Så ble det oppstandelse likevel

Jeg forstår virkelig ikke dette med oppstandelsen. I dag er det 1.påskedag, og vi feirer noe som går langt over vår forstand. Kanskje vi nettopp i dag viser noe av dårskapen ved vår tro. Så hadde de rett, alle de som mente at de kristne måtte være gale i hodet.

Og det er da jammen ikke småtterier vi tror på heller. Her brytes alle våre forestillinger om hva som er mulig. Det er så sprøtt, så sprøtt.

Jeg må stadig spørre meg selv: Tror du virkelig på dette? Helt ærlig? Du som mener om deg selv at du er en fornuftig mann, kan du i det hele tatt være åpen for en oppstandelse?

Svaret blir: Ja, jeg tror, men ikke uten å tvile. Tvilen vil alltid henge med som skyggen i solen. For det strider mot min egen erfaring, dette.

Vi som jobber med apologetikk vet godt at også på dette området finnes det gode og fornuftige argumenter som underbygger oppstandelsen, men til syvende og sist blir det et spørsmål om tro. Ikke om blind tro, men om å tro at Jesus var den han hele tiden sa han var. Egentlig handler det faktisk om hvilken tillit vi skal ha til Jesus selv. Det er kanskje det oppstandelsestroen er avhengig av. Dernest hvilken tillit skal vi ha til disiplene og øyenvitneskildringene.

Det vi vet, helt sikkert, er at de første kristne var helt og fullt overbevist om at Jesus var stått opp, og at de begynte å spre dette budskapet med fare for sine egne liv. Hvordan denne bevegelsen kunne starte uten noen start, altså oppstandelse, er jo da noe som også må kunne forklares på en rimelig og relevant måte dersom det ikke skjedde.

Jeg innrømmer gjerne at oppstandelsen er vanskelig å gripe, enda mer å begripe, men for noen fantastiske konsekvenser den har og får for det å være menneske. Vi er ikke de samme uten.

Menneske, gratulerer med dagen.