Jødedommen fascinerer

Jødedom og kristendom er to nært beslektede religioner med mye av de samme røttene. Likevel er det ikke veldig mye kontakt mellom kristne og jøder, og kunnskapen mange kristne har om jødedommen, er nokså begrenset.

For de fleste kristne er jødedommen religionen for de som fortsatt venter på Messias. Og det er jo forsåvidt riktig. Verre er det kanskje at mange kristne mener at jødene er religiøse mennesker som må gjøre seg fortjent til Guds frelse gjennom gjerninger. Altså en gjerningsreligion. Vi har skjønt at Guds nåde er gratis, de tror man må gjøre seg fortjent til den. Det er neppe en forestilling mange jøder vil kjenne seg igjen i.

Jeg har ikke vært spesielt opptatt av jødedommen tidligere, og kunnskapen om den har derfor heller ikke vært spesielt stor. Etter å ha lest meg gjennom Jacob Neusners bok "The Way of Torah", aner jeg i hvert fall litt mer om hva som er sentrum i troen og hva som ikke er det. Noe er selvsagt fremmed, til og med veldig fremmed, mens andre sider likner mye på hva jeg selv står for. Selvfølgelig.

Det er to trekk ved jødedommen som fascinerer meg veldig, som kristen. Det er for det første vektleggingen av daglig bønn, og vektleggingen av å søke kunnskap og visdom. Det er noe med hvordan disse to bærebjelkene i troen blir praktisert, jeg liker. Den er så gjennomført. Jeg er fullt klar over at det er store forskjeller på jøder og jøder, akkurat som det er mellom kristne og kristne. Men slik dette fremstilles i Neusners bok, blir i hvert fall jeg litt inspirert. Skulle vel ønske jeg hadde et lettere forhold til bønn og bibellesing enn jeg opplever at jeg har.

Et par tanker om bønn

Jeg tror på bønn.

Om bønnen blir bedt uten noen klar forestilling om hvem mottakeren er, vil det like fullt være en bønn. Håpet om at noen hører, er også en slags bønn.


Det vil si, jeg tror bønn er noe mer enn å konsentrere seg om å ønske noe eller å tenke gode tanker. Bønn høres av noen. Jeg tror av Gud selv. Uten at noen hører, uten noen til å oppfatte det som bes, kan det neppe kalles bønn. Folk må gjerne krysse fingre, men uten noen til å oppfatte budskapet i de kryssede fingrene, er det hele nokså meningsløst.

Som kristen har jeg et klarere bilde av denne mottakeren. Det er ikke lenger en diffus person, et noe eller noen i det fjerne. Jeg vender mine bønner til den samme Gud jeg møter i Jesus. Dette gjør bønnen personlig og nær, altså noe som skjer mellom to personer som kjenner hverandre.

Hvis du spør kristne om hva som egentlig skjer i bønnen, vil nok svarene gå i to retninger. Den ene, og kanskje vanligste tanken er at vi sender et budskap med bønn om for eksempel hjelp el.l. til Jesus. "Be, så skal dere få." Så vil han svare med enten JA, NEI, eller VENT, har jeg hørt en del ganger. Man kan smile litt av det, men helt ulogisk er det likevel ikke, hvis Gud finnes og har ører å høre med.

Den andre tanken er kanskje den viktigeste, og den er mer uttrykt hos modne kristne enn hos umodne, og kanskje mer i den katolske tradisjonen enn i bedehustradisjonen. Bønn er først og fremst å være sammen med Gud og la hans vilje smitte over på min vilje slik at jeg til syvende og sist vil det Gud vil. "La din vilje skje." Bønn kan altså være bønn uten ord. Ved at jeg er sammen med Gud, forandres jeg. Bønn fører til at noe skjer med meg.

Begge disse tankene er i tråd med Jesu egne ord om bønn. For meg har bønnens fokus etter hvert flyttet seg mer og mer over på det å være stille sammen med Gud. Mer og mer over på å søke hans vilje. Mindre og mindre handler det om at jeg leverer en bestilling til Gud. Dette høres kanskje fromt ut, men det er ikke så farlig.

En for ensidig vekt på "bestillingsbønnen" setter meg og min verden i fokus på en slik måte at egoismen min vil stortrives i den. "Gud, gi meg en Mercedes." På den annen side, en fare ved ensidig å legge vekt på at Gud skal forandre meg, er at jeg nedvurderer bønnens viktighet og virkning på andre enn meg selv slik at jeg slutter å be for andre.

