Knausgård om kunnskap

Knausgård siteres flittig om dagen. Og han er verdt det. Nå når ferien er over, hvorfor ikke like godt ta et godt sitat om kunnskap fra hans første bok Ute av verden. Hovedpersonen Henrik Vankel er en ung lærer sørfra som underviser ett år på en skole i Finnmark. Han er kanskje ikke den største pedagogen, hva vet jeg, men han er i hvert fall godt likt. Lettere oppgitt over at 13-åringene ikke kan noen ting, tenker han:

Som er lærer fra femtitallet stod jeg ved tavlen og terpet, en flere måneders lang insistering som ikke hadde noe med læring å gjøre. Kunnskapen jeg presset inn i dem var død og stiv, som tømmerstokker ble den stablet opp i de små hjernene deres, og slik ble den liggende, fullstendig uhåndterlig, et lager de ikke kunne anvende til noe, snart glemt, tenkte jeg, i dypet av den villmarken tankene deres utgjorde, forlatt. Noen ganske få av elevene ville begi seg innover dit senere i livet, utstyrt med passende redskap ville de bli i stand til å behandle denne kunnskapen, fløte den nedover bevissthetens elver, kanskje til og med klare å hogge den opp og slik endelig la den komme til nytte. Men for de fleste av dem ville den bare ligge der, ubenyttet, nedsnødd, forstenet.

Lykke til med undervisningen, medlærere på alle trinn.

Livet som tap og mestring

Jeg skrev for noen dager siden at livet er et tapsprosjekt, og at den som mestrer sine tap, mestrer livet. Dette høres nok for mange ut som et dystert syn på livet. Jeg skjønner det. Likevel mener jeg at dette perspektivet på livet er både riktig og konstruktivt.

Det eneste vi faktisk helt sikkert vet om livet, er at vi alle skal dø. Det vi ikke vet, er når og hvordan. Videre kan jeg også vite at sannsynligheten for at jeg vil oppleve at mennesker jeg er glad i, vil dø før meg, er nokså stor. Selvfølgelig ikke alle. Sannsynligheten for at jeg selv vil oppleve sykdom, tap av syn, tenner, funksjoner, ferdigheter, etc. i løpet av livet er vel like stor.

At disse tapene inntreffer, er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg forholder meg til dem. For meg har dette med livsperspektiv å gjøre. En person som nekter å forholde seg til tap og sannsynligheten for tap, vil måtte leve på en løgn og bruke mye krefter på å flykte. Det er for meg ikke noe alternativ. Ja, det er livsødeleggende, tror jeg.

Jeg er nok ikke enig med de greske stoikerne i ett og alt, men de har noe sunt ved seg i dette: Det som skjer, det skjer. Ikke la det som skjer vippe deg av pinnen. Derfra kommer uttrykket "å ta det med stoisk ro". Jeg tror at det i denne holdningen til livet skjuler seg en livskraft. Når det skjer et tap i mitt liv, blir jeg ikke slått til bakken over at det skjer meg, men tar det til etterretning.

Dette virker sikkert kynisk. Jeg leste forresten akkurat at selve ordet kynisk betyr "å ta det som en hund". Morsomt. Jeg tror ikke man skal være kynisk, men realistisk. Livet er slik. Det hender meg, og det hender andre. Slik er livet. Å miste sine nærmeste setter dette perspektivet på spissen. Den som tar noe slikt med kynisk ro, vil fort bli stemplet som følelseskald og ukjærlig. Det er ikke noe mål. Sorg, savn, sinne og gråt hører med. Slipp det fram.

Men, likevel, også ved tap av nære og kjære er det et stort poeng å si til seg selv: Slik er livet. Du har aldri blitt lovet noe annet. Det er kun unntakene fra regelen som aldri opplever å miste noen kjære. De dør selv først. Altså, ikke et spesielt godt alternativ.

La meg ta et banalt eksempel på tap, som ikke treffer død spesielt godt, men som er et godt eksempel på mange av tapene vi opplever i løpet av et liv. For de fleste tapene våre er midlertidige, og ofte svært lite viktige. Det er vi selv som gjør dem store.

For en uke siden sluttet vår flotte espresso-maskin å virke. Skikkelig irriterende. Stress. Vi får sende den på reparasjon, betale det det koster og leve uten espresso-maskin en måned eller to. I dag drikker jeg filterkaffe. Det er absolutt ingen god erstatning. Men samtidig, i stedet for å irritere meg over den ødelagte maskinen, kan jeg begynne å glede meg til den dagen jeg skal drikke espresso igjen. Livet er slik. Maskiner går i stykker. Den skikkelige gleden over en espresso blir enda større når det ikke lenger er en selvfølge at jeg får en hver dag. Ok, et banalt eksempel. Men det ligger noe sant i dette.

Livet er å mestre sine tap, både de små og de store. Kanskje det til og med er sånn at den som venner seg til å mestre sine små tap, blir flinkere til å mestre de store? Jeg vet ikke.

Apropos syn på livet. Jeg trenger nye briller. Synet blir dårligere og dårligere. Også det er et tap. Briller kan gjøre underverker, men aldri gi meg tilbake øynene jeg hadde som barn. Slik er livet.

Tomas Espedals Dagbok

Dette er en bitteliten bok. Likevel er den stor. Espedals Dagbok, med sine 127 sider, må leses sakte. For dette er mer enn en dagbok. Når Espedal skriver, er det lyrikk i språket, og setningene kan grunnes på, lenge. Dette er vakkert.

Jeg skulle sikkert ha lest Espedal før, men det har jeg altså ikke gjort. Denne boken kom i 2003, og han hadde da allerede gitt ut flere bøker. Jeg leser min første Espedal bok nå, i 2010. Det blir ikke den siste. Neste ligger allerede og venter.

Denne dagboken er om døden, om kvinnen som er mor til hans to døtre, om kjærlighet og savn. Jeg sier det like godt igjen: Dette er vakkert. Det handler også om kunstneren Espedal, om det å skrive og det å gå. Høres det tungt ut? Det er ikke tungt, ikke språket, men han formulerer av og til noen dråper i øyekroken.

Hør bare på dette:

Det skulle kunne være mulig å bygge opp en lengsel etter det som har rast sammen, et tilbygg, med de opprinnelige ansiktene og materialene. Jeg ser dem gjenoppstå der ute, alle de jeg elsker og som er døde: huset bygges fra skrivebordet, terrassen konstrueres i boken, og hver gang det åpnes eller lukkes en dør, begynner jeg ufrivillig å skrive.

Det verste var ikke døden, ikke dødsøyeblikket, jeg var forberedt på døden, hadde ventet den, og da døden kom, var det en gave. Jeg tok imot døden, jeg var forberedt. Det jeg ikke var forberedt på, var dette: du bæres ut av huset.

Hva er tilbake, etter døden? En tom seng av mahogni, noen ringer av gull, brev og dagbøker, en hel del fotografier og to barn.

Hun må komme seg ut av forholdet

Menn står for nesten alle drapene i Norge. Hele 95%. Og selv om drapsprosenten gledelig nok har gått ned med 20% de siste 20 årene (!), er det god grunn for menn til å ta et grundig oppgjør med seg selv. For menn står også for nesten all vold i samfunnet. Og mest vold utøves i hjemmet.

Dette og veldig mye annet serverte den kunnskapsrike professoren Paul Leer-Salvesen i et foredrag for elever og ansatte på Sagavoll Folkehøgskole på mandag kveld. Hans siste bok "Forsoning etter krenkelser" var temaet for kvelden. Han har intervjuet tretten tilfeldige drapsmenn. Rettelse fra Leer-Salvesen: - I boken "Forsoning etter krenkelser" intervjuer jeg tre sønner som vokste opp med voldelige fedre. En av dem drepte sin far da han var 16. Nå er de voksne, og ingen av dem er selv blitt voldelige fedre. De kan ikke si at de har tilgitt fedrene sine, men de har klart å forsone seg med fortiden sin og gå videre i livet til en annerledes måte å være far og mann på. Og han har intervjuet kvinner som har blitt voldtatt og mishandlet av sine menn eller fedre.

Dette foredraget gjorde inntrykk på oss. Han spekulerer ikke i sterke historier, og er på alle måter en svært ydmyk mann der han står med sin rolige sørlandsstemme. Likevel er han klinkende klar på etiske råd, på kristne miljøers behandling av tilgivelse og på hvor viktig det er at gutter får gjort noe med mannekultur og holdninger. Dette var en viktig kveld. Temaet er viktig. Og jeg håper boken er like bra som foredraget. Jeg skal i hvert fall kjøpe den.

Leer-Salvesen hadde to råd til kjærestepar som jeg har lyst til å sitere her:

1. Hvis du er sammen med en som slår deg, gi han kun én sjanse til. Gir han seg ikke, må du komme deg ut av forholdet. Sjansen er stor for at han vil fortsette å slå deg. Ikke tro at han kommer til å gi seg med dette senere.
2. Hvis du er sammen en som aldri innrømmer feil, gi han/henne kun tre-fire sjanser til. Noen vil alltid gi skylden til andre. Disse menneskene er farlige. Dersom han/hun fortsetter med å ikke innrømme feil, må du komme deg ut av forholdet.

Dette er kloke råd. Jeg bringer dem videre og håper at hvis noen kjenner seg truffet, ikke nøler med å følge rådene.

Leer-Salvesen snakket mest om skyld, straff, forsoning og tilgivelse. Jeg kunne skrevet referat av hele foredraget, men nøyer meg med dette i denne omgang. Han vet hva han snakker om. Vi lærte rett og slett veldig mye.

Mens vi venter på Jesus - OL og muslimer

Siden kroppen er satt litt ut av spill om dagen, må jeg vente litt med Jesus-bloggpostene jeg har lovet. Mens vi venter på Jesus, kan vi like godt pludre litt og drikke litt kaffe. Like greit det.

Jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor det står så dårlig til med psykiatrien i Norge om dagen. Det er selvfølgelig fordi nesten alle psykologene er i OL. Men siden det går nokså dårlig der borte i Kanada, burde de nok heller komme hjem. Tenk så mange deprimerte menn som sitter hjelpeløse foran TVene sine mitt på natta, natt etter natt, og ser livet blir mørkere og mørkere. Vi trenger virkelig psykologer som kan lære dem å leve med nederlag og 4.plasser.

Det er kanskje ikke psykologene sin skyld at det går litt dårlig der borte. Hvis da ikke noen av dem har forsøkt seg på å smøre skiene til Northug da? Hva vet jeg, men Northug faller dypt og bredt akkurat nå uansett hva som er årsaken. Han snakker for mye med for store ord når det går godt for han. Sikkert morsomt for media, men han blir for mye klovn og tullebukk, mer enn han selv forstår, tror jeg.

Plutselig, akkurat nå, som lyn fra klar himmel ble jeg oppmerksom på at det bare er en strek mellom OL og ØL. Da skjønte jeg plutselig hvorfor det er så mange som må drikke når de ser på. Da er det nok både sunnere og lurere å legge til en L, legge en strek eller to foran OL. LOL. Hvis man da ikke skal slå en strek over hele OL. Nei, det er for tidlig for det. Sportsresultater kommer og går, opp og ned, ned og opp, kant inn, kant ut. Det går forresten bare inn på dem som bryr seg, som har hengt opp humøret sitt på medaljestatistikken.

Jeg er forøvrig langt mer positivt innstilt til vinteridrett enn jeg er til fotball, bare så det er sagt. Fotball har blitt en pengesport og juksesport med fokus på å lure dommeren, som jeg har skrevet om før. Vinteridrettene er ærligere. Skiskyting er den mest imponerende av alle idretter. Skulle jeg valgt å være god i noe, måtte det bli skiskyting. Skiskyttere kan alt om kropp og beherskelse av psyke. Presisjon og kondis, utrolig kombinasjon.

Mens jeg venter med å skrive om Jesus, raser muslimene fortsatt over karaktertegningen i Dagbladet. Det har de lov til. Kanskje det var unødvendig provoserende av Dagbladet, men den avisa har jo en lang tradisjon for å gjøre dumme ting. Det er forresten bra at salgstallene synker. Jeg får mer og mer avsmak for tabloid journalistikk. Det er for enkelt, for selvrettferdiggjørende, for selvdyrkende i sin arroganse.

Likevel er det enkelte muslimske miljøer, eller personer, som bør gå mest i seg selv om dagen. Drapstrusler, akseptering av steining av homofile, uttalelser om at islam og demokrati er motsetninger, klinger ikke godt i Norge. Og det klinger ikke godt i mine ører heller. Men nå har vi altså 20 til 200 i Norge med slike meninger i Norge, ifølge Raja. Man kan godt si at uttalelsene bærer preg av umodenhet, men denne umodenheten kan drepe. Og hvis den dreper er det ikke bedre å bli drept av en umoden mann enn av en moden mann.

Jeg skremmes av dette, i hvert fall litt. Jeg liker ikke at unge muslimer skal få inntrykk av at dette er ok holdninger å ha. Håper muslimske miljøer klarer å rydde opp i egne kretser. Så håper jeg det norske folk lar være å kjøpe for mye tabloid journalistikk framover. Jeg slår et slag for nisje-avisene igjen. Og helsemagasinet Dagbladet tilhører definitivt ikke dem.

Den store Jesus-jakten - Del 1

Mange kristne er fullstendig uvitende om at det i flere hundre år har pågått en lang, intens og nokså forvirrende debatt, og tilsvarende mye forskning på, om hva vi kan vite om Jesus. De fleste løsninger du kan komme på, finnes (nesten). Jesus er ingen enkel person å forholde seg til, viser det seg.

Levde han kanskje ikke? Noen få forskere hevder Jesus aldri har levd. Da er evangelienes framstilling av ham den vi skal forholde oss til. Jesus finnes, ikke som historisk person, men som mytisk person. Jesus ble oppfunnet og dyrket som legende, ikke som historie.

Jo, det er stor sannsynlighet for at han levde. Men sannsynligvis var han en helt annen enn den Jesus vi møter i Evangeliene. De har lagt til og trukket fra. Derfor må vi finne metoder for å komme bakenfor evangeliene. Der finne vi den historiske Jesus, og han er mulig å finne.

