Er Bibelen ufeilbarlig?

I evangelikale kretser i USA har det i mange år vært en heftig debatt om Bibelens ufeilbarlighet (inerrancy). Vi kan nok kjenne igjen noe av denne debatten også i Norge, men den har ikke samme tilspissing her som i USA. NLA-debatten denne høsten er vel det nærmeste vi kommer, og den er ikke helt ulik.

Jeg har lest den nylig utgitte boken fra Zondervan Five Views on Biblical Inerrancy (FVoBI), en bok som på en nokså grundig måte belyser forskjellene i tilnærming innenfor evangelikalsk amerikansk kristendom.

En liten digresjon først. Jeg kjøpte for noen år siden flere amerikanske oppslagsbøker som tok for seg de vanskelige tekstene i Bibelen. Hvordan komme til rette med de? Det er jo spennende. Det jeg burde ha skjønt, men som jeg ikke forstod siden jeg ikke kjente det amerikanske landskapet godt nok, var at disse bøkene kommer fra et miljø som mener Bibelen ikke kan ta feil i noe. Derfor må alt "gå opp". En av høvdingene innenfor ufeilbarlighetslæren er Norman L. Geisler. I forordet til The Big Book of Bible Difficulties, som han har skrevet sammen med Thomas Howe, står det med store bokstaver:

GOD CANNOT ERR (TA FEIL),
THE BIBLE IS THE WORD OF GOD.
THEREFOR, THE BIBLE CANNOT ERR.

Forfatterne innrømmer at det er problematiske ting i Bibelen, men at det ikke finnes en eneste feil i Bibelens originale tekst. Og under ingen omstendighet kan Gud tale mot seg selv. Med et slikt utgangspunkt vil jo en eneste feil i Bibelen føre til at alt faller sammen, en setning Peter Enns har hørt mange ganger, skriver han i sitt essay i FVoBI. Oppslagsverkene om de vanskelige bibeltekstene har derfor som formål å "forsvare" Bibelens ufeilbarlighet, noe som kan vise seg å være nokså problematisk noen ganger.

Inerrancy-doktrinen, som den kalles, blir av mange evangelikale sett på som selve prøvesteinen på om du er utenfor eller innenfor. Å fornekte den er å fornekte Bibelen som Guds ord og med det selve grunnlaget for kristen tro. Merk at doktrinen ikke er begrenset til hva Bibelen sier om Gud og troen, altså det åndelige livet, men i like stor grad gjelder historiske og vitenskapelige spørsmål. 

Inerrancy, then, is not a mere statement about Scripture for evangelicals. Since Scripture is the source of evangelical faith, and since inerrancy is ultimately a matter of reading Scipture faithfully, inerrance is often regarded as of the essence of genuine Christian faith. Heter det i forordet til FVoBI.

Selve doktrinen som i dag diskuteres er fra 1978 og heter The Chicago Statement om Biblical Inerrancy (CSBI). En viktig kritikk mot denne doktrinen er at doktrinen ikke er utledet av Bibelen, men er et aksiom som styrer hvordan Bibelen skal leses.

De fem bidragsyterne i denne boken har ett essay hver, der de skal gjøre rede for sitt syn på inerrancy, og gjøre rede for hvordan de møter tre utfordrende tekster. Tekstene er:

Josva 6, der de aller fleste arkeologer ikke støtter bibelteksten om Jerikos murer og krig/massakre

Apg 9,7 sammenliknet med Apg 22, 9 der samme fortelling gjengis ulikt av samme forfatter

5 Mos 20, 16-17 sammenliknet med Matt 5, 43-48 der Gud gir to vidt forskjellige måter å behandle sine fiender på. Motsier Gud seg selv?

Alle de fem bidragsyterne gir også en kort kommentar til hvert av de andre bidragene. 

R. Albert Mohler Jr. er i denne samlingen representanten for CSBI-doktrinen. Han mener dette er det eneste rette synet på skriften, og det er det samme synet Jesus hadde, Augustin, osv. opp gjennom historien. Her møter Mohler solid motbør fra de andre forfatterne. Også Mohlers måte å argumentere på, eller mangel på sådan, blir sterkt påpekt. Peter Enns bemerker hans maktspråk overfor annerledestenkende som har ødelagt mye for mange. Mohler får også kritikk for ikke å ta Bibelens mangfold og ikke minst arkeologi og historie på alvor. For Mohler har det ingen betydning at arkeologer er samstemte om Josva 6 ikke kan stemme. Riktignok finnes det noen få arkeologer innenfor inerrantist-kretser som argumenterer for Josva 6, men de er helt på utsiden av fagmiljøet, som Enns påpeker i sin respons.

Hvem som tilhører andre ytterligheten her, er jeg litt usikker på. For både Peter Enns, Michael F. Bird og John R. Franke er sterkt kritiske til CSBI. Bird er australier og kritiserer den først og fremst for å være en indre-amerikansk og arrogant doktrine. Bird påpeker at de fleste andre evangeliske kristne fra andre land ikke har noe forhold til inerrancy i det hele tatt, men i prinsippet har et godt innarbeidet syn på Bibelen som Guds ord, inspirert og troverdig likevel.

Peter Enns er vel kanskje den som går lengst vekk fra Mohler i og med at han vil kvitte seg med hele inerrancy-begrepet fullt og helt, og han er også den som reagerer skarpest på Mohler sitt innlegg. CSBI-doktrinen og liknende modeller fungerer ikke i møte verken med Bibelen eller med moderne vitenskap, mener Enns.

I do not think inerrancy can capture the Bible's varied character and complex dynamics. Though intended to protect the Bible, inerrancy actually sells it short by placing on it expectations it is not designed to bear. 

Indeed, despite its apparent interest in seeing God as so powerful that he can overrule ancient human error and ignorance, inerrancy portrays a weak view of God. I fails to be constrained by the Bible's own witness of God's pattern of working - that God's power is made known in weakness, he reigns amidst human error and suffering, and he lovingly condescends to finite human culture. Ironically, inerrancy prevents us from grappling with the God of the Bible. 

Hva da med Jeriko-historien? Enns har stor respekt for fagfolk og har ingen tanke om at disse i utgangspunktet ønsker å bekjempe Bibelen. Derfor forholder han seg til at Jeriko ikke kan ha hatt murer på det tidspunktet Bibelen antyder og at det nok heller ikke var en krig eller kamp i noe stort format. Lyver da Bibelen? Nei, mener Enns.

These narratives are the rhetoric of at tribal people, who understood their own existence and their God's role among them in terms of the categories of tribal culture: gods are warriors who fight for their people against enemies, giving victory for faithfulness but withdrawing their hand for unfwithfulness. The Israelites were an ancient people and portrayed God and their relationship to him in that way. 

For Mohler blir Enns essay en demonstrasjon på hvorfor evangelikale absolutt ikke må begynne å jenke på kravene om inerrancy. Andre kommenterer at de syns Enns er flink til å beskrive hva han er mot, men at han har for lite om hva han selv ser som løsningen. Enns kaller sin egen modell for inkarnasjonsmodellen, men kunne kanskje blitt enda tydeligere på hvordan denne modellen er og hva den fører til. Se gjerne på dette innlegget på bloggen hans fra i dag.

John R. Franke ønsker å beholde inerrancy, men gi det en mye videre tolkning enn tradisjonelt. Han er spesielt opptatt av at Bibelens ulikheter og mangfold må komme mer fram. Han opererer også med to typer sannhet, med stor S og liten s. I tillegg er han opptatt av Åndens virkning i og gjennom Skriften. Franke plasserer seg nok mer i en postmodernistisk tolkning enn i en tradisjonell evangelikal tolkning.

Kevin J. Vanhoozer står nok et sted mellom Bird og Mohler, men ønsker en inerrantisme som er mer nyansert enn Mohler.

Det ble litt tynt og kjapt om de to siste, men boken er verdt sitt kjøp hvis man vil inn i denne debatten. Selv om bokens tema er veldig relatert til amerikansk virkelighet, er den nyttig også i vår norske kontekst. Heldigvis er ikke bibelsyn et testspørsmål vi vanligvis stiller til hverandre i Norge. Vi er mer opptatt, tror jeg, av Jesus og evangeliet enn vi er av hva folk mener om Bibelens ufeilbarlighet.

Peter Enns ligger nok nærmest min holdning fortsatt, selv om jeg fant stor glede i flere av de andre også. Enns er på en måte den eneste som tar utenombibelsk vitenskap på alvor og forholder seg til den uten å miste verken troen på Gud eller på Bibelen som Guds ord. Så vet jeg jo at han med det ikke blir spesielt populær i en del evangelikale kretser. Mohler sitt syn finner jeg svært problematisk, også tonen i hans essay.

Det er mye jeg ikke har redegjort for her. Men les gjerne boken selv.

Sånn apropos debatt om bibelsyn

Forlaget Zondervan gir stadig ut bøker i serien Counterpoints der ulike standpunkter i forhold til et tema blir debattert. I disse bøkene skriver representanter for de ulike standpunktene (som regel fire eller fem) et innlegg hver, samt en respons på de andre innleggene. Det er en veldig flott form som gir i hvert fall meg et stort utbytte.

De to siste bøkene som har ramlet ned i min postkasse fra denne serien dreier seg begge bibelsyn, og i særlig grad om hvordan vi skal lese GT. Denne debatten har jo rast høyt denne høsten i forbindelse med NLA, som jeg skrev om her. Det er hovedsakelig i avisen Dagen denne debatten har foregått, så ta gjerne en titt innom der for mer om dette.

Disse to bøkene ligger nå klare for å bli lest, og jeg kommer tilbake til en respons etter hvert. Her er en kort presentasjon av bøkene- 

"Four views on The Historical Adam" tar opp debatten om Adam og Eva faktisk har eksistert eller om de er billedlige framstillinger. Denis O. Lamourex og John H. Walton representerer henholdsvis evolusjonistisk skapelse og arketypisk skapelse, mens C. John Collins og William D. Barrick står for henholdsvis gammel-jord-kreasjonisme og ung-jord-kreasjonisme. I tillegg har boken Gregory A. Boyd (kjent for Brev fra en skeptiker) og Philip G. Ryken noen refleksjoner over hva dette betyr for våre åndelige liv.

Den andre boken dreier seg rett og slett om i hvilken grad Bibelen er ufeilbarlig. "Five views on Biblical Inerrancy" har bidrag av R. Albert Mohler Jr., Peter Enns, Michael F. Bird, Kevin J. Vanhoozer og John R. Franke. Jeg forventer nok her at Peter Enns ligger nærmest mitt syn, men kanskje jeg får meg noen overraskelser. Hvem vet?

Det hadde faktisk vært spennende å hatt noen slike bøker på norsk også med norske bidragsytere. Oppfordringen er herved gitt. Noen som kjenner kallet?

Å tenke høyt om Bibelen

Komikeren Bill Maher harselerer en del med religiøse i sin film "Religilous" som kom for en del år siden. Og faktisk med rette mange ganger.

I denne filmen intervjuer han lederen for en opplevelsespark som ønsker å vise at verden ble skapt på 6 dager, helt bokstavelig. Der kan publikum oppleve at mennesker og dinosaurer lever side om side. I intervjuet sier lederen bl.a. noe sånt: "Hvis vi ikke kan stole på Bibelen hundre prosent når det gjelder dette, kan vi ikke stole på den i det hele tatt." Jeg har ikke filmen foran meg nå, så ordlyden er ikke helt korrekt, men jeg er nokså sikker på at meningen er korrekt gjengitt.

Altså: Enten er alt riktig slik som vi tolker det, eller så er ingenting til å stole på.

