Et fyrverkeri av en låt!

Dagens julefilm: Juleoratoriet

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.

Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.

Gratulerer med dagen, Les Miserables!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg digger musikalen Les Miserables. Den er stor, og jeg blir ikke ferdig med den. Jeg har sett den live mange ganger, har lest boken og sett flere av filmene flere ganger. Nei, jeg blir ikke ferdig. Tar bare noen pauser av og til.

I dag fyller musikalen 25 år. Gratulerer! Takk for at du finnes.

"Who am I?" er bare en av mange sterke sanger. Og best av alt, handlingen er meningsfull og utfordrende. En musikal du bare MÅ se.

Litt skrivesperre

Siden dager har kommet og gått uten at inspirasjonen til å skrive har kommet, legger jeg like godt ut en favorittsang. Det er alltid deilig å lytte til Pink Floyd, og Comfortably Numb er stor.

Storbesøk på bloggen min

Siden jeg endelig har fått til dette med å lime inn youtube-klipp og samtidig skjønt at det tar seg bra ut i en blogg, hever jeg likegodt kvaliteten på bloggen min med en gang. Esperanza Spalding hadde lyst til å besøke min blogg og mine lesere i kveld, så jeg lot henne få gjøre det. Lytt, se og nyt.

Kvalifisert vurdering av bandets personligheter

Det er ikke tilfeldig hva slags instrument man begynner å spille. Om instrumentet tiltaler en fordi en er født sånn eller bare blitt sånn, får Eia svare på, men tar du instrumentet fra personen, tar du personligheten også. Hva sier så instrumentvalget om personene? Her kommer en høyst objektiv og kort, men gripende analyse.

Gitarister får ofte masse oppmerksomhet fordi de spiller raske, hylende og skurrende toner. Greit nok, men det er noe feminint over hele greia. Det er som tenorene i koret. De må være der, og fyller en viktig plass, men menn blir de liksom aldri. De elsker oppmerksomhet og har gjerne øvd i timesvis foran speilet med gitaren på magen for å gjøre de riktige bevegelsene til den heftigste gitarsoloen de kan.

Trommisene er kule, det skal de ha. Tøffe gutter, men de er og blir tenåringsgutter. Av en eller annen grunn kommer de aldri videre. Rastløse, hamrende og urolige. Litt hyperaktive folk, egentlig. Men siden de får ut så mye aggresjon og tull mens de spiller, er de dønn snille. Om trommiser må man bare si: Får i ulveklær.

Gutta på synth får ikke alltid så mye oppmerksomhet, og det syns de er helt greit. De trives egentlig best på rommet sitt med alle lydene sine. Og egentlig er det lydene vi også digger. Disse nerdene bak tangentene er harmløse folk, men de sitter for mye stille. Blir tjukke og feite av fastfood hele gjengen. De gode samtalene får man aldri med disse.

Nei, det er jo bassistene som ruler i bandet. Dette er gutta som legger grunnlaget for grooven, rytmiske som trommiser, melodiske som gitarister, og alle bands mentale tungvektere. Får ikke alltid spoten på seg, men vet med seg selv at de er stødigheten selv. Bassister er menn (selv om noen også er kvinner). De dypeste tankene finner du hos bassistene. Sånn er det bare.

Noen blir kanskje litt provosert av en slik analyse. De spiller sikkert et av de tre første instrumentene og er dermed inhabile. Sånn er det med den saken.

Norges mest overvurderte band

De er superkjent. De får masse oppmerksomhet for alt de gjør. Og de selger plater så det griner. Likevel: De lager neimenn ikke så bra musikk. Og Morten Harket har en stemme som gir meg minimal nytelse. Ingen sorg fra min side over at A-ha legger opp. Å, så deilig å få sagt det.

Pat Metheny

Dagens bloggpost handler om en av de artistene jeg hører mest på, tror jeg. Pat Metheny kom sent inn i mitt liv, veldig sent. Men da han først kom, fikk han stor oppmerksomhet. For dette er godmusikk. Vi snakker jazz, fusion og latin-jazz, stort sett bare instrumentalmusikk.

Pat Metheny må være en av verdens beste gitarister innenfor sin sjanger. For meg er han den beste. Musikeren Pat Metheny har spilt inn utallige plater og spilt sammen med mange store jazz-navn som Chick Corea, Charlie Haden, John Scofield, Herbie Hancock, Ornette Coleman, etc.

Den mest progressive musikken til Pat Metheny treffer meg ikke helt, i krever den litt av lytteren. Det som derimot treffer meg midt i magen, er når supergutta i Pat Metheny Group spiller sammen. Denne gruppen ble startet i 1977, og i tillegg til PM er Lyle Mace på keyboards og piano den sentrale som har vært med helt fra starten av. Det er også disse to som skriver låtene. Det er så bra, så vakkert og så forførende.

Dette er teknisk toppklasse, det er god lyd fra A til Å og det er perfekt. Det kan jo fort bli veldig kjedelig flinkis-musikk, men det er det altså ikke. Først og fremst fordi de skriver utrolig gode låter, og dernest fordi det er musikken, innlevelsen, som bærer låtene, ikke teknikken. Hva mer kan jeg si? Jeg elsker det.

For ei vidunderlig dame

For tre år siden var jeg i New York. Og man drar da ikke til New York uten å besøke kjente jazzklubber, selvfølgelig. Denne kvelden var det Blue Note som stod på programmet for oss. Jeg husker ikke hvem som spilte, altså hvem hovedattraksjonen var, selv om han var aldri så kjent. Typisk meg. Men jeg husker veldig godt bassisten i bandet. For det var ei lita, meget sjarmerende dame, eller jente. Oi, oi, oi.