Andre mener at den historiske Jesus man finner, likner veldig på, forskeren selv. Jesus har mange av de egenskapene og teologien forskeren selv liker.

Dette er bare noen av de retningene teologiske forskere har brukt sine liv på. Jeg holder på med å lese en interessant oversikt over denne debatten, og lover å komme tilbake med en omtale av boka. Jesusdebatten er komplisert, men nyttig å kjenne til.

Omtale av boken "The Historical Jesus. Five Fiews" av Beilby og Eddy kommer snart.

Arnfinn Haram om KrF

Bror Arnfinn Haram kommenterer i Klassekampen i dag KrFs situasjon. Haram er en spennende person som stadig er verdt å lytte til, særlig når han skriver ting jeg er helt enig med han i.

Noreg kan ikkje lenger kristnast av KrF, men KrF kan medverke til ein kristen og etisk inspirasjon i den allmenne politikken - og jobbe for at det skal kunne gå an å praktisere ei aktiv og tydeleg tru i dagens Noreg. Det kan bli ei spennande framtid.

Det er dette synet jeg også har fått de siste årene. Som jeg skrev i en tidligere bloggpost, mener jeg at det er kirkens oppgave å evangelisere. Dette skal og bør ikke gjøres gjennom politikk. Med kirken mener jeg ikke Den norske kirke spesielt, men alle kristne i Norge generelt.

Omvendelse til Gud må komme innenfra. Er ikke dette egentlig en selvfølge? Haram trekker fram en annen ting som også bør komme innenfra, og det er den kristne familie- og seksualetikken. Hvordan skal etisk livsførsel kunne styres av vedtak utenfra? Selvsagt vil etikk også dreie seg om hva som skal være lov og ikke lov, og sånn sett styres gjennom lover. Men den etiske livsførsel som er "strengere" enn våre lover, er en samvittighetsstyrt livsførsel.

Haram mener KrF bør konsentrere seg om to fronter:

Den eine kan omfatte dei livsområda som regulerer dei materielle og sosiale prosessane, velferdsordningar, arbeidsliv, styring med kapitalen, institusjonane i kulturliv og utdanning, utanrikspolitikken og arbeidet for internasjonal rettferd.

Den andre fronten vil kunne omfatte den aktive sikringa av det institusjonelle og verdibaserte mangfaldet i samfunnet. Her vil spørsmålet om religions- og livssynsfridom stå sentralt.

I debatten som har rast en stund nå er det en del kritikere som mener Inger Lise Hansens linje vil gjøre KrF overflødig fordi partiet blir for likt partiene ved siden av. Jeg deler den bekymringen og er jo litt usikker på hvordan unngå dette. KrFs store fordel er å ligge i midten, i å være et sentrumsparti. Jeg tror på sentrum. Og jeg tror fortsatt på KrF. Den pinefulle perioden de nå er inne i, kan fort vise seg å være fruktbar. Håper jeg.

Finnes det nok gode lærere?

Jeg sitter akkurat nå og ser på debatten på NRK om den norske skole. Nok en gang slenges det ut masse gode tanker om hva som skal til for at vi skal få en god skole. Jeg har hørt det før. Mange ganger. Og alltid ender det opp med en debatt om hvordan skal vi få nok gode lærere og gode nok lærere. Vi må styrke lærerutdannelsen osv.

Jeg slenger like godt ut en påstand: Det finnes ikke nok personer i Norge med de egenskapene en lærer bør ha til at alle elever kan få gode lærere. Dette mener jeg dessverre langt inni hjertet. Det er og vil alltid være lærere i systemet som ikke burde vært lærere. Men det er det også innenfor andre yrker.

En lærer må ha svært mange kvalifikasjoner, og det er det faktisk, etter min mening, litt for mange som ikke har. Selvsagt finnes det dyktige lærere i skolen. Mange gode lærere faktisk. Men de vokser likevel ikke på trær.

• En lærer må være god i faget
• En lærer må være glad i faget sitt
• En lærer må være glad i elevene
• En lærer må ha motivasjon for undervisning
• En lærer må være villig til å gå en ekstra mil med elevene sine
• En lærer må ha sosial kompetanse
• En lærer må være sjef i klasserommet
• En lærer må være en bra person
• En lærer må være en god pedagog

Jeg tror pedagogisk utdannelse er svært overvurdert. Grunnen til det er at pedagogikk er en kunst, og en personlig egenskap. Alle kan bli bedre. MEN ENTEN ER DU PEDAGOG ELLER SÅ ER DU DET IKKE. Ingen pedagogisk utdannelse klarer å lage en god pedagog av en uegnet personlighet.

Jeg har stor tro på gode lærere. Jeg har stor tro på hva som er mulig å få til i klasserommet. Jeg syns læreryrket er et av de viktigste yrkene vi har, og jeg er stolt av å være lærer.

Og er du ikke en god pedagog, så kommer du faktisk langt med å elske faget, elske elevene og å elske undervisning. Disse tre tingene kan du ikke tvinges til. Du må ville det. Da er du en god nok lærer.

Jeg vet mitt eget beste

Jeg vet ikke om forestillingen er gammel eller om den er en moderne oppfinnelse, men den er i hvert fall vanlig. Ikke la noen bestemme over deg. Ikke la noen ta valgene for deg. Du vet best hva som er best for deg. Hvilken garanti har jeg for at jeg vet mitt eget beste?

Ingen. Men hvis jeg tar mitt eget valg, er det bare meg selv jeg kan klandre hvis det går galt, og jeg må selv stå ansvarlig for valgets konsekvenser.

Vi nærmer oss OL. Innenfor toppidretten er det vel en selvfølge at den som skal nå langt, må lytte til ekspertene. Den utøveren som bare lytter til seg selv, blir antakeligvis ikke best. Er det ikke slik?

Det er da vel også en litt merkelig tankegang at det er den selvstendige personen, den som ikke trenger andres råd og veiledning, som skulle være et slags ideal for oss i dag. Autoriteter betyr ingenting. Ingen må tro at de kan komme her og fortelle meg noe om hva jeg bør eller ikke bør. Ingen må heve seg over meg. Jeg er et voksent, moderne menneske - og fullstendig overlatt til meg selv.

For mange blir denne situasjonen så skremmende at de løper over til andre grøfta. De søker nærmeste autoritet, etter en leder for livet sitt, etter noen å følge. Noen søker seg inn i et system der de slipper å ta noen særlige avgjørelser i det hele tatt. Gi meg en diktator - nå! Det finnes gode organsasjoner, gode menigheter, gode politiske grupperinger, gode fellesskap, der man slipper å tenke så mye. Valgene er allerede tatt, på en måte.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over at alle veier har en grøft på hver side.

Jeg har alltid hatt en drøm. Den er ikke hemmelig, for jeg har snakket om den i mange år. Drømmen er å få lov til å kjenne en klok, vis mann som kan dele sine erfaringer med meg, veilede meg og fortelle meg om ting han kan som jeg kanskje burde kunne. Det er en drøm. Jeg drømmer om vise og kloke autoriteter. Jeg sier ja til veiledning, råd og andres erfaringer. Jeg ønsker ikke selvstendige valg bare på bakgrunn av at jeg har lyttet til hjertet mitt, eller et eller annet.