Avisa Dagen har ikke vært fast lesestoff for meg, men jeg sa ja til et abonnement for en måneds tid siden. Og Dagen har den siste måneden vært fullstendig dominert av en debatt om bibelsynet til NLA Høgskolen i Bergen. To studenter mener det undervises uklart, eller feil, om historisiteten ved GT.

Jeg kjenner igjen ønsket om at alt i Bibelen skal gå opp, og frustrasjonen som student da jeg på MF lærte om både det ene og det andre i Bibelen som kanskje var annerledes enn jeg hadde forestilte meg. Nå ser jeg fra debatten rundt NLA at MF for lengst er avskrevet som en troverdig institusjon. Det er synd diskusjonen så lett polariseres.

Det har kommet svært fornuftige og gode innspill i debatten også, ikke minst fra NLA selv.

Bibelen er en stor bok. Mange forfattere. Skrevet over mange år. Hva betyr det at den er skrevet ned av mennesker? Hva betyr det at den også er/inneholder Guds inspirasjon/ord? Det er så lett å ville ha enkle svar her. Grøftene ligger lett tilgjengelige.

Ikke minst i akademiske institusjoner er det svært viktig at alle mulige svar på vanskelige problemstillinger kommer fram. Det krever at folk tenker, analyserer og selv tar stilling. Denne evnen må trenes. Når arkologien, tekstforskningen eller annen relevant forskning kommer med nye opplysninger og nye tanker, bør man verken få panikk, flykte, slå tilbake, eller liknende, men lytte og tenke.

Jeg vet at det foregår mye spennende forskning på GT. Selv har jeg sans for en som heter Peter Enns. Han regner seg som en konserativ teolog, men har en annen holdning til GT enn at alt må ha skjedd slik det vanligvis blir tolket i kristne konservative sammenhenger. Betyr det at alt faller som et korthus? Nei, det trenger det absolutt ikke gjøre. Bildet blir mindre svart-hvitt, og gode teorier kan bryne seg på hverandre. Noen vil vel kanskje avskrive Enns på grunn av hans holdning til GT, men hele debatten vil blir renere hvis man slutter å merke hverandre med "liberal" eller "konservativ", fordi det er mye mer komplisert enn som så.

Jeg har forstått det slik at også NLA har høyttenkende ansatte som sikkert ikke er enige om alt. Det er og blir en stor fordel for studentenes evne til å selv ta stilling.

Owe Wikström om kristne og rasjonaliteten

Det blir ikke så mye blogging på meg denne sommeren. Men legger her ut et par sitater fra den svenske professoren Owe Wikström.

Hos noen kristne har det vært en mistenkeliggjøring av vitenskap og fri kritisk tenkning. Menneskelig rasjonalitet har blitt sett på som unødvendig, siden alle svar "likevel står i Bibelen". Forakten for sannhetssøken og for de vitenskapelige modeller som stadig bygges og kritiseres i den lærde verden, har iblant vært farlig naiv. Menneskelig tankeklarhet trenger ikke slappes fordi et menneske overgir seg til Gud. Det indre åndelige liv handler verken om indre unnvikende følelser eller om ureflektert underkastelse under ytre autoriteter.

Også menneskets tanke er en gave. Den har likevel sine begrensninger. Mennesket når en slags ytterste grense når tanke og intellekt slås ut, den tilstand som eksistensialistene kalte det absurde, og som Jaspers kalte grensesituasjoner. Slik jeg ser det finner en der igjen de tomrom, det mørke der den andre virkelighet kan gjøre seg kjent.

Sitatetene er hentet fra en meget bra bok utgitt i 1994, Mørket som blender. En bok om åndelig veiledning.

Augustin om kristne og vitenskap

Kirkefader Augustin skrev sin oppsiktsvekkende bok Bekjennelser rundt år 400 e.Kr. Her uttaler han seg også om kristnes forhold til vitenskap. Det får være dagens blogginnlegg.

