Francis Schaeffer - en stor kristen tenker

Jeg kjenner noen som kjenner bøkene og tankene til Francis A. Schaeffer godt. Han blir stadig referert til av disse. De fleste kristne jeg kjenner, har likevel aldri hørt om mannen. Det er egentlig litt underlig, og litt dumt, tenker jeg nå. I sommer har jeg endelig tatt meg tid til å lese noen av bøkene hans. Han er en stor kristen tenker, rett og slett.

Bøkene jeg har tatt for meg, er "True Spirituality" (1971), "The God who is there" (1968), "Escape from Reason" (1968) og "He is there and He is not silent" (1972). De tre siste er utgitt i et samlebind. Av disse fire bøkene vil jeg spesielt anbefale "The God who is there" og "True Spirituality".

Etter hvert som jeg har lest, står to ting klart for meg. Det første er at mange av hans tanker faktisk har blitt fulgt godt opp av ulike apologeter fram til i dag. Derfor var ikke stoffet helt ukjent for meg, som etter hvert har lest en del apologetikkbøker. Men som sagt, han er ikke veldig kjent utenfor det apologetiske miljøet.

Det andre jeg vil nevne, er likevel det viktigste: Så utrolig intelligent og klokt han tenkte og skrev. Hans tanker bør få en bredere plass i våre kristne sammenhenger. De er både gode, nyttige og sanne, tenker jeg. Selv om bøkene er like gamle som meg, er mye av innholdet dagsaktuelt (I motsetning til meg?). Og dette til tross for at vi har vært igjennom bl.a. en bølge av postmodernisme.

Schaeffer definerer seg selv som en ortodoks, evangelikal kristen. Det vil i vår sammenheng bety en konservativ protestant. Han har særlig to fronter han ønsker å kjempe mot, eller som han anser for å være problematiske. Den første er den liberale kristendom, og den andre er ateismen/(panteismen). Og grunnen er enkel, disse livssynene holder ikke mål. En norsk statskirkekristen vil kanskje fort føle at nå ble det trangt, men det er da jeg vil si, ikke legg Schaeffer vekk. Les og la deg utfordre. Jeg ble utfordret, og jeg likte måten jeg ble utfordret på. Jeg tror ikke jeg er hundre prosent enig med han i alt, men jammen er han overbevisende i det meste.

Schaeffer er opptatt av kommunikasjon. Kristne kan mye om hva som er sant og rett, men de kan lite om hvordan kommunisere dette til moderne mennesker. De blir værende inni boblen sin og snakker til de som tenker helt likt. For å kunne kommunisere, må kristne forstå hva folk tenker og tror.

Og et riktig sted å starte samtalen vil være i livene og livssynet til de man vil snakke med. Livssyn(worldview), både sitt eget og den andres, bør være utgangspunkt for samtalen. Kristne bør dessuten ha god kunnskap om og kjennskap til moderne forfattere, moderne filosofiske retninger og tanker, og kjennskap til kunst, film, musikk, etc. Dette er ikke noe nytt, men det er her han virkelig kommer med sitt bidrag.

Schaeffer er svært frimodig på at kristendommen er det eneste livssynet (systemet) som kan leves ut i praksis, det vil si, som faktisk fungerer. Han vil kanskje ikke begynne med å si det, men han vil argumentere for at det er slik. Han påstår det ikke ut fra at slik er det bare, men mener å kunne argumentere for det gjennom fornuften.

Det er umulig å leve konsistent i ateismen eller i et naturalistisk livssyn, hevder han. At opphavet til verden og menneskene er noe upersonlig (energi, materie, kraft, etc.), får så vidtrekkende konsekvenser for hva et menneske er, hva verden er, hva kjærlighet er og hva moral er, at (nesten) ingen klarer å leve etter det.