Kristen bønn handler om å si ja takk begge deler, samtidig. Å be i spenningsfeltet mellom disse to, er en kunst. Kanskje noe vi må lære, igjen og igjen. I Fadervår ber jeg både om at Guds vilje skal skje, og om at Gud må gi oss i dag vårt daglige brød. Det er ikke uten grunn at den er gitt oss som forbilde for all bønn.

Jeg tror på bønn, men jeg vet ikke helt hva som skjer når jeg ber. Fadervår er den fineste bønnen jeg vet om. Den tror jeg veldig på. Mine egne bønner formulert med mine egne ord, er vel heller nokså skrøpelige mange ganger.

Åpen for Gud, åpen for alt?

Som kristen, eller kanskje rettere sagt, som menneske, støter jeg ofte på grensene for hva jeg tror på, eller hva jeg tror er mulig. Jeg merker lett at mange kristne er langt mer åpne for både engler, demoner, åndelige opplevelser og direkte styring av Gud enn jeg er. Jeg avviser ikke alt dette, men tenker svært ofte at velmenende kristne overtolker sine egne følelser og tanker i sitt ønske om å leve nær Gud. Men jeg vet jo ikke hva som er sannheten, når alt kommer til alt. Min skepsis sitter i magen, eller kanskje i hodet.

Jeg kaller meg skeptisk, men jeg når vel kanskje ikke helt opp i de ypperste kretser av skeptikere siden jeg tror på Gud. Det må jeg leve med. Ja, jeg tror faktisk ikke bare på en Gud som satte det hele i gang, men til og med på en Gud som holder på med et prosjekt i forhold til menneskene som lever nå.

Troende og skeptisk. Dette er en vanskelig kombinasjon, men for øyeblikket er det den eneste kombinasjonen jeg kan leve med. Hvor går grensen for hva man skal tro på?

Når jeg leser bøker eller artikler fra folk i Skepsis, er jeg nesten alltid enig i det som står. Dette gjelder alt fra slakting av konspirasjonsteoretikere, holocaustfornektere, antisemitisme, til homeopater, healere, astrologer og mye annet. Ja, til og med den sterke kritikken av kristne forkynnere og mirakelpredikanter som jukser og lover rikdom og helse nikker jeg bekreftende til. Det skulle bare mangle.

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om, for å bruke et kjent uttrykk, men jeg tror bare ofte ikke på de som hevder seg å vite alt om dette. New Age og nyåndeligheten har jeg størst problemer med å se noe som helst i.

Vitenskapen har ikke gjort Gud overflødig, selv om Dawkins og andre skulle hevde det. Det er ikke mulig å si at ateisme er den eneste mulige slutning av de vitenskapelige oppdagelser og teorier som i dag råder. Flere kristne vitenskapsmenn skriver overbevisende, for meg, om argumenter for Gud. Ikke bevis, men argumenter. Siden jeg tror at Gud finnes (ikke uten tvil), treffer selvsagt disse argumentene meg godt. På samme måte er jeg nokså overbevist om at mange ateister har sin ateisme før de begynner å lete etter argumentene for den.

Jeg tror på en ordnet tilværelse. Naturen følger naturlovene. Jeg tror Gud har satt tilværelsen i system. Gud er ikke en del av naturen. Heller ikke åndelige makter. Derfor kan naturen undersøkes, forskes på og forstås rent vitenskapelig. En naturlig forklaring på et naturlig fenomen stemmer godt overens med det jeg tror på. Derfor klapper jeg gjerne når vi gjør framskritt og forstår mer og mer og gamle myter blir avslørt og forklart. At bønnesvar både kan tolkes som Guds gave og samtidig forklares logisk (og vitenskapelig), er for meg ikke et stort problem. Jeg er altså åpen for at Gud kan svare på bønn, gripe inn, men jeg har mange spørsmål ubesvart rundt denne tematikken jeg gjerne vil at Gud skal svare på når jeg en gang kan sitte rolig ned å snakke med han.

