Spennende om lavkirkelig teologi

Prest Hallvard Jørgensen har i denne bloggposten spennende refleksjoner rundt det lavkirkelige miljøet han kommer fra, bl.a. NLM og Fjellhaug. Anbefaler likegodt bloggen hans til folk som er interessert i teologi og filosofi. Her kommer bokanbefalinger i hopetall.

Bart D. Ehrmans Jesus eksisterte

Jeg er opptatt av Jesus. Kanskje til og med mer enn gjennomsnittet opptatt av Jesus. Få personer er mer tolket og mistolket enn han opp gjennom historien, og få personer preger vår tenkning mer enn han. Jeg er stadig på jakt etter å forstå denne personen, hvem han egentlig var, hvordan han levde, osv. Derfor leser jeg gjerne lærde personers bøker om denne mannen. Sist lest er Ehrmans Did Jesus Exist?.

Den amerikanske bibelforskeren og forfatteren Bart D. Ehrman er også langt over gjennomsnittet opptatt av Jesus. Han er nok den bibelforskeren i verden som rager høyest når det gjelder popularisering av sin forskning. Forståelig nok, for han skriver veldig, veldig godt. Jeg har tidligere skrevet om Ehrman her. Det er lenge siden han trodde på Jesus, altså bekjente seg som kristen, men interessen er der likefullt selv om Ehrman regner seg som agnostiker i dag. Hans hovedinteresse er også å forstå hvem Jesus egentlig var, altså den historiske Jesus. Og med det er det sagt, Ehrman er ikke i tvil om at Jesus har eksistert.

Boken er ikke skrevet for å overbevise kristne. Kristne tror selvfølgelig at Jesus har eksisterte. Det samme gjør de fleste innenfor akademia. Men det finnes en gruppe Jesus-mytere (Jesus-mythisists) som er ovebevist at Jesus er en oppfinnelse av tidlige kristne. Hvordan denne myten har oppstått er de ikke enige om, enten den kommer fra dying-rising-gods-teori eller jødisk messiasforventning eller annet steds fra. Noen av dem er agnostikere og ateister, andre er new agere. Det er disse miljøene Ehrman skriver til i denne boken.

Jeg får vel skynde meg å si at jeg har begrenset kunnskap om disse miljøene. I en liten ordveksling med Bjørn Are Davidsen på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på at boken til Ehrman kanskje er en dårlig bok akkurat i møte med dette miljøet. Jeg forstår ikke det, for han argumenterer veldig godt for at Jesus må ha eksistert. Selv om jeg hadde vært ateist, ville jeg ment han hadde gode argumenter. Jeg er ikke i tvil om at mange avsnitt fra denne boken holder lenge i møte med vanlige folks tvil om Jesu eksistens. Og jeg tør påstå at det holder i akademiske kretser også, blant historikere og bibelforskere flest.

Før jeg går videre, har jeg lyst til å skrive litt om mitt forhold til forskning rundt Jesus. Ehrman er opptatt av at den Jesus som forkynnes i dag i kristne menigheter ikke likner i det hele tatt på den historiske Jesus. Det er han ikke den første til å si. Og jeg er selvfølgelig enig. Det er ikke få ganger jeg hører kristen forkynnelse som virker lite i overensstemmelse med den Jesus vi møter i Bibelen. Mange har forsøkt å finne den historiske Jesus (som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen flere ganger), og kommet fram til svært forskjellige bilder. Bibeltekstene skal behandles på samme måter som andre tekster, det vil si at man bruker ulike kriterier for å fastslå hva som er sannsynlig eller usannsynlig. Jeg er fascinert av bibelforskning som foregår på denne måten. Det kan føre til mye rart, men det har uten tvil ført til en god justering av Jesusbildet til et riktigere bilde i dag enn for bare noen tiår siden.

Ehrmans Jesus er ikke guddommelig, har ikke noe kall fra Gud, eller oppfyller noen guddommelig funksjon. Som historiker er ikke Gud med i likningen, og alt må forstås som om Gud ikke er til stede på noen som helst måte. Det er spennende det. Hvis alt går opp uten at Gud trenger å være med, er det på en måte en utfordring for troen. I hvert fall for meg, til jeg har summet meg litt. Altså, når Ehrman viser utviklingen i hva kristne tenkte og trodde om Jesus, blir jeg både fascinert og urolig, på samme tid. Når ble Jesus Gud? Fra fødsel? Fra dåpen? Fra oppstandelsen? Var Guds rike konkret eller abstrakt? Visste Jesus egentlig hvem han var? Visste egentlig disiplene noe om hva de egentlig var med på? Dette er noen av spørsmålene bibelforskere i lang tid har debattert, og Ehrman er en tydelig, men omdiskutert stemme her. Han signaliserer allerede i denne boken at den neste boken skal handle om når Jesus ble Gud. Det vil det nok bli debatt av.

Utfordringen min i møte med Ehrman er at jeg nok ligger nærmere hans syn på Bibelen enn de fundamentalistiske kristne i USA sitt syn på Bibelen. Jeg trekkes stadig mot gode argumenter, i flere tilfeller har han de klart beste argumentene. Det er selvfølgelig gitt gode argumenter for andre syn enn Ehrman sitt syn på Bibelen, syn som ligger nærmere det jeg egentlig mener, for Ehrmans agenda klarer jeg nok ikke helt å godta. Men som sagt, jeg er alltid svak for god argumentasjon når jeg leser det. Moderate kristne i norsk og europeisk tradisjon kan nok være enig med Ehrman i både det ene og det andre. Han må leses kritisk, men man bør smake på alt og holde fast på det gode. Det handler ikke om å kjøpe alt eller ingenting av denne mannen.

Om Ehrmans Jesus til syvende og sist er historisk korrekt, vil vel kunne diskuteres i all evighet. Det er en stor porsjon tolkning og sannsynliggjøring her. Gode argumenter for det ene må alltid bli møtt med enda bedre argumenter for det andre, hvis man er uenig. La det beste argumentet vinne. N.T.Wright og James D.G. Dunn matcher selvfølgelig, og jeg leser disse med stor glede.

Ingen kan ta fra Ehrman at han skriver godt. Måtte kristne forskere holde han høyt som forbilde hva formidling gjelder.

Hva arkeologien kan si om Jesus?

