Om selvstendighet i livskriser

Vårt Land skriver i dag at "Nordmenn vil løse livskriser selv". Ved første øyekast høres dette bra ut, men det er likevel noe som ikke er sunt i dette. Det er ikke sikkert at alle problemer kan løses av oss selv. Er du ikke ekspert på data, er det ingen forventning hos folk at du bør ordne alt selv. For de fleste vil det være nødvendig å ta en telefon til dataeksperter, eller å levere maskinen inn på verksted. Burde ikke noe av det samme gjelde i forhold til livets kriser og problemer?

Jo da, enhver er jo sin egen ekspert. Men du skal ikke ha tenkt etter alt for lenge før du oppdager at det er ikke alle ting i livet jeg er eksperten på. Mitt liv er kanskje ikke så unikt og selvstendig at jeg ikke kan få god hjelp av andre? Jeg ser tross alt meg selv kun innenfra. Og det er ikke sikkert det alltid er det beste utgangspunktet når det har blitt for mye rot på innsiden.

Bakgrunnen for Vårt Lands artikkel er en undersøkelse fra november 2009 om livskriser og krisetjenester.

Nærmere halvparten av befolkningen i Norge vil heller ordne opp selv enn å snakke med andre når de opplever en livskrise.

SOS-veteran Greta Gramstad mener tallene er urovekkende: - Det kan være viktig å snakke med noen når man opplever en livskrise. Ellers kan situasjonen forverre seg til å bli alvorlig.

Vårt Land stiller det samme spørsmålet jeg ville stilt, nemlig om det ikke er bra at folk vil ordne opp i dette selv.

- Det er bra dersom det betyr av man tar ansvar, men dessverre viser både erfaringer og undersøkelser at folk kan vente for lenge med å snakke om sine livskriser. Man går heller til legen med sine somatiske plager, svarer hun.

En annen interessant opplysning kommer fram i forhold til hvem man ønsker å snakke med. Hele sju av ti ønsker å snakke med en kvinne når livskrisen er et faktum. Det finnes sikkert forskning på hvorfor det er slik, men jeg syns dette er litt tankevekkende. En skulle kanskje tro at menn ville foretrekke menn, og kvinner kvinner. Slik er det altså ikke. Hvorfor?

Er det slik at menn i utgangspunktet er mer amatører på områder som kommunikasjon, empati og livets kompliserte tilværelse? Jeg vet ikke.

Det viktigste er likevel hvilke egenskaper og kvaliteter personen folk vil ha tillit til, har.

Respekt, ekte interesse, tid, tilgjengelighet og kompetanse er faktorer som scorer høyest ...

Det skrives mye i mediene om dårlige forhold i psykiatrien, om manglende kompetanse, manglende oppfølging, etc. Masse negativt. Mediene nøler ikke med å formidle dette. Jeg spør meg likevel om dette negative fokuset ødelegger mer enn det bygger opp.

Hvis folk skal føle trygghet til å oppsøke hjelp, må denne tilliten være til stede. Det er faktisk mange som sitter med gode og positive erfaringer i møte med psykologer og psykiatere. Ja, det finnes negative sider, men bildet i dag er, tror jeg, for skjevt.

Og selvsagt dreier dette seg også til en viss grad om skam, tror jeg. Hvem kan egentlig vedkjenne seg en livskrise uten å føle en viss skamfølelse over det?