Jeg tror at jeg ikke alltid vet mitt eget beste. Det er faktisk ganske voksent å innse at hjertet mitt ikke alltid forteller meg veien videre. Jeg bør i hvert fall lytt til andre først, for deretter å lytte til hva hjertet velger.

Som kristen må jeg si at den viktigste bønnen i livet mitt, er Fader Vår. Det er en spenstig bønn. I denne bønnen ber vi faktisk om at Guds vilje skal skje, ikke min vilje. Jeg ber egentlig om at min vilje må likne mer og mer på Guds vilje. Jeg forstår det sånn at dette er en tillit til Gud om at han vet best. Også for meg.

Bønnen er ikke om at jeg bare skal godta hans vilje, slik mange kristne tenker. Det blir jo helt feil. Men jeg skal få be om at min vilje blir fyllt av hans vilje slik at jeg kan begynne å ville det samme som Gud.

Dette er ikke så moderne. Men hvem i all verden bryr seg om det?

Pondus må slettes

Pondus er en veldig bra og populær tegneseriefigur. Jeg la ut en stripe på denne bloggen, med det resultat at nokså mange besøkere kom hit da de søkte på Pondus. Det er gøy med besøkere, men i snitt har Pondus-søkerne brukt 0 sekunder på bloggen min. Jeg sletter stripen og får heller leve med et litt lavere besøkstall.

Apropos søkeord. Personen som søkte på "kåte damer fra Telemark", jeg vet jo ikke hvem han (hun?) er, brukte i hvert fall 2 minutter. Det er da noe. Tror vel personen ble rimelig skuffet over å havne på min blogg, men jeg takker for de 2 minuttene han brukte.

Men hvorfor er vi egentlig til?

Hvilken nytte har det å stille et spørsmål jeg aldri kan få et endelig svar på? Hvorfor ikke bare helt enkelt, ganske fort og greit, bestemme seg for å tro at vi er til fordi Gud ville det slik, eller fordi det bare ble slik, uten noen Gud? Velge ateisme eller en eller annen form for teisme, og ikke lage mer trøbbel for seg selv eller andre?

Måtte jeg aldri bli for gammel til å stille de store spørsmålene om igjen og om igjen. Måtte jeg aldri bli så selvtilfreds at jeg ikke bryr meg om å søke svarene en gang til. Måtte jeg aldri slutte å undre meg over at jeg er til.

For, som alle vitenskapsfolk vet, og som alle filosofer vet, er det egentlig en umulig tanke at vi i det hele tatt skulle være til. Sjansene for det er så små, i utgangspunktet, at det er ikke til å tro. Det er nesten så jeg begynner å tvile på at jeg er til. Men siden jeg tviler på det, må jeg jo være til. Enkelt, akkurat den i hvert fall.

Vitenskapen har ikke svart på spørsmålet. Vitenskapen har på ingen måte lukket den døra i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Livet blir jo bare mer og mer utrolig, mer og mer usannsynlig, jo mer de finner ut.

Men hva oppnår jeg ved stadig å undre meg over dette? Jeg vet ikke. En intellektuell tilfredsstillelse kanskje. Men det må være mer enn det. Jeg tror kanskje det dypest sett handler om hvem jeg selv er. Så spørsmålet er egentlig en variant av "Hvem er jeg egentlig?". Måtte jeg aldri slutte å stille det spørsmålet heller.

Jeg tenker, i møte med de som ikke gidder å bruke tid på dette, i møte med de som bare har funnet et enkelt svar og ferdig med det, at de menneskene har lukket noe grunnleggende i seg selv. De som ikke undrer seg over livet, er for meg litt kjedelige, enten de er kristne eller ateister. Rett og slett litt kjedelige.

Gode talere på mp3

Som så veldig mange andre i Norge, har jeg lenge sett mot Sverige for å finne inspirasjon og oppbyggelse. Få forfattere har preget min kristne tro mer de siste 15 årene enn de to svenskene Magnus Malm (bildet) og Peter Halldorf. De er forskjellige, men veldig mye av den samme jordnære åndeligheten preger dem begge.

Om det er best bare å lese disse, eller om det er best å høre dem, er jeg usikker på, men begge deler gir meg mye. Det er i hvert fall utrolig bra at Korsvei har lagt ut talene til disse og mange andre som har talt på Korsveistevnene på mp3. Her er det godt stoff å bruke tid på.

Alle som kjenner meg vet at jeg er opptatt av logikk, vitenskap, historie, etc. som alt sammen er en del av apologetikkfaget. Fornuften er viktig, og jeg kjemper hardt og mye for fornuftens plass i kristne sammenhenger. Så er vi ikke bare fornuft, og min tro er ikke bare bygd på apologetikk. Heldigvis. Disse to forfatterne, og mange flere, tilfører mitt liv en annerledes tilnærming til troen. Ikke i stedet for, men absolutt i tillegg.

Åndelighet. Dybde. Innsikt. Visdom. Mystikere. Hmm, høres ut som skumle greier. Men det er nettopp hverdagsliggjøringen av åndeligheten disse forfatterne er så gode på. Derfor: Lytt og/eller les bøkene.

Dette ser ut som Beckham

Men det er det nok ikke. Dette er faktisk meg, superbloggeren tenktom, på en litt god dag. Bildet er tatt av kona og viser hvordan jeg ser ut når jeg blogger. Jeg var inne i en periode hvor jeg fjernet alt håret på kroppen, men det ble for femi i lengden. Så nå lar jeg armer, bein og brystkasse igjen fylles med mandighet og tradisjon.

Personlig syns jeg bloggen min nå bør øke voldsomt i antall besøkere. Lenger enn dette går jeg ikke. Dere får aldri se meg helt naken. Men tankene mine får dere alltid.

To gode filosofibøker som burde vært pensum

Hva er det ex.phil-studenter eller andre som studerer filosofi i Norge lærer svært lite om? Jeg tror jeg vil vedde ganske mye på at de etter kursene har lært svært lite om alt det religionsfilosofiske arbeidet som bedrives på høyt nivå på kristne universiteter rundt om i verden.Det skulle ikke forundre meg om Guds eksistens behandles som noe filosofer ble ferdig med for flere hundre år siden. Da er man nok ikke helt oppdatert.

Norge, og Europa, står i fare for å overse de gode argumentene for Gud som finnes og som lever, fordi verden i universitetsmiljøene på en eller annen måte har blitt erobret av ateistisk tankemønster. Jeg skulle ønske noen gode "kristne" tenkere/bøker av i dag fikk plass i debattene rundt omkring. Det hadde studentene fortjent.

De to bøkene jeg her vil slå et slag for, er begge veldig pedagogiske, de er nyanserte, og de har så mange bra tanker å tilføre universitetsdebattene. Det finnes selvsagt mye større og dypere verk på markedet, men disse er helt overkommelige. Bøkene er så gode at jeg vil anbefale dere som er opptatt av disse spørsmålene, å bestille dem på Amazon så fort som mulig. Jeg sier ikke at bøkene inneholder alle de svarene du er ute etter, men de gir logiske, gode og viktige filosofiske argumenter for Guds eksistens, mot relativisme, for moral, etc.

