Dette er en bitteliten bok. Likevel er den stor. Espedals Dagbok, med sine 127 sider, må leses sakte. For dette er mer enn en dagbok. Når Espedal skriver, er det lyrikk i språket, og setningene kan grunnes på, lenge. Dette er vakkert.Jeg skulle sikkert ha lest Espedal før, men det har jeg altså ikke gjort. Denne boken kom i 2003, og han hadde da allerede gitt ut flere bøker. Jeg leser min første Espedal bok nå, i 2010. Det blir ikke den siste. Neste ligger allerede og venter.
Denne dagboken er om døden, om kvinnen som er mor til hans to døtre, om kjærlighet og savn. Jeg sier det like godt igjen: Dette er vakkert. Det handler også om kunstneren Espedal, om det å skrive og det å gå. Høres det tungt ut? Det er ikke tungt, ikke språket, men han formulerer av og til noen dråper i øyekroken.
Hør bare på dette:
Det skulle kunne være mulig å bygge opp en lengsel etter det som har rast sammen, et tilbygg, med de opprinnelige ansiktene og materialene. Jeg ser dem gjenoppstå der ute, alle de jeg elsker og som er døde: huset bygges fra skrivebordet, terrassen konstrueres i boken, og hver gang det åpnes eller lukkes en dør, begynner jeg ufrivillig å skrive.Det verste var ikke døden, ikke dødsøyeblikket, jeg var forberedt på døden, hadde ventet den, og da døden kom, var det en gave. Jeg tok imot døden, jeg var forberedt. Det jeg ikke var forberedt på, var dette: du bæres ut av huset.Hva er tilbake, etter døden? En tom seng av mahogni, noen ringer av gull, brev og dagbøker, en hel del fotografier og to barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar