De som ikke tror nok

En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Jeg snakket for en tid tilbake med en gruppe kristne 19-20-åringer om tro og tvil. Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse om hva de tvilte på. Den samme tendensen som jeg har møtt tidligere i liknende grupper, viste seg med denne gjengen også. Det ondes problem er selvfølgelig et problem for mange av dem, og mange har mye tvil knyttet til Bibelen.
 
Men en overveldende majoritet tviler oftest på seg selv. Om de har tro nok, er kristne nok eller om Gud er fornøyd med dem. Hvor kommer denne tvilen fra?

Jeg har i mange år jobbet mye med temaet tvil knyttet til kristen tro. Som lærer på Sagavoll folkehøgskole, en skole med mange kristne ungdommer fra hele landet, har jeg stadig samtaler med elever der dette temaet dukker opp. Det er ikke slik at alle tviler, men mange gjør det. Slik er det nok blant andre kristne også.

Jeg har hatt behov for å finne mer ut av hva tvil er og ikke er, hvor den kommer fra og hvordan håndtere den, både fordi jeg underviser i kristen tro, men også fordi jeg selv ofte tviler i møte med min egen kristne tro. Resultatet av denne prosessen har blitt til boken Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker som ble utgitt på Verbum i høst.

Troen kommer av forkynnelsen, heter det i kristne sammenhenger (Rom 10, 17). Det er nok sant. Men kan det tenkes at også tvilen mange ganger kommer av forkynnelsen? Jeg tror det kan være en nær sammenheng mellom hva som forkynnes, både det som sies og det som ikke sies, og hva man tviler på, selv om tvil også kan ha helt andre årsaker.

Forkynnelsen kan tegne en virkelighet som ligger et stykke fra den opplevde virkeligheten folk lever i. Forkynnelsen kan holde fram gode forbilder å strekke seg etter, men blir det for stor avstand mellom der jeg er og der jeg får inntrykk av at jeg burde være, vil det oppstå en spenning som kan lede til mye tvil og frustrasjon.

Hva er det som har blitt forkynt til disse ungdommene som har ført til tanken om at de ikke «tror nok»? Uttrykk som «tror nok» er nokså problematisk, for selv om det brukes av mange i mange sammenhenger, blir det som regel stående litt udefinert.

Mange har en opplevelse av at man kan ha svak eller sterk tro, at troen har ulik styrke, og at det finnes en skala som går fra «for lite tro» til «nok tro». Men det er nærmest umulig å vite når man har passert grensen for «nok». Man sammenlikner seg med andre, og det er svært vanlig, erfarer jeg, at andres tro ofte oppleves som sterkere enn ens egen.

Det problematiske med uttrykk som «sterk tro», er at det fort sentrerer seg om i hvor stor grad man er overbevist, altså følelsen av overbevisning. Troen blir en prestasjon og selvsentrert. Ofte kombineres slike tanker med en forestilling om at en tro uten tvil er sterk, og at en tvilende tro er en svak tro.

Jeg er overbevist om at dette er feil. En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær, tenker mange. Er det dette som forkynnes også? Nå er det ikke vanskelig å finne kristne som opplever Guds nærvær stadig vekk, men min erfaring er at det er mange kristne som oftest kjenner på gudsfraværet i sin tro.

Det er ikke rart at man da begynner å famle med tanker som «kanskje jeg egentlig ikke er ordentlig kristen, likevel». Det er mulig at problemstillinger som dette er mer vanlig blant ungdommer enn blant voksne, men det finnes nok blant de som har levd en stund, også.

Den kanadiske psykologen David G. Benner skriver i sin bok Kjærlighet og overgivelse at overraskende mange kristne antar at Gud føler skuffelse når han tenker på dem. De er overbevist om at Gud først og fremst er opptatt av deres synd. Kan det være at mange lever med forestillingen om at å være kristen er å være syndfri, plettfri eller perfekt?

I så tilfelle vil vel de fleste ha problemer med å definere seg som «kristne nok». Kan slike forestillinger spores tilbake til forkynnelsen, eller må vi lete andre steder?

Nå trenger det faktisk ikke være noe syndig som er grunnen til at en del kristne er usikre på om Gud er fornøyd med dem. Mange bærer på en dårlig samvittighet for at de ikke ber nok eller leser nok i Bibelen til å være gode kristne. Jeg kjenner vel i grunnen få kristne som er fornøyd med sitt bønneliv og bibelstudieliv, så også her snakker vi om tanker uavhengig av alder.

Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud. Nå har religionspsykologien vist at våre gudsbilder henter stoff fra andre steder enn bare forkynnelsen, og det er mulig det ligger en forklaring der på denne tvilsproblematikken.

Våre relasjoner til våre foreldre og andre autoriteter, våre opplevelser i livet, og vårt selvbilde viser seg å ha stor innvirkning på vårt gudsbilde. Og jeg lurer på om disse ungdommenes forhold til seg selv og sin tro også gjenspeiler noe av vårt moderne samfunn? Dårlig selvfølelse er vel nærmest en folkesykdom i hos oss.

Det kan være mange grunner til at kristne tviler mest på seg selv og sin tro, men én ting går igjen i de samtalene jeg har med dem. De har sjelden satt ord på sin tvil i møte andre kristne. Den store utfordringen til kristne miljøer er å legge opp til åpenhet om hvordan virkeligheten faktisk er, med svakheter og tvil. Dette er mitt klare inntrykk: Mange kristne menigheter og fellesskap gjør rett og slett en for dårlig jobb når det gjelder å håndtere tvil og tvilere i sine rekker.

Dette gjelder ikke minst i kristne ungdomsfellesskap. Tvil snakkes ikke om på en skikkelig måte, noen steder tabuiseres tvilen, og i verste tilfelle demoniseres den. Å gi uttrykk for tvil fører til forbønn, men ikke nødvendigvis forståelse. Tvil blir møtt med frykt, i stedet for med klokskap.

Mange tvilere får inntrykk at de bør være forsiktige med å gi uttrykk for sine tanker og spørsmål fordi det ikke er ønskelig å slippe dette til. Derfor går mange rundt i den tro at de andre har så mye «sterkere» tro enn dem selv, men får aldri justert dette bildet med hvordan folk faktisk har det.

Tvil blir sett på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro? Hvordan kristne skal bli overbevist om at Gud er glad i dem og fornøyd med dem når ikke hundrevis med taler om nettopp det, har hatt noen virkning, er jeg oppriktig usikker på. Her har vi en jobb å gjøre.

Først publisert i Vårt Land 24.12.2015. Er også publisert på Verdidebatt.no.

Tvil gir ikke status blant kristne

Det kan hende at å flagge tvil gir status i noen miljøer. Det kan hende at å si at man tviler, blir sett på som en fordekt måte å beskrive seg selv som intelligent på, i visse miljøer. Men min opplevelse fra kristne miljøer er at det på ingen måte er gitt at du blir populær eller får noen som helst form for økt status hvis du står fram som tviler. Snarere tvert i mot. Kristne liker å høre om troshelter.

Dette tror jeg ikke alle er klar over. Mitt bokprosjekt, "Tro under tvil", har veldig lite med de to første holdningene å gjøre. Dette er først og fremst et ærlighetsprosjekt der jeg har satt min egen tro og tvil under lupen. Og jeg håper og tror at de som leser boken, fort vil oppdage det. 

Derfor er jeg takknemlig for at journalisten Håvard Nyhus og humanisten Didrik Søderlind leser og forstår hva jeg skriver her og her. 

Man blir ikke nødvendigvis populær i kristne miljøer av å stå fram som tviler, i hvert fall ikke alle steder. Noen opplever det vanskelig å forholde seg til tvil. Men jeg får tilbakemeldinger fra kristne tvilere der ute om at de kjenner seg igjen. Og det er det viktige.

Jeg vil tro, og jeg vil være ærlig. Jeg tror Gud tåler det. Jeg tror ærlighet er eneste måten å nærme seg Gud på. Og jeg håper at kristne miljøer tåler ærlighet fra kristne tvilere!

Boken er i salg - spennende tider.

Da skal "Tro under tvil" være tilgjengelig over alt hvor det selges bøker, både på nett og i bokhandler. Det blir utrolig spennende å høre hvordan den blir mottatt.


Fredag 30. okt ble den lansert på Litteraturhuset i Oslo. Og for en fest det ble for meg. Amalie Skram-salen var mer enn fullsatt, antakeligvis var det nærmere 150 mennesker til stede. Det er imponerende - og rørende. Forlagssjef Anne Veiteberg i Verbum åpnet lanseringen og fortalte litt om boken. Deretter presenterte jeg boken og min prosess, før Didrik Søderlind og Silje Kivle Andreassen ga sine responser. Jeg er så takknemlig for det de sa. Etter lanseringen var det tid for boksalg og signering. Litteraturhuset hadde kjøpt inn 70 bøker. Disse ble borte, og flere måtte gå hjem uten bok. Måtte dette være en indikasjon på at det er et behov for denne boken i markedet. Håper det. Les mer om dette her.

Jeg får mange ulike reaksjoner om dagen. En mann kom bort til meg og sa han ikke ville kjøpe "Tro under tvil" for han var redd han kom til å begynne å tvile hvis han leste den. De fleste gir imidlertid uttrykk for at de gleder seg til å lese om et tema de synes er viktig. Noen har allerede rukket å lese hele boken. Det var spesielt rørende for meg da en mann på over 70 kom og takket meg for boken. Han kjente seg slik igjen i det jeg skrev.