Så da Obama fikk fredsprisen, var artisten han hadde plukket ut tilfeldigvis akkurat denne dama. Esperanza Spalding sjarmerer visst flere enn meg. Jeg har heller ikke fulgt med i timen, for jeg visste ikke at hun har kommet med flere solo-album. Albumet Junjo kom i 2006 og i 2008 kom albumet Esperanza. Det siste er best.

Vanligvis liker jeg å lukke øynene når jeg hører god musikk, jazz spesielt, men denne usedvanlig talentfulle bassisten må du jo bare se på også.

Den vakreste sangen

Jeg lengter og drømmer. Ofte. Kanskje spesielt i den mørke årstiden. Kanskje enda mer i julen. Etter et sted der drømmer oppfylles, et sted der lengselen blir møtt. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn et sted der hjertet har fred, der hjertet føler seg helt. Der hører jeg hjemme. Å, som jeg lengter etter at uroen skal gi seg. Rastløsheten skal slå seg til ro. Ensomheten bli møtt.

Det er på en måte det fullkomne jeg snakker om. Jeg tror på det fullkomne, at det finnes et sted. Dette gjør meg til idealist. Idealister kan være farlige fordi lengselen etter det fullkomne kan rettferdiggjøre handlinger som ikke er gode. Men drømmen om det fullkomne kan også inneholde livskraft og energi til å søke det gode.

Én julesang er så vakker at den nesten ikke kan synges, for ordene er så sterke. Dette er en sang du kan meditere over hver eneste setning i. Meditere en julesang? Ja, her har du sangen: Mitt hjerte alltid vanker av Brorson.

For meg handler dette om å treffe livet i dypet. Julen blir det dypeste i min kristne tro. For mange unge voksne har julen mistet litt kraft siden pakke-spenningen og nissetiden er over. Her er kraften. Søk den, og du kan finne hvile. Dette er ikke glitter og juggel. Her finner du ikke den romantiske, livsfjerne Hollywood-versjonen av Jesus i krybben. Her møter sjelen Gud selv.

Her er de tre mest brukte versene. De gir god mening. Sangen står med 8 vers i Salmeboka. Sjekk ut disse også.

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn.

Les Miserables

Det er midt på natta, og jeg får ikke sove. Da kan jeg like godt blogge litt. Og hva er bedre enn å presentere noe en er glad i? Les Miserables er den mest fantastiske musikalen jeg vet om.

Jeg har sett denne i London og New York, jeg tror det er 8 eller 9 ganger nå. Jeg har lest boka. Jeg har musikken på en CD jeg stadig setter på. Og jeg har flere videoer. Noen vil sikkert si at det er litt på grensen til å være fanatisk, men det er det ikke. Jeg er en sindig hedmarking.

Hva er bra? Først og fremst historien til Victor Hügo. Musikalen og filmene bygger på denne, men ingen har holdt seg hundre prosent til originalen. Likevel er det så bra gjengivelse at det beste og viktigste kommer med. Når en god historie blir fortalt gjennom meget god musikk, er det ikke vanskelig å bli forelsket i musikalutgaven av Les Mis.

Hele fortellingen er dypt preget av kristen tro. Livssyn står mot livssyn hos hovedrollene, og nåde står mot rettferdighet. Så mye bra det er her.

Jeg skulle liksom skrive dette for å bli enda mer trøtt, i stedet blir jeg mer og mer våken av å tenke på Les Miserables. Jeg må bare anbefale denne til alle. Men det er ikke lurt å se musikalen uten å ha satt seg inn i historien og helst også musikken på forhånd. Opplevelsen er svært forskjellig med og uten forberedelse.

Den filmen jeg liker best, er den nedenfor.

Jeg vet andre liker andre bedre.

Smak og behag.

Og god natt.

Magisk musikk full av tomhet

Mine foreldre fant ut at de skulle kalle meg Tom. Det er kanskje derfor jeg stadig har følelsen av å være akkurat det. Troll i ord.

I 1979 kom albumet som skulle bli et av mine favorittalbum, med den ultimate musikken for tomhet, Pink Floyds The Wall.

Jeg fikk vel ikke høre plata før i 1981 eller 82, tror jeg, men jeg husker følelsen av å bli fullstendig oppslukt av denne musikken. Jeg var faktisk på en kristen leir, på Haraset Leirsted, og der skulle en av lederne, Tom Egil Hverven, presentere dette albumet. Da var det gjort. Så jeg må jo bare takke han for den opplevelsen.

Spør meg ikke om hvorfor det er bra. Noen mener andre album av Pink Floyd er bedre. Det kan hende, men akkurat det er likegyldig så lenge The Wall fortsatt er en magisk opplevelse for meg.

Hello, is there anybody out there?

Ren julemusikk

Det er uhorvelig mengder med julemusikk der ute på markedet. Det er kanskje litt mye av det jeg ikke liker. Men jeg er samtidig

sikker på at det er mange godbiter der som jeg enda ikke vet om. Kanskje mange har det sånn.

Derfor kommer her tre anbelinger fra meg, fra Telemarksmusikere. Disse CDene er jeg bare så utrolig glad i.

Nummer 1:

It's snowing on my piano med Bugge Wesseltoft fra 1997

Pianoimprovisasjon av ypperste klasse. Jazz-improvisasjon

Nummer 2:

Hyrdenes tilbedelse med Iver Kleive

Pianoimprovisasjon av ypperste klasse. Jazz/Klassisk

Nummer 3:

Søde julenat med Vintermåne

Sang, Anne Gravir Klykken, Sax, fløyter, vokal, Frøydis Grorud, piano, orgel, synth, mm, Torjus Vierli

Vakker, nedtonet stemningsfull musikk med elementer fra salmer og folkemusikk.