Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 19. januar 2014

Gud, kjærligheten og det alternative

Vi har et grunnleggende behov for å kjenne oss elsket, slik som vi er. Jeg tror alle mennesker lengter etter dette.

Kjærlighet er et svulstig ord, samtidig som det kan bli et billig ord vi slenger rundt oss uten videre. Rett forstått er kjærlighet det fineste vi kan tenke oss.

Ateisten vil si at universet er tomt for kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet der ute som retter seg mot menneskene. Både den kristne og den alternative vil hevde noe annet. Men ser vi nærmere på hva som sies om denne kjærligheten, er det nokså ulik mening i hva det er for noe.

Kjærlighet er en kraft, sies det fra begge. Men er det en upersonlig kraft, som i elektrisk strøm, eller en personlig kraft, som en relasjon mellom to personer?

I kristen tro heter det at Gud er kjærlighet. Dette er en helt grunnleggende tanke. Hvis Gud skal kunne være kjærlighet, må Gud stå i en relasjon. Kjærlighet har både en avsender og mottaker. En kristen tanke om Gud er at Gud er treenig, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Disse er ett, samtidig tre personer som står i et evig kjærlighetsforhold til hverandre. Derfor finnes kjærligheten i Guds vesen før skapelsen.

Da Gud skapte himmel og jord og med det også menneskene, var dette også en kjærlighetsgjerning. Han skapte noe han kunne elske, og som kunne elske tilbake. Og siden han ikke skapte bare ett menneske i isolasjon, men flere, var selve meningen med livet lagt ned i skaperverket: Å elske Gud og å elske hverandre. Dette er selve kjernen i Bibelen, i følge Jesus (Matt 22, 34 - 40).

Dette gir mening, tenker jeg.

Når mange alternative snakker om kjærlighet som det viktigste, er jeg derfor helt med. Problemet er når denne kjærligheten blir upersonliggjort, kommer fra en upersonlig kraft i universet, etc. I kristen tro er vi skapt unike, med vårt helt spesielle stempel, ønsket og elsket av Gud som akkurat den spesielle personen vi er. I østlig inspirert tro er det unike og spesielle en illusjon, for egentlig er vi ett med altet. Den ypperste innsikt er at alt er ett og alt er fyllt med samme kraft.

Det er mye flott i slike tanker, men likevel blir jeg nokså utilfredsstilt i møte med dem. Hvis kjærligheten er så upersonlig, er jeg i bunn og grunn like ensom og uelsket som i universet til ateisten.

Nå legger jeg merke til at mange alternative forholder seg til kjærligheten og kraften som om det var en personlig Gud bak den, som om den var en relasjon, og det forstår jeg godt, for det er slik vi skapt, tror jeg. Problemet er bare det at de da bryter med sin egen oppfatning av hva universet egentlig er.

Husk at en upersonlig kraft ikke vil noen ting, er ikke bevisst, handler ikke, etc. Hvis den skulle ville noe, være bevisst, handle, osv., ville vi ha kalt den en personlig Gud. Og kanskje mange alternative tror mer på en personlig Gud enn de selv ønsker å vedkjenne seg.

Gud er kjærlighet. Kjærligheten eksisterer ikke i et vakuum i seg selv, men alltid mellom en bevisst person og noe annet. Gjensidig kjærlighet er mellom to bevisste personer. Kjærlighet er relasjon.

Bibelen forteller om en kjærlighet fra Gud som er så stor at den er villig til å ofre alt. Den som gir sitt liv for å redde andre, viser kjærlighet, i følge Bibelen. En kjærlighet som koster noe.

Kristen tro er ikke et sett med riktige meninger, regler og ritualer, men først og fremst et ja til kjærligheten mellom Gud og mennesker og mennesker i mellom.

torsdag 9. januar 2014

Tre grunner til at det står dårlig til med bibellesingen

Jeg tror det er nokså bred enighet om at den personlige bibellesingen til kristne ikke alltid fungerer helt optimalt. De færreste av kristne, både ungdom og voksne, sier at de får dette til. Også utbyttet er det vel så som så med ofte.

Det er vel heller ingen hemmelighet at bibelkunnskapen både blant kristne og andre er sterkt synkende.

Teologen Peter Enns er på konferanse om Bibelen om dagen. På bloggen sin skriver han om at han på denne konferansen har lært at det er tre grunner til at det er slik.

