Levi Fragell har rett i mye

Jeg har lest Levi Fragells memoarbok Vi som elsket Jesus. Hans historie er beslektet med min egen, selv om jeg aldri har vært en del av pinsemenigheter eller trosmenigheter, bare et bedehusmiljø preget av vekkelseskristendom og karismatikk light. Og nettopp fordi en del av det han skriver om, ikke er "en helt annen verden" enn min egen, blir jeg både opprørt og litt glad over noe av det han skriver.

Jeg har i en liten periode av livet prøvd meg som karismatiker. Det fungerte dårlig, for jeg er rett og slett ikke spesielt karismatisk anlagt, i hvert fall ikke i pinsekarismatisk retning. I tenårene ventet deler av bedehusmiljøet jeg vokste opp i stadig på vekkelsen, den store vekkelsen. Men den kom ikke, og min skeptiske legning til "blåøyd" kristendom ble sterkere og sterkere. Jeg føler meg nesten litt slem nå, men for meg handler dette om å være ærlig, noe Fragell etterspør i kristne miljøer.

Jeg har nok alltid vært en tviler, og tvilen er i perioder svært sterk. Det verste har kanskje vært at i deler av kristenmiljøet jeg har kontakt med, har det vært en anti-intellektuell holdning med enkle svar på vanskelige spørsmål. Min tvil slo seg ikke til ro med ett bibelvers for hvert vanskelige spørsmål. Derfor, når jeg leser Fragells bok, føler jeg at jeg både forstår og er enig i mye av kritikken han kommer med overfor kristne lekmannsmiljøer. Også hans møte med akademia, med litteratur og kultur kjenner jeg igjen.

Jeg har ingen mulighet til å sjekke om han har rett i alt han skriver. Mye av kritikken bæres av konkrete eksempler. Bare de som var til stede kan vite hva som faktisk skjedde. Jeg sitter med et sterkt inntrykk av at Fragell er så ærlig han bare kan. Men Fragell har selvsagt en agenda, og han skriver ikke denne boken uten grunn. Jeg skjønner at pinsevenner spesielt har behov for å forsvare seg mot diverse anklager. Likevel, kristne trenger noen som roper ut et stopp når det tar av i feil retning. Fragell er en slik, noen ganger irriterende som få, men hver gang han har rett, fortjener han honnør for å ha sagt fra. Han skryter av Vårt Land, og jeg er helt enig også her. Vårt Land er en viktig festbrems overfor kristne som tar av.

Et vondt men aktuelt tema handler om hans forståelse av Gud og Jesus og synd som barn. Fragell skriver blant annet om hvor traumatisk det var at han ble lært at Jesus så alt han gjorde. Der mor ville formane han til å gjøre rett, opplevde han det som trusler. Dette er kritikk av kristen formidling til barn som alle bør lytte til. Kanskje Jesus blir et monster som er ute etter å ta deg for de minste ting i stedet for den vennen kristne tror de formidler? Slike debatter bør leve i kristne miljøer, og da hører historier om overtramp med.

Jeg er kristen. Ja, jeg er fortsatt kristen, selv om det til tider er en stor utfordring, for jeg erkjenner at ateisten kan ha rett. Fragells bok treffer tvilen i meg. Men det har jeg bare godt av. Jeg tror på Gud, på Jesus og på Bibelen, og deler derfor ikke Fragells overbevisning om disse, men jeg mener innvendingene hans må tas alvorlig, for de er fullt mulige. Når han hater Gud og ler befriende av dette, kan jeg ikke følge han i dette, men jeg ser at denne befrielsen er lett å forklare psykologisk.

Min tro er nok mer preget av de kristne filosofene og apologetene, enn av vekkelsesbevegelsene. Gudsbevisene profetier og mirakler er ikke de jeg har hatt mest fokus på, for å si det sånn. Og derfor syns jeg nok Fragells svakeste punkt i boka er angrepene på Jesus og Bibelen, fordi han ikke forholder seg til hva kristne tenkere og bibelforskere i dag vet eller tenker. Men det er det vel mange kristne som heller ikke bryr seg om, erfarer jeg.

Sterk bok

Åsa Linderborgs bok Meg eier ingen er rett og slett sterk. En slik bok som er vanskelig å legge fra seg. Mange har hyllet denne boken, og jeg slutter meg bare til gjengen.