Den første må jeg takke bloggen til Bjørn Are, Dekodet, for, siden han anbefalte den. Jeg kjøpte den, og koser meg over en svært nyansert, men likevel utrolig pedagogisk og lettlest bok. Boken heter Thinking about God. First steps in Philosophy (Gregory E. Ganssle). Den andre heter "True For You, But Not For Me" Deflating the Slogans that leave Christians speechless. (Paul Copan). Begge bøkene er tydelige på sitt ståsted, og argumenterer godt for det. Det hadde vært både modig og gøy om norske studiesteder hadde turt å ta opp handsken. Det ateistiske univers er nemlig ikke det eneste mulige.

Prester som driver med konfirmantarbeid, eller andre som er opptatt av gode grunner for tro: Det er mye fint å hente her. Jeg skal førstkommende uke prøve noen av disse tankene ut på noen konfirmanter i Sauherad, så får vi se hva som skjer.

Hva mangler bloggen min?

Her ser du bildet til Norges nest største blogger. Skal jeg være helt ærlig, så er bildet både vakkert og .... kanskje litt dristig. Men hun har utrolig mange lesere på bloggen sin.

Jeg er ganske fornøyd med antallet mitt også, selv om det får plass i Nes Kyrkje på en søndag formiddag. Men nå har jeg i hvert fall skjønt hva jeg mangler:

ET DRISTIG, UTFORDRENDE BILDE AV MEG SELV.

Skal tenke på det. Et dilemma: Jeg vil jo gjerne at mine lesere skal være interessert i hva jeg har å si, og ikke i hvordan jeg ser ut.

Jeg kan jo kombinere det kanskje med å skrive litt hva jeg tenker om shampoen min, deodoranten, hvilke klær jeg bruker og hvilke butikker jeg handler klærne mine i. Neste blogg kunne kanskje handle om JESUSBRILLER KONTRA ATEISTBRILLER.

Livet er for kort - til å lese dårlige tekster

Dessverre, eller kanskje heldigvis, skrives det altfor mye tekster i verden til at man i det hele tatt kan tenke på å få med seg så mye som en brøkdel, selv om man er aldri så mye lesehest. For oss som er rimelig nysgjerrige, er dette faktisk en frustrasjon. Men jeg har rundet 40 og funnet ut at livet er kort, og jeg trenger å prioritere hva jeg skal lese.

Da jeg studerte nordisk og begynte å tenke på meg selv som norsklærer, hadde jeg et mål at jeg skulle lese alt som fantes av norsk litteratur. Litt naivt kanskje. Jeg kjøpte alt som var av klassikere, alt som ble nevnt som viktig i en eller annen periode, og leste selv om jeg holdt på å kjede livet av meg. Til slutt tenkte jeg: Dette gidder jeg bare ikke. Livet er for kort til å lese "dårlige" bøker. De var ikke nødvendigvis dårlige, men de traff ikke meg. Så prosjektet ble skrinlagt.

En liten frustrasjon nå er at jeg faktisk ikke har tid til å lese alt som er bra å lese en gang. Jeg har jobb, familie, forpliktelser og til og med en kropp som krever sitt, så da kan man jo ikke lese hele tiden. (Men veldig ofte hvis man alltid har med seg en bok og bruker pausene i livet skikkelig!!!)

Jeg følger noen prinsipper etter hvert:

• Jeg prøver å få med meg bokanmeldelser i aviser for å se hvilke bøker som er aktuelle.
• Jeg ser Bokprogrammet på NRK, et utrolig bra program som gir leselyst
• Jeg er opptatt hva personer jeg vet har samme interesser som meg anbefaler av litteratur
• Jeg lytter til venners lesetips
• Og siste lille sak er faktisk nettsiden bokelskere.no der alle litteraturinteresserte kan opprette profil og legge ut bøker de har lest, leser, skal lese, karakter på bøkene, og anmeldelser. Kjempeartig sted. Selv har jeg registrert en god del bøker der. De jeg kom på at jeg har lest. Det kan jo virke litt skrytete, men for meg er det et sted der jeg kan følge med hva andre anbefaler.

Ut fra dette velger jeg så bøkene jeg vil lese. Og da er sjansen stor for at jeg bare bruker tid på god litteratur. Det er sjelden jeg leser dårlige bøker. De gangene jeg gjør det, er det for å ha lest dem slik at jeg kan slakte dem i etterkant. En deilig øvelse forresten.

Jeg har mange interesseområder. Jo færre man har, jo lettere er det vel å holde seg oppdatert. Jeg er opptatt av teologi, kirke, religion og livssyn, samfunn og politikk, etikk, historie, kultur, kunst, musikk, skjønnlitteratur, Roma og romertiden, 2.verdenskrig, filosofi, psykologi, psykiske lidelser, vitenskap, etc. Og da sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Så kunsten er å ikke få panikk, men sette av noen perioder til det ene, andre perioder til noe annet, osv. Samtidig akseptere at mye vil forbli ulest.

Jeg har jo som ønske å holde meg oppdatert på mange av disse tingene også. Og da er ingenting bedre enn å følge med i aviser og tidsskrifter. Men hvilke? Det er jo et overveldende antall å velge mellom der også. Jeg har gjort en prioritering, og den er som følger:

• Dagbladet og VG er for dårlige aviser til å bruke tid på. Jeg skummer (dvs ser på overskriftene) nettutgavene. Der leser jeg kun artikler og kommentarer jeg tilfeldigvis kommer over, eller får anbefalt.
• Jeg har kuttet ut abonnement på lokalavis. Den kan jeg skumme gjennom.
• Vårt Land abonnerer jeg på. Det er den beste livssynsavisen i Norge. Kirke, samfunn, skole og etikk-stoffet her er overlegent.
• Jeg har nylig begynt å abonnere på Morgenbladet, som kommer ut 1 gang i uken. Denne avisen har fantastisk dekning av politikk, samfunn, litteratur, kunst og kultur. Jeg er veldig imponert.
• Klassekampen, som altså har et helt annet politisk ståsted enn meg, er en knallbra avis på samfunnskommentarer og, til min store overraskelse, religion. Jeg har valgt å ha lørdagsabonnement på denne avisen. Da får jeg også med meg Bokmagasinet, som kommer hver lørdag med fyldig dekning av litteratur.
• Aftenposten er for stor avis, for voldsom for meg. Jeg skummer nettutgaven der også. Men jeg prøver nå en periode det månedlige magasinet Aftenposten Innsikt. Liker det, og jeg har jo en måned på meg mellom hver utgave.
• Tidsskriftene Strek og Tidsskrift for Sjelesorg gir meg også mye på hver sine områder.
• I tillegg til dette følger jeg noen Blogger. Jeg leser ikke moteblogger, selv om jeg har skjønt det er de mest populære bloggene. Jeg følger noen få interessante personer. Det er inspirerende.

For å få tid til dette, må man jo ofre noe. Det blir lite TV på meg, for å si det sånn. Jeg har jo heller ingen venner og ingen familie, så da slipper jeg å bruke tid på det. (Hele siste setning var løgn!)