Dette første innlegget etter sommeren måtte nesten bli noe om arkeologi. Jeg har vært så heldig å få bruke denne sommeren til studier i Israel, med stort utbytte. Må bare benytte anledningen til å skryte av dette sommersemesterstudiet til NLA (Norsk Lærerakademi i Bergen). Kan sterkt anbefales som etterutdanning for lærere og prester og andre interesserte. Spesielt moro var det å få være flere dager sammen med en kapasitet som arkeologen og instituttlederen ved Kinneret Academic College, Mordechai Aviam, som har ledet flere kjente utgravinger i Galilea-området.

Jesusforskning og arkeologi har vært et av flere hovedtema i studiet. Dette er interessant. Hva kan arkeologien si om Jesus? Arkeologien har bidratt mye inn i moderne Jesusforskning, og da i første rekke med å beskrive tiden og miljøet levde i. Jeg tror det er mye å hente her også for den vanlige bibelleser for å gjøre bildet av Jesus og Jesu tid atskillig mer interessant enn vi har lett for å tenke.

Etter at jeg kom hjem fra Israel, har jeg lest meg gjennom en nylig utkommet bok av Craig A. Evans, "Jesus and his World. The archeological evidence". Boken er helt oppdatert på nyere funn og forskning. Og for interesserte er den derfor sterkt å anbefale.

Noen av temaene arkeologien har vært opptatt av, kan nok virke litt underlige på den vanlige bibelleser. Dette gjelder om det fantes synagoger i Galilea på Jesu tid eller ikke. Det står jo ofte om synagoger i evangeliene. Men det har i mange år vært sådd sterk tvil om disse bygningene, rett og slett fordi man ikke fant noen fra Jesu tid der. Ordet synagoge kan også bety forsamling, og en del har derfor ment at det må ha vært hovedbetydningen på Jesu tid, og at bygningene kom på et senere tidspunkt. Men nå er det funnet flere synagoger, og forskerne kan derfor bekrefte det som står i evangeliene.

Noe av det mest spennende arkeologien de siste årene har jobbet med er byene Sepphoris og Tiberias. Dette var to nokså store byer (10 - 20.000 innbyggere) i Galilea. Disse byene nevnes ikke i Bibelen, og det er oppsiktsvekkende. Derfor er det ikke rart at den vanlige bibelleser aldri har hørt om de. Men Sepphoris lå bare 6,5 km fra Nasareth, Jesu fødeby. Jesus må ha vært i den byen mange ganger. Kan hende han jobbet der som snekker/bygningsarbeider? Tenk om han til og med var med på å bygge teateret der? Dette kan ikke arkeologien si noe om, men det er likevel ganske sannsynlig at Jesus var mer kjent med byen enn vi har forestilt oss.

Hva vet vi om Nasaret? At det var en liten landsby, kanskje ikke flere enn 200 innbyggere. Jordbruksområdene rundt og oljepresser etc. i landsbyen tyder på at byen var nokså selvforsynt. Siden den lå bare kilometere fra en storby som var i sterk vekst på Jesu tid, er det stor sannsynlighet for at en del av innbyggerne i Nasaret kanskje arbeidet i eller solgte sine varer i Sepphoris. Nasaret var ingen bakevje, slik en del har framstilt det tidligere. Vi hører bare om noen få landsbyer i Galilea i Bibelen. Antakelig var det så mange som 240 landsbyer der. Hva gjør det med måten vi tenker oss Jesu tid på?

Arkeologien har også funnet ut at Galilea på Jesu tid var sterkt jødisk med sterkt fokus på renhetsforskriftene. Det har nemlig vært en diskusjon i fagmiljøet om ikke Galilea var hellenisert og at Jesus-bevegelsen kunne forstås som en hellenistisk retning a la kynikerne. Dette er mer og mer utenkelig. Jesus var jøde i et jødisk samfunn. Det finnes for eksempel ingen rester av gris i Galilea fra Jesu tid, noe som for arkeologer er et tydelig tegn på jødiskheten. Og i svært mange av de jødiske hjemmene hadde de egne renselsesbad, mikvaot, som de daglig brukte, ikke til å vaske seg, men rense seg.

Dette er litt om hva boken og arkeologien i dag handler om. Boken er bare på rundt 150 sider, men den har en god litteraturliste med henvisninger til andre bøker. Anbefales herved.

The Evolution of Adam (Peter Enns)

Jeg tror vi sier at fastetiden med dette er over. Det var egentlig ganske godt å ta litt pause fra sosiale medier og blogging, i hvert fall hjalp det litt på å ikke ha fokuset på det så mye som det har lett for å bli. Om jeg av den grunn fikk konsentrert meg mer om det som er fastens innhold, er vel mer tvilsomt. Tiden har en tendens til å bli full uansett. Ja, ja, vi får se hva vi gjør neste år.

I hvert fall er jeg klar for å skrive litt igjen, og begynner like godt med en bok annonsert tidligere, nemlig Peter Enns sin bok "The Evolution of Adam. What the Bible does and doesn't say about human origins".

Denne boken likte jeg godt, den var tankemessig stimulerende, og jeg anbefaler den gjerne. Men jeg må skynde meg å si at den nok vil falle en del kristne nokså tungt for brystet. Bibelen blir litt mer komplisert å forholde seg til hvis Enns har rett, særlig en del av historiene fra GT, men også Paulus. Når det først er sagt, vet jeg at fareskiltet med "Liberal teologi" lett kan begynne å blinke, og dermed avfeie hele boken av den grunn. Det tror jeg vil være dumt.

Det kan være en trospåkjenning å møte tanker som dette, for mange. For meg er det nesten motsatt. Jeg liker å lese ulike godt begrunnete standpunkter om hvordan vi leser Bibelen på best mulig måte. Verden er ikke så svart-hvit som noen vil ha det til, og slik er det heller ikke med bibeltolkninger. Jo, det finnes grenser. Gelius er for eksempel ingen stor bibelforsker eller bibeltolker, for å peke på noen som fort havner utenfor rimelighetens grenser. Enns lesning er nok ikke veldig langt fra det mange prester i Norge vil være enig i, tror jeg, men det er sjelden man går systematisk inn i det på denne måten. Derfor er det nyttig å lese. Og hvis han har helt feil, så får man møte han på argumenter. Det er også nyttig.

Enns er bibelforsker og kristen, og han sier klart ja til vitenskapens evolusjonsteori. Han ser for seg fire løsninger på spenningen mellom kristen tro og evolusjonsteorien.