Åsa Linderborg skriver her en bok som sin oppvekst med sin alkoholiserte far. Forfatteren er født i 1968, og vi følger hennes historie om sin far fram til hans død i 2002.

Hun skriver så utrolig godt. Det minner ikke lite om Knausgård innimellom. Faren skildres med stor kjærlighet, men også veldig, veldig nådeløst. Han er sterk, og samtidig fullstendig underlagt alkoholen. Han beundres, og hates. Og midt oppi dette er en liten jente som altfor ofte lider av omsorgssvikt og manglende oppfølging.

Boken anbefales på det varmeste.

De ivrigste av oss

I siste nummer av Fri tanke kan vi lese en trist historie om pastorsønnen Anders Torp sine opplevelser i barndom og oppvekst.

Han er sønn til den ikke helt ukjente pastoren Jan-Aage Torp. Pastor Torp har lenge vært en profilert person med mange utspill som har gått på tvers av det politisk korrekte langt inn i kristne rekker. Han har i mediene framstått som en uredd representant for karismatisk-konservativ teologi.

Nå står sønnen fram som frafallen. Og jeg tenker bare: Det er jammen ikke rart, hvis alt det han forteller er sant. At faren ofte står for en teologi jeg i utgangspunktet mener er ekstrem, gjør det jo lettere å kjøpe sønnens historie. Hva som til syvende og sist er sant i forholdet mellom far og sønn, kan vel ingen utenforstående dømme om. Heller ikke jeg.

Jan-Aage Torp antyder samme sted at sønnen var ivrigere enn han selv når det gjaldt fasten. Det kan også hende at det er sant.

På generelt grunnlag ønsker jeg å komme med noen tanker om iver. Jeg har ofte tenkt at det er de ivrigste av oss, de som vil leve mest helhjertet og ærlig, som påfører andre mest smerte. Når målet blir høyere og sterkere enn respekten for andre menneskers valg og grenser, blir det farlig. Når den fornuftige tanke forsvinner, blir valgene lett helt ville. Da tror jeg det bare er snakk om tid før ivrige kristne skaper ateister av barna sine.

Og at det også er de ivrigste av oss som, i sin usikkerhet, går lenger enn de burde, og ender opp med å få så stort sprik mellom liv og lære at det ikke går lenger, er heller ikke så veldig oppsiktsvekkende. Overivrighet som møter livet, ender med en eller annen form for sammenbrudd. Da er det kanskje ikke så mye igjen å ta vare på. Barnet må ut med badevannet, for alt er kaos. Jeg tror jeg skjønner at det i mange tilfeller må være slik.

Så håper jeg at barnet (passende uttrykk i disse juletider) kommer inn igjen etter hvert. For mellom ekstrem religionsutøvelse og ateisme finnes det et helt landskap. Jeg tror på fornuftens plass i religionen. På samme måte som mange ateister tar avstand fra nyateistenes overivrighet og overdrivelser, ønsker jeg å ta avstand fra den praktiseringen av tro som Anders Torp beskriver. Den virker svært fremmed på meg.

Jeg kan ikke ta avstand fra iver. Iver er en viktig del av livet. Iver ender ikke nødvendigvis med kaos og katastrofe. Overivrighet gjør kanskje det. Uten iver blir livet for sløvt og døvt. Og helt ærlig, kristne i Norge i dag kan neppe beskyldes for overivrighet, bortsett fra noen miljøer og noen personer. Men de ivrigste av oss gjør en del skade vi rundt på ingen måte må forsvare. På ingen måte.

Barn uten venner og ulykkelige barn

Bloggeren Virrvarr har nok en gang skrevet en god tekst på sin blogg. Denne gangen om barndom og vennskap.

Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn».

Skriver hun.

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg har ofte tenkt på noe av det samme. Les gjerne hele innlegget til Virrvarr. Hun skriver også litt mer om bestevenn-problematikken blant jenter.

Jeg blir sittende igjen med noen tanker: Er det slik at voksne maler et rosenrødt bilde av barn og barndom, trer dette nedover hodene på barna, og dermed tvinger fram en virkelighet som ikke finnes? Mange barnesanger handler også om hvor glade og lykkelige de er. Kan dette være et uttrykk for voksnes ønsker eller behov for at barna skal være lykkelige og glade?

Lærerne begynner snart

Inge Eidsvåg må være en klok mann. Jeg innbiller meg i hvert fall det. Han skrev for en del år siden den kloke boken "Den gode lærer". Det er ikke en dum bok å lese hvis du er lærer. Det er en nyttig bok for andre også.

Lærernes velfortjente ferie nærmer seg slutten. Jeg er enig med Eidsvåg i at dette er et av de viktigste yrkene i samfunnet. Derfor slår jeg et slag for at denne gruppen.

Når dere kommer tilbake på jobb, lærere, vit at dere er viktige og gjør en stor jobb. Eidsvåg skriver:

Jeg pløyer og harver det jordsmonn som sinn vokser i; jeg skaper bilder og forestillinger som barn vil bære med seg hele livet; jeg danner morgendagens foreldre, lærere, politikere og militære. Da må jeg yte mitt beste.

Dette kan vel nesten virke skremmende, men på meg virker det inspirerende. Det er når du opplever at det du gjør er viktig, du finner mening i jobben din. Det du gjør med god lyst, gjør du sannsynligvis også bra.

Og husk at du må ha forventninger til elevene:

Noen lærere tror de er snille hvis de ikke har forventninger eller stiller krav til sine elever. Ingenting er mer feilaktig. Hvis du ikke har forventninger til dine elever, inspirerer du dem heller ikke til å ha forventninger til seg selv. Og du signaliserer at det dere driver med, egentlig ikke er så viktig. (Uten forventninger risikerer du heller ikke å bli skuffet.)

Tvi, tvi, lærere. Stå på. Gi barna våre det beste.

Ved siden av Sinnataggen

For noen uker siden var jeg i Frognerparken igjen. Det er alltid like hyggelig. For en fantastisk park. Det er vel en park man aldri blir helt ferdig med, tror jeg.

Som vanlig var det mange turister rundt Sinnataggen. Han får alltid mye oppmerksomhet. Slik som sinte, rampete og egoistiske gutter alltid har fått. Ingen liker oppførselen til slike barn, men alle gir dem oppmerksomhet. Denne lille karen i Frognerparken er dømt til å leve i rampelyset. Jeg tror han liker det.

Men jeg lurer på om noen av mine lesere noen gang har lagt merke til den lille jenta som står like ved siden av, bare noen meter til høyre fra Sinnataggen? Jeg er nesten sikker på at svært få har vært oppmerksom på henne. Skriv gjerne en kommentar hvis du har.

Også dette ble ganske symbolsk for meg. En stille jente som ikke sier så mye, blir ofte ikke sett. Dette må nok vi som jobber i skoleverket bare erkjenne, at også slik har det vært lenge, og slik vil det kanskje fortsette å være. I skolen, og i samfunnet.

Vi vet også at det er sterkt ødeleggende for selvfølelsen til mange (alle?) å ikke bli sett. Vi har et grunnleggende behov for å bli sett, det vet alle. Likevel er det så lett å overse noen, og da som regel stille, rolige jenter. Hvordan skal vi klare å gjøre noe med dette?

Kanskje jenta ved siden av Sinnataggen begynner å blogge snart? Du skal ikke se bort fra det.

Hva gikk galt i vår barndom?

Hva skjer hvis du utsetter en hel generasjon barn for noe totalt meningsløst med sterke overtoner av surrealisme? Greit nok at de var lei av all oppdragende barne-tv og pedagogisk tenkning, men å utsette barn for dette, hva i all verden tenkte de på? Jeg snakker selvsagt om Pompel og Pilt som kom på NRK i 1969 og ble sendt flere ganger på 70-tallet.

Bjørg og Arne Bust Mykle og Ebbe Ording hadde i hvert fall mot nok til å gjøre et skikkelig nyskapende program for barn. Men hadde de forståelse nok? Visste de egentlig hva de gjorde?

Se selv. Advarsel mot sterke scener.

Når jeg ser det i dag, blir jeg bare sint. Ok, jeg eier visst ikke humor på dette feltet. Jeg blir en grinete gammel gubbe. Det er helt greit forresten, akkurat i dette tilfellet. Husk at vi også måtte leve med Pernille og Mr Nelson. Jeg sier ikke mer.