Jeg tror også at Bibelen er Guds åpenbaring. Men Bibelen er skrevet av mennesker, og dette skaper en viss spenning, å si noe annet ville vært å lyve. Og jeg tror man kan være en sunn skeptiker også i forhold til Bibelen. Å ta det som det står, er en lite egnet tolkningsnøkkel selv om mange kristne smykker seg med dette. Gjennom å forske på Bibelen, dens tilblivelse, dens historie og samtid er det likevel mye som faller på plass. Og ikke minst å bli bevisst hvilken tolkningsnøkkel som er best. Vi ender ikke med en Bibel uten spenninger, men heller ikke med en helt uforståelig tekstsamling. At kristne tolker den ulikt, er helt naturlig. Gode tolkninger og dårlige tolkninger vil måtte leve i dialog og konfrontasjon så lenge mennesker er tolkerne. De som avviser at det finnes en Gud, må selvfølgelig avvise Bibelen som Guds ord.

Jesus er spesiell. Jeg har ikke et uproblematisk forhold til Jesus og tekstene om han, men det er heller ikke så problematisk at jeg ikke tror han er Gud. Akkurat hvordan han var Gud, og akkurat hvordan han var menneske, er vanskelig å gjøre rede for. Det er mange spennende diskusjoner blant teologer omkring det. Jeg ender likevel opp med at jeg tror på syndenes forlatelse og at dette har med Jesu liv og død å gjøre. Ja, det er mystisk og uforståelig, men helt umulig er det ikke.

Å være åpen for Gud, betyr ikke å være åpen for alt. Jeg har forsøkt å gjøre rede for en viss logikk med noen grenser, men grensene blir ikke tydelige og klare bestandig. Kanskje ikke alltid like logiske heller, sett utenfra i hvert fall. Jeg sier nei til å snakke med døde, men tror på en oppstandelse. Jeg tror Gud kan helbrede, men at de fleste healere driver med tull - eller psykologisk manipulering i en eller annen form. Jeg er altså skeptisk til mye, men mener det er både logisk og fornuftig å tro på Gud og Jesus.

Jeg vet mitt eget beste

Jeg vet ikke om forestillingen er gammel eller om den er en moderne oppfinnelse, men den er i hvert fall vanlig. Ikke la noen bestemme over deg. Ikke la noen ta valgene for deg. Du vet best hva som er best for deg. Hvilken garanti har jeg for at jeg vet mitt eget beste?

Ingen. Men hvis jeg tar mitt eget valg, er det bare meg selv jeg kan klandre hvis det går galt, og jeg må selv stå ansvarlig for valgets konsekvenser.

Vi nærmer oss OL. Innenfor toppidretten er det vel en selvfølge at den som skal nå langt, må lytte til ekspertene. Den utøveren som bare lytter til seg selv, blir antakeligvis ikke best. Er det ikke slik?

Det er da vel også en litt merkelig tankegang at det er den selvstendige personen, den som ikke trenger andres råd og veiledning, som skulle være et slags ideal for oss i dag. Autoriteter betyr ingenting. Ingen må tro at de kan komme her og fortelle meg noe om hva jeg bør eller ikke bør. Ingen må heve seg over meg. Jeg er et voksent, moderne menneske - og fullstendig overlatt til meg selv.

For mange blir denne situasjonen så skremmende at de løper over til andre grøfta. De søker nærmeste autoritet, etter en leder for livet sitt, etter noen å følge. Noen søker seg inn i et system der de slipper å ta noen særlige avgjørelser i det hele tatt. Gi meg en diktator - nå! Det finnes gode organsasjoner, gode menigheter, gode politiske grupperinger, gode fellesskap, der man slipper å tenke så mye. Valgene er allerede tatt, på en måte.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over at alle veier har en grøft på hver side.

Jeg har alltid hatt en drøm. Den er ikke hemmelig, for jeg har snakket om den i mange år. Drømmen er å få lov til å kjenne en klok, vis mann som kan dele sine erfaringer med meg, veilede meg og fortelle meg om ting han kan som jeg kanskje burde kunne. Det er en drøm. Jeg drømmer om vise og kloke autoriteter. Jeg sier ja til veiledning, råd og andres erfaringer. Jeg ønsker ikke selvstendige valg bare på bakgrunn av at jeg har lyttet til hjertet mitt, eller et eller annet.

Jeg tror at jeg ikke alltid vet mitt eget beste. Det er faktisk ganske voksent å innse at hjertet mitt ikke alltid forteller meg veien videre. Jeg bør i hvert fall lytt til andre først, for deretter å lytte til hva hjertet velger.

Som kristen må jeg si at den viktigste bønnen i livet mitt, er Fader Vår. Det er en spenstig bønn. I denne bønnen ber vi faktisk om at Guds vilje skal skje, ikke min vilje. Jeg ber egentlig om at min vilje må likne mer og mer på Guds vilje. Jeg forstår det sånn at dette er en tillit til Gud om at han vet best. Også for meg.