  1. FRAGMENTERT LESING. Folk leser bare små deler av Bibelen, enkeltvers, etc. heller enn lengre tekster. Dette fører til at det større bildet teksten tilhører forsvinner. 
  2. UHISTORISK LESING. Folk leser uten å ha kunnskap om den historiske sammenhengen bibelteksten står i. 
  3. ALENE-LESING. Folk leser Bibelen alene i stedet for sammen med andre. Bibelen er ment for lesing i grupper.

So, the response to the three reasons why Bible reading is down is:
Read big, read real, read together.

søndag 5. januar 2014

Er Bibelen ufeilbarlig?

I evangelikale kretser i USA har det i mange år vært en heftig debatt om Bibelens ufeilbarlighet (inerrancy). Vi kan nok kjenne igjen noe av denne debatten også i Norge, men den har ikke samme tilspissing her som i USA. NLA-debatten denne høsten er vel det nærmeste vi kommer, og den er ikke helt ulik.

Jeg har lest den nylig utgitte boken fra Zondervan Five Views on Biblical Inerrancy (FVoBI), en bok som på en nokså grundig måte belyser forskjellene i tilnærming innenfor evangelikalsk amerikansk kristendom.

En liten digresjon først. Jeg kjøpte for noen år siden flere amerikanske oppslagsbøker som tok for seg de vanskelige tekstene i Bibelen. Hvordan komme til rette med de? Det er jo spennende. Det jeg burde ha skjønt, men som jeg ikke forstod siden jeg ikke kjente det amerikanske landskapet godt nok, var at disse bøkene kommer fra et miljø som mener Bibelen ikke kan ta feil i noe. Derfor må alt "gå opp". En av høvdingene innenfor ufeilbarlighetslæren er Norman L. Geisler. I forordet til The Big Book of Bible Difficulties, som han har skrevet sammen med Thomas Howe, står det med store bokstaver:
GOD CANNOT ERR (TA FEIL),
THE BIBLE IS THE WORD OF GOD.
THEREFOR, THE BIBLE CANNOT ERR.
Forfatterne innrømmer at det er problematiske ting i Bibelen, men at det ikke finnes en eneste feil i Bibelens originale tekst. Og under ingen omstendighet kan Gud tale mot seg selv. Med et slikt utgangspunkt vil jo en eneste feil i Bibelen føre til at alt faller sammen, en setning Peter Enns har hørt mange ganger, skriver han i sitt essay i FVoBI. Oppslagsverkene om de vanskelige bibeltekstene har derfor som formål å "forsvare" Bibelens ufeilbarlighet, noe som kan vise seg å være nokså problematisk noen ganger.

Inerrancy-doktrinen, som den kalles, blir av mange evangelikale sett på som selve prøvesteinen på om du er utenfor eller innenfor. Å fornekte den er å fornekte Bibelen som Guds ord og med det selve grunnlaget for kristen tro. Merk at doktrinen ikke er begrenset til hva Bibelen sier om Gud og troen, altså det åndelige livet, men i like stor grad gjelder historiske og vitenskapelige spørsmål. 
Inerrancy, then, is not a mere statement about Scripture for evangelicals. Since Scripture is the source of evangelical faith, and since inerrancy is ultimately a matter of reading Scipture faithfully, inerrance is often regarded as of the essence of genuine Christian faith. Heter det i forordet til FVoBI.
Selve doktrinen som i dag diskuteres er fra 1978 og heter The Chicago Statement om Biblical Inerrancy (CSBI). En viktig kritikk mot denne doktrinen er at doktrinen ikke er utledet av Bibelen, men er et aksiom som styrer hvordan Bibelen skal leses.

De fem bidragsyterne i denne boken har ett essay hver, der de skal gjøre rede for sitt syn på inerrancy, og gjøre rede for hvordan de møter tre utfordrende tekster. Tekstene er:
Josva 6, der de aller fleste arkeologer ikke støtter bibelteksten om Jerikos murer og krig/massakre

Apg 9,7 sammenliknet med Apg 22, 9 der samme fortelling gjengis ulikt av samme forfatter

5 Mos 20, 16-17 sammenliknet med Matt 5, 43-48 der Gud gir to vidt forskjellige måter å behandle sine fiender på. Motsier Gud seg selv?
Alle de fem bidragsyterne gir også en kort kommentar til hvert av de andre bidragene. 

