Mennesker dør

Det er tirsdag i dag, tirsdag etter fredag 22.juli 2011. Sola skinner her, for første gang på lenge. Det er godt. Livet trenger solgløtt.

Vi har vært inne i et usigelig mørke. Dette har vært den tyngste og mest absurde helgen vi har hatt i Norge på svært, svært lang tid. Og likevel, de fleste av oss er bare betraktere og medmennesker. Vi kjenner ingen av de involverte, vi er ikke nær familie med dem, de er ikke våre nære venner. Men vi føler så veldig med dem, og mange av oss vet hva det vil si å miste noen, så vi kan prøve å forstå. De er oss nær likevel. Hvis vår sorg er stor nå, hvor mye større er ikke mørket for alle de involverte og de nærmeste.

Biskopen sa at Norge har fått sin Langfredag. Jeg tror det er godt uttrykk. Fredagen for død, sorg og smerte. Den smerte som ble påført så mange mennesker denne fredagen i juli 2011, er vanskelig å gripe. Etter hvert som historiene begynner å komme fram, forstår vi at dette blir vi ikke ferdig med - kanskje aldri.

Det var en bevisst handling. Av en av våre egne. Jeg vet ikke om det blir helt feil å tenke slik, men jeg er lettet over at det ikke var utlendinger som stod bak. Saken er like ille. Ikke misforstå meg. Men nå er det en av oss vi må ta oppgjør med, og vi kan ikke skylde på de andre. Det blir forhåpentligvis ikke økt rasisme av dette, men en økt bevissthet om hva slags holdninger vi har blant nordmenn overfor et flerkulturelt samfunn. Men hvem kan spå?

Jeg har sittet nesten i ett siden fredag ettermiddag og fulgt med på nyhetene, fra NRK og TV2, fra BBC, Sky News og CNN, lest nettaviser fra flere land, lest blogger og analyser fra inn- og utland. Det har vært vanskelig å rive seg vekk, for behovet for å få med seg og behovet for å forstå har vært sterkt. Mange har hatt mye klokt å komme med. Noen har bommet stygt i sine analyser, men heldigvis er de i mindretall.

Hvem er gjerningsmannen? Menneske eller monster? Hva drev han til det? Kan andre gjøre det samme? Det er så mye viktig man skal få plassert. Hannah Arendt skrev om den tyske Holocaust-organisatoren Eichman at det var vanskelig å forstå at han som var et helt vanlig menneske, kunne ha forvoldt så mye ondskap. Jeg tror heller ikke den norske gjerningsmannen vil kunne plasseres i kategorien monster. Det er mennesker som gjør slikt. Og det er kun hvis han er et menneske, at han vil kunne stå ansvarlig for sine handlinger.

I Norge har vi ikke dødsstraff, og godt er det. Jeg ønsker ikke denne mannen død. Nordmenn flest tenker heller ikke slik. Men jeg tror han er "død", hvis jeg skal prøve meg som hobbypsykolog. Arrester meg hvis jeg er helt på jordet. Jeg tror at her er det så mye av livet, kjærlighet, sårbarhet, følelser, som er helt avstengt, at han ikke har kontakt med livet i seg. I det han slipper livet til, vil han kjenne på en meget stor smerte over å ha forårsaket andre menneskers liv og traumer, og den smerten må han selv leve med til han dør. Jeg ønsker at denne mannen skal få god hjelp til å komme dit hvor en sterk og inderlig følt anger er eneste utvei.

Gjerningsmannen kommer til å få mye oppmerksomhet framover, så vi lar han ligge nå.

Vi vet at alle mennesker skal dø, men vi liker ikke å minnes på det. Selvfølgelig vet vi det. Men når det skjer med unge mennesker på en slik måte, blir døden ekstra brutal å forholde seg til. Og døden kommer så utrolig nær oss. Da Stoltenberg trakk fram to av personene fra Utøya, nevnte deres navn og sa at de er ikke mer, de er borte for alltid, blir det så brutalt at vi må protestere. Døden er brutal. De unge skal jo leve, ikke dø.

Av en eller annen grunn, syns jeg det har vært mye død i media denne sommeren. Det har vært flere tragiske båtulykker og bilulykker som har fått mye oppmerksomhet. Også disse har vært så "unødvendige", så altfor tidlige. Samtidig mens dramaet i Norge har utspilt seg, har den kjente artisten Amy Winehouse gått bort, også det altfor, altfor tidlig. Hun ble bare 27 år gammel.

Hvert eneste dødsfall er en tragedie. Hvert eneste dødsfall er unikt, og rammer de nærmeste på en måte som bare dette menneskets død kunne ramme. Oppmerksomheten i media sier ikke noe om verdien til mennesket som døde, eller styrken i sorgen til de som er igjen.

Grunnen til at jeg skriver akkurat dette, er at jeg har tatt meg selv i å tenke at Amy Winehouses død blir litt fjern sammenliknet med Utøya-ofrenes død. Men hennes foreldre og nærmeste hadde ingen å miste, de heller. Og det samme gjelder når vi får nyheter om bomber og drap og ulykker og katastrofer med tap av menneskeliv fra fjerne deler av verden. Så lenge det er menneskeliv det er snakk om, er det oss, noen av oss som går bort, og noen av oss som sørger.

Så hva skal vi kjempe for? Eller mot? Jeg tror vi skal kjempe mot alt som tar liv. Vi skal kjempe for alt som kan hindre at menneskeliv går tapt, alt fra bedre regler, bedre utstyr, til holdningskampanjer. Vi skal holde menneskeverdet høyt, veldig høyt. Og når døden kommer brått og uventet og vondt, må vi stå sammen i kjærlighet, slik som Norge gjorde i går kveld.

Døden er der, men kjærligheten er en ypperlig motstander. Som kristen, tror jeg dessuten at kjærligheten og livet er sterkere enn døden. Livet trenger solgløtt, særlig når det er som mørkest, og kjærligheten mellom mennesker er et slikt gløtt.