1. Akseptere evolusjonsteorien og forkaste kristendommen 

2. Akseptere Paulus' syn på Adam som bindende og derfor forkaste evolusjonen.

3. Foreta en forsoning mellom evolusjonen og kristendommen ved å anta et første par (eller gruppe) av mennesker ble skapt på et eller annet tidspunkt i evolusjonsprosessen.

4. Å foreta en nylesing/nytenkning rundt Genesis og Paulus. At forventningene til hvilke spørsmål de svarer på, blir justert.

Ung jord- og Gammel jord-kreasjonister står for punkt 2. Mange kristne vitenskapsfolk og lærde står for punkt 3. Enns har sans for den, men han mener at vi blir stående igjen med noe som ikke tar Bibelen på alvor. Dermed står han selv for punkt 4, og boken hans er en begrunnelse for nettopp det. Jeg har nok langt på vei slått meg til ro med ulike versjoner av punkt 3, men det er ikke vanskelig å se at han har veldig gode argumenter for sitt syn. Jeg opplever han som en seriøs bibelforsker som tror Bibelen er Guds ord, men som altså tolker den nokså annerledes enn vanlige evangelikale og konservative bibelforskere.

Placing Genesis in this ancient Near Eastern setting strongly suggests that it was written as a self-defining document, as a means of declaring the distinctiveness of Israel's own beliefs from those of the surrounding nations. In other words, Genesis is an argument, a polemic, declaring how Israel's God is different from all the other gods, and therefore how Israel is different from all the other nations.

 Hos Enns er ikke Adam og Eva de første menneskene Gud skapte. Enns tror at mennesket har falt, syndet, og at døden ikke er Guds egentlige plan. Han tror på Jesu død og oppstandelse og Jesu frelse fra synd og død. Men han tror ikke Adam og Eva er svaret på hvordan synden kom inn i verden, eller at de var de første menneskene. Det er mer nærliggende å tenke at Adam og Eva-fortellingen først og fremst er en fortelling om Israelsfolkets forhold til Gud og identitet i forhold til Gud.

Enns vet selvfølgelig at han med sine standpunkter hopper rett inn i et vepsebol, og han vet at debatten er følelsesladet og at "neutrality is rare". Og akkurat på dette området er nok det nokså beklagelig, for uansett hvilken løsning, med hvilke tolkningsnøkler vi leser særlig Genesis, støter vi på svært vanskelige knuter. Gode løsninger, mulige løsninger, bør lyttes til.

Enns ofrer Adam, slik Adam tradisjonelt er forstått. Men må han ikke dermed også ofre Paulus? For Paulus er jo den viktigste grunnen til at Adam har blitt forstått slik. Nei, han avfeier ikke Paulus, men mener at Paulus her ble litt for ivrig i sin argumentasjon for Jesus. Det er freidig bibellesing, men også her har han gode argumenter. Les og prøv dem.

But if we lose Paul's understanding of Adam as the historical first human, do we not also lose all that Paul connects to this first man? What do we make of the universal grip of sin and death that, as Paul says, Adam personally introduced to humanity and that a real historical  Jesus came to conquer? That, I feel, is the pressing question for many. I want to suggest, however - and this is hardly a novel thought - that the uncompromising reality of who Jesus is and what he did to conquer the objectively true realities of sin and death do not depend on Paul's understanding fo Adam as a historical person.

Enns er åpen for at mennesket på et eller annet tidspunkt ble til ved at Gud ga oss en åndelig bevissthet, men det er ikke det Adam-historien handler om, hevder han.

Styrken i Enns bok er hans plassering av Israel i sin historiske kontekst. Hans redegjørelse for hvordan tekstene ble brukt i møte med andre nasjoner og skapelsesmyter og guder og religioner, gir god mening. Han vektlegger også Eksiltiden og tiden deretter som den store identitetskrisen til Israel, og det er mange brikker som faller på plass ved en slik lesning. Når det gjelder både Genesis og Paulus påpeker han nødvendigheten av å ikke lese inn nyere viten og kunnskap som de ikke hadde tilgang til.

Jeg har tidligere skrevet om boken til C. John Collins "Did Adam and Eve really exist?". Disse to bøkene står uten tvil i nokså sterk motsetning til hverandre. I denne spenningen liker jeg meg faktisk. Det betyr at jeg ønsker å lytte til begge, og mange flere.

Jeg avslutter med Peter Enns oppsummerende punkter.

Thesis 1: Literalism is not an option.

Thesis 2: Scientific and biblical models of human origins are, strictly speaking, incomptible because they speak a different "language." They cannot be reconciled, and there is no "Adam" to be found in an evolutionary scheme.

Thesis 3: The Adam story in Genesis reflects its ancient Near Eastern setting and should be read that way.

Thesis 4: There are two reation stories in Genesis; the Adam story is probably the older and was subsumed under Genesis 1 after the exile in order to tell Israel's story.

Thesis 5: The Israel-centered focus of the Adam story can also be seen in its similarity to Proverbs: the story of Adam is about failure to fear God and attain wise maturity.

Thesis 6: God's solution through the resurrection of Christ reveals the deep, foudational plight of the human condition, and Paul expresses that fact in the biblical idiom available to him.

Thesis 7: A proper view of inspiration will embrace the fact that God speaks by means of the cultural idiom of the authors - whether it be the author of Genesis in describing origins or how Paul would later come to understand Genesis. Both reflect the setting and limitations of the cultural moment.

Thesis 8: The root of the conflict for many Christians is not scientific or even theological, but group identity and fear of losing what it offers.

Thesis 9: A true rapprochement between evolution and Christianity requieres a synthesis, not simply adding evolution to existing theological formulations.

Boken er herved anbefalt. Trosforvirrende for noen, trosstyrkende for andre. Men først og fremst til diskusjon og drøfting.

Francis Schaeffer - en stor kristen tenker

Jeg kjenner noen som kjenner bøkene og tankene til Francis A. Schaeffer godt. Han blir stadig referert til av disse. De fleste kristne jeg kjenner, har likevel aldri hørt om mannen. Det er egentlig litt underlig, og litt dumt, tenker jeg nå. I sommer har jeg endelig tatt meg tid til å lese noen av bøkene hans. Han er en stor kristen tenker, rett og slett.

