Levi Fragell har rett i mye

Jeg har lest Levi Fragells memoarbok Vi som elsket Jesus. Hans historie er beslektet med min egen, selv om jeg aldri har vært en del av pinsemenigheter eller trosmenigheter, bare et bedehusmiljø preget av vekkelseskristendom og karismatikk light. Og nettopp fordi en del av det han skriver om, ikke er "en helt annen verden" enn min egen, blir jeg både opprørt og litt glad over noe av det han skriver.

Jeg har i en liten periode av livet prøvd meg som karismatiker. Det fungerte dårlig, for jeg er rett og slett ikke spesielt karismatisk anlagt, i hvert fall ikke i pinsekarismatisk retning. I tenårene ventet deler av bedehusmiljøet jeg vokste opp i stadig på vekkelsen, den store vekkelsen. Men den kom ikke, og min skeptiske legning til "blåøyd" kristendom ble sterkere og sterkere. Jeg føler meg nesten litt slem nå, men for meg handler dette om å være ærlig, noe Fragell etterspør i kristne miljøer.

Jeg har nok alltid vært en tviler, og tvilen er i perioder svært sterk. Det verste har kanskje vært at i deler av kristenmiljøet jeg har kontakt med, har det vært en anti-intellektuell holdning med enkle svar på vanskelige spørsmål. Min tvil slo seg ikke til ro med ett bibelvers for hvert vanskelige spørsmål. Derfor, når jeg leser Fragells bok, føler jeg at jeg både forstår og er enig i mye av kritikken han kommer med overfor kristne lekmannsmiljøer. Også hans møte med akademia, med litteratur og kultur kjenner jeg igjen.

Jeg har ingen mulighet til å sjekke om han har rett i alt han skriver. Mye av kritikken bæres av konkrete eksempler. Bare de som var til stede kan vite hva som faktisk skjedde. Jeg sitter med et sterkt inntrykk av at Fragell er så ærlig han bare kan. Men Fragell har selvsagt en agenda, og han skriver ikke denne boken uten grunn. Jeg skjønner at pinsevenner spesielt har behov for å forsvare seg mot diverse anklager. Likevel, kristne trenger noen som roper ut et stopp når det tar av i feil retning. Fragell er en slik, noen ganger irriterende som få, men hver gang han har rett, fortjener han honnør for å ha sagt fra. Han skryter av Vårt Land, og jeg er helt enig også her. Vårt Land er en viktig festbrems overfor kristne som tar av.

Et vondt men aktuelt tema handler om hans forståelse av Gud og Jesus og synd som barn. Fragell skriver blant annet om hvor traumatisk det var at han ble lært at Jesus så alt han gjorde. Der mor ville formane han til å gjøre rett, opplevde han det som trusler. Dette er kritikk av kristen formidling til barn som alle bør lytte til. Kanskje Jesus blir et monster som er ute etter å ta deg for de minste ting i stedet for den vennen kristne tror de formidler? Slike debatter bør leve i kristne miljøer, og da hører historier om overtramp med.

Jeg er kristen. Ja, jeg er fortsatt kristen, selv om det til tider er en stor utfordring, for jeg erkjenner at ateisten kan ha rett. Fragells bok treffer tvilen i meg. Men det har jeg bare godt av. Jeg tror på Gud, på Jesus og på Bibelen, og deler derfor ikke Fragells overbevisning om disse, men jeg mener innvendingene hans må tas alvorlig, for de er fullt mulige. Når han hater Gud og ler befriende av dette, kan jeg ikke følge han i dette, men jeg ser at denne befrielsen er lett å forklare psykologisk.

Min tro er nok mer preget av de kristne filosofene og apologetene, enn av vekkelsesbevegelsene. Gudsbevisene profetier og mirakler er ikke de jeg har hatt mest fokus på, for å si det sånn. Og derfor syns jeg nok Fragells svakeste punkt i boka er angrepene på Jesus og Bibelen, fordi han ikke forholder seg til hva kristne tenkere og bibelforskere i dag vet eller tenker. Men det er det vel mange kristne som heller ikke bryr seg om, erfarer jeg.