Helbredende fellesskap

Jeg har i mange år vært opptatt av psykisk helse. Av forskjellige grunner. Hva gjør at vi har det godt? Hvorfor er det så mange som sliter med sin psykiske helse? Vi vet at i Norge er psykiske lidelser mer utbredt enn vi liker å vedkjenne oss.

Det er jo så mange grunner til dette. Men ikke sjelden er en far som svikter en sterkt medvirkende årsak til manges lidelser. Eller en mor, eller andre nære omgivelser.

Vi sier gjerne at det er like normalt å gå til legen med sin psyke som med sin kropp. Det tror jeg må være i en fremtidig verden, for slik er det absolutt ikke. Det er skamfullt og skambelagt, selv mange år etter Bondeviks bekjennelse. Vår toleranse overfor psykiske lidelser er lav, både når det gjelder oss selv og de rundt oss. Det er min konklusjon, som jeg syns jeg stadig får bekreftet.

Jeg tror det er langt mellom de fellesskapene som framelsker åpenhet, og trygghet for åpenhet. Og et kristent fellesskap er ingen garanti for at man kan komme med sine problemer. Er jeg nesten sikker på. Det er etter hvert svært akseptert å bekjenne at man tviler på Gud, ikke får noe ut av bibellesingen, ber for lite, etc. Det er sunt og bra at det har blitt slik. Men jeg tror det er langt igjen til vi har helbredende fellesskap som innbefatter hele mennesket, ånd, sjel og legeme.

En av grunnene er nok at vi plasserer den psykiske delen av oss i boksen for "privat område". Vi kan uten skam bekjenne overfor hverandre at vi har feber, magesjau eller at vi spydde hele natta. Jeg skal innrømme at jeg plages litt når toppidrettsutøvere redegjør for sin diaré på TV, men generelt er det akseptert. Men hvor stor er takhøyden for å si at "Jeg er litt deprimert om dagen" eller "Jeg sliter sånn med angst at jeg ikke kan komme på festen i kveld"? Liten, tror jeg. Er det ikke fortsatt slik at vi tenker "galskap" og "ukontrollerte mennesker" når vi hører ord som psykiatri? Eller når hørte vi sist en si at "jeg skal til psykolog i dag" like selvfølgelig som "jeg skal til tannlegen"?

Heldig er den som lever i et helbredende fellesskap der "det-som-er-for-privat-til-snakke-høyt-om" ikke er ensbetydende med psykiske utfordringer. Jeg mener også at noe er for privat, men jeg tror at i mange sammenhenger blir den grensen satt et sted som opprettholder skamleggelsen av den psykiske siden av mennesket. Og det, tror jeg, er sykdomsforsterkende i den store sammenhengen. Helbredende fellesskap styrker selvtilliten og tryggheten ved å framelske følelsen av at det er helt normalt å være et vanlig menneske med de plager vi mennesker faktisk har.

Det er klart vi liker suksesshistorier best. Det er jo flott å høre om folk som har slitt og som har seiret eller kommet seg gjennom det. Men, akkurat som på det åndelige området, hvis vi bare har lov til å fortelle suksesshistoriene, blir avstanden til idealene for lang. De "normale" får kanskje en tro på at man kan komme seg gjennom, men like stor er vel sjansen for at man blir sittende fast i å definere seg selv som dårligere eller svakere enn folk flest.

Jeg brenner for at alle skal være med i helbredende fellesskap. Og jeg brenner spesielt for at kristne fellesskap må være sunne på alle områder. Dette er ingen kritikk av de fellesskapene jeg har vært i og er i, men en drøm om av vi kan bli mye bedre. Gode og sunne fellesskap består ikke av friske mennesker, men de gjør folk friskere.