Bøkene jeg har tatt for meg, er "True Spirituality" (1971), "The God who is there" (1968), "Escape from Reason" (1968) og "He is there and He is not silent" (1972). De tre siste er utgitt i et samlebind. Av disse fire bøkene vil jeg spesielt anbefale "The God who is there" og "True Spirituality".

Etter hvert som jeg har lest, står to ting klart for meg. Det første er at mange av hans tanker faktisk har blitt fulgt godt opp av ulike apologeter fram til i dag. Derfor var ikke stoffet helt ukjent for meg, som etter hvert har lest en del apologetikkbøker. Men som sagt, han er ikke veldig kjent utenfor det apologetiske miljøet.

Det andre jeg vil nevne, er likevel det viktigste: Så utrolig intelligent og klokt han tenkte og skrev. Hans tanker bør få en bredere plass i våre kristne sammenhenger. De er både gode, nyttige og sanne, tenker jeg. Selv om bøkene er like gamle som meg, er mye av innholdet dagsaktuelt (I motsetning til meg?). Og dette til tross for at vi har vært igjennom bl.a. en bølge av postmodernisme.

Schaeffer definerer seg selv som en ortodoks, evangelikal kristen. Det vil i vår sammenheng bety en konservativ protestant. Han har særlig to fronter han ønsker å kjempe mot, eller som han anser for å være problematiske. Den første er den liberale kristendom, og den andre er ateismen/(panteismen). Og grunnen er enkel, disse livssynene holder ikke mål. En norsk statskirkekristen vil kanskje fort føle at nå ble det trangt, men det er da jeg vil si, ikke legg Schaeffer vekk. Les og la deg utfordre. Jeg ble utfordret, og jeg likte måten jeg ble utfordret på. Jeg tror ikke jeg er hundre prosent enig med han i alt, men jammen er han overbevisende i det meste.

Schaeffer er opptatt av kommunikasjon. Kristne kan mye om hva som er sant og rett, men de kan lite om hvordan kommunisere dette til moderne mennesker. De blir værende inni boblen sin og snakker til de som tenker helt likt. For å kunne kommunisere, må kristne forstå hva folk tenker og tror.

Og et riktig sted å starte samtalen vil være i livene og livssynet til de man vil snakke med. Livssyn(worldview), både sitt eget og den andres, bør være utgangspunkt for samtalen. Kristne bør dessuten ha god kunnskap om og kjennskap til moderne forfattere, moderne filosofiske retninger og tanker, og kjennskap til kunst, film, musikk, etc. Dette er ikke noe nytt, men det er her han virkelig kommer med sitt bidrag.

Schaeffer er svært frimodig på at kristendommen er det eneste livssynet (systemet) som kan leves ut i praksis, det vil si, som faktisk fungerer. Han vil kanskje ikke begynne med å si det, men han vil argumentere for at det er slik. Han påstår det ikke ut fra at slik er det bare, men mener å kunne argumentere for det gjennom fornuften.

Det er umulig å leve konsistent i ateismen eller i et naturalistisk livssyn, hevder han. At opphavet til verden og menneskene er noe upersonlig (energi, materie, kraft, etc.), får så vidtrekkende konsekvenser for hva et menneske er, hva verden er, hva kjærlighet er og hva moral er, at (nesten) ingen klarer å leve etter det.

I praksis lever menneskene som om Gud finnes, som om verden har en mening, og som om kjærligheten er noe som alltid har vært der. Schaeffer innfører (eller videreutvikler) et bilde: Vi befinner oss i et hus med to etasjer. I underetasjen plasserer vi det rasjonelle, vitenskapen og logikken. I den øverste etasjen plasserer vi tro, mening, verdier, etikk, det ikke-rasjonelle, etc. Moderne mennesker hevder at bare underetasjen er den virkelige. Men dette fører mennesket over i en enorm fortvilelse. Mennesker kan ikke leve der. Derfor tar de steget opp i overetasjen, selv om de faktisk mener at den ikke tilhører virkeligheten. Slik blir moderne mennesker inkonsistente i sine liv.

Men hvis livssynet man står for, ikke kan leves konsistent, må livssynet være feil. Kun et konsistent livssyn er sant. Og Schaeffer hevder med trykk: Kristendommen er det eneste konsistente livssynet. Hvorfor?

Det er helt avgjørende for menneskene at opphavet, det vil si Gud, er en personlig Gud. Det er kun med personlighet forankret i opphavet, at vi mennesker kan begrunne vår personlighet. Mennesket er skapt i Guds bilde, og likner derfor Gud. Mange tenker at kjærlighet er en kraft, men kjærlighet forutsetter personlighet. Kjærlighet er personlig. Akkurat som godhet. Alt dette er forankret i verdens begynnelse.

Men en meget viktig vesensforskjell er det: Gud er uendelig, vi er endelige/tidsbegrenset. Mennesket er ikke Gud og er heller ikke en del av Gud. Menneskene har gjort opprør mot det gode. Mennesket har ført synden inn i verden. Derfor er den fortvilelsen vi nå kjenner på, ikke en del av den verden Gud ville, eller skapte, men noe annet. Verden slik vi erfarer den, er preget av det onde. Dette siste er en gjenkjennelig tanke for de fleste moderne mennesker.

Moderne mennesker og mye moderne kunst er preget av at verden og livet har gått i oppløsning. Meningen er blitt borte. Menneskeverdet har ingen forankring noe sted, annet enn i noe vi bare har blitt enige om etter en avstemning. Desperasjon, fortvilelse og ødeleggelse, tap av helhet, tap av sammenheng. Og, ifølge Schaeffer, vil desperasjonen være enda verre når livssynet ikke bidrar til et helhetlig syn som holder mål.

Kristen tro vil holde fram at mennesker er i en fortvilet situasjon, men ikke en håpløs situasjon. Menneskeverdet er truet i denne verden, men det står dønn fast i en forankring hos Gud. Menneskets synder knuser ikke menneskeverdet. Det finnes en helhet. Kjærligheten og godheten finnes, og er verdt å kjempe for. Gud er kjærlighet, Gud er god, kjærlighet og godhet er forankret i opphavet.

Bildet med de to etasjene er genialt. Og han bruker det på mange måter. Det er særlig i "The God who is there" han får satt lys på mange problemstillinger ved å bruke dette bildet, både overfor ateismen og den liberale kristendommen. Jeg anbefaler den boken på det sterkeste.

