Jeg vet mitt eget beste

Jeg vet ikke om forestillingen er gammel eller om den er en moderne oppfinnelse, men den er i hvert fall vanlig. Ikke la noen bestemme over deg. Ikke la noen ta valgene for deg. Du vet best hva som er best for deg. Hvilken garanti har jeg for at jeg vet mitt eget beste?

Ingen. Men hvis jeg tar mitt eget valg, er det bare meg selv jeg kan klandre hvis det går galt, og jeg må selv stå ansvarlig for valgets konsekvenser.

Vi nærmer oss OL. Innenfor toppidretten er det vel en selvfølge at den som skal nå langt, må lytte til ekspertene. Den utøveren som bare lytter til seg selv, blir antakeligvis ikke best. Er det ikke slik?

Det er da vel også en litt merkelig tankegang at det er den selvstendige personen, den som ikke trenger andres råd og veiledning, som skulle være et slags ideal for oss i dag. Autoriteter betyr ingenting. Ingen må tro at de kan komme her og fortelle meg noe om hva jeg bør eller ikke bør. Ingen må heve seg over meg. Jeg er et voksent, moderne menneske - og fullstendig overlatt til meg selv.

For mange blir denne situasjonen så skremmende at de løper over til andre grøfta. De søker nærmeste autoritet, etter en leder for livet sitt, etter noen å følge. Noen søker seg inn i et system der de slipper å ta noen særlige avgjørelser i det hele tatt. Gi meg en diktator - nå! Det finnes gode organsasjoner, gode menigheter, gode politiske grupperinger, gode fellesskap, der man slipper å tenke så mye. Valgene er allerede tatt, på en måte.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over at alle veier har en grøft på hver side.

Jeg har alltid hatt en drøm. Den er ikke hemmelig, for jeg har snakket om den i mange år. Drømmen er å få lov til å kjenne en klok, vis mann som kan dele sine erfaringer med meg, veilede meg og fortelle meg om ting han kan som jeg kanskje burde kunne. Det er en drøm. Jeg drømmer om vise og kloke autoriteter. Jeg sier ja til veiledning, råd og andres erfaringer. Jeg ønsker ikke selvstendige valg bare på bakgrunn av at jeg har lyttet til hjertet mitt, eller et eller annet.

Jeg tror at jeg ikke alltid vet mitt eget beste. Det er faktisk ganske voksent å innse at hjertet mitt ikke alltid forteller meg veien videre. Jeg bør i hvert fall lytt til andre først, for deretter å lytte til hva hjertet velger.

Som kristen må jeg si at den viktigste bønnen i livet mitt, er Fader Vår. Det er en spenstig bønn. I denne bønnen ber vi faktisk om at Guds vilje skal skje, ikke min vilje. Jeg ber egentlig om at min vilje må likne mer og mer på Guds vilje. Jeg forstår det sånn at dette er en tillit til Gud om at han vet best. Også for meg.

Bønnen er ikke om at jeg bare skal godta hans vilje, slik mange kristne tenker. Det blir jo helt feil. Men jeg skal få be om at min vilje blir fyllt av hans vilje slik at jeg kan begynne å ville det samme som Gud.

Dette er ikke så moderne. Men hvem i all verden bryr seg om det?