Når jeg hører en eller annen kristen bror som ikke har greie på vitenskap og tar feil av den slags spørsmål, da ser jeg med overbærenhet på mannen og hans meninger. Jeg kan heller ikke innse at det skader ham om han kanskje ikke vet hvordan den skapte verden er ordnet og innrettet, bare han ikke har en uverdig tro på deg, Herre, som har skapt alt. Skadelig er det derimot dersom han mener at disse spørsmålene hører med til selve troslærense vesen, og er freidig nok til å holde fast ved påstander om ting som han ikke har kjennskap til.

Å akseptere tilfeldigheter - også som kristen

Vi mennesker er svært opptatt av å se sammenhenger og mening i det som hender oss. Det er typisk oss å være overtroiske. Det er det vel lite tvil om!? Å akseptere at mye av det som hender rett og slett er tilfeldig, ligger ikke for oss.

Dette var tema for Petter Schervens program "Typisk deg" denne uken. Interessant program. Den amerikanske psykologen B.F.Skinner gjorde et oppsiktsvekkende funn allerede i 1947 der han viste at også duer ser etter sammenhenger der hvor tilfeldighetene råder. Mange har gjort tilsvarende tester på mennesker. Vi takler dårlig at det ikke er system i det som hender oss, og vi anstrenger oss hardt for å avsløre systemet, mens vi mange ganger faktisk selv finner på hele greia selv. Når vi har avslørt systemet, tror vi også av vi kan påvirke det. Vi tenker årsak-virkning, og når vi ikke vet årsaken, finner vi opp den.

Dette er kjent psykologi. Men det griper fort inn i hva vi tenker om verden vi lever i.

Idrettsutøvere, skuespillere og musikere skal prestere foran publikum. De søker maks konsentrasjon og maks prestasjon. Ganske mange forteller at de går gjennom visse ritualer, har på seg visse klær, etc. for på den måten å ta kontroll på tilfeldighetene. Man snakker om lykkeditt og lykkedatt som man må ha med seg eller på seg fordi de har opplevd at det påvirket resultatet tidligere. Overtroen sitter løst.

Og når noe har skjedd, prøver vi altså å forstå hvorfor noe skjedde. Selvfølgelig er ikke alt som hender oss tilfeldig, men mange ting er det. I stedet for å tolke som tilfeldigheter, kan vi si at det skjedde fordi jeg skulle forstå det eller det, eller fordi jeg ikke hadde vært snill, osv.

En del kristne (og andre religiøse), kanskje til og med mange, har nok en tendens til å neglisjere denne psykologiske innsikten. For er det ikke en mening med det som skjer? Er det ikke en mening med alt som skjer?

Her er vi inne på et tema som fort kan oppleves litt truende for en del troende, tror jeg. Særlig hvis vi kobler inn bønn og Guds vilje. Hvis du har bedt til Gud om at noe skal skje, også skjer det, kan det da likevel være tilfeldig?

Ateister nøler ikke med å trekke fram dette poenget, forståelig nok. Men det bør være i den kristnes interesse også å reflektere over dette, mener jeg. Gud blir nemlig ikke mindre Gud av at det som er tilfeldig tolkes som tilfeldig.

Jeg tror det er vanskelig å forsvare at det er en mening bak alt som skjer, eller at Gud styrer alt som skjer. Det er en skjebnetro kristne bør ta et oppgjør med. Jeg har tidligere skrevet noe om det her. Hvis jeg har fri vilje, du har fri vilje, og verden er utrolig kompleks, MÅ mye være tilfeldig!

Det betyr altså ikke at ALT er tilfeldig. Når min kjære gir meg en presang til bursdagen min, er den neppe tilfeldig. Enda mindre hvis det er noe jeg spesielt har ønsket meg. Når jeg får karakterer på en eksamen, er den forhåpentligvis heller ikke tilfeldig.

At noe som er tilfeldig, kan brukes til noe meningsfullt, eller tolkes til noe som jeg lærte noe av, etc. er en helt annen sak. Slik kan f.eks. Gud bruke noe som har hendt deg til å lære deg noe om kjærlighet.

