Livet som tap og mestring

Jeg skrev for noen dager siden at livet er et tapsprosjekt, og at den som mestrer sine tap, mestrer livet. Dette høres nok for mange ut som et dystert syn på livet. Jeg skjønner det. Likevel mener jeg at dette perspektivet på livet er både riktig og konstruktivt.

Det eneste vi faktisk helt sikkert vet om livet, er at vi alle skal dø. Det vi ikke vet, er når og hvordan. Videre kan jeg også vite at sannsynligheten for at jeg vil oppleve at mennesker jeg er glad i, vil dø før meg, er nokså stor. Selvfølgelig ikke alle. Sannsynligheten for at jeg selv vil oppleve sykdom, tap av syn, tenner, funksjoner, ferdigheter, etc. i løpet av livet er vel like stor.

At disse tapene inntreffer, er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg forholder meg til dem. For meg har dette med livsperspektiv å gjøre. En person som nekter å forholde seg til tap og sannsynligheten for tap, vil måtte leve på en løgn og bruke mye krefter på å flykte. Det er for meg ikke noe alternativ. Ja, det er livsødeleggende, tror jeg.

Jeg er nok ikke enig med de greske stoikerne i ett og alt, men de har noe sunt ved seg i dette: Det som skjer, det skjer. Ikke la det som skjer vippe deg av pinnen. Derfra kommer uttrykket "å ta det med stoisk ro". Jeg tror at det i denne holdningen til livet skjuler seg en livskraft. Når det skjer et tap i mitt liv, blir jeg ikke slått til bakken over at det skjer meg, men tar det til etterretning.

Dette virker sikkert kynisk. Jeg leste forresten akkurat at selve ordet kynisk betyr "å ta det som en hund". Morsomt. Jeg tror ikke man skal være kynisk, men realistisk. Livet er slik. Det hender meg, og det hender andre. Slik er livet. Å miste sine nærmeste setter dette perspektivet på spissen. Den som tar noe slikt med kynisk ro, vil fort bli stemplet som følelseskald og ukjærlig. Det er ikke noe mål. Sorg, savn, sinne og gråt hører med. Slipp det fram.

Men, likevel, også ved tap av nære og kjære er det et stort poeng å si til seg selv: Slik er livet. Du har aldri blitt lovet noe annet. Det er kun unntakene fra regelen som aldri opplever å miste noen kjære. De dør selv først. Altså, ikke et spesielt godt alternativ.

La meg ta et banalt eksempel på tap, som ikke treffer død spesielt godt, men som er et godt eksempel på mange av tapene vi opplever i løpet av et liv. For de fleste tapene våre er midlertidige, og ofte svært lite viktige. Det er vi selv som gjør dem store.

For en uke siden sluttet vår flotte espresso-maskin å virke. Skikkelig irriterende. Stress. Vi får sende den på reparasjon, betale det det koster og leve uten espresso-maskin en måned eller to. I dag drikker jeg filterkaffe. Det er absolutt ingen god erstatning. Men samtidig, i stedet for å irritere meg over den ødelagte maskinen, kan jeg begynne å glede meg til den dagen jeg skal drikke espresso igjen. Livet er slik. Maskiner går i stykker. Den skikkelige gleden over en espresso blir enda større når det ikke lenger er en selvfølge at jeg får en hver dag. Ok, et banalt eksempel. Men det ligger noe sant i dette.

Livet er å mestre sine tap, både de små og de store. Kanskje det til og med er sånn at den som venner seg til å mestre sine små tap, blir flinkere til å mestre de store? Jeg vet ikke.

Apropos syn på livet. Jeg trenger nye briller. Synet blir dårligere og dårligere. Også det er et tap. Briller kan gjøre underverker, men aldri gi meg tilbake øynene jeg hadde som barn. Slik er livet.