Mitt poeng er ikke å legge fram en skryteliste over hva jeg leser, men bare å si at jeg er svært selektiv i hva jeg bruker tiden min på. Det er et valg. Ingen er like, så du får jo lese det du vil. Og har du lest denne bloggposten her, var det vel fordi du var interessert i hva jeg tenkte. Takk for det.

Øl over til nye dimensjoner

Jeg skal på ingen måte drive noen form for øl-reklame her. Men syns Fri Tanke her en fantastisk morsom artikkel i dag med smakstesting av Ateistøl og Gudeøl. Med dette har ølet koblet seg til livssyn, og får dermed oppmerksomhet også på min blogg. Fri Tanke gjør en seriøs smakstest i en meget humoristisk ramme. Anbefaler artikkelen.

Det er ikke mange morsomme artikler på Fri Tanke, så takk for denne.

KrF og kristendemokratene

KrF er i krise. På Twitter legges det ut meldinger om at folk gleder seg over at partiet skal legges ned. Andre har tro på framtiden for KrF, men de er langt fra enige om hvilket KrF som har best mulighet for å klare seg i framtiden. Maken til mediestorm omkring et bittelite parti skal du lete lenge etter. Inger Lise Hansen er bare en brikke i dette spillet, men hun bør vel ta på seg ansvaret for at det kom nå, på denne måten.

Jeg er medlem av KrF, bare så det er sagt. Jeg forbeholder meg retten til å være passiv medlem. Politikk på ideologisk plan interesserer meg veldig, men interessen på lokalplan må jeg nok innrømme ikke er der. Hvor den og den veien skal ligge, etc. er liksom ikke min greie.

Jeg tror KrF er et viktig parti i Norge. Det er ikke utenkelig at 10% vil være et realistisk mål for partiet, hvis de lykkes bedre med sakene sine og profileringen. Jeg har tro på partiet, og jeg vil sterkt beklage dersom partiet forsvinner. Rett og slett fordi verdispørsmålene ikke automatisk kommer på dagsordenen hvis ingen partier roper ut når det er nødvendig. KrFs stemme er viktigere enn størrelsen på partiet.

Så er jo spørsmålet akkurat nå hva dette partiet skal stå for, eller riktigere, hva det står for. Jeg oppfatter ikke Inger Lise Hansens utspill som et forsøk på å gjøre KrF til Venstre eller Høyre. I så tilfelle er det jo meningsløst. Jeg er litt usikker på hvor lurt det var å gå ut på den måten hun gjorde, men gjort er gjort.

Lørdag 30.januar gikk Odd Anders With ut i Klassekampen med to forslag jeg syns høres bra ut:

• KrF bør skifte navn til Kristendemokratene
• Kristenkravet til tillitsvalgte bør erstattes av en erklæring om støtte til kristendemokratiske verdier, kristent menneskesyn og forvalteransvaret.

Dette høres veldig spiselig ut for meg. Jeg tror det er klokt.

Så er KrFs store problem at det går et skille mellom vestlandet og østlandet, med svært forskjellig tilnærming til politikken. For det er liten tvil, etter mitt syn, om at vestlendingene vil ha et renere kristen-parti som skal sørge for at samfunnet er mest mulig kristelig, for å si det litt ullent. Jeg tror den tiden er forbi hvor kristne skal tenke at man gjennom politikk skal holde Norge kristent. Kirken skal ha som mål å kristne Norge, men ikke politikken.

Jeg har svært lite sans for at Israels-spørsmålet skal være et bekjennelses-spørsmål for hva som er kristen politikk. Hansens utspill støttes derfor fullt og helt av meg. At noen velger å gå over til FrP på grunn av ensidig støtte til Israel, er meg helt uforståelig. Hva med resten av politikken? Jeg fatter og begriper ikke at ensidig støtte til Israel er viktigere enn alkoholpolitikken, for å ta et eksempel.

Jeg tror også tiden er forbi i forhold til ekteskapsloven. Homofile får i dag gifte seg. Punktum. Det er en borgerlig ordning, og ingen politikere bør pålegge kirken å vie homofile. Det er kirkens oppgave å finne ut av det. Jeg liker ikke at det kalles ekteskap, men må vel akseptere det. Partnerskap var en bra og riktig beskrivelse.

Det jeg derimot ikke er med på, det er alt det andre som kom sammen med ekteskapsloven, nemlig nydefineringen av far, adopsjon, etc. Der vil jeg gjerne kjempe både en og to omkamper. Se bl.a. mine innlegg her, her og her. Hvis Hansen mener at disse tingene er uvesentlige, noe jeg ikke tror, er hun definitivt ikke innenfor KrFs verdigrunnlag.

Jeg håper KrF kommer til å være restriktive i ruspolitikken også framover. Alkohol- og rusproblemene har ikke akkurat blitt mindre med årene. Jeg vedder på at Hansen drikker sin vin (jeg vet ikke!) (Rettelse etter tilbakmelding i kommentarfeltet: Dumt å spekulere i dette. Innrømmer det, selv om det var en kommentar på Twitter her en dag), men desto større grunn er det til å jobbe med alkoholregulering og holdningsdannelse.

Jeg vet ikke nok hva Hansen står for i ett og alt, derfor blir jeg heller ikke med i noen fan-gruppe. Jeg syns KrF har et sjarm-problem. Høybråten er, beklager Høybråten, ikke noe sjarmtroll eller noen velgermagnet. Det er likevel politikken som skal kommuniseres. KrF trenger svært gode venner i norske avisredaksjoner og blant journalister, for etter min mening ytes det ikke rettferdighet der i gården.

KrF må bli åpnere, men jeg stusser litt på at de sier det hele tiden. "Kom til oss, vi skal bli mye mer åpne nå, vi er ikke så forferdelige som dere tror, etc" virker litt komisk på meg. Gi oss god politikk, gode verdier, og ikke tenk at det bare skal være et parti for kristne som vil kristne Norge gjennom politiske vedtak.

Pornopositiv og pornonegativ

Debatten har rast en stund nå, om ungdom og porno, etter at Heidi Helene Sveen skrev en kronikk i Aftenposten 17.des med overskriften "Porno til 14-åringer". Hun mener at undervisningen i skolen må ta inn over seg at ungdom bruker porno, og at det derfor bør undervises og tilrettelegges for at denne bruken blir best mulig. Dette bør foregå på en måte ikke-moraliserende måte, hvis jeg har forstått henne riktig.

Det er særlig "tilpasset porno" hun har fått kjørt seg på. Og ja, det er mange problematiske sider ved dette. Likevel ønsker jeg, som henne, at man må ta utgangspunkt i slik det faktisk er. Ser 14-åringer porno? Ja. Hva gjør vi med det? Jeg tror det er naivt å tro at vi har gjort det vi skal ved bare å si at det burde de ikke gjøre.

Debatten havner fort i krigen mellom pornopositive folk og pornonegative folk. Og selvsagt glir kristne og en del feminister inn i pornonegativ argumentasjon. Se bloggen til Sveen. Det skulle bare mangle. Problemet er bare at debatten kjører seg fast der.

