Når Gud blir en for enkel løsning

David Phelps er en stor sanger. For en stemmeprakt. Jeg bøyer meg i støvet med høretelefonene på. Ikke alle sangene faller vel helt i smak, men det gjør ikke noe. Noen ganger lurer jeg på om det er opera, musikal, grand prix, smør, tårer, coyntry, eller hva det er jeg hører på, men David Phelps blander det meste, gjerne i samme sang. Mye av det liker jeg.

Dette blogginnlegget er derfor ikke noe innlegg mot denne sangeren. Jeg vil kun benytte meg av en av hans sanger som illustrasjon på en for meg viktig problemstilling. Sangen heter "Miles and Miles Away". Første vers tar hurtigruta rett inn i hjerterota mi:

You tried to run so that no one could desert you,
Always looking for the perfect place to hide.
You build up walls so that no one could ever hurt you.
And yet the loneliness made you cry.
Bridges all burned, nowhere to turn but to heaven.

Dette er en meget god beskrivelse av den tilstand en person med depresjon og angst befinner seg i. Og vi er ganske mange som i perioder kjenner at slik er livet. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Så bra at en kristen sang tar dette på alvor. Depresjon, angst, ensomhet, sårbarhet. Jo, vi kjenner det godt.

Også at man i denne fortvilelsen vender seg mot Gud, kjenner nok mange av oss igjen. Det er lov det. Det er til og med fornuftig å gjøre det, dersom man tror at Gud finnes.

Så kommer min lille innvending, som kanskje ikke er så liten, når jeg tenker etter lenge nok. Det første verset er i høyeste grad beskrivelse av en psykisk tilstand, som man bør ta på alvor. Men resten av sangen handler om at Gud er løsningen:

Miles and miles away,
Love saw you there and stretched out His hand to reach you,
Across the lonely ocean of your tears.
And He'll walk upon the waves if that's what it takes to save
you.
Love doesn't have the heart to stay miles and miles away.

He has the grace to cover any distance,
Always lookin for the lost and weary soul.
No, no He never stops offering forgiveness,
And to the wanderer a welcome home.
So roam no more.
Jesus i Lord, down from Heaven.

Det er mye vakkert her. Og ingenting sies som jeg er direkte uenig i. Jeg aner også at det er historien om Den fortapte sønn som ligger under. Da blir det mening i sangen. Men for en som ikke har denne Jesus-fortellingen som bakteppe i sangen, er det forvirrende å gå fra vers 1 til refreng og vers 2. Hvorfor?

Den tilstanden som beskrives i vers 1, har ikke sin løsning i syndstilgivelse og at Gud løser alle problemene med sin kjærlighet direkte. Jeg tror altså ikke denne tilstanden først og fremst er et tegn på at det er krøll på linja mellom meg og Gud. Forstå meg rett. Jeg mener at Guds kjærlighet ikke kan erstatte menneskelig kjærlighet, samvær med Gud kan ikke erstatte gode relasjoner med mennesker rundt meg, og i hvert fall ikke en god relasjon til meg selv. Da blir Gud en flukt fra livet.

Jeg mener Guds kjærlighet er avgjørende viktig for meg i en slik situasjon, men da som en drivkraft til å ta tak i den vanskelige situasjonen jeg er i. Jeg mener jeg møter Guds kjærlighet i alle mennesker som ønsker å hjelpe meg ut av en slik situasjon, som bruker tid på å lytte, forstå og som viser at det er håp. Gud velsigner og elsker meg, derfor vil han at jeg frimodig skal legge ut på den tøffe veien ut av den vanskelige tilstanden. Den tøffe veien kan bli et meget tøft møte både med meg selv og med andre mennesker, men Gud er med, ikke som flukt, men som kraft.

Jeg er litt redd for sanger og forkynnelse som sier omtrent noe sånn: "Du er ensom, du har det vondt med deg selv, du har det vondt med andre, du lider, men husk at så lenge du hever blikket og ser at du har alt du trenger i Gud, trenger du ikke noe annet." Dessverre mener jeg at dette budskapet klinger litt vel tydelig i en del kristne sammenhenger.

Gud erstatter ikke, han styrker. Gud er en tilflukt, ikke en flukt. Gud tar oss ikke ut av livet, men er en kraft til å møte livet. Gud fjerner oss ikke vekk fra det vonde, men lider med oss. Gir det mening? I hvert fall for meg.