Åpen for Gud, åpen for alt?

Som kristen, eller kanskje rettere sagt, som menneske, støter jeg ofte på grensene for hva jeg tror på, eller hva jeg tror er mulig. Jeg merker lett at mange kristne er langt mer åpne for både engler, demoner, åndelige opplevelser og direkte styring av Gud enn jeg er. Jeg avviser ikke alt dette, men tenker svært ofte at velmenende kristne overtolker sine egne følelser og tanker i sitt ønske om å leve nær Gud. Men jeg vet jo ikke hva som er sannheten, når alt kommer til alt. Min skepsis sitter i magen, eller kanskje i hodet.

Jeg kaller meg skeptisk, men jeg når vel kanskje ikke helt opp i de ypperste kretser av skeptikere siden jeg tror på Gud. Det må jeg leve med. Ja, jeg tror faktisk ikke bare på en Gud som satte det hele i gang, men til og med på en Gud som holder på med et prosjekt i forhold til menneskene som lever nå.

Troende og skeptisk. Dette er en vanskelig kombinasjon, men for øyeblikket er det den eneste kombinasjonen jeg kan leve med. Hvor går grensen for hva man skal tro på?

Når jeg leser bøker eller artikler fra folk i Skepsis, er jeg nesten alltid enig i det som står. Dette gjelder alt fra slakting av konspirasjonsteoretikere, holocaustfornektere, antisemitisme, til homeopater, healere, astrologer og mye annet. Ja, til og med den sterke kritikken av kristne forkynnere og mirakelpredikanter som jukser og lover rikdom og helse nikker jeg bekreftende til. Det skulle bare mangle.

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om, for å bruke et kjent uttrykk, men jeg tror bare ofte ikke på de som hevder seg å vite alt om dette. New Age og nyåndeligheten har jeg størst problemer med å se noe som helst i.

Vitenskapen har ikke gjort Gud overflødig, selv om Dawkins og andre skulle hevde det. Det er ikke mulig å si at ateisme er den eneste mulige slutning av de vitenskapelige oppdagelser og teorier som i dag råder. Flere kristne vitenskapsmenn skriver overbevisende, for meg, om argumenter for Gud. Ikke bevis, men argumenter. Siden jeg tror at Gud finnes (ikke uten tvil), treffer selvsagt disse argumentene meg godt. På samme måte er jeg nokså overbevist om at mange ateister har sin ateisme før de begynner å lete etter argumentene for den.

Jeg tror på en ordnet tilværelse. Naturen følger naturlovene. Jeg tror Gud har satt tilværelsen i system. Gud er ikke en del av naturen. Heller ikke åndelige makter. Derfor kan naturen undersøkes, forskes på og forstås rent vitenskapelig. En naturlig forklaring på et naturlig fenomen stemmer godt overens med det jeg tror på. Derfor klapper jeg gjerne når vi gjør framskritt og forstår mer og mer og gamle myter blir avslørt og forklart. At bønnesvar både kan tolkes som Guds gave og samtidig forklares logisk (og vitenskapelig), er for meg ikke et stort problem. Jeg er altså åpen for at Gud kan svare på bønn, gripe inn, men jeg har mange spørsmål ubesvart rundt denne tematikken jeg gjerne vil at Gud skal svare på når jeg en gang kan sitte rolig ned å snakke med han.

Jeg tror også at Bibelen er Guds åpenbaring. Men Bibelen er skrevet av mennesker, og dette skaper en viss spenning, å si noe annet ville vært å lyve. Og jeg tror man kan være en sunn skeptiker også i forhold til Bibelen. Å ta det som det står, er en lite egnet tolkningsnøkkel selv om mange kristne smykker seg med dette. Gjennom å forske på Bibelen, dens tilblivelse, dens historie og samtid er det likevel mye som faller på plass. Og ikke minst å bli bevisst hvilken tolkningsnøkkel som er best. Vi ender ikke med en Bibel uten spenninger, men heller ikke med en helt uforståelig tekstsamling. At kristne tolker den ulikt, er helt naturlig. Gode tolkninger og dårlige tolkninger vil måtte leve i dialog og konfrontasjon så lenge mennesker er tolkerne. De som avviser at det finnes en Gud, må selvfølgelig avvise Bibelen som Guds ord.

Jesus er spesiell. Jeg har ikke et uproblematisk forhold til Jesus og tekstene om han, men det er heller ikke så problematisk at jeg ikke tror han er Gud. Akkurat hvordan han var Gud, og akkurat hvordan han var menneske, er vanskelig å gjøre rede for. Det er mange spennende diskusjoner blant teologer omkring det. Jeg ender likevel opp med at jeg tror på syndenes forlatelse og at dette har med Jesu liv og død å gjøre. Ja, det er mystisk og uforståelig, men helt umulig er det ikke.

Å være åpen for Gud, betyr ikke å være åpen for alt. Jeg har forsøkt å gjøre rede for en viss logikk med noen grenser, men grensene blir ikke tydelige og klare bestandig. Kanskje ikke alltid like logiske heller, sett utenfra i hvert fall. Jeg sier nei til å snakke med døde, men tror på en oppstandelse. Jeg tror Gud kan helbrede, men at de fleste healere driver med tull - eller psykologisk manipulering i en eller annen form. Jeg er altså skeptisk til mye, men mener det er både logisk og fornuftig å tro på Gud og Jesus.