På en måte kan det kanskje virke som om han var nokså dårlig på kommunikasjon. For er det spesielt lurt å finne ut hva folk tror på, for så å vise dem at det ikke holder mål? På en måte ja, fordi Gud er der og er den eneste forklaringen på hvem menneskene er, uavhengig av hva de tror. Ved å peke på svakhetene i et livssyn som ikke bygger på en personlig Gud, rydder han kanskje vei for en interessant samtale. Men klokskap, kjærlighet til menneskene og kjærlighet til Gud kreves av den som gir seg ut på dette.

For Schaeffer er kristendommen logisk, rasjonell og velbegrunnet. At tro skulle tilhøre en sfære av irrasjonalitet, vil han ikke være med på. Ikke jeg heller, forresten.

Jeg har på ingen måte ytt Schaeffer rettferdighet med dette lille blogginnlegget. Han bør leses, ikke bare leses om. Han er noe å bryne seg på. Løp og kjøp.

Hva er ... - bøkene

Universitetsforlaget har en serie bøker de kaller "Hva er" der ulike fagområder blir presentert på en kort og oversiktlig måte. Jeg har lest noen av disse og må si jeg liker formatet og intensjonen godt.

Sist leste bok fra min side er Hva er fysikk av Gaute T. Einevoll. Anbefales for alle som trenger å få en del begreper på plass. Dette er ikke mitt fagområde, så min opplevelse er en amatørs opplevelse. Det finnes helt sikkert like gode eller bedre innføringer i fysikk, men denne gjør jobben sin på de sidene den har til rådighet.

Siden jeg nevner den her, skjønner sikkert noen at den har noe med mitt interesseområde og fagfelt å gjøre likevel. Jeg siterer gladelig fra et avsnitt i boka og tenker at dette liker jeg:

I dag er konfliktnivået mellom kirken og fysikkfaget lavt, i alle fall i våre deler av verden. Pave Johannes Paul II gav til og med Galilei og heliosentrismen en slags oppreisning i 1992. En rekke fysikere er kristne og synes å mene at fysikk og religion omhandler to atskilte domener av tilværelsen, og at Bibelens beskrivelse av for eksempel skapelsen skal forstås metaforisk og ikke bokstavelig. Det er ingen særlig forskjell i måten kristne og ikke-kristne fysikere praktiserer eller vurderer sitt fag på. Noen synes dette er underlig og mener at det er inngått en slags stilltiende våpenhvile hvor kirken har sluttet å forfølge vitenskapsmenn og vitenskapsmenn har sluttet å hevde at det de finner ut, har noen konsekvenser for gudstro.

Her er det ingen klar konsensus, men det er i alle fall ikke mulig samtidig å tro på Big Bang-teorien og at jorda ble skapt for 6000 år siden.

Jeg er ikke sikker på at han tegner et helt riktig bilde av virkeligheten her, for vi kan problematisere og nyansere både det ene og det andre. Det siste avsnittet ser jeg ingen grunn til å problematisere. Her har han helt rett. Men grunnen til at jeg liker disse sitatetene, er først og fremst at han ikke går i mytefella ved å si at fysikk og religion står i en evig konflikt, slik altfor mange, selv de som burde vite bedre, gjør.

Er det problematisk å drømme om det fullkomne?

Historieprofessor Øystein Sørensen har uten tvil skrevet en meget viktig bok om de fire store ismene som det siste hundre året har forsøkt å opprette "himmelriket" på jorden. Vi snakker om kommunismen, fascismen, nasjonalsosialismen og islamismen. Mange har hyllet boka, og jeg stiller meg bare i køen av gratulanter. Den er velskrevet, rett og slett, og meget, meget viktig.

Det er vel helt naturlig å drømme om det fullkomne. En viktig drivkraft i politikken er at samfunnet kan nærme seg det perfekte. Vi ønsker et bedre og bedre samfunn. Forfattere drømmer om å lage den perfekte bok, malere det perfekte maleri, skulptører den perfekte skulptur, etc. der alt stemmer, der alt går opp i en høyere enhet. Når vi bedømmer noe, har vi en eller annen mer eller mindre bevisst tanke om hva som er den fullkomne utgaven av det vi bedømmer. Forestillingen om det perfekte lever i oss.

I tider med krig, nød og katastrofer lengter vi etter fred og frihet fra det som er vondt. I tider med sykdom lengter vi etter en tilstand der sykdom ikke finnes. I død og sorg drømmer vi om en tilværelse der vi skal slippe alt dette. Om det er politikk, vitenskap eller religion som skal innfri drømmene, varierer fra person til person og fra tema til tema. Islamismen ser for seg et samfunn preget av rettferdighet, sosial velferd, fred og orden. Nasjonalsosialismen ser for seg et rasebiologisk samfunn med et sterkt fellesskap der kunst, kultur og vitenskap blomstrer. "Blomstrende hagelandskaper av usedvanlig skjønnhet." Kommunismen ser for seg et samfunn "uten herredømme og undertrykkelse, et harmonisk samfunn uten kriger og konflikter, uten stater, uten privateiendom".

Zygmunt Bauman bruker begrepet gartnerimpulsen som en metafor på å leke Gud for å skape det fullkomne.

De som er dominert av gartnerimpulsen, mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Samtidig har de også teknologiske, administrative og politiske muligheter til å gjøre det, eller i det minste til å forsøke. De må, og de kan, skape en ny og bedre verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt som ødelegger og ikke passer inn. Om nødvendig hele folkegrupper, om mulig i effektive, industrialisterte folkemord.

Dette sammen med tanken om å skape renhet, gjør at målet fullstendig helliger middelet. Alt er lov, ja til og med moralsk riktig for å oppnå målet. Blir man fokusert nok på det gode som kommer, kan man gå over lik for å komme dit. Dette er en meget skremmende mekanisme, og den henger nøye sammen med en devaluering av menneskeverdet.

Jeg klarer ikke å lese denne boka uten samtidig å ta meg i å tenke på den kristne himmelforventningen.Selv om ikke det er noe tema i boka, er det en viktig fullkommenhetslengsel hos kristne. For at det fullkomne skal oppnås, må det ufullkomne fjernes. Er det da slik at Guds prosjekt bare blir et litt mer omfattende prosjekt av det samme som de fire ismene? På en måte ja, men samtidig må det være et stort nei her også.