Bønnen er ikke om at jeg bare skal godta hans vilje, slik mange kristne tenker. Det blir jo helt feil. Men jeg skal få be om at min vilje blir fyllt av hans vilje slik at jeg kan begynne å ville det samme som Gud.

Dette er ikke så moderne. Men hvem i all verden bryr seg om det?

Jabes' bønn om suksess

Noen bøker, nei, forresten, ganske mange kristne bøker har et budskap som er ment godt, men som egentlig ikke tåler granskning. Kristne lesere er kanskje ikke så kritiske. Man ønsker å være positiv. Jeg er kritisk, og jeg ønsker ikke å være positiv, særlig ikke når ting kommer fra USA. Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å være positiv til litteratur eller teologi som ikke holder mål.

Jeg velger nå å skrive om en "gammel" bok av Bruce H. Wilkinson fordi jeg fortsatt stadig støter på den i kristne sammenhenger. Den heter Jabes' bønn, og ble utgitt i 2000. Etter det har den solgt i et vanvittig antall eksemplarer, og blitt oversatt til mange språk, bl.a. norsk. Etter den originale boken har han utgitt bøker som Jabes' bønn for ungdom, Jabes' bønn for menn, Jabes' bønn for kvinner, og kanskje enda flere. For å sette det litt på spissen, er dette et kristent svar på The Secret.

Jabes' bønn

Jabes påkalte Israels Gud og sa:

"Å, om Du bare ville velsigne meg

og utvide grensene mine!

Må Din hånd være med meg,

og må Du holde meg borte fra ondt,

så jeg ikke blir årsak til smerte!"

Så gav Gud ham det han ba om.

1 Krøn 4, 9-10

Dette er bønnen. La meg presisere med en gang. Jeg er på ingen måte i mot at noen velger å be denne bønnen, som altså er hentet fra Bibelen. Men jeg har store problemer med flere av bokens løfter knyttet til denne bønnen. Forfatteren selv har bedt denne bønnen hver dag i tretti år og går god for at denne bønnen forandrer livet ditt.

Gud vil velsigne deg, men han gjør det bare om du legger ned litt innsats. Du må be om å bli velsignet, regelmessig, så vil du oppleve mirakler og Guds velsignelse. Hvis du bare er kristen, og ikke ber om velsignelse for deg selv, bare for andre, kan ikke Gud velsigne deg. Sier boken.

Guds overflod begrenses bare av oss selv, ikke av hans ressurser, hans kraft eller vilje til å gi. Jabes ble velsignet ganske enkelt fordi han ikke tillot noen hindring, person, eller mening å reise seg over Guds natur.

Gjennom en enkel bønn i tro kan du forandre din fremtid. Du kan forandre det som skjer ett minutt fra nå.

Når du tar små skritt, trenger du ikke Guds hjelp. Det er når du kaster deg ut i hovedstrømmen av Guds plan for denne verden - som er større enn dine evner kan makte alene - og bønnfaller Ham: Herre, bruk meg, gi meg en større tjeneste i ditt rike! - at du utløser mirakler. I det øyeblikket sender Himmelens engler ressurser, styrke og de medarbeidere du trenger. Jeg har sett det skje hundrevis av ganger.

Du og jeg er alltid bare én bønn unna uforklarlige, åndsfylte handlinger. Når han rører ved deg, kan du oppleve overnaturlig entusiasme, mot og kraft. Det er opp til deg.

Bruce Wilkonson mener Jabes' bønn egentlig er en himmelsk avtale, fordi den avsluttes med at Gud ga Jabes det han ba om. Derfor vil det samme skje med oss, dersom vi ber, og mener disse ordene. Vi bør be den regelmessig, så skal vi få oppleve "velsignelsens syklus", som betyr at Gud mangdobler miraklene og velsignelsene i våre liv.

Hva er så problematisk med denne boken? Ikke bønnen. Den må du gjerne be hver dag. Men løftene er svært problematiske. Fordi de gjør din tro og din bønn hovedansvarlig for om Guds velsignelser når ditt liv eller ikke. Akkurat som The Secret. Din tanke bestemmer hvordan du har det. Du har selv skyld i Guds manglende velsignelse.