R. Albert Mohler Jr. er i denne samlingen representanten for CSBI-doktrinen. Han mener dette er det eneste rette synet på skriften, og det er det samme synet Jesus hadde, Augustin, osv. opp gjennom historien. Her møter Mohler solid motbør fra de andre forfatterne. Også Mohlers måte å argumentere på, eller mangel på sådan, blir sterkt påpekt. Peter Enns bemerker hans maktspråk overfor annerledestenkende som har ødelagt mye for mange. Mohler får også kritikk for ikke å ta Bibelens mangfold og ikke minst arkeologi og historie på alvor. For Mohler har det ingen betydning at arkeologer er samstemte om Josva 6 ikke kan stemme. Riktignok finnes det noen få arkeologer innenfor inerrantist-kretser som argumenterer for Josva 6, men de er helt på utsiden av fagmiljøet, som Enns påpeker i sin respons.

Hvem som tilhører andre ytterligheten her, er jeg litt usikker på. For både Peter Enns, Michael F. Bird og John R. Franke er sterkt kritiske til CSBI. Bird er australier og kritiserer den først og fremst for å være en indre-amerikansk og arrogant doktrine. Bird påpeker at de fleste andre evangeliske kristne fra andre land ikke har noe forhold til inerrancy i det hele tatt, men i prinsippet har et godt innarbeidet syn på Bibelen som Guds ord, inspirert og troverdig likevel.

Peter Enns er vel kanskje den som går lengst vekk fra Mohler i og med at han vil kvitte seg med hele inerrancy-begrepet fullt og helt, og han er også den som reagerer skarpest på Mohler sitt innlegg. CSBI-doktrinen og liknende modeller fungerer ikke i møte verken med Bibelen eller med moderne vitenskap, mener Enns.
I do not think inerrancy can capture the Bible's varied character and complex dynamics. Though intended to protect the Bible, inerrancy actually sells it short by placing on it expectations it is not designed to bear. 
Indeed, despite its apparent interest in seeing God as so powerful that he can overrule ancient human error and ignorance, inerrancy portrays a weak view of God. I fails to be constrained by the Bible's own witness of God's pattern of working - that God's power is made known in weakness, he reigns amidst human error and suffering, and he lovingly condescends to finite human culture. Ironically, inerrancy prevents us from grappling with the God of the Bible. 
Hva da med Jeriko-historien? Enns har stor respekt for fagfolk og har ingen tanke om at disse i utgangspunktet ønsker å bekjempe Bibelen. Derfor forholder han seg til at Jeriko ikke kan ha hatt murer på det tidspunktet Bibelen antyder og at det nok heller ikke var en krig eller kamp i noe stort format. Lyver da Bibelen? Nei, mener Enns.
These narratives are the rhetoric of at tribal people, who understood their own existence and their God's role among them in terms of the categories of tribal culture: gods are warriors who fight for their people against enemies, giving victory for faithfulness but withdrawing their hand for unfwithfulness. The Israelites were an ancient people and portrayed God and their relationship to him in that way. 
For Mohler blir Enns essay en demonstrasjon på hvorfor evangelikale absolutt ikke må begynne å jenke på kravene om inerrancy. Andre kommenterer at de syns Enns er flink til å beskrive hva han er mot, men at han har for lite om hva han selv ser som løsningen. Enns kaller sin egen modell for inkarnasjonsmodellen, men kunne kanskje blitt enda tydeligere på hvordan denne modellen er og hva den fører til. Se gjerne på dette innlegget på bloggen hans fra i dag.

John R. Franke ønsker å beholde inerrancy, men gi det en mye videre tolkning enn tradisjonelt. Han er spesielt opptatt av at Bibelens ulikheter og mangfold må komme mer fram. Han opererer også med to typer sannhet, med stor S og liten s. I tillegg er han opptatt av Åndens virkning i og gjennom Skriften. Franke plasserer seg nok mer i en postmodernistisk tolkning enn i en tradisjonell evangelikal tolkning.

Kevin J. Vanhoozer står nok et sted mellom Bird og Mohler, men ønsker en inerrantisme som er mer nyansert enn Mohler.

Det ble litt tynt og kjapt om de to siste, men boken er verdt sitt kjøp hvis man vil inn i denne debatten. Selv om bokens tema er veldig relatert til amerikansk virkelighet, er den nyttig også i vår norske kontekst. Heldigvis er ikke bibelsyn et testspørsmål vi vanligvis stiller til hverandre i Norge. Vi er mer opptatt, tror jeg, av Jesus og evangeliet enn vi er av hva folk mener om Bibelens ufeilbarlighet.

Peter Enns ligger nok nærmest min holdning fortsatt, selv om jeg fant stor glede i flere av de andre også. Enns er på en måte den eneste som tar utenombibelsk vitenskap på alvor og forholder seg til den uten å miste verken troen på Gud eller på Bibelen som Guds ord. Så vet jeg jo at han med det ikke blir spesielt populær i en del evangelikale kretser. Mohler sitt syn finner jeg svært problematisk, også tonen i hans essay.

Det er mye jeg ikke har redegjort for her. Men les gjerne boken selv.

torsdag 2. januar 2014

Ikke akkurat C.S. Lewis

At forfatteren av Skuret og Veivalg, Wm. Paul Young, er inspirert av C.S. Lewis, er det vel liten tvil om. Hans romaner er en salig blanding av mange ting, bl.a. vekslinger mellom ulike dimensjoner, møter med Guds personer, realisme, etc., omtrent som hos Lewis, og med et ganske tydelig kristent budskap..

Denne julen har jeg lest meg gjennom hele Narniaserien til Lewis og begge disse bøkene til Young, og må vel konkludere med at Young ikke når helt opp, selv om heller ikke Lewis er på topp gjennom hele sin serie. Narniaserien er i en klasse for seg. Det er vel kanskje litt urettferdig mot Young å sammenlikne på denne måten, men han selger jo godt uansett, så det tåler han nok godt.

Jeg er nok ingen storleser av typisk kristne romaner, så jeg er usikker på hvor bøkene hans ligger kvalitetsmessig sammenliknet med andre i samme sjanger. Det blir kanskje litt for mye forkynnelse for meg, kamuflert som roman. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men skal jeg først lese romaner, foretrekker jeg gode, helt vanlige kvalitetsromaner.

Mange liker Skuret. Det kan jeg skjønne. Selv leste jeg den for første gang for en del år siden. Da ble jeg først og fremst opphengt i at den la seg tett opp til å gi seg ut for å være sann historie. Det forstyrret leseopplevelsen min.

Da jeg nå leste den om igjen, konsentrerte jeg meg mer om hva den fortalte om Gud, Jesus, Den hellige Ånd, det ondes problem, den frie vilje, osv. Altså, jeg leste den som forkynnelse. Og med de lesebrillene fungerer den jo til tider veldig godt. Det er et flott budskap om kjærlighet og veldig sjelesørgerisk om det å oppleve smerte og ondskap. Den balanserer hårfint på om dette livets smerte og tragedier egentlig ikke er så smertefulle eller ikke, når man ser det fra Guds synsvinkel. Jeg føler nok av og til at den går over noen grenser jeg ikke liker, men det kan kanskje diskuteres.

Romanen Veivalg følger opp noe av samme tematikken som Skuret, men jeg sliter virkelig med å henge med på eller godta de fortelletekniske grepene han her gjør. Vi følger Anthony Spencer fra tiden før en ulykke, og fra tiden han ligger i koma til han dør. Det vil si vi følger hans sjel, som beveger seg fra kroppen hans, til himmelen (eller en mellomtilstand) og tilbake til jorden igjen, men da mens den bor inni ulike mennesker. På denne måten får den svært egosentriske Spencer mulighet til å ta et oppgjør med sitt eget liv og til å se hvordan andre har det.

Spencer møter Lewis, eller Jack som han heter i boka, i mellomtilstanden. Det er jo i seg selv interessant, men heller ikke her lykkes han, syns jeg. Han gjør faktisk for lite ut av det, mens han gjør alt for mye ut av alle sjelereisene.

Jeg forstår godt hva forfatteren vil. Noen scener er vakre, og han skriver godt, det skal han ha. Men det funker bare ikke for meg. Beklager. Det er mulig jeg ikke eier de brillene jeg burde hatt. Hvis jeg nok en gang leser det som forkynnelse og som teologi, er jeg også veldig i tvil om det er god teologi. Mulig at det er det, men det må jeg tenke mer på.

Og sånn går ny dagan.