I praksis lever menneskene som om Gud finnes, som om verden har en mening, og som om kjærligheten er noe som alltid har vært der. Schaeffer innfører (eller videreutvikler) et bilde: Vi befinner oss i et hus med to etasjer. I underetasjen plasserer vi det rasjonelle, vitenskapen og logikken. I den øverste etasjen plasserer vi tro, mening, verdier, etikk, det ikke-rasjonelle, etc. Moderne mennesker hevder at bare underetasjen er den virkelige. Men dette fører mennesket over i en enorm fortvilelse. Mennesker kan ikke leve der. Derfor tar de steget opp i overetasjen, selv om de faktisk mener at den ikke tilhører virkeligheten. Slik blir moderne mennesker inkonsistente i sine liv.

Men hvis livssynet man står for, ikke kan leves konsistent, må livssynet være feil. Kun et konsistent livssyn er sant. Og Schaeffer hevder med trykk: Kristendommen er det eneste konsistente livssynet. Hvorfor?

Det er helt avgjørende for menneskene at opphavet, det vil si Gud, er en personlig Gud. Det er kun med personlighet forankret i opphavet, at vi mennesker kan begrunne vår personlighet. Mennesket er skapt i Guds bilde, og likner derfor Gud. Mange tenker at kjærlighet er en kraft, men kjærlighet forutsetter personlighet. Kjærlighet er personlig. Akkurat som godhet. Alt dette er forankret i verdens begynnelse.

Men en meget viktig vesensforskjell er det: Gud er uendelig, vi er endelige/tidsbegrenset. Mennesket er ikke Gud og er heller ikke en del av Gud. Menneskene har gjort opprør mot det gode. Mennesket har ført synden inn i verden. Derfor er den fortvilelsen vi nå kjenner på, ikke en del av den verden Gud ville, eller skapte, men noe annet. Verden slik vi erfarer den, er preget av det onde. Dette siste er en gjenkjennelig tanke for de fleste moderne mennesker.

Moderne mennesker og mye moderne kunst er preget av at verden og livet har gått i oppløsning. Meningen er blitt borte. Menneskeverdet har ingen forankring noe sted, annet enn i noe vi bare har blitt enige om etter en avstemning. Desperasjon, fortvilelse og ødeleggelse, tap av helhet, tap av sammenheng. Og, ifølge Schaeffer, vil desperasjonen være enda verre når livssynet ikke bidrar til et helhetlig syn som holder mål.

Kristen tro vil holde fram at mennesker er i en fortvilet situasjon, men ikke en håpløs situasjon. Menneskeverdet er truet i denne verden, men det står dønn fast i en forankring hos Gud. Menneskets synder knuser ikke menneskeverdet. Det finnes en helhet. Kjærligheten og godheten finnes, og er verdt å kjempe for. Gud er kjærlighet, Gud er god, kjærlighet og godhet er forankret i opphavet.

Bildet med de to etasjene er genialt. Og han bruker det på mange måter. Det er særlig i "The God who is there" han får satt lys på mange problemstillinger ved å bruke dette bildet, både overfor ateismen og den liberale kristendommen. Jeg anbefaler den boken på det sterkeste.

På en måte kan det kanskje virke som om han var nokså dårlig på kommunikasjon. For er det spesielt lurt å finne ut hva folk tror på, for så å vise dem at det ikke holder mål? På en måte ja, fordi Gud er der og er den eneste forklaringen på hvem menneskene er, uavhengig av hva de tror. Ved å peke på svakhetene i et livssyn som ikke bygger på en personlig Gud, rydder han kanskje vei for en interessant samtale. Men klokskap, kjærlighet til menneskene og kjærlighet til Gud kreves av den som gir seg ut på dette.

For Schaeffer er kristendommen logisk, rasjonell og velbegrunnet. At tro skulle tilhøre en sfære av irrasjonalitet, vil han ikke være med på. Ikke jeg heller, forresten.

Jeg har på ingen måte ytt Schaeffer rettferdighet med dette lille blogginnlegget. Han bør leses, ikke bare leses om. Han er noe å bryne seg på. Løp og kjøp.