Noen kristne opp gjennom historien har hatt ambisjoner om å danne et fullkomment samfunn allerede på jorden. Det har ikke gått spesielt bra. En god del flere kristne har tanker om "den rene menighet" som en forsmak på himmelen. Jeg tror selv den tanken er problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen gir noe grunnlag for å tro at vi kan opprette noen fullkommen tilstand på jorden. Alle forsøk på det, vil gå i samme felle som ismene, bare at utstøtelse blir brukt i stedet for drap.

Noen av himmelforventningene til en del kristne likner litt på de fire ismers tanker om det samfunnet de mente de kunne skape. Og jeg vet liksom ikke helt om jeg vil dit. Det høres greit ut for en periode, men blir det ikke fryktelig kjedelig i lengden? Før jeg går videre vil jeg skynde meg å si at jeg også tror på noe fullkomment etter dette livet. Men jeg vet ikke hva det består i. Hvordan skulle jeg kunne det forresten? "Gater av gull" er et bilde på noe bra, men jeg klarer ikke å se på det som noe konkret. Jeg tror på nyskapelse av himmelen og jorden. Jeg tror på noe bra. Jeg tror på noe, men famler.

Bauman nevner gartnerimpulsen, og de som kan sin Bibel, vet at også Jesus snakket om å rense ut ugresset. Det skal ikke gjøres ennå, men til slutt vil ugresset og hveten bli skilt. Og da er vi inne på tanken om to utganger av livet, hvor altså den ene ender i en fullkommen tilværelse. Når vi kommer til dette punktet i kristen tro, blir jeg litt nølende, for dette er temaer som krever varsomhet. Litt for ofte har jeg møtt kristne som i begeistring over målet nærmest devaluerer mennesker som ikke er kristne. De dummeste blant de kristne gir til og med uttrykk for glede over at noen skal havne i Helvete. Det er rett og slett ondt, ja like ille som å delta i mord for å opprette det perfekte samfunn.

Flere ledende kristne har etter hvert opplevd denne problematikken så sterk at de setter strek over to utganger og mener at det kun er mulig med én utgang, og den er til den fullkomne tilværelse. Jeg er ikke helt der, for da blir mye av Jesu budskap, om å velge, fri vilje, etc. vanskelig å forstå. Skal man tro på Jesus, må man tro på Jesus, tenker jeg.

Menneskeverdet er helt avgjørende for en kristen tro. Alle mennesker er like mye verdt. Et menneske kan ikke bli brukt som middel. Hvert menneske er verdifull, så verdifull at Gud vil gjøre alt for at det skal være sammen med han i evigheten. Dette er en helt avgjørende forskjell på kristen tro og de fire ismene.

Det er kanskje lett å se likheter mellom konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig og forestillingen om Helvete. Jeg ser også den. Jeg vet ikke hva Helvete er. Kristne strides om tolkningen. Det varierer fra ingenting til evig pine. Det viktige i denne sammenheng er at det er det motsatte av hva Gud vil. Det er overhodet ikke noe Gud ønsker for menneskene. Og hvis Bibelen har rett, er det heller ikke noe Gud har funnet på. Mennesket er så mye verdt at Gud vil gjøre det som er mulig for at mennesket ikke skal komme dit.

Dette tror jeg på. Sørensens bok også en tankevekker i forhold til min kristne tro fordi den viser så tydelig at en tanke om noe veldig godt fort kan bli til noe veldig vondt. En god Gud, menneskets verdi, Jesus, fri vilje, ugresset og hveten, to utganger og til slutt en fullkommen tilværelse. På ingen måter uproblematisk, men drømmen om en fullkommen tilstand bør vel ikke forkastes selv om noen har misbrukt den på det groveste de siste hundre årene?

Teologi for overmennesker

Jeg blir ikke lenger så overrasket over hva enkelte kristne klarer å få seg til å si og mene, men jeg blir ganske oppgitt av at vi gir noen av de særeste både talerstol og sendetid. TV Visjon Norge trekker til seg noen av de særeste.

Forkynneren Thurman Scrivner har skapt store overskrifter i Norge i det siste. Kanalsjef Jan Hanvold syns det er helt greit og har like godt invitert han tilbake til våren, ifølge Vårt Land.

Ekte kristne synder ikke, sier Scrivner, som har satt sinnene i kok ved å hevde at det er direkte sammenheng mellom foreldres synd og barns funksjonshemning, mellom egen synd og egen sykdom, etc.

Han kan vise til en del bibeltekster som går i den retning, men du skal ikke ha studert Bibelen veldig lenge før du skjønner at dette i høyeste grad er spekulativ tolkning. Det er dårlig teologi vi snakker om her. Og dårlig teologi kan fort bli farlig teologi.

Det er ganske typisk at han bruker sitt eget liv som bevis på at teologien er riktig. Han har selv ikke vært syk på over 30 år. Det burde han takk Gud for, men ikke lage teologi ut av. Det at han har vært unormalt frisk, betyr da ikke at han har vært syndefri i alle disse årene. Hvis han tror det, vil jeg hevde at han i hvert fall har syndet på flere måter: Løgn, overmot, vranglære, legge ekstra byrder på vanlige mennesker, etc. Dette er i hvert fall en mulig liste, og hvis han er et helt normalt menneske som meg, vil listen være lang og lenger enn lang.

Men jeg har jo vært syk både titt og ofte, så det står vel dårlig til med min tro da? Ja, det kan godt være at det står dårlig til med mitt Gudsforhold også. Du skal ikke se bort fra det. Om du kan lese det av ved å se på sykdomsstatistikken min, er jeg likevel svært skeptisk til om lar seg gjøre.

Det rare er at når jeg er nede, enten fysisk eller psykisk, har jeg kanskje mer med Gud å gjøre enn når jeg er oppe og frisk. Litt merkelig det kanskje.

Jan Hanvold mener han fikk kreft fordi han syndet. Hvis vi hadde holdt oss på et generelt plan, at sykdom og død er et resultat av at menneskene har gjort opprør mot Gud, er jeg med på det. Men på individuelt plan er det grusom teologi. Jesus tok da avstand fra slike tanker, gjorde han ikke?

Hvorfor kommer det så mye overmenneskestoff fra enkelte amerikanske miljøer? Og hvorfor i all verden inviterer vi dem til Norge?

Hvordan tolke Bibelen rett?

Dette er 10 minutter med god undervisning om hvordan tolke Bibelen. Anbefales på det sterkeste.

Les gjerne denne bloggposten her også hos svenske Erevna.

