine små tap, blir flinkere til å mestre de store? Jeg vet ikke.

Apropos syn på livet. Jeg trenger nye briller. Synet blir dårligere og dårligere. Også det er et tap. Briller kan gjøre underverker, men aldri gi meg tilbake øynene jeg hadde som barn. Slik er livet.

Begjær mindre, bli friskere

Sykefraværet øker i Norge. Regjeringen er bekymret og prøver å finne løsningen på problemet. Vi lever i verdens beste land, likevel er vi lite fornøyde. Depresjoner sprer seg som virus. Aldri har det blitt satt flere diagnoser på folk. Det norske folk er sykt. Hva er galt?

Kan det være at løsningen ligger i gammel kinesisk visdom? I dette nummeret av Aftenposten Innsikt gjør i hvert fall YinYang-coachen Cong Zhao en interessant analyse i forhold til det. Det er mye jeg er helt enig i her.

Sett fra det kinesiske Yin Yang-perspektivet, er det minst to årsaker til økende psykiske lidelser og sykefravær i Norge:

1. Den kollektive forventningen om et problemfritt og smertefritt liv.

2. Selvrealiseringsfeller og overfokusering på individer.

Det er vanskelig å være uenig i dette.

Eksperter står klare for å løse alle våre problemer. Det florerer TV-programmer og avisspalter som hjelper oss til å bli perfekt på alt: utseende, kosthold, trening, hjemmerydding, sexliv, samliv, barneoppdragelse osv. Hver for seg er det positivt. Men summen blir et endeløst og forgjeves jag etter et perfekt liv.

Forventningen om et smertefritt liv vises i eksplosjon av pillebruk og stadig flere diagnoser.

Både selvhjelpsbøker og mange terapeuter lover for mye. De lover energi, overskudd, lykke, uten å kunne innfri disse løftene. Det finnes ingen enkle løsninger, og det eneste de oppnår er å øke skamfølelsen hos de som ikke lykkes med sine selvrealiseringsprosjekter.

"Selvrealisering er nær knyttet til idealet om selvstendighet. Forventningen om selvstendigheten er en av modernitetens grandiose forestillinger, med tilhørende benektelse av at mennesket er et avhengig vesen. Å være avhengig gir skamfølelse." (Skårderud)

Troen på individers frihet er sterkt overdrevet i Vesten. Hvor frie er vi? Er vi ikke alle i høyeste grad et produkt av arv, oppvekst og kulturelle og samfunnsmessige påvirkninger i tillegg til vår frie vilje?

Så langt er jeg helt enig med han. Hans beskrivelse av problemene virker riktige. Det interessante er kanskje at jeg er enig i mye av det han videre sier, selv om han der kommer inn på Yin Yang-prinsippet. Dette prinsippet mener jeg i utgangspunktet er problematisk på flere måter, men som en modell til å takle livet, er det faktisk ikke så dumt. Vesten burde tenkt mer i den retning Cong Zhao her beskriver:

Yin representerer kvinnelige elementer som månen, vann, mørke, mystikk, mykhet, passivitet osv., mens Yang representerer mannlige elementer som solen, dag, ild, lys, klarhet, hardhet, aktivitet, osv. Men Yin og Yang er ikke bare symboler for det kvinnelige og det mannlige. De representerer iboende motsetninger som eksisterer i alt i universet (f.eks.: selv, familie, bedrift, nasjon).

Ut fra dette perspektivet, betrakter man ikke hendelser som "enten positive eller negative", men som " både positive og negative".

Menneskers naturlige trang er å søke gleder og unngå smerter. Men det er dessverre ikke mulig å kun oppleve gleder uten smerter. Jaget etter stadig mer og bedre er dømt til å mislykkes. I Yin Yang-perspektivet skifter det positive til det negative etter et visst punkt. Mer av det gode blir ikke bedre, men verre. I Vesten finnes det lignende uttrykk som "for mye av det gode" og "for godt til å være sant".

Det er klokt å innse at livet alltid består av motsetninger. Det er klokt å akseptere at vi aldri blir kvitt alle våre "problemer".

Jeg uthevet det jeg tror er selve kjernebudskapet i forhold til å forholde seg til livet på en slik måte at vi ikke påfører oss selv flere problemer enn vi trenger. Jeg er overbevist om troen på "det smertefrie liv" fører mange inn i depresjoner. Sammenlikningen med andre "vellykkede" rundt oss, både på TV og i hverdagen, er rett og slett drepende.

Forventer vi mindre av oss selv, hverandre og livet, går vi på færre skuffelser. Er ikke dette både sant og riktig? Når taoismen, som Yin Yang-prinsippet kommer fra, sier at vi bør "begjære mindre", tror jeg den er inne på en dyp sannhet. Selv om jeg ikke tror selve frelsen ligger akkurat her.

Så vet jeg at det er mange grunner til både sykefravær og depresjoner, og det er mange grunner til å ønske seg vekk fra de smertene man opplever. Alt er ikke sagt med dette, og alle problemer er ikke løst. Men noen ganger kan vi godt lytte litt østover for å se om det er noe viktig i livet vi har glemt. Og akkurat her har vi det.

Psyk humor