Å leve i en verden der mye er tilfeldig, og samtidig holde fast på at Gud kan svare på en bønn eller ville noe spesielt, er ikke en helt lett øvelse. Det er kanskje lurt å være litt ydmyk for at vi ikke alltid ser hele bildet. Vi vil dessuten alltid kunne tolke det meste av det som skjer rundt oss på forskjellig måte. Ingenting er i seg selv innlysende og entydig. Livssyn og personlig overbevisning bestemmer mye her.

Mange tenker nok at når vi har lagt noe framfor Gud, så styrer han alt som skjer. Jeg er ikke sikker på det. Jeg tror Gud er med oss i det som skjer, men ikke at han har styringen på alt som skjer. Vi er ikke bare brikker i et spill, men spiller selv en stor rolle i våre liv.

Morsom bok om mytene om oss selv

Den amerikanske journalisten David McRaney ga i fjor ut en morsom og underholdende bok om myter og fakta. You are not so smart tar for seg 48 myter vi lurer oss selv med. Vi tror vi er så smarte og gjennomtenkte, men det er veeeeldig feil, hevder forfatteren. Etter å ha lest denne boken, føler jeg meg i hvert fall litt smartere, og det bør jeg vel bruke for alt det er verdt? Mine venner er herved advart.

Hvert av de 48 kapitlene starter med en påstand om noe vi tror om oss selv, for deretter å presentere hva forskning i dag har kommet fram til. Dette er psykologi presentert på en populærfaglig måte. Og det er massevis med henvisninger til relevante forskningseksperimenter, både kjente og mindre kjente. Moro.

Her kommer noen eksempler på påstander han tar for seg:

- Du tror du er en rasjonell, logisk person som ser verden slik den er, men i virkeligheten er du like villedet som resten av oss.
- Du tror du vet når du blir påvirket og hvordan dette virker på din væremåte, men i virkeligheten er du fullstendig ubevisst den konstante påvirkningen som kommer fra ideer formet i ditt underbevisste.
- Du tror du vet når du lyver til deg selv, men i virkeligheten er du ofte uvitende om dine egne motiver og du skaper derfor fortellinger som forklarer dine bestemmelser, følelser og historie uten at du selv ser det.
- Du tror dine meninger er et resultat av årevis med rasjonell og objektiv analyse, men i virkeligheten er dine meninger et resultat av årevis oppmerksomhet om informasjon som bekrefter det du allerede mener, mens du overser informasjon som motsier det du står for.

Og slik fortsetter han.

Boken herved anbefalt.

Sunn skepsis - også for kristne!

Boken "Skepsis - Guide til kritisk tenkning" utgitt på Humanist forlag vil nok av mange kristne kanskje bli møtt med nettopp skepsis, men det er gode grunner til at den bør lyttes nøye til. En slik innføringsbok i vitenskapelig tenkning og metode er mer relevant nå enn noen gang. Mona Hide Klausen og Kjetil Hope er redaktører for artikkelsamlingen.

Etter noen sider, av rundt 300, smiler jeg. Etter 100 tenker jeg at det er en nyttig bok som flere må lese. Etter å ha lest den ferdig, er jeg overbevist. Jeg kjenner nok både en og to og flere som vil føle seg tråkket på av det som skrives, samtidig tenker jeg at det er ingen god grunn til det, egentlig. Boken framstår for meg som sunn, rett og slett sunn. Som kristen har jeg ingen problemer med å støtte det som står. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er utfordringer for meg som kristen, og for de fleste andre, å finne i det å leve etter kritisk tenkning som prinsipp.

Første del er en innføring i vitenskapsteori og forskning. Burde vært obligatorisk. Sett det på pensum et eller annet sted. Det er så nyttig å kunne noe om dette. Selvfølgelig (!) får alternativbransjen, vaksinemotstandere, UFO-troende, spøkelsestroende, etc. gjennomgå når påstandene deres skal undersøkes. Med god grunn. Det samme mener jeg om kristne kreasjonister som blankt avviser etablert vitenskap. Jeg blir stadig brydd over kristne som kommer med påstander som avfeier vitenskapen. Det er ikke bra.

