Skrivebordsguden og Følelsesguden

Den tro som går opp i et helhetlig system, der alle deler passer sammen, der alt blir oversiktlig og forståelig, enkelt, snakker mest sannsynlig lite sant om livet. Skrivebordsguder har lite med livet å gjøre.

Jeg er rasjonalist, men har liten tro på tro som forklarer alt. Jeg har heller aldri tenkt at apologetikk, som jeg elsker å studere, har noe mål eller noen mulighet for det. Det er forskjell på å søke sannheten så langt den lar seg finne, og å si at vi sitter på hele sannheten.

Skrivebordsguder henvender seg bare til hjernen, og blir til liten nytte i møte med mørket. Skrivebordsguden tåler ikke livet, tåler ikke eksistensiell motgang, om den aldri så mye mener seg å være en kristen utgave.

Bibelen har aldri lovet eller sjenket oss et komplett system eller full forståelse. Det er god grunn til å være skeptisk til kristne som hevder å ha forstått alt. Livet er og vil være en vandring i mørket, i uforståeligheten, i uoversiktligheten. Kristen tro handler om at i dette mørket er det mulig å få akkurat så mye lys vi trenger for å vite noe om retningen på neste steg. Tror jeg.

Når jeg har sagt dette, er det også på sin plass å si at jeg er like skeptisk til en følelsesgud. Det er ikke slik at siden vi ikke kan vite alt, trenger vi ikke bruke hjernen i det hele tatt. Følelsesguden har gjort like mye, om ikke mer, skade som Skrivebordsguden. Den troende sier: "Jeg føler at slik og slik er det, slik og slik er Gud. Dette føles riktig." Følelser snakker sant om hva jeg føler, men ikke nødvendigvis om hvem Gud er.