Bibelsteder kristne kan. Ta testen.

Kristne har sitt eget stammespråk akkurat som alle andre grupper. Den som har vært en del i kristne sammenhenger, vet at noen bibelsteder er viktigere og hyppigere i bruk enn andre. Disse bibelstedene glir inn i språket.

Tidene forandrer seg, og det er kanskje ikke de samme versene dagens kristne ungdom kan, som det forrige generasjon kunne. Men her er i hvert fall en liten test på ganske sentrale Jesus-sitater jeg mener er viktige i mange kristne miljøer i dag.

Test deg selv. Fyll ut resten av setningen/verset.

1. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ...
2. Før himmel og jord forgår, skal ikke ...
3. Fader vår, ...
4. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, ...
5. La de små barn komme til meg, ...
6. Du skal elske Herren din Gud ...
7. Min Gud, min Gud, ...
8. Be, så ...
9. På frukten skal ...
10. Ingen tenner et lys og ...
11. Jeg og Faderen er ...
12. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så ...
13. For den som setter seg selv høyt, skal ...
14. Det er lettere for en kamel å gjennom et nåløye ...
15. Gi keiseren hva keiserens er, ...
16. Far, om du vil, ta dette beger fra meg! ...
17. Ingen kan se Guds rike hvis ...
18. For så høyt har Gud elsket verden ...
19. Den av dere som er uten synd, ...
20. Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde ...
21. Jeg er veien, ...
22. Jeg er vintreet, dere ...

Svarene kan du finne selv, f.eks. på bibelen.no. Hvor mange klarte du?

Stein Mehren treffer noe i meg

Stein Mehren fylte for en måned siden 75 år. Det er noe med denne dikteren, noe som treffer litt dypere enn mange andre. Han er ikke alltid lett tilgjengelig, men det bør heller ikke være noe mål for en dikter. Rett som det er blir jeg hengende fast i en setning, et bilde eller noe ubeskrivelig som gir mening. Det liker jeg godt.

Klassekampen trykket i anledning jubileet en selvbiografisk tekst, eller en skisse til en roman han aldri vil skrive, av Mehren. Jeg har lyst til å sitere litt derfra, fordi det er interessant stoff av en interessant person.

Jeg måtte bryte med dem [kulturradikalerne] for å ta meg selv alvorlig. Jeg skrev meg ut av min generasjon, Jeg gikk i eksil i min egen tid, i opposisjon mot tidens reduksjonistiske menneskebilde. Men jeg kalte meg fremdeles kulturradikaler, for mitt mitt prosjekt dreide seg fremdeles om fremmedgjøring, bevisstgjøring og personskaping.

Jeg skrev omtrent følgende: Jeget er sperret inne i et selv som jeget ikke kan styre. Det er underlagt mytiske krefter som det ikke er seg bevisst. Og fornuften som skulle opplyse oss, er selv irrasjonell, underlagt et mørkt prosjekt i tiden. Vår ideologi, vår vitenskap, antar mytiske dimensjoner.

Alt vi går rundt og mener noe om, er underlagt store paradokser. Våre menneskerettigheter for eksempel, som vender seg mot fundamentalisme og dogmer, har selv de religiøse åpenbaringer av menneskeverdet som sin egentlige rot. Menneskerettigheter og fundamentalisme drikker av samme kilde: Menneskeverdets åpenbaring i historien.

Så kommer han med en liten perle, som er typisk for denne dikteren og diktene hans:

Jeg er skeptisk til alle begreper som blir totale forklaringsprinsipper. Jeg tror på en tanke som kan tenke to ideer på en gang, pluss en til.

Jeg tror noe av Mehrens styrke er at han har kjent mye på livets vanskelige sider, ved å være mistilpaset og misforstått. Er det ikke dette vi kjenner igjen i mange av diktene hans også, ensomheten, varheten for de små pustene?

Jeg var en vanskelig og morsom elev, sa en lærer flere år senere. Noen lærere likte meg, andre mislikte meg. Noen gjorde begge deler. I realskolen slang norsklæreren stilene i ansiktet på meg og hveste: "Jeg tåler ikke snørrunger som tror de er filosofer". 

Det er vel stor sannsynlighet for at norsklæreren nå sitter på en sky i himmelen og biter de ordene i seg. Jeg får lyst til å avslutte med siste strofe i diktet Det narraktige vi:

De kaller meg den dumme narraktige keiser
Jeg som kledde en hel by naken
ved å være akkurat slik jeg er ...

Det er så mye bra i diktene til denne store mannen. Kjenner dere han ikke, løp til nærmeste bibliotek eller bokhandel. Egner seg også for stranden.

Hvorfor sa du det?

Hvis vi alltid sa det vi mente, og det vi mente alltid ble oppfattet av den som hørte, ville mange konflikter vært lettere å løse. Av en eller annen grunn virker det håpløst vanskelig å få sendt selv de enkleste beskjeder fra ett hode til et annet. Kommunikasjon er en krevende øvelse, og det går ikke sjelden galt.

I evangeliene er det mange samtaler mellom Jesus og andre. Noen ganger står det i teksten "Dette sa han fordi ...", også kommer grunnen. Denne opplysningen får vi som lesere, men ikke de som var i situasjonen det vises til. Og vi kan se at det ikke alltid er like lett å gjette meningen bak ordene for de som bare hører ordene.

Jeg tenker at jeg skulle ønske vi hadde en slik tekst å forholde oss til i virkeligheten også. "Dette sier han eller hun fordi ..."