Jeg mener kritisk tenkning er en nødvendighet, selv om du ikke blir lykkelig av det. Jeg tror i hvert fall ikke at du trenger å bli ateist av det, heller. De skriver da også:

Det er også forskjell mellom skeptisisme og ateisme, og en kan utmerket godt være både religiøst troende og ha en skeptisk holdning til tilværelsen.

Dette stemmer godt med mine erfaringer. Jeg erfarer også at en del ateister tror de er vitenskapelige bare fordi de er ateister, samtidig som de helt overser store blinde felter i sitt eget liv der ikke kritisk tenkning akkurat er påtakelig. Dersom kristne ikke lærer å leve naturlig med kritisk tenkning, tror jeg mange vil føle at de må hoppe av kristen tro for å få en del ting til å gå opp. Det vil i så fall være både synd og unødvendig, tenker jeg. Dette gjelder nok særlig i miljøer hvor det dyrkes en litt for positiv innstilling til folks historier om mirakler i en eller annen form. Man trenger ikke være naiv selv om man er kristen.

Skepis er ikke et mål, men et middel.

Det støtter jeg.

Svar på tiltale

Jeg har gått litt lei av Dan Brown. Og jeg må innrømme at jeg også har gått litt lei av Richard Dawkins og nyateistene. Felles for alle disse er likevel at de har skrevet bøker og stadig er premissleverandører for enkelte debatter rundt kristen tro.

Jeg har allerede vært inne på den nye boken til Bjørn Are Davidsen, Svar på tiltale, flere ganger her på bloggen. Omsider, i en hektisk førjulstid, har jeg også fått lest meg gjennom den. Med sine over 340 tettskrevne sider er det ingen fortlest bok.

Den verdenskjente ateisten Richard Dawkins er viktig. Det bør det ikke være noe som helst tvil om. Stadig leses The God Delusion og folk blir begeistret for ateismen, og stadig mer skeptiske til religion. Og Bjørn Are viser til fulle at Dawkins er en langt større retoriker enn teolog, filosof og historiker. Derfor er denne svarboken på norsk også viktig. Det er et godt oppgjør med Dawkins & co Bjørn Are har levert fra seg.

Når det er sagt, er jeg litt usikker på hvem som vil lese boken. Slik jeg kjenner kristen ungdom, er det de færreste som går løs på en bok i denne størrelsen. Det gjelder kanskje ungdom flest. Kanskje til og med folk flest, så sant ikke forfatteren da heter Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Men da er da også sjangeren en helt annen. De færreste kristne har lest noe som helst av Dawkins, og de færreste kristne oppsøker eller havner i debatt med nyateister.

Jeg håper de likevel vil interessere seg for Davidsens bok. For problemstillingene møter vi stadig vekk. At boken kanskje forutsetter en del kjennskap og kunnskap om Dawkins, gjør nok markedet litt smalere. Jeg håper dessuten at alle som har lest Dawkins, enten de er kristne eller ateister eller hvem de nå er, har et behov for å lese et godt kristent svar på hans anklager og påstander. De vil få masse igjen. Det er jeg ikke tvil om.

Bokens store styrke er å tydeliggjøre hvor mye bakteppet, forutsetningene eller fordommene er med på å styre hvordan vi forstår alt rundt oss. Vi er svært lettpåvirkelige til å godta dårlige argumenter hvis det passer med det vi allerede mener og tror. Dette gjelder helt sikkert kristne også, men Davidsen viser på en glimrende måte hvor mye dette preger nyateismen. Det trengs knapt argumenter mot religion eller kristen tro, for alle skjønner jo bare hvor teit det er. I hvert fall helt til du begynner å diskutere med Bjørn Are.

