Det er ikke tilfeldig hva slags instrument man begynner å spille. Om instrumentet tiltaler en fordi en er født sånn eller bare blitt sånn, får Eia svare på, men tar du instrumentet fra personen, tar du personligheten også. Hva sier så instrumentvalget om personene? Her kommer en høyst objektiv og kort, men gripende analyse.Gitarister får ofte masse oppmerksomhet fordi de spiller raske, hylende og skurrende toner. Greit nok, men det er noe feminint over hele greia. Det er som tenorene i koret. De må være der, og fyller en viktig plass, men menn blir de liksom aldri. De elsker oppmerksomhet og har gjerne øvd i timesvis foran speilet med gitaren på magen for å gjøre de riktige bevegelsene til den heftigste gitarsoloen de kan.
Trommisene er kule, det skal de ha. Tøffe gutter, men de er og blir tenåringsgutter. Av en eller annen grunn kommer de aldri videre. Rastløse, hamrende og urolige. Litt hyperaktive folk, egentlig. Men siden de får ut så mye aggresjon og tull mens de spiller, er de dønn snille. Om trommiser må man bare si: Får i ulveklær.
Gutta på synth får ikke alltid så mye oppmerksomhet, og det syns de er helt greit. De trives egentlig best på rommet sitt med alle lydene sine. Og egentlig er det lydene vi også digger. Disse nerdene bak tangentene er harmløse folk, men de sitter for mye stille. Blir tjukke og feite av fastfood hele gjengen. De gode samtalene får man aldri med disse.
Nei, det er jo bassistene som ruler i bandet. Dette er gutta som legger grunnlaget for grooven, rytmiske som trommiser, melodiske som gitarister, og alle bands mentale tungvektere. Får ikke alltid spoten på seg, men vet med seg selv at de er stødigheten selv. Bassister er menn (selv om noen også er kvinner). De dypeste tankene finner du hos bassistene. Sånn er det bare.
Noen blir kanskje litt provosert av en slik analyse. De spiller sikkert et av de tre første instrumentene og er dermed inhabile. Sånn er det med den saken.
TIltredes!
SvarSlett