Sommertid er bøker - Apologetikktips

Det er sommertid snart. Og med så god tid til å lese bøker, er det jo bare å begynne å planlegge litt. Romaner er et must i ferien, men for at hjernen og troen, i dette tilfellet samtidig, også skal ha noe å glede seg til, foreslår jeg noen bøker.

Et par av dem har jeg ikke lest, men skal leses i sommer. Anbefaler dem likevel fordi jeg har sans for forfatterne og har forventninger til hva de kommer med.

Engelske bøker er billige og bestilles fra

http://amazon.com/

http://amazon.co.uk/

Aller billigst, opplyst i kommentar nedenfor, er fra:

http://www.bookdepository.co.uk/

De norske bøkene kan bestilles f.eks. her

http://bokklubbene.no/

http://bokkilden.no/

Trenger troen teologi?

Jeg fikk en gang et taleoppdrag i en pinsemenighet som fikk meg til å undre litt. De ville ha en tale, gjerne utfordrende, men den måtte ikke ha for mye teologi. Du verden, tenkte jeg, har teologien fått et så dårlig rykte. Men teologi fikk de, for jeg kan ikke tale om Gud uten å bruke teologi. Det klarer strengt tatt ikke du heller.

I sin siste bok "Mere Theology" starter professor Alister McGrath med et utrolig godt bilde på hvorfor teologi er nødvendig og hva teologi egentlig er.

Tenk deg at du skuer ut over et landskap. Det er Gud. Det vekker noe i deg. Så ønsker du å forklare hva det er du ser til noen. For å få til det, tegner du kanskje et kart over landskapet du ser. Dette kartet kan aldri gi den samme opplevelsen som selve landskapet, men det kan være til stor hjelp for å kommunisere det. Kartet er teologien.

Teologi er å prøve å sette ord på hva det hele dreier seg om, hvem Gud er. Nå er det stor sjanse for at jeg alene fort vil stirre meg blind på kanskje et lite område av landskapet. Da trenger jeg å bli minnet på alt det andre av andre som også ser. Teologi kan ikke lages bare av ett menneske, men er et produkt av et fellesskap som ser, tegner og forklarer, justerer, osv.

Bibelen, Fornuften og Tradisjonen er leverandørene til teologien. I pinsemenigheten jeg skulle tale i, tenkte de nok at teologi var noe annet enn Bibelen. For hvis jeg sa det som stod i Bibelen, var det jo ikke teologi. Men der tar de nok feil. Teologi er et forsøk på å si det samme som det Bibelen sier. En for enkel teologi blir alltid feil. Bibelen kan ikke settes på en enkel form.

Treenighetslæren, læren om Jesus som sann Gud og sant menneske, osv. er ikke forenklinger, det er ikke lette formler. De er bare forsøk på å sette ord på hva man allerede finner i Bibelen, de er resultater etter nøye granskning av Bibelen. Treenighetslæren er et forsøk på å si noe som overgår forstanden, som peker bakenfor ordene, men som likevel anes, antydes og sies i Bibelen, om enn i en annen form.

Teologi er å bruke fornuften på det som åpenbares. Hvordan henger det sammen? "Vi kan ikke elske Gud uten å prøve å forstå han," skriver McGrath. "Vi kan heller ikke tillate at Gud er Herre i våre hjerter hvis han ikke også er der for å lede vår fornuft."

Også står vi der med en lang tradisjon bak oss. Mange kloke kristne mennesker har etterlatt seg tanker og erfaringer med Gud. Vi kan få lov til å lære av dem. Å studere hva andre har tenkt, sagt og ment om dette landskapet, er en stor gave i møte med Gud.

Troen trenger teologi, ja, den klarer seg ikke uten. Spørsmålet er vel heller om all teologi er god teologi, og svaret der må være nei, er jeg sikker på.

Et moderne menneske kan lett heve seg over tradisjonen. Et moderne menneske kan godt forme sin teologi alene. Men det er vel svært lite sannsynlig at den teologien som snekres hjemme, skulle overgå flere tusen år med drøfting, tenking, og bønn i tusenvis av fellesskap opp gjennom kirkens historie.

Pinse - alle skal med

Jeg innbiller meg at det må være ganske pinlig å bli stoppet på gaten av en journalist som spør om noe du burde visst, men som du rett og slett ikke har snøring på. Pinse er nok et av disse temaene. Hvorfor feirer vi pinse? Vet ikke. Det har jeg aldri tenkt på.

Nå er det jo i det hele tatt litt mindre håndgripelig enn jul og påske, dette med pinse. Vi har få symbolhandlinger og tradisjoner knyttet til høytiden. Jeg tror kanskje ikke en gang kristne i Norge føler at de må ha med seg en gudstjeneste i pinsen. Det er en avslappet høytid. Fri.

Vårt Land skrev denne uken om at Den ortodokse kirken er pinsekirken framfor noen. De fleste i Norge ville vel svart Pinsebevegelsen. En dansk teolog skrev på sin blogg at pinsekirken framfor noen må være Den lutherske kirken. Vi kan tenke litt forskjellig om dette, men ingen kirke eier pinsen. Det er vel egentlig noe av det pinsen handler om. Den eies ikke av noen spesiell, men er for alle. Alle skal med.

I GT vet vi at noen utvalgte mennesker hadde Den hellige Ånd (DHÅ). Den var ikke allmenneie. Likevel profeteres det om at en dag skal Herren utøse sin Ånd over alle mennesker. Jesus begynner i slutten av sitt liv å fortelle om at når han etter hvert skal forlate disiplene, vil de ikke bli som foreldreløse barn, men få DHÅ inni seg. DHÅ vil fortsette å gjøre mye av det Jesus hadde gjort, og den ville være selve tegnet på at Gud var tilgjengelig for alle som ville ta i mot. Man trengte ikke mellommenn eller spesielle steder for å ha med selveste Gud å gjøre.

DHÅ har for meg til tider framstått som noe litt sært, noe for spesielt interesserte. På 80-tallet gikk diskusjonene høyt om for eller mot Oase, karismatikk, etc. Det ødela for mange av oss. For det gjorde veien til å forstå hvor viktig DHÅ er for hver eneste kristen, veldig lang - og kanskje til og med lite attraktiv. I dag er jeg overbevist om at DHÅ virker på langt flere områder enn i noen utvalgte sammenhenger.

