Hvilken nytte har det å stille et spørsmål jeg aldri kan få et endelig svar på? Hvorfor ikke bare helt enkelt, ganske fort og greit, bestemme seg for å tro at vi er til fordi Gud ville det slik, eller fordi det bare ble slik, uten noen Gud? Velge ateisme eller en eller annen form for teisme, og ikke lage mer trøbbel for seg selv eller andre?
Måtte jeg aldri bli for gammel til å stille de store spørsmålene om igjen og om igjen. Måtte jeg aldri bli så selvtilfreds at jeg ikke bryr meg om å søke svarene en gang til. Måtte jeg aldri slutte å undre meg over at jeg er til.
For, som alle vitenskapsfolk vet, og som alle filosofer vet, er det egentlig en umulig tanke at vi i det hele tatt skulle være til. Sjansene for det er så små, i utgangspunktet, at det er ikke til å tro. Det er nesten så jeg begynner å tvile på at jeg er til. Men siden jeg tviler på det, må jeg jo være til. Enkelt, akkurat den i hvert fall.
Vitenskapen har ikke svart på spørsmålet. Vitenskapen har på ingen måte lukket den døra i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Livet blir jo bare mer og mer utrolig, mer og mer usannsynlig, jo mer de finner ut.
Men hva oppnår jeg ved stadig å undre meg over dette? Jeg vet ikke. En intellektuell tilfredsstillelse kanskje. Men det må være mer enn det. Jeg tror kanskje det dypest sett handler om hvem jeg selv er. Så spørsmålet er egentlig en variant av "Hvem er jeg egentlig?". Måtte jeg aldri slutte å stille det spørsmålet heller.
Jeg tenker, i møte med de som ikke gidder å bruke tid på dette, i møte med de som bare har funnet et enkelt svar og ferdig med det, at de menneskene har lukket noe grunnleggende i seg selv. De som ikke undrer seg over livet, er for meg litt kjedelige, enten de er kristne eller ateister. Rett og slett litt kjedelige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar