Gud, kjærligheten og det alternative

Vi har et grunnleggende behov for å kjenne oss elsket, slik som vi er. Jeg tror alle mennesker lengter etter dette.

Kjærlighet er et svulstig ord, samtidig som det kan bli et billig ord vi slenger rundt oss uten videre. Rett forstått er kjærlighet det fineste vi kan tenke oss.

Ateisten vil si at universet er tomt for kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet der ute som retter seg mot menneskene. Både den kristne og den alternative vil hevde noe annet. Men ser vi nærmere på hva som sies om denne kjærligheten, er det nokså ulik mening i hva det er for noe.

Kjærlighet er en kraft, sies det fra begge. Men er det en upersonlig kraft, som i elektrisk strøm, eller en personlig kraft, som en relasjon mellom to personer?

I kristen tro heter det at Gud er kjærlighet. Dette er en helt grunnleggende tanke. Hvis Gud skal kunne være kjærlighet, må Gud stå i en relasjon. Kjærlighet har både en avsender og mottaker. En kristen tanke om Gud er at Gud er treenig, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Disse er ett, samtidig tre personer som står i et evig kjærlighetsforhold til hverandre. Derfor finnes kjærligheten i Guds vesen før skapelsen.

Da Gud skapte himmel og jord og med det også menneskene, var dette også en kjærlighetsgjerning. Han skapte noe han kunne elske, og som kunne elske tilbake. Og siden han ikke skapte bare ett menneske i isolasjon, men flere, var selve meningen med livet lagt ned i skaperverket: Å elske Gud og å elske hverandre. Dette er selve kjernen i Bibelen, i følge Jesus (Matt 22, 34 - 40).

Dette gir mening, tenker jeg.

Når mange alternative snakker om kjærlighet som det viktigste, er jeg derfor helt med. Problemet er når denne kjærligheten blir upersonliggjort, kommer fra en upersonlig kraft i universet, etc. I kristen tro er vi skapt unike, med vårt helt spesielle stempel, ønsket og elsket av Gud som akkurat den spesielle personen vi er. I østlig inspirert tro er det unike og spesielle en illusjon, for egentlig er vi ett med altet. Den ypperste innsikt er at alt er ett og alt er fyllt med samme kraft.

Det er mye flott i slike tanker, men likevel blir jeg nokså utilfredsstilt i møte med dem. Hvis kjærligheten er så upersonlig, er jeg i bunn og grunn like ensom og uelsket som i universet til ateisten.

Nå legger jeg merke til at mange alternative forholder seg til kjærligheten og kraften som om det var en personlig Gud bak den, som om den var en relasjon, og det forstår jeg godt, for det er slik vi skapt, tror jeg. Problemet er bare det at de da bryter med sin egen oppfatning av hva universet egentlig er.

Husk at en upersonlig kraft ikke vil noen ting, er ikke bevisst, handler ikke, etc. Hvis den skulle ville noe, være bevisst, handle, osv., ville vi ha kalt den en personlig Gud. Og kanskje mange alternative tror mer på en personlig Gud enn de selv ønsker å vedkjenne seg.

Gud er kjærlighet. Kjærligheten eksisterer ikke i et vakuum i seg selv, men alltid mellom en bevisst person og noe annet. Gjensidig kjærlighet er mellom to bevisste personer. Kjærlighet er relasjon.

Bibelen forteller om en kjærlighet fra Gud som er så stor at den er villig til å ofre alt. Den som gir sitt liv for å redde andre, viser kjærlighet, i følge Bibelen. En kjærlighet som koster noe.

Kristen tro er ikke et sett med riktige meninger, regler og ritualer, men først og fremst et ja til kjærligheten mellom Gud og mennesker og mennesker i mellom.