Vita-modellen på Modum

Det er mange ulike retninger innenfor psykiatrien, og det finnes neppe en modell som automatisk virker på alle. Derfor er mangfold i utgangspunktet veldig bra.

Ved Modum Bad utviklet de for rundt ti år siden en modell de kaller Vita-modellen. Modellen er beregnet på pasienter som sliter med angst og depresjoner og som synes det er naturlig også å trekke inn eksistensielle og religiøse spørsmål inn i behandlingen.

Gry Stålsett har nettopp forsvart sin doktoravhandling om Vita-modellen, og der slår hun fast at de kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater. Flere medier har de siste dagene gitt spalteplass til doktoravhandlingen, bl.a. Vårt Land og forskning.no. Det er bra.

Jeg har selv hatt et opphold på Vita-avdelingen for en del år siden og vil gjerne skryte av opplegget. Det kan godt være at mange som leser om modellen tenker at Modum Bad her driver med en eller annen skjult form for forkynnelse, men noe i den retning kan jeg ikke bekrefte. For noen av pasientene er Gud en bra faktor i livet, for andre er han i høyeste grad en problematisk. Det viktigste var å kunne forholde seg til Gud som tema.

Selvbilde, morsbilde, farsbilde og gudsbilde, det er bildene som preger vår livshistorie. For meg og de andre som var der sammen med meg, var det helt naturlig å analysere og bli bevisste på disse. Man søker seg på Vita, så alle var i utgangspunktet innstilt på hva som kom. Ikke alle var kristne. Men alle forholdt seg på en eller annen måte til Gud.

Fra Vårt Lands intervju med Stålsett:

- Det er ikke nødvendigvis slik at en streng forkynnelse alltid ender med et hardt gudsbilde. Det er samspill med følelsene i familien og erfaringer i nærmiljøet som ofte blir avgjørende. Det er kulturen, hva som oppleves som tillatt og forbudt, som innpodes - og det er ikke nødvendigvis det samme som forkynnes.

Religion kan skape psykiske problemer, men kan også hjelpe med å overkomme psykiske problemer, skriver Stålsett i avhandlingen. Gud - eller Jesus - kan være enn tilknytningsfigur som kan gi trygghet og trøst. Pasienter med et negativt selvbilde, har ofte et bilde av Gud som streng dommer.

Jeg vil i hvert fall gratulere Modum Bad med resultatene. Herved anbefalt.

Inspirerende bok om Jesus og psykologi

Det gis i disse dager ut en internasjonal bestselger på norsk på Pantagruel forlag med tittelen "Jesus - tidenes beste psykolog" av amerikaneren Dr. Mark Baker.

Før jeg skriver videre, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har fått boken av forlaget med spørsmål om jeg ville skrive om den på bloggen. Jeg trengte ikke skrive noe, og jeg får heller ikke noe for det.

Jeg vil likevel anbefale boken, fordi jeg likte den godt, men føye til noen kritiske bemerkninger.

Bokens forfatter er en anerkjent psykolog og forfatter. Han har også mastergrad i teologi. Alt tyder på at han er kompetent til å skrive om dette emnet.


Boken er først og fremst en oppbyggelig og inspirerende bok for alle som er interessert i personlig vekst, åndelig modning og psykologi. Og den fungerer veldig bra som det. Egentlig er det også en god ressursbok for andaktsholdere. Lettlest. Bestselgere er gjerne det. Kapitlene er små, fra 1 til 4 sider, alle begynner med et bibelvers, så en tekst, gjerne fra terapirommet, for så å ende opp i et åndelig prinsipp. Den likner med andre ord veldig på mange andre amerikanske andaktsbøker. Jeg skulle ønske forlaget hadde kalt det noe annet enn Åndelige prinsipper, f.eks. Visdomsord, men innholdet i dem er ofte veldig gode.

Eksempler på Åndelige prinsipper

• De som hevder å vite alt, trenger større innsikt om seg selv.
• Til tider kan det være at du behandler dem du elsker på en måte du aldri ville behandler vennene dine. Dette bør du be om tilgivelse for.
• Ydmykhet er styrke under kontroll.
• Sterke forsvarsverk vinner kriger, men taper kjærlighet.