Det er mange kapitler og setninger i boka jeg kan leve godt med, men ikke denne holdningen til bønn. Det nærmer seg en mekanisk, magisk virkelighet. Jeg kjenner meg i hvert fall ikke trygg på at dette er det Gud mente.

Dessuten: Hvis akkurat denne bønnen er så viktig, hvorfor nevnes den ikke én gang av Jesus eller Paulus? Jeg bare spør.

Gud, velsigne 2010!

Vellykket, vakker og lykkelig skåler forsamlingen seg inn i et nytt år. Så naivt troende på de nye muligheter at ingenting i verden kan ta fra dem feiringen i denne høytidsstund. Sorgene og de tunge tankene sendes opp med raketter mot himmelen og forsvinner, mens alle hjerter gleder seg. Velkommen, kjære nye år. Du er vår venn. Vi elsker deg allerede, og vi jubler.

O optimisme, jeg har alltid oppfattet deg som livsfjern. Du åpner bare det ene øyet, det andre forblir lukket. Ved inngangen til et nytt år fylles jeg av vemod, takknemlighet og håp, veldig sjelden av lykke- og festfølelsen.

Rydd heller rom for ettertanken over det vi brukte det gamle året til.

Rydd heller rom for bønner om tilgivelse overfor de vi såret, de vi krenket og de vi ikke så.

Rydd heller rom for minner om de som dette året gikk bort. Fred være med dem.

Åpne heller øynene overfor de som aldri ble invitert.

Åpne heller øynene for de som led, og som fortsetter å lide i det nye året.

Åpne heller øynene for at midt i blant oss lever ensomheten.

Sorg fyller mitt hjerte ved inngangen til et nytt år fordi muligheter ikke ble brukt til å gjøre verden til et bedre sted.

Glede og takknemlighet fyller mitt hjerte over at jeg midt i min egen egoisme noen ganger glemte meg selv og levde for andre.

Håp fyller mitt hjerte fordi vi fortsatt vil møte mennesker og muligheter det neste året.

O optimisme, jeg trenger deg likevel, så jeg ikke gir opp.

Gud, velsigne det nye året!

Problemet med å krysse fingre

Kan du tenke deg noe så hyggelig som at noen sier til deg at de vil "krysse fingrene" for deg? Da vet du at de ønsker deg godt.

Den samme gode følelsen får vi også når noen sier at de skal "tenke på" oss. Så bra at de vil gjøre det.

Men jeg har gått en stund og tenkt på disse uttrykkene og finner dem en smule rare, litt innholdsløse kanskje. Ikke det uttrykkene betyr for den som sier det, men uttrykkene i seg selv, liksom.

For hva i all verden hjelper det meg om du krysser fingrene for meg? Absolutt ingenting, hvis det ikke finnes en magisk virkelighet som setter i gang sin aktivitet så fort signalet "kryss fingre" er gitt. Eller at det finnes noe, altså en åndelig størrelse eller Gud, som skjønner at dette er en bønn. Finnes det ingen magisk eller åndelig virkelighet, hjelper det ingenting uansett hvor mange fingre du krysser eller hvor hardt du krysser dem.

Egentlig er det vel en type bønn vi snakker om, bare at den gir signaler om at det ikke finnes noen tydelig Gud som hører den. Eller misforstår jeg helt her? Man ville jo uttrykt en fryktelig åndelighet hvis man sa at man skulle "folde hendene" for noen. Eller rett ut: "Be for" noen.

Jeg lurer litt på om "krysse fingrene" er agnostikerens bønn til noe han ikke vet hva er? Kanskje jeg tar feil, kanskje det rett og slett bare betyr lykke til, og ferdig med det, men da har det som sagt ingen effekt annet enn en psykologisk effekt hos den som sier det og den som hører det.

Nå er det ikke så mange som sier at de skal "be for deg" lenger heller. Jeg har lagt merke til at selv blant kristne bruker man gjerne "tenke på". Men jeg vet at de gangene det sies, reagerer folk veldig forskjellig. Noen blir faktisk fornærmet, fordi de opplever det som et overtramp, som en type snikforkynnelse. Det er i grunnen litt trist, selv om det kanskje av og til er sant. Andre blir vel heller glade, fordi de tenker at det er et uttrykk for at man virkelig ønsker dem godt.

Folk må gjerne fortsette å krysse fingre for meg og andre, det er hyggelig, så må de heller leve med at jeg alltid blir litt småfilosofisk etter nesten hver gang jeg hører det.