• Ungdom og voksne ser porno (men IKKE alle)
• Flere gutter enn jenter ser porno, men andelen jenter som bruker porno øker
• Tilgangen på porno kan begrenses i det offentlige rom
• Tilgangen på porno kan ikke stoppes
• Enhver som ønsker å oppsøke porno er bare ett tastetrykk unna

Så kan vi like eller ikke like at det er slik.

Pornoforkjempere bruker gjerne argumenter som:

• Porno er stimulerende for sex-livet, og i perioder nødvendig for et aktivt sexliv
• Porno er helt naturlig
• Porno er egentlig bare en fantasi-verden, en drømme-seg-bort verden, litt virkelighetsflukt
• Porno er frivillig, både for den som bruker det og den som deltar i filmene og bladene (Alle er mot tvang og utnyttelse)
• Porno er et ja til det frie menneske som ikke bør undertrykkes av moral

Pornomotstandere har selvsagt sine gode argumenter:

• Porno er kommersialisering av sex
• Porno er ofte kvinneundrertrykkende, både gjennom hvordan kvinner blir behandlet på, både foran og bak kamera
• Porno har sterke bånd til prostitusjon, menneskehandel og kriminalitet
• Porno er ofte umoralsk, sett fra manges moralske ståsted
• Porno ødelegger manges sex-liv
• Porno ødelegger kvinnesynet, spesielt til mange menn
• Porno er sterkt avhengighetsskapende, for den slukker ingen tørst, den øker tørsten etter mer, voldsommere og mer bisarr sex

Jeg synes faktisk begge listene har noe for seg. Man er nødt til å forstå og sette seg inn i alle argumentene for å gjøre seg opp en mening. At jeg er kristen, skaper nok en forventning hos både kristne og ikke-kristne om at jeg bør holde meg til de negative sidene, punktum. Men så lett er det vel ikke? Fornekter jeg de positive sidene, lyver jeg nok på meg et frommere liv enn jeg faktisk har. Mange kristne, og jeg mener mange, klikker seg inn på porno. Med skam. Bør man skamme seg? I tilfelle for hva? I hvert fall ikke for at man har noe inni seg som driver en mot sex og nakne kropper, det er jo positivt. Seksualdriften er positiv. Å glede seg over, og å bli kåt av å se sex, er naturlig. Så har jeg ikke dermed sagt ja til porno, men ja til å glede seg over at man blir kåt.

Men en ting er hva jeg som kristen ønsker skal være moralen i mitt liv, noe annet er at argumentene jeg bruker i denne saken også må kunne deles av de som ikke deler min tro, og min moral. For slik er virkeligheten. Jeg har blitt mer og mer liberal i forhold til hvilke standarder jeg skal kreve av andre. Moral må komme innenfra. Samfunnet kan begrense tilgang på skadelige ting, det er en plikt, men samtidig skal folk få velge selv sine moralske standarder. At jeg mener den moralen jeg står for er den beste, også for andre, må være gjenstand for diskusjon og samtale, ikke for overstyring. Sånn i prinsippet. I enkeltsaker er jeg helt sikkert like mye moralist som noen andre.

I dag gjøres det mange forsøk på å lage porno for kvinner. Da kalles det gjerne erotikk. Kjell Magne Bondevik sa en gang at han var for erotikk, men mot porno. Den grensen er svært vanskelig. I alle såpeserier i dag er det masse sex og utroskap, som kristne gjerne ser på, men det bare antydes, og man får se lite kjønnsorganer i aktivitet. Hvis man blir kåt av det, og det kan jo fort skje, lurer jeg på om det mer moralsk med såpeserier enn med filmer der man ser kropper i aksjon? Jeg er usikker. Er rene pornoblader mer problematiske enn jentebladenes enorme sexfokusering og kroppsfokusering? Jeg er usikker.

En tankevekker er det i hvert fall at i USA er det i de statene som har flest konservative kristne at nettpornobruken er størst. Det gir virkelig grunn til ettertanke.

Hva mener jeg da? Skummelt dette her, men jeg prøver meg med noen tanker.

• Porno må opp som tema på ungdomsskolen, i en eller annen form
• Hvis "alle" likevel ser porno, er det bedre å få kunnskap om hva som er bra og hva som er dårlig ved porno, enn å ikke si noe
• Det er naturlig å ville se nakne kropper. De fleste liker det.
• Porno, slik vi ofte finner den på internett, er livsfjern og gir dårlig grunnlag for hva bra sex er. Scenene er manipulerte, det er mye skuespill, stillingene er kameravennlige, ikke nødvendigvis gode, kroppene er for perfekte, de er fikset på (med silikon, bleking av rumpehullet, sminke), etc. (Hvordan er virkelighetens sexliv? Hvordan er virkelighetens kropper?)
• Pornobransjen er ofte koblet til kriminalitet og prostitusjon. (Ønsker man å støtte dette?)
• Det er i utgangspunktet bedre med porno der man er garantert at alt har foregått frivillig, enn der hvor kriminalitet og utnyttelse er inne i bildet (Rent prinsipielt, men hvordan man skal skille dette, har jeg ikke peiling på)
• Porno er sterkt avhengighetsskapende, og det skal mer og mer til for å bli tilfredssstilt (Bare denne opplysningen i seg selv er nyttig å høre, tror jeg). Derfor er det et poeng å begrense bruk av porno for seg selv. Les Ekstra Bladets artikkel.
• Porno kombinert med onanering, som i hvert fall er guttemåten å se porno på, kan føre til at man utvikler et sexliv som ikke er i stand til å ha med en partner å gjøre (Les f.eks. Ekstra Bladets artikkel)
• Gutter tenner på porno på en annen måte enn jenter (Hva gjør det med forventningene til seksuallivet?)
• Mye bruk av porno kan gjøre samliv med en partner vanskelig fordi drømmeverdenen man lever seg inn i gjør at alle man møter er potensielle sexpartnere der og da. Jeg vet ikke noe om porno øker eller minsker faren for utroskap, men jeg innbiller meg at grensene fort kan flyttes i feil retning.
• Porno er for mange mennesker støtende, både av moralske grunner, religiøse grunner og ikke minst fordi man har erfaringer knyttet til kropp og sex som ikke er gode. Det er god grunn til å være varsom i eventuell undervisning i dette temaet.
• Og jeg forventer at det diskuteres moral og moralske og menneskelige konsekvenser av pornobruk i møte med dette temaet. Ikke som en klam kristen moralisme (som sikkert mange frykter), men som bevisstgjøring for hver enkelt elev.

Så var dette et forsøk på noen tanker omkring et litt følsomt tema. Jeg har bevisst brukt den pornoliberale avisen Ekstra Bladet og ikke en kristen nettside, bare for at argumentene ikke skal feies bort med at det er noe kristne mener.

Bloggpost nr. 100: Hvis Gud finnes

Ingen tvil om at blogging er gøy. Så når jeg nå skriver bloggpost nummer 100, ville jeg gjerne blogge om et av mine yndlingstema, Gud. Hvis Gud finnes, hvilke konsekvenser får det for vår tenkning på noen områder ateister gjerne bruker mot en gudstro?

Hvis Gud finnes ...

