Når prester mister troen

Kjendisateisten Daniel Dennett og Linda LaScola har gitt ut en rapport om prester som har mistet troen, men fortsetter å jobbe som prester. Forfatterne skriver bare om fem prester, men dette skal visstnok bare være toppen av isfjellet. Altså, det kan gjelde mange prester. Fri Tanke bringer denne nyheten fram i dag, og etterlyser samtidig norske prester som er i samme situasjon. Det blir spennende å se om de får mange henvendelser.

Det er på ingen måte oppsiktsvekkende at kristne mister sin tro. Jeg holdt på å si at det vel nesten er mer oppsiktsvekkende at så mange beholder den. Og siden prester bør komme inn under kategorien kristne, ligger det ingen bombe gjemt i at de også kan miste sin tro.

Fri Tanke nevner også at Mor Theresa er et eksempel på et kristent forbilde som hadde problemer med å tro på Gud. Det er forsåvidt greit å skrive dette. Men den kampen Mor Theresa hadde i sin tro, er det nok svært, svært mange kristne som har. Det understreker vel heller et nokså typisk trekk ved en levende kristen tro. Perioder med svært sterk tvil er vanlig.

Jeg tror også jeg trygt kan si at det er helt vanlig at folk som studerer teologi og kristendom, går igjennom perioder med mer eller mindre tvil i løpet av studiet. Dels fordi barnetroen og barnelærdommen møter forskningen, og dels fordi de blir presset til å tenke nøye gjennom mange flere sider ved troen enn den gjennomsnittlige lekmann pleier å gjøre. Og her spiller det faktisk ikke noen rolle om studiestedet heter MF, TF eller NLA, for å nevne noen. Troen må gjennom noen kriser. Jeg tror til og med vi får bedre prester av at de går igjennom noen slike.

Det som er oppsiktsvekkende i rapporten, derimot, er at de prestene som nevnes, velger å fortsette i jobben som prester. Fri Tanke skriver:

Selv om de intervjuede prestene ikke selv har noen gudstro, har de en uttalt ”tro på tro”. Det vil si at de mener religiøs tro er noe mennesker har godt av og behov for. Religiøs tro er derfor noe man bør stimulere til, og ikke motarbeide.

Denne ”troen på tro” er en av hovedårsakene til at de ikke-troende prestene fortsetter i sine stillinger, mener Dennett og LaScola. I tillegg rettferdiggjør flere av prestene sin fortsatte prestegjerning med målet om ”å reformere kristendommen innefra”. De er også bundet opp i det religiøse fellesskapet både sosialt og økonomisk. Det ville, for de fleste av dem, være utålelig å bryte ut. De ville miste hele livet sitt. Så det minste ondet blir å late som ingenting og fortsette som før.

Dette punktet sliter jeg nok litt med å godta, for å si det sånn. "Å ha tro på religiøs tro" kan umulig være det samme som "å tro på Gud". At de fortsatt velger å kalle seg kristne, uforståelig for meg, får være opp til dem. Men å ville reformere kirken innenfra på denne måten, grenser til uredelighet. Syns jeg.

En kirke må være forent om noe, og Guds eksistens er vel kanskje det minste. Jeg tror kanskje jeg ville kreve noen flere punkter også, noe om Jesus også kanskje. Samtidig viser dette at kirken hele tiden må jobbe med hva kristen tro er, for den er hele tiden under et visst press fra folk som ønsker å definere den som noe annet enn den tradisjonelle troen. Det er aldri gøy å sette grensen for hva som er innenfor og utenfor kirkens lære, men en kirke som ikke vil ta debatten, vil til slutt ikke lenger være kirke. Mener jeg.