DHÅ er viktig, til og med svært viktig. Den dagen alle kristne kunne bli fyllt med denne gaven, er verdt å markere. For kristne er avhengige av den. Uten DHÅ kan vi ikke se Gud, kjenne Gud, oppleve Guds nærvær, etc. DHÅ trenger seg ikke på, men er der. Som en gave. Til alle. Jeg tror slagordet "Alle skal med" er sannere for DHÅ enn det er for Arbeiderpartiet.

At DHÅ ble gitt både til slaver og herre, menn og kvinner, rike og fattige, er den sanne kristendommens vesen og en viktig suksessfaktor for hvorfor kristendommen var så attraktiv.

Ha en god pinse.

Karakter teller

Det høres kanskje rart ut, men spørsmålet er: Hvordan skal en kristen forholde seg til etikken? Mange kristne har innsett for lenge siden at de aldri kommer til å klare å holde alle budene. Og så lærer de av prester og predikanter at det er derfor de trenger nåde. Det var jo derfor Jesus døde for oss.

Men hva gjør man etterpå, når man har fått nåde? Skal man da ta seg sammen for ikke å synde, ikke bryte budene, selv om man vet at det ikke går? Eller skal man bare slappe av og tenke at det er nåde som teller, så det er ikke så farlig med hvordan man lever? Lovisk livsstil eller "liberal" livsstil?

N.T. Wright er en av de store bibelforskerne i verden, og det er rett og slett kjempespennende å følge hans tanker omkring disse spørsmålene i hans siste bok "After you believe. Why Christian Character Matters." Wright går grundig gjennom temaet med utgangspunkt i Jesus og Paulus.

Hele temaet er et skikkelig festbremstema. Hvem kjenner ikke alle kravene som stilles? Hvor er livet med stor L i dette? Dette må da være for spesielt prektige eller fromme? Ja, jeg også tenker slik, men så tenker jeg at det på ingen måte er slik likevel. Jeg tror alle kristne føler at det er noe i dette med livsstilen, i det å gjøre riktige etiske valg, i det å være et godt menneske, men det er så vanskelig å få det til å passe helt inn på riktig sted.

For alle som har vokst opp på bedehuset, i hvert fall før, er ikke ordet helliggjørelse ukjent. Man skal gjøre framgang i helliggjørelse. Man skal, man skal, man skal, ... Loviskheten uten glede og håp lurer rundt hjørnet hele tiden.

Å skrive eller tale om dette er balansekunst. Temaet krever det, og Wright klarer balanseringen mellom grøftene på en meget god måte. Han viser at rett livsførsel ikke handler om regler, men om utvikling av menneskets karakter. En kristen skal la sin karakter formes til en god karakter slik Jesus ville det, og slik Paulus vitnet om det.

Dette er dydsetikkens tilbakekomst, men med en helt annen plattform og med et helt annet mål enn vi finner hos Aristoteles. Aristoteles er et godt forbilde, men Jesus er mye bedre, forteller Wright. For Aristoteles var "lykke" målet med karakterformingen, Jesus har et enda høyere mål. Og derfor er denne boka viktig.

Wright forteller om piloten som plutselig måtte nødlande på Hudson River i New York. Landingen gikk perfekt og mange kalte det et mirakel. Men det var ikke bare et mirakel. Først og fremst var det et resultat av lang trening til å mestre en situasjon der mange valg måtte tas i løpet av sekunder. Piloten handlet lynraskt og riktig. Hvorfor? Han hadde ikke tid til å tenke så mye da. Han hadde ikke tid til å slå opp i noen bok. Han handlet intuitivt, men veloverveid, fordi han hadde øvd og øvd og øvd slik at riktige handlinger var en del av hans reaksjonsmønster, en del av han. Han er et eksempel på en som har "karakter", og kan være et forbilde for hva kristen etikk også handler om.

Å forme sin karakter handler om å lære seg et nytt språk, det språket som hører framtiden til. Det krever øving, trening og praktisering. Det handler om å utvikle seg til å handle riktig. Dette kommer ikke naturlig. Det kommer ikke av seg selv, slik mange i dag tror. Det kommer heller ikke av å lytte til seg selv. Fokuset må være et annet sted. Kristne må vite hva målet med denne karakterformingen er. Hvis ikke, blir det helt feil, uten retning.

"La sinnet forvandles", "Kle dere i kjærlighet", "Guds rike", "Det nye mennesket", "Vet dere ikke at deres kropp er et tempel?", etc. Vi har hørt det før, men Wright setter det inn i en sammenheng som virkelig bygger opp og gir lyst til å jobbe med "kristen karakter".

Boka er herved anbefalt. Jeg har egentlig avslørt så lite av innholdet at det burde være nok igjen til at den er verdt investeringen, både i tid og penger. Jeg kommer i hvert fall til å bruke mye tid på denne framover. Den er ikke ferdiglest når en har lest den én gang.

PS! Boken gis ut i England med en annen tittel: "Virtue Reborn".

Den store Jesus-jakten - Del 1

Mange kristne er fullstendig uvitende om at det i flere hundre år har pågått en lang, intens og nokså forvirrende debatt, og tilsvarende mye forskning på, om hva vi kan vite om Jesus. De fleste løsninger du kan komme på, finnes (nesten). Jesus er ingen enkel person å forholde seg til, viser det seg.

Levde han kanskje ikke? Noen få forskere hevder Jesus aldri har levd. Da er evangelienes framstilling av ham den vi skal forholde oss til. Jesus finnes, ikke som historisk person, men som mytisk person. Jesus ble oppfunnet og dyrket som legende, ikke som historie.

Jo, det er stor sannsynlighet for at han levde. Men sannsynligvis var han en helt annen enn den Jesus vi møter i Evangeliene. De har lagt til og trukket fra. Derfor må vi finne metoder for å komme bakenfor evangeliene. Der finne vi den historiske Jesus, og han er mulig å finne.

Andre mener at den historiske Jesus man finner, likner veldig på, forskeren selv. Jesus har mange av de egenskapene og teologien forskeren selv liker.

Dette er bare noen av de retningene teologiske forskere har brukt sine liv på. Jeg holder på med å lese en interessant oversikt over denne debatten, og lover å komme tilbake med en omtale av boka. Jesusdebatten er komplisert, men nyttig å kjenne til.

Omtale av boken "The Historical Jesus. Five Fiews" av Beilby og Eddy kommer snart.