Jeg tror, og dette er kanskje ren gjetting, at mange budskap blir oppfattet mer negativt enn de var ment. Jo tryggere man er på en annen, jo større er vel viljen til å tenke at det er ment godt, selv om ordene i seg selv ikke var så mye å skryte av. Jo mer usikker man er på den andre, jo mer hører man et negativt utsagn selv i nøytrale og positive utsagn. Det er kanskje ikke så rart, men likevel tankevekkende at det er slik.

Jeg tror egentlig det bare er en vei å gå, og det er å øve på tydelighet uten for mye underforståtthet. To mennesker må bruke tid på å bli kjent med ordene og tankene til hverandre for å kunne kommunisere godt. Og selv etter mye tid er det umulig å ikke gjøre feil av og til. Jo mindre to kjenner hverandre, jo lengre de er fra hverandre, jo mer ulike personlighetene er, jo større aldersforskjellen er, etc. jo større er sjansene for å oppfatte hverandres ord feil.

En liten huskesetning er vel kanskje grei å ha med seg i de fleste situasjoner: Folk flest er som regel ikke ute etter å såre hverandre. Så hvorfor tror jeg da at folk jeg ikke er helt trygg på, er ute etter å såre meg?

Jeg går i alle fall altfor ofte i den fellen. Dumt, siden det tar så mye konsentrasjon fra en.

Ordløse rom

Det ordløse rommet

er et godt rom,

når det som må sies,

er sagt.

I stillheten hviler ordene.

Det ordløse rommet

er et vondt rom,

når ord som må sies,

er stengt ute.

I tausheten roper ordene.

Ord

Det er noe merkelig med ord egentlig. Jeg blir ofte både overrasket og skremt over hva ord kan gjøre med mennesker. For et mektig instrument. For et utrolig mektig instrument.

Det er nesten like før jeg bestemmer meg for å leve ordløs. Men det er jo umulig.

Vi kunne sikkert alle sammen tenkt oss en verden full av gode ord, oppbyggende ord og rosende ord. Selvsagt liker vi det. Det er likevel mye som tyder på at en slik verden, for mange, ville blitt for overfladisk.

Ærlige ord er bra, men ikke alltid oppbyggende. Ærlige ord kan fort bli harde. Bør man alltid være ærlig? Ærlighet har en pris, til tider en tøff pris.

Noen ord rimer på hverandre samtidig som de faktisk hører sammen. "Hjerte - Smerte" er en klisjé. Grunnen til at det har blitt en klisjé, er vel sannsynligvis fordi mange opplever at de er nært beslektet.

Det er en annen klisjé som også er fin, og veldig sann: "Kjærlighet - Ærlighet".

Ærlighet i kjærlighet er veldig, veldig bra. Fine ord er det også.

Beklager grovt språk

Jeg må med dette beklage mitt vulgære og grove språk som jeg lot meg friste til å bruke i forbindelse med min siste artikkel om fotball. Jeg innrømmer også at jeg ble litt revet med, nesten på kanten til mobbing. Og ikke nok med det, jeg kom også i skade for å trekke noen altfor enkle slutninger av noe som ikke var så svart-hvitt som jeg følte at det var. Beklager dette også.

Jeg gjorde et forsøk på å tilpasse språk og resonnementer til fotballkulturen, men det angrer jeg på. Jeg må også beklage overfor alle fotball-fans som føler seg krenket og såret akkurat nå. Jeg har bedt Den hellige Maradona om tilgivelse.

Denne beklagelsen inneholder et skjult budskap, forstå det den som kan.

Gode på språk, dårlige på innhold

Jeg skal komme med en innrømmelse her nå. Den kan brukes mot meg i enhver sammenheng senere, men skitt au. Jeg angrer på at jeg ikke har oppholdt meg i utlandet for en kortere eller lengre periode i løpet av studieperioden min. Jeg misunner, ikke så veldig, men litt, alle som har tilegnet seg gode språkkunnskaper. Tenk å kunne snakke flere språk flytende! Wow!

Verden har blitt så liten, og jeg har begynt å føle meg så gammel. Over 40 år! Krise. Og jeg ser og skjønner at dagens ungdommer er noen kløppere på språk. Bare å høre mine egne barn snakke engelsk, er jo nok til å miste frimodigheten. De snakker langt bedre på barneskolen enn jeg gjorde som 20-åring. Jeg er en akterutseilt gammel mann.

Nå skal jeg innrømme at jeg er rimelig god i norsk da. Jeg forstår nokså mange ord, og jeg kan lese til dels innfløkte setninger. Jeg tror til og med at jeg har noe å komme med i forhold til skriving, selv om det går litt vel fort i svingene av og til.

Jeg er et fryktelig nysgjerrig menneske som ønsker å tilegne meg kunnskap og forståelse og ny viten på litt for mange områder samtidig. Derfor leser jeg, og leser, og leser. Ganske raskt finner man jo ut at det hadde vært en fordel å kunnet litt mer engelsk, fransk og tysk. Det skrives jo så mye interessant over alt. Men jeg leser nå det jeg har tid til med den lille språkforståelsen jeg har.

Jeg imponeres av dagens ungdommer. De har reist mye, sett masse filmer uten norsk tekst under, er fullt oppdatert på slang-uttrykk fra både her og der. De er verdensborgere. De kommuniserer mye med mange.

Men så var det det med innholdet da. Faglig tenkning, logikk, historieforståelse, teologi, etc. som jeg er opptatt av, blir man ikke nødvendigvis veldig god på av å ha brukt masse tid på å bli flink i språk. Det slår meg ofte at jeg nesten forutsetter at de som behersker språk, også behersker fagområder og tenkning. Det er visst ikke så sant likevel, er min erfaring. Ikke for å være arrogant, men for å trøste meg selv littegrann. Gamle mannen kan i hvert fall tenke litt, på norsk.