• kan han ha lagt ned i hvert eneste menneske kunnskap om hva som er rett og galt. Dette vil fungere selv om mennesket ikke selv tror på Gud. Derfor vil alle mennesker langt på vei kunne leve gode moralske liv, selv om ingen vil nå det høyeste etiske nivå vi kan tenke oss. Ateistens moralske liv er mulig fordi ateistens moralske instrumenter er gitt av Gud ved skapelsen.

• kan han ha utstyrt naturen med lover og regelmessigheter. Det vil si at det skal være mulig å finne systemet og logikken i det meste vi omgir oss med. Det trengte ikke å være system på tilværelsen.

• kan han ha gitt mennesket fornuft nok til å bedrive komplisert tenkning og vitenskap. Derfor kan alle mennesker oppdage naturens regelmessighet og til å forstå naturen. Dette vil være en konsekvens av at menneskene har fått fornuft, og at naturen er mulig å forstå, og ikke en konsekvens av en personlig gudstro. Så vitenskapsmannen som trekker slutningen at Gud ikke finnes fordi systemet kan forstås uten Gud, kan gjøre dette nettopp fordi Gud har gjort det mulig.

• kan han ha gitt mennesket frihet til å ville ha med Gud å gjøre eller ikke. At mange mennesker ikke vil ha med Gud å gjøre, betyr ikke at han derfor ikke-eksisterer. Om ikke et eneste menneske trodde på Gud, ville han likevel finnes. Og heller ikke ville enhver vitenskapssøken måtte konkludere med at Gud finnes, fordi friheten da ville bli mindre. Med det mener jeg at intelligensen fort ville blitt avgjørende for om folk trodde eller ikke.

• kan han ha valgt å nå mennesket gjennom skjønnhet og alt det vakre. Naturens storslåtte skjønnhet, musikkens fantastiske toner, kunst, etc. som treffer menneskets indre, kan alt være et vitnesbyrd om en Gud som har gjort dette for å fylle tilværelsen med mening. Det vakre hadde ikke trengt å være der. Det er ingen nødvendighet i at det vakre er der og blir oppfattet som vakkert. Og selv om dette er gitt som en gave fra Gud, som en åpenbaring fra Gud, trekker ikke nødvendigvis alle denne konklusjonen. Også her er det frihet. Estetikeren har ingen fordel av sin estetiske sans når det gjelder gudstro.

Nå trenger det ikke være akkurat slik jeg har beskrevet selv om Gud skulle finnes. Men kanskje det er mulig å tenke litt omkring disse punktene, også for de som ikke tror på Gud. For i mange diskusjoner jeg har med ikke-kristne brukes disse fire punktene som argumenter mot at Gud finnes. Det er bare det at det ikke er like opplagt for meg at de taler mot Gud, som dere ser.

Jeg ser jo og vet at mange vil si: Hvis Gud finnes, hvorfor gjorde han det ikke sånn eller sånn? Og det er alltid interessant å tenke slik også. Men her var poenget et annet.

Knausgård 2 - plikten og kallet

Dette var massiv lesning. Det gikk med noen timer ja, og hele helgen ble lagt i Knausgårds bok. Jeg tror det var verdt det, men bok nummer tre blir nok ikke lest i morgen. Nå trenger jeg en liten pause fra denne mannen. Men jeg er fan, helt klart.

Også denne boken handler om farsrollen, noe som selvsagt har blitt debattert i media for lenge siden. Er Knausgård en 1800-tallsmann, eller er han en moderne mann? Debatten er sikkert viktig den, men prosjektet for Knausgård er ikke politikk, så vidt jeg kan lese. Og ikke er det selvbiografi. Bare dagbok og essays om livet sitt. Jeg er med på det.

Han er kunstner, forfatter, og egentlig en ensom mann som liker seg best når han er alene med skrivingen sin. Dette er hans kall. Likefullt starter han sitt familieprosjekt med Linda, ikke bare med ett barn, men med tre barn og alt hva det innebærer. Dette er hans plikt. Jeg er imponert over hvor mye han gir av tid og krefter til sine barn. Jeg er virkelig imponert, selv om han er helt ærlig om at han heller vil skrive. Moren til barna er manisk-depressiv og har sine perioder hvor hun ikke orker noe. Da gjør han alt. Hvis det er sant da. Og at han samtidig klarer å holde det gående med skriving, skulle nesten ikke være mulig.

Om han selv er en god far, vet jeg ingenting om. Barna klager over at foreldrene alltid er sinte. Han har dårlig samvittighet over sitt eget sinne og sin egen skriking overfor barna. Men prosjektet familie, slik det framstår i bok nummer 2, er vellykket, på sin måte. De sliter selvsagt. Både Karl Ove og Linda har sitt å slite med.

Han har konstant en kamp mellom plikt og kall, og ofte er det plikten som vinner. Han er pertentlig og vil nødig at andre skal tenke vondt om han, derfor strekker han seg svært langt. Sier altfor ofte ja der han burde sagt nei. Han er klar over det selv, men kan ikke gjøre noe med det. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

I perioder er denne boken så bra at den nesten tar pusten fra meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men han lykkes i å beskrive livet så nært at det kjennes, i hvert fall hos meg. Han irriterer meg svært sjelden, og det selv om han gjør ting jeg aldri ville gjort. Jeg skjønner han.

Jeg forundrer meg likevel over det enorme alkoholinntaket han ser ut til å ha. Jeg har ikke telt, men det er svært mye fyll i livet hans. Det er kanskje nødvendig for han, men jeg tenker at det fort kan bli hans undergang, slik som med faren. At han klarer å kombinere dette med alt det han gjør for barna, og samtidig all skrivingen, er jo nesten for utrolig. Det kan umulig være sunt. Han er opptatt av alkohol, det er det ingen tvil om. Det går igjen som tema i begge disse to første bøkene, og helt sikkert da i livet hans også.

Så er det jo en etisk debatt på gang om at han utleverer folk. Egentlig syns jeg ikke han er så grusom, selv om han skriver at han nesten er besatt av tanken på hevn over folk som har gjort han vondt. Jeg er betenkt over at noen av historiene hans ikke er mer anonymisert, men det er vel han selv som kommer verst ut av situasjonene han beskriver. Det etiske ved å bruke faktiske navn, er problematisk. Men på tross av det, syns jeg prosjektet hans er spennende, bra, og veldig, veldig massivt.

Han skriver at det er bemerkelsesverdig ved Hamsun sine bøker hvor lite foreldrene er tilstede. Jeg vil si om Knausgård at det er bemerkelsesverdig hvor lite Gud er til stede i disse to første bøkene. Kanskje ikke for andre lesere, men for meg er det oppsiktsvekkende. For Knausgård er på mange måter en svært religiøs person, med sterk pliktfølelse og voldsom samvittighet i forhold til hva som er rett og galt. Jeg forstår nesten ikke at en mann som kan skrive boken En tid for alt, ikke har Gud mer med i sin tankeverden, enn det ser ut til i disse bøkene. Jeg vet ikke om han er ateist, men hans verden er fullstendig tømt for Gudstanker.

562 sider er langt. Skal jeg lese resten? Vet ikke, men jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som står i dem. På sitt beste er det jo umulig å legge bort boka. Noen partier er for detaljerte og lange, men faktisk uten at jeg kjeder meg der. Det største problemet er nok ... det er så mange sider.