Han har også en annen styrke, nemlig at han stadig er i debatt selv. Svar på tiltale er skrevet av en dreven debattant, og stilen preges av det. Han har glimt i øyet, liker å være litt sarkastisk og ironisk. Det er befriende og morsomt, men også her lurer jeg på om det kreves en del bakgrunnskunnskap av leseren for å forstå alle glimtene. Forstår alle Davidsens humor? tenker jeg, og håper selvfølgelig at svaret er ja.

Jeg er ofte grunnleggende enig med Bjørn Ares tankeverden og kristendomsforståelse. Det er ikke alltid jeg orker å henge med i alle svingene, men det skyldes som regel, tror jeg, min egen manglende kunnskap innenfor visse felt. Naturvitenskap er ikke mitt fagfelt, så der er jeg fullt og helt lekmann. Når det gjelder teologi, kristendom, etc., har jeg vel litt mer innsikt, håper jeg. Og da ser jeg også at Bjørn Are velger gode standpunkter og synsvinkler. Det er bra.

Apologeten Francis Schaeffer ga oss en veldig god modell når han forklarte virkeligheten vår som et toetasjes hus. Denne modellen er fruktbar, og den er en vesentlig modell også for Davidsens tenkning. I møte med nyateister illustrerer den godt hvor umulig det er å leve konsekvent med et ateistisk syn på virkeligheten der vitenskap er eneste grunnlag.

Blir folk kristne av å lese en apologetisk, fornuftsbasert bok som Svar på tiltale? Hvem vet. Eskil Skjeldal har beskyldt Davidsen for å bedrive en type apologetikk som er for logisk, etc. Og han har reist en viktig diskusjon om rasjonalitetens begrensninger. Jeg opplever flere steder at Bjørn Are reiser samme diskusjon, så kritikken er vel ikke 100% treff. Men jeg er veldig med på at for mange mennesker er problemstillingene til Dawkins og Davidsen lite relevante for livet. Det må vi nok bare godta, vi som er opptatt av apologetikk. De færreste av oss lever av fornuft alene, snarere tvert i mot. For de som derimot trenger logikk, er det desto viktigere at den også finnes innenfor kristendommen også.

Min erfaring er at å svare på logiske problemstillinger og anklager, å avsløre inkonsekvenser og å forklare fornuftig hva som er fakta og tenkning, sjelden omvender noen. Men det kan være med å gjøre bildet mer nyansert. Det kan gi kristne en stødigere plattform å stå på når de skjønner at også tanken kan brukes i den kristne tro. Det kan muligens fjerne noe av den aggressive kritikken mot religion, men er man negativ til kristen tro og religion, er man det nok også etter å ha lest denne boken.

Jeg må gi en liten refs til forlaget for forsiden. Jeg liker vel ikke veldig godt at den er illustrert med to personer som "skriker" til hverandre. Når jeg underviser i kristen apologetikk, sier jeg det veldig tydelig til elevene mine at en slik diskusjonssituasjon ikke er spesielt fruktbar. Jeg har mer tro på den gode samtalen. Det har sikkert forlaget også, men hvorfor da disse skrikende ansiktene? Men de skal ha cred for å ha brukt Tom Egeland-sitater både på forsiden og baksiden. Det var morsomt.

Og boken anbefales selvfølgelig!

Genesis 1 - 3 og Adam og Eva

Jeg har vel sagt det før, men sier det mer enn gjerne igjen, jeg liker Genesis (eller 1 Mos) 1 - 3 veldig, veldig godt. Disse kapitlene er så viktige og meningsfulle at jeg hele tiden kommer tilbake tilbake dit. Derfor er jeg visst inne i en liten stim av bøker om dette emnet om dagen.

Nå er kanskje ikke det så merkelig siden den store historien om mennesket og Gud slik den framstilles i Bibelen og i kristen tankegang ville blitt uforståelig hvis disse kapitlene var borte.

Noe annet som gjør at jeg stadig vender tilbake, er at det er så mange ulike måter å forholde seg til disse tekstene på. Det er utrolig spennende å lese ulike drøftinger mellom teologer og kristne vitenskapsfