Det er ingen dum tanke, syns jeg, selv om jeg helt sikkert vil møte motstand på den. For mange vil nok gjerne være rendyrkede rasjonalister, og de finnes det en del av innenfor de fleste livssyn, skulle jeg tro. Altså, dette gjelder ikke bare ateister, selv om jeg tror det er grunn til å tro at der er den rasjonelle tankegangs status høyere enn i de fleste andre miljøer.
Jeg leser noen av omvendelseshistoriene på diverse blogger om dagen der tidligere troende forteller om sin vei til ateisme. Og det slår meg, dette er da psykologi. Det handler om for trange rom, om ikke å bli møtt på den man er, om ikke å bli tatt på alvor, om skuffelse, om svik, om manglende opplevelser, om falskhet, etc. Listen kunne vært uendelig lang. Jeg syns det er "skuffende" få som har tenkt seg til ateismen sin. Eller tar jeg helt feil?
For en som tror på Gud, en kristen, som meg, ser jeg med sorg på de historiene som fortelles. Likevel er det jo historier som gir håp, i den forstand at hvis kirken og kristne blir litt bedre på å møte mennesker på en ordentlig måte, ville flere fortsette å tro. Psykologiske problemer har psykologiske løsninger. Eller tar jeg feil her også?
Så min teori er at mange blir ateister fordi kirken og kristne sviktet på sentrale menneskelige områder. Og det er noe kristne burde ta på alvor. Veldig på alvor.
Har man vokst opp i et strengt hjem, med f.eks. en utpreget forkynnende mor eller far, en kontrollerende kristen, så er ateisme en mulig løsning på det psykologiske oppbruddet som skal til for å bli fri. Jeg vil si det er en mulig løsning, ikke en nødvendig, men det er ikke alltid man ser det.
Hvis noen lurer på om jeg ikke tenker at omvendelse til kristendommen ikke kan ha psykologiske grunner, så er svaret helt klart: Jo. Omvendelser kan ikke forklares ut fra rasjonell tankegang. Jeg er nesten helt sikker på det, men er åpen for å bli overbevist om det motsatte.
Psykologi og rasjonell tankegang kan også kombineres. Jeg har vokst opp med en kristendomsform som jeg opplevde at det var helt nødvendig å bryte med for å "redde min sjel".
SvarSlettDet avgjørende spørsmålet tror jeg er hvor makten skal ligge. Skal mennesker formes og styres innenfra,eller skal de formes og styres utenfra? Det siste er svaret fra den maktkristendommen jeg har erfaring med. Resultatet av å flytte makten innenfra og ut er at mennesker mishandles sjelelig,og all mishandling skaper destruktive drivkrefter. Men kristendommen oppfatter ikke slike drivkrefter som virkelige skader,men som ettergivenhet for djevler. I tillegg må en tåle skremslene fra helveteslæren.
Jeg tror du har helt rett. Mange har også en forventning til Gud som ikke innfris og blir sinte. Man utsettes for en tragedie i livet og klandrer Gud. For den saks skyld også for urettferdigheten og alt det vonde i verden.
SvarSlettMen da har man misforstått Guds vesen. Jeg var heldig og vokste opp med foreldre som fortalte meg om kjærlighetsbudskapet og at noe finnes det ikke mening med og det er ikke Guds skyld. Det har jeg beholdt med meg i voksen alder, til tross for alle disse spørsmålene det er normalt å spørre seg.