Hvorfor sa du det?

Hvis vi alltid sa det vi mente, og det vi mente alltid ble oppfattet av den som hørte, ville mange konflikter vært lettere å løse. Av en eller annen grunn virker det håpløst vanskelig å få sendt selv de enkleste beskjeder fra ett hode til et annet. Kommunikasjon er en krevende øvelse, og det går ikke sjelden galt.

I evangeliene er det mange samtaler mellom Jesus og andre. Noen ganger står det i teksten "Dette sa han fordi ...", også kommer grunnen. Denne opplysningen får vi som lesere, men ikke de som var i situasjonen det vises til. Og vi kan se at det ikke alltid er like lett å gjette meningen bak ordene for de som bare hører ordene.

Jeg tenker at jeg skulle ønske vi hadde en slik tekst å forholde oss til i virkeligheten også. "Dette sier han eller hun fordi ..."

Jeg tror, og dette er kanskje ren gjetting, at mange budskap blir oppfattet mer negativt enn de var ment. Jo tryggere man er på en annen, jo større er vel viljen til å tenke at det er ment godt, selv om ordene i seg selv ikke var så mye å skryte av. Jo mer usikker man er på den andre, jo mer hører man et negativt utsagn selv i nøytrale og positive utsagn. Det er kanskje ikke så rart, men likevel tankevekkende at det er slik.

Jeg tror egentlig det bare er en vei å gå, og det er å øve på tydelighet uten for mye underforståtthet. To mennesker må bruke tid på å bli kjent med ordene og tankene til hverandre for å kunne kommunisere godt. Og selv etter mye tid er det umulig å ikke gjøre feil av og til. Jo mindre to kjenner hverandre, jo lengre de er fra hverandre, jo mer ulike personlighetene er, jo større aldersforskjellen er, etc. jo større er sjansene for å oppfatte hverandres ord feil.

En liten huskesetning er vel kanskje grei å ha med seg i de fleste situasjoner: Folk flest er som regel ikke ute etter å såre hverandre. Så hvorfor tror jeg da at folk jeg ikke er helt trygg på, er ute etter å såre meg?

Jeg går i alle fall altfor ofte i den fellen. Dumt, siden det tar så mye konsentrasjon fra en.