Det er jo ikke noe nytt at psykologer skriver fra terapirommet. Irvin D. Yalom er vel kanskje den mest kjente guruen i dag på nettopp dette. Yalom er da også svært åpen om at han er ateist, også overfor sine pasienter. Baker er altså kristen. Det burde ikke være noe problem, i utgangspunktet. Boken er forkynnende, det er vanskelig å si noe annet, men det betyr jo ikke hans timer er det. På samme måte som jeg liker å lese Yalom dele med seg av sin klokskap fra terapien, liker jeg også disse små fortellingene til Baker. Og Baker serverer ingen lettvinte løsninger, verken i retning av selvhjelpsbøker eller kristne be-så-løser-alt-seg-løsninger.

Jeg tror psykologimiljøet i Norge og Europa lenge har vært nokså ateistisk, en arv etter Freud og andre. Så det skulle vel ikke forundre stort om det lyser litt rødt for mange av hans kollegaer når han kommer trekkende med Jesus som psykolog. Det vil si, hva han gjør er å bruke psykologens innsikter og vokabular til å sammenlikne med hva Jesus sa og gjorde. Fortellingene fra terapien fortelles først. Jesus kommer inn etterpå. Det er i denne sammenheng han beskriver hvor psykologisk genial han mener Jesus var i møte med mange mennesker. Jeg mener at han her får fram veldig gode poenger. Jesus var virkelig god med mennesker. Noen ganger blir sammenlikningene kanskje litt kunstige, men det er til å leve med.

Jeg sitter igjen med et fint møte med en klok mann som kombinerer sin psykologiske innsikt og sin tro på en integrert måte. Dette formidler han til inspirasjon for andre. Visdom preger boken.

Et par kritisk bemerkninger til slutt. Det første er en bagatell, men i Norge er det lite nødvendig, om ikke negativt, å titulere forfatteren med Dr. Syns jeg. Det andre er tittelen. Jeg liker den ikke. Jesus konkurrerer ikke om å være tidenes beste psykolog. Jeg mener, han deltar ikke i den konkurransen. Han deltar heller ikke konkurransen verdens beste enkeltmannsforetak, eller verdens beste leder, eller verdens beste pedagog. Selv om han sikkert kunne vunnet flere av disse. Men for all del, tittelen selger vel.

Det kan vel også stilles et kritisk spørsmål ved det å psykologisere alt Jesus sier. Jeg ser flere problematiske sider ved dette, men det fungerer. For meg kommer en slik Jesus-tolkning i tillegg til mye annet jeg leser, og det er derfor med på å gjøre Jesus-bildet rikere. Jeg er heller ikke i tvil om at kristen tro i bunn og grunn handler om relasjoner, mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom, og vil derfor støtte bokens anliggende her. Derfor syns jeg Bakers psykologiske analyse av Jesus er inspirerende.

Men jeg liker sånne bøker. Jeg liker kloke bøker. Og dette er en klok bok. De minner meg på sentrale trekk i min tro og i det å være menneske. Jeg trenger å bli minnet på slikt.

Boken er herved anbefalt. Fin gave er det også.

4 bøker til bedre samliv

Det er vel få ting som er vanskeligere å få til enn et godt samliv. Skilsmissestatistikkene viser en brutal virkelighet for parforholdene. Selv har jeg vært gift i over 20 år. Jeg har ikke mistet troen på samlivet, snarere tvert i mot, men jeg har samtidig måttet erkjenne at et godt samliv ikke gjør seg selv. Det kreves et godt stykke arbeid, både med å forstå seg selv, forstå den andre og med å takle konflikter på en riktig måte.

Jo lenger man har vært sammen, jo større sjanse er det for at man tror man kjenner hverandre og tror man vet hva den andre tenker uten egentlig å vite om det er sant. Samlivet går inn i et mønster som, uten at paret selv merker det, er med på å skape større avstand mellom partene. Misforståelser. Feilslåtte forventninger. Dårlig håndterte konflikter. Mye kunne vært unngått.

Jeg har god erfaring med at begge leser noen gode samlivsbøker og snakker seg gjennom stoffet. Det å lese forandrer ingenting hvis ikke begge er villige til å forandre seg. Og kanskje det er nøkkelen til det hele: Man må være villig til å forandre seg selv til beste for den andre. Ingen bøker kan erstatte den prosessen, men hvis man først er innstilt på å få til samlivet, kan gode bøker være svært nyttige.

Derfor kommer her anbefaling på 4 bøker som hver på sin måte kan øke forståelsen mellom paret.

Den første og mest omfattende er uten tvil Samlivsboken av Howard Markman, Scott Stanley og Susan L. Blumberg. Boken er amerikansk, men fornorsket ved Modum Bads Samlivssenter. Denne boken er rett og slett supergod, og den tar for seg de fleste problemene som oppstår i et parforhold. De mange hverdagseksemplene er treffende, og oppgavene til paret gjør denne boken til en skikkelig verktøykasse paret. Anbefales sterkt.

Den andre boken heter Kjærlighetens fem språk av Gary Chapman. Den er enkel og har en veldig overkommelig lengde. Tanken er at vi kommuniserer kjærlighet til hverandre med forskjellige språk. Hvis min partner bruker et annet kjærlighetsspråk enn det jeg forstår, går jeg glipp av alle kjærlighetsuttrykkene. Og motsatt, jeg viser kjærlighet på mitt språk, men den andre oppfatter ikke dette. Begge prøver å vise sin kjærlighet, men er skuffet over den andre. Høres nesten litt banalt ut, men så banalt er det faktisk av og til. Lær deg ditt eget og den andres kjærlighetsspråk, så skjer det noe bra med samlivet.

Kjærlighet er et valg av Robert Hemfelt er en litt annen type bok enn de to foregående. Den er spesielt rettet mot par der den ene eller begge kommer fra familier der avhengighet i en eller annen form har preget familien. Det kan være avhengighet av rus, jobb, penger, etc. Dette høres kanskje snevert ut, men etter hvert som jeg leser denne boken er det lett å se at avhengighet og medavhengighet preger svært, svært mange mennesker og par. Og dette skaper helt spesielle problemer for samlivet til disse personene. Boken er veldig aktuell for alle som på en eller annen måte er berørt av problematikken. På sitt beste er boken kjempegod, men den har også noen partier som godt kunne vært forkortet en god del.

Den siste boken heter Å forstå seg selv og andre av Rolf Petter Larsen. Den er en innføring i transaksjonsmodellen. Også dette høres kanskje litt sært ut, men boken er skrevet på en slik måte at den vil treffe de fleste, tror jeg. Enkelt språk. Meget anvendelige illustrasjoner. Tanken er at alle mennesker består av tre deler: En foreldredel, en voksendel og en barnedel. I en samtale er det som regel en av disse som dominerer. En bevisstgjøring i hvordan kommunisere på en konstruktiv måte, er nyttig i all kommunikasjon, ikke bare i et parforhold. Men mange konflikter mellom par ville vært lettere å løse hvis begge var seg bevisst hvilken del av meg er det nå jeg kommuniserer med. Målet må være at konflikter løses med voksendelen i oss og ikke i de andre delene.

Ved siden av Sinnataggen

For noen uker siden var jeg i Frognerparken igjen. Det er alltid like hyggelig. For en fantastisk park. Det er vel en park man aldri blir helt ferdig med, tror jeg.

Som vanlig var det mange turister rundt Sinnataggen. Han får alltid mye oppmerksomhet. Slik som sinte, rampete og egoistiske gutter alltid har fått. Ingen liker oppførselen til slike barn, men alle gir dem oppmerksomhet. Denne lille karen i Frognerparken er dømt til å leve i rampelyset. Jeg tror han liker det.

Men jeg lurer på om noen av mine lesere noen gang har lagt merke til den lille jenta som står like ved siden av, bare noen meter til høyre fra Sinnataggen? Jeg er nesten sikker på at svært få har vært oppmerksom på henne. Skriv gjerne en kommentar hvis du har.

Også dette ble ganske symbolsk for meg. En stille jente som ikke sier så mye, blir ofte ikke sett. Dette må nok vi som jobber i skoleverket bare erkjenne, at også slik har det vært lenge, og slik vil det kanskje fortsette å være. I skolen, og i samfunnet.

Vi vet også at det er sterkt ødeleggende for selvfølelsen til mange (alle?) å ikke bli sett. Vi har et grunnleggende behov for å bli sett, det vet alle. Likevel er det så lett å overse noen, og da som regel stille, rolige jenter. Hvordan skal vi klare å gjøre noe med dette?

Kanskje jenta ved siden av Sinnataggen begynner å blogge snart? Du skal ikke se bort fra det.

Charlie Brown er deprimert av og til han også

Jeg er ingen stor fan av Knøttene, men noen striper syns jeg er bra. Disse to om depresjon har gode poenger.

Alle kan male

Nå er jeg litt usikker på om jeg gjør noe lurt eller ikke. Men siden jeg først gjør det, får jeg håpe det ikke er altfor dumt. Denne gangen har jeg ikke stjelt bildene noe sted. De er mine, rett og slett mine. Og jeg legger de ut på bloggen min. Ja, ja, gjort er gjort.

Jeg har i det siste begynt å male litt. Hvorfor ikke, liksom. Alle kan jo male. Det er bare å dyppe penselen i noe farge og så kline i vei.

Og det er jo kjempegøy!!!

Noe av det beste med det for min del, er at jeg kan gjøre det fullstendig uten noe som helst forventningspress. Jeg trenger ikke bevise noe. Jeg skal heller ikke kunne noe. Jeg skal bare male noe jeg har lyst til å male.

Jeg har også kjøpt med pil og bue. Heller ikke det er noe jeg kan. Jeg er helt grønn, bortsett fra timesvis med indianertrening som liten gutt. Så når jeg står der med mitt nye utstyr, er jeg fullstendig fri for prestasjonskrav og nyttekrav. Det er bare moro.

Så denne bloggposten ble egentlig et lite slag for å gjøre ting en ikke kan. Gjøre det som er gøy, som en kanskje har hatt lyst til lenge, men av en eller annen grunn ikke har gjort.

Jeg så forresten en halv omgang med fotball fra VM i dag. Det føltes utrolig meningsløst. Og siden jeg ikke syns det var gøy heller, var det dobbel grunn til å kutte ut det. Jeg burde kanskje sett mer for å holde meg oppdatert, men det får komme litt senere, når kvartfinaler, semifinaler og finale kommer. Inntil da, kanskje jeg maler et bilde eller to til, eller skyter en pil.

Selvfølelse - mer, NÅ!

Selvfølelse er viktig, Det er det ingen tvil om. Det er faktisk så viktig å ha en god porsjon bra selvfølelse at det kan være livstruende å ikke ha det. Derfor er det bra at svenske Mia Törnblom har skrevet hele to selvhjelpsbøker om det. Hun er kjendiscoach i Sverige og har skrevet "Selvfølelse NÅ" og "Mer selvfølelse".  Jeg har spurtet meg gjennom bøkene hennes.

Jeg er i utgangspunktet positivt skeptisk til selvhjelpsbøker, og mer positiv til svenske bøker enn amerikanske, for å si det sånn. Mia Törnbloms bøker fungerer, eller rettere kan fungere, for ingen slike bøker fungerer bare ved å ha lest dem. Det er jo først når du gjør det som sies at du kan vurdere kvaliteten på rådene. Og jeg har tro på mye av det Törnblom skriver, selv om jeg må innrømme at som litteratur var det kanskje ikke noen enorm opplevelse. Men for all del, temaet er så viktig at det er verdt å gi seg i gang med i hvert fall en av dem.

Selvtillit er det fullt mulig å ha for mye av, men aldri selvfølelse. Du kan aldri ha for mye selvfølelse. Mens selvtillit er å ha tillit til sin dyktighet, går selvfølelsen på å kjenne seg verdifull, at man er bra nok i seg selv.

Hvis man spiller piano, kan man ha god tillit til sine egne ferdigheter og mene at man selv er en god pianist. Men hva skjer hvis det plutselig kommer inn en i salen som er bedre enn deg? En med lav selvfølelse vil da fort tenke om seg selv at han er en dårlig pianist, fordi den andre er bedre. En med god selvfølelse vil derimot kunne leve helt greit med at en bedre pianist hører på uten å måtte stemple seg selv som dårlig av den grunn. Selvfølelsen gir deg en ro i deg selv.

Jeg ser det sånn at når vi har en god og balansert selvfølelse, så vet vi hvem vi er. Vi ser på oss selv med aksepterende øyne, og vi tør å stå opp for oss selv her i livet - litt som at vi klarer å reise oss hver gang vi har falt. Med god selvfølelse takler vi kriser og motgang bedre.

Og det er ikke tvil om at lav selvfølelse skaper mye problemer nesten over alt. I forhold til seg selv, til kjærester, familie, venner, kolleger, etc. Et samfunn der folk var trygge i seg selv, ville sett veldig annerledes ut.

Hva vinner vi på å ha god og balanser selvfølelse:

- Vi vet hva vi er verdt, i stedet for å føle at vi må være bedre enn alt og alle for å ikke føle oss verdiløse. 

- Vi liker oss selv og føler oss verdifulle, uansett hvem vi omgås. 

- Vi takler å ikke være perfekte, og derfor har vi lettere for å gjøre feilskjærene våre om til en morsom historie. 

- Vi får helt sikkert flere folk rundt oss som liker oss, ettersom den gamle klisjeen "for at andre skal kunne elske oss, må vi først elske oss selv" faktisk stemmer, uansett hvor svulstig det høres ut. 

- Vi tar ansvar for forholdene vi har til andre, og vi føler oss trygge i alle forholdene. 

- Vi får avstand til oss selv, samtidig som vi virkelig tar ansvar for vårt eget liv og hvordan vi har det.

Skriver hun blant annet.


En av måtene å oppnå bra selvfølelse på, er blant annet å føre "Jeg er bra"-bok. Det høres nesten litt komisk ut, men akkurat dette har jeg tro på. Ved å hele tiden måtte benevne hva som er bra ved en selv, og hva man har å takke for, etc. skjer det noe med psyken. Etter hvert som man blir tryggere, kan man også føre inn hva som ikke var fullt så bra, hva man må gjøre noe med, etc. Jeg har ikke prøvd denne metoden, men er åpen for å prøve den.

Bøkene inneholder også flere andre oppgaver man kan gi seg i kast med. Tar man dette på alvor, vil det helt sikkert gjøre en forskjell. Innimellom det hele krydrer hun med epost fra folk som har prøvd, eller korrespondanse mellom henne og andre om diverse problemstillinger. Selvsagt er dette suksesshistorier, men det er greit. Hun er selv en suksesshistorie, fra 10 år som narkoman til suksessrik coach og forfatter.

Så min anbefaling blir som følger. Alle vil ha nytte av å jobbe med selvfølelsen sin. Bare det å bli litt bevisst sitt handlings og tankemønster er i seg selv positivt. Det er ikke nødvendig å lese begge bøkene, til det er de for like. Jeg tror nok "Mer selvfølelse" da vil være å anbefale, men helt sikker er jeg ikke. "Selvfølelse Nå!" har solgt veldig bra.

Til slutt klarer jeg ikke å la være å nevne at hennes utlegning eller syn på religion, på sannhet, etc. til tider er nokså provoserende, men men ... Hun er godt plassert innenfor relativismen med tanken om at det som fungerer, fungerer, uansett om det er objektivt sant eller ikke. Der er altså ikke jeg, men det tar jeg ikke mer om nå.

Musikksjef går i terapi

Jeg har etter hvert sett det som en av mine oppgaver å normalisere dette med psykiske lidelser. Tror det er viktig. En av måten det går an å normalisere det på, er at historiene til helt normale, oppegående mennesker med psykiske problemer, lidelser, etc. kommer fram.

Her er en link til Egon Holstad, musikksjefen i Nordlys, sin blogg EGON. Ja, også han går i terapi. Og det er helt greit.

Når Gud blir en for enkel løsning

David Phelps er en stor sanger. For en stemmeprakt. Jeg bøyer meg i støvet med høretelefonene på. Ikke alle sangene faller vel helt i smak, men det gjør ikke noe. Noen ganger lurer jeg på om det er opera, musikal, grand prix, smør, tårer, coyntry, eller hva det er jeg hører på, men David Phelps blander det meste, gjerne i samme sang. Mye av det liker jeg.

Dette blogginnlegget er derfor ikke noe innlegg mot denne sangeren. Jeg vil kun benytte meg av en av hans sanger som illustrasjon på en for meg viktig problemstilling. Sangen heter "Miles and Miles Away". Første vers tar hurtigruta rett inn i hjerterota mi:

You tried to run so that no one could desert you,
Always looking for the perfect place to hide.
You build up walls so that no one could ever hurt you.
And yet the loneliness made you cry.
Bridges all burned, nowhere to turn but to heaven.

Dette er en meget god beskrivelse av den tilstand en person med depresjon og angst befinner seg i. Og vi er ganske mange som i perioder kjenner at slik er livet. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Så bra at en kristen sang tar dette på alvor. Depresjon, angst, ensomhet, sårbarhet. Jo, vi kjenner det godt.

Også at man i denne fortvilelsen vender seg mot Gud, kjenner nok mange av oss igjen. Det er lov det. Det er til og med fornuftig å gjøre det, dersom man tror at Gud finnes.

Så kommer min lille innvending, som kanskje ikke er så liten, når jeg tenker etter lenge nok. Det første verset er i høyeste grad beskrivelse av en psykisk tilstand, som man bør ta på alvor. Men resten av sangen handler om at Gud er løsningen:

Miles and miles away,
Love saw you there and stretched out His hand to reach you,
Across the lonely ocean of your tears.
And He'll walk upon the waves if that's what it takes to save
you.
Love doesn't have the heart to stay miles and miles away.

He has the grace to cover any distance,
Always lookin for the lost and weary soul.
No, no He never stops offering forgiveness,
And to the wanderer a welcome home.
So roam no more.
Jesus i Lord, down from Heaven.

Det er mye vakkert her. Og ingenting sies som jeg er direkte uenig i. Jeg aner også at det er historien om Den fortapte sønn som ligger under. Da blir det mening i sangen. Men for en som ikke har denne Jesus-fortellingen som bakteppe i sangen, er det forvirrende å gå fra vers 1 til refreng og vers 2. Hvorfor?

Den tilstanden som beskrives i vers 1, har ikke sin løsning i syndstilgivelse og at Gud løser alle problemene med sin kjærlighet direkte. Jeg tror altså ikke denne tilstanden først og fremst er et tegn på at det er krøll på linja mellom meg og Gud. Forstå meg rett. Jeg mener at Guds kjærlighet ikke kan erstatte menneskelig kjærlighet, samvær med Gud kan ikke erstatte gode relasjoner med mennesker rundt meg, og i hvert fall ikke en god relasjon til meg selv. Da blir Gud en flukt fra livet.

Jeg mener Guds kjærlighet er avgjørende viktig for meg i en slik situasjon, men da som en drivkraft til å ta tak i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg mener jeg møter Guds kjærlighet i alle mennesker som ønsker å hjelpe meg ut av en slik situasjon, som bruker tid på å lytte, forstå og som viser at det er håp. Gud velsigner og elsker meg, derfor vil han at jeg frimodig skal legge ut på den tøffe veien ut av den vanskelige tilstanden. Den tøffe veien kan bli et meget tøft møte både med meg selv og med andre mennesker, men Gud er med, ikke som flukt, men som kraft.

Jeg er litt redd for sanger og forkynnelse som sier omtrent noe sånn: "Du er ensom, du har det vondt med deg selv, du har det vondt med andre, du lider, men husk at så lenge du hever blikket og ser at du har alt du trenger i Gud, trenger du ikke noe annet." Dessverre mener jeg at dette budskapet klinger litt vel tydelig i en del kristne sammenhenger.

Gud erstatter ikke, han styrker. Gud er en tilflukt, ikke en flukt. Gud tar oss ikke ut av livet, men er en kraft til å møte livet. Gud fjerner oss ikke vekk fra det vonde, men lider med oss. Gir det mening? I hvert fall for meg.

Hvor takknemlig kan man være?

Jeg har en teori. Den går ut på at et liv i takknemlighet er et lettere liv enn et liv i utakknemlighet. Teorien er kanskje ikke så grensesprengende ny, men like fullt er den grensesprengende sann.

Så har jeg et spørsmål. Vil takknemlighet i noen tilfeller oppleves av andre som kynisme eller eventuelt arroganse?

Jeg ønsker egentlig å slå et slag for at det både er mulig og godt å være takknemlig for livets ulike sider, både de lyse og de mørke. Jeg vet jeg nå beveger meg inn i et minefelt, men ønsker likevel å sette litt ord på det.

Jeg mener på ingen måte at man skal takke for at man har det vondt eller for at noen gjør vondt mot en. Det er viktig for meg å understreke det.

Men jeg leser i Bibelen om at flere av de første kristne gjorde nettopp det når de møtte motgang, forfølgelser og tortur. De takket for at de fikk lov å lide for Kristus. Det høres kanskje rart ut, men jeg skjønner hva de mener, og jeg blir full av beundring for slike mennesker.

Det jeg derimot ønsker å takke for, er hva livet har lært meg, altså mine erfaringer. Og mine erfaringer er ikke bare gode. Hvem i denne verden har bare gode erfaringer? Ingen. Av og til tenker jeg at det ikke bare er de gode opplevelsene som gjør meg rik, men også det som har vært vondt og vanskelig. Er jeg helt på jordet når jeg tenker slik? Er det kynisk? Arrogant?

Jeg ønsker jo ikke med dette å si at det vonde som har skjedd egentlig var godt. Og jeg vil i hvert fall ikke si til noen som har det vondt at dette vil gjøre dem godt til slutt. Likevel, det som har vært vanskelig og vondt i mitt liv, har gjort meg sterkere. Og ja, det har vel også gjort meg rikere. Og livet har vel blitt mer fargesterkt av det.

Alternativet til takknemlighet for livet, er utakknemlighet. Jeg har møtt utakknemlige mennesker. Bitre. De har det ikke godt, det er lett å se. Utakknemlig over hva livet har gitt, bitre over hva livet ikke har gitt. Høres ikke bra ut.

Takknemlighet - er ikke det nøkkelen til et eller annet livsbejaende? Tror det.

Om selvstendighet i livskriser

Vårt Land skriver i dag at "Nordmenn vil løse livskriser selv". Ved første øyekast høres dette bra ut, men det er likevel noe som ikke er sunt i dette. Det er ikke sikkert at alle problemer kan løses av oss selv. Er du ikke ekspert på data, er det ingen forventning hos folk at du bør ordne alt selv. For de fleste vil det være nødvendig å ta en telefon til dataeksperter, eller å levere maskinen inn på verksted. Burde ikke noe av det samme gjelde i forhold til livets kriser og problemer?

Jo da, enhver er jo sin egen ekspert. Men du skal ikke ha tenkt etter alt for lenge før du oppdager at det er ikke alle ting i livet jeg er eksperten på. Mitt liv er kanskje ikke så unikt og selvstendig at jeg ikke kan få god hjelp av andre? Jeg ser tross alt meg selv kun innenfra. Og det er ikke sikkert det alltid er det beste utgangspunktet når det har blitt for mye rot på innsiden.

Bakgrunnen for Vårt Lands artikkel er en undersøkelse fra november 2009 om livskriser og krisetjenester.

Nærmere halvparten av befolkningen i Norge vil heller ordne opp selv enn å snakke med andre når de opplever en livskrise.

SOS-veteran Greta Gramstad mener tallene er urovekkende: - Det kan være viktig å snakke med noen når man opplever en livskrise. Ellers kan situasjonen forverre seg til å bli alvorlig.

Vårt Land stiller det samme spørsmålet jeg ville stilt, nemlig om det ikke er bra at folk vil ordne opp i dette selv.

- Det er bra dersom det betyr av man tar ansvar, men dessverre viser både erfaringer og undersøkelser at folk kan vente for lenge med å snakke om sine livskriser. Man går heller til legen med sine somatiske plager, svarer hun.

En annen interessant opplysning kommer fram i forhold til hvem man ønsker å snakke med. Hele sju av ti ønsker å snakke med en kvinne når livskrisen er et faktum. Det finnes sikkert forskning på hvorfor det er slik, men jeg syns dette er litt tankevekkende. En skulle kanskje tro at menn ville foretrekke menn, og kvinner kvinner. Slik er det altså ikke. Hvorfor?

Er det slik at menn i utgangspunktet er mer amatører på områder som kommunikasjon, empati og livets kompliserte tilværelse? Jeg vet ikke.

Det viktigste er likevel hvilke egenskaper og kvaliteter personen folk vil ha tillit til, har.

Respekt, ekte interesse, tid, tilgjengelighet og kompetanse er faktorer som scorer høyest ...

Det skrives mye i mediene om dårlige forhold i psykiatrien, om manglende kompetanse, manglende oppfølging, etc. Masse negativt. Mediene nøler ikke med å formidle dette. Jeg spør meg likevel om dette negative fokuset ødelegger mer enn det bygger opp.

Hvis folk skal føle trygghet til å oppsøke hjelp, må denne tilliten være til stede. Det er faktisk mange som sitter med gode og positive erfaringer i møte med psykologer og psykiatere. Ja, det finnes negative sider, men bildet i dag er, tror jeg, for skjevt.

Og selvsagt dreier dette seg også til en viss grad om skam, tror jeg. Hvem kan egentlig vedkjenne seg en livskrise uten å føle en viss skamfølelse over det?

Helbredende fellesskap

Jeg har i mange år vært opptatt av psykisk helse. Av forskjellige grunner. Hva gjør at vi har det godt? Hvorfor er det så mange som sliter med sin psykiske helse? Vi vet at i Norge er psykiske lidelser mer utbredt enn vi liker å vedkjenne oss.

Det er jo så mange grunner til dette. Men ikke sjelden er en far som svikter en sterkt medvirkende årsak til manges lidelser. Eller en mor, eller andre nære omgivelser.

Vi sier gjerne at det er like normalt å gå til legen med sin psyke som med sin kropp. Det tror jeg må være i en fremtidig verden, for slik er det absolutt ikke. Det er skamfullt og skambelagt, selv mange år etter Bondeviks bekjennelse. Vår toleranse overfor psykiske lidelser er lav, både når det gjelder oss selv og de rundt oss. Det er min konklusjon, som jeg syns jeg stadig får bekreftet.

Jeg tror det er langt mellom de fellesskapene som framelsker åpenhet, og trygghet for åpenhet. Og et kristent fellesskap er ingen garanti for at man kan komme med sine problemer. Er jeg nesten sikker på. Det er etter hvert svært akseptert å bekjenne at man tviler på Gud, ikke får noe ut av bibellesingen, ber for lite, etc. Det er sunt og bra at det har blitt slik. Men jeg tror det er langt igjen til vi har helbredende fellesskap som innbefatter hele mennesket, ånd, sjel og legeme.

En av grunnene er nok at vi plasserer den psykiske delen av oss i boksen for "privat område". Vi kan uten skam bekjenne overfor hverandre at vi har feber, magesjau eller at vi spydde hele natta. Jeg skal innrømme at jeg plages litt når toppidrettsutøvere redegjør for sin diaré på TV, men generelt er det akseptert. Men hvor stor er takhøyden for å si at "Jeg er litt deprimert om dagen" eller "Jeg sliter sånn med angst at jeg ikke kan komme på festen i kveld"? Liten, tror jeg. Er det ikke fortsatt slik at vi tenker "galskap" og "ukontrollerte mennesker" når vi hører ord som psykiatri? Eller når hørte vi sist en si at "jeg skal til psykolog i dag" like selvfølgelig som "jeg skal til tannlegen"?

Heldig er den som lever i et helbredende fellesskap der "det-som-er-for-privat-til-snakke-høyt-om" ikke er ensbetydende med psykiske utfordringer. Jeg mener også at noe er for privat, men jeg tror at i mange sammenhenger blir den grensen satt et sted som opprettholder skamleggelsen av den psykiske siden av mennesket. Og det, tror jeg, er sykdomsforsterkende i den store sammenhengen. Helbredende fellesskap styrker selvtilliten og tryggheten ved å framelske følelsen av at det er helt normalt å være et vanlig menneske med de plager vi mennesker faktisk har.

Det er klart vi liker suksesshistorier best. Det er jo flott å høre om folk som har slitt og som har seiret eller kommet seg gjennom det. Men, akkurat som på det åndelige området, hvis vi bare har lov til å fortelle suksesshistoriene, blir avstanden til idealene for lang. De "normale" får kanskje en tro på at man kan komme seg gjennom, men like stor er vel sjansen for at man blir sittende fast i å definere seg selv som dårligere eller svakere enn folk flest.

Jeg brenner for at alle skal være med i helbredende fellesskap. Og jeg brenner spesielt for at kristne fellesskap må være sunne på alle områder. Dette er ingen kritikk av de fellesskapene jeg har vært i og er i, men en drøm om av vi kan bli mye bedre. Gode og sunne fellesskap består ikke av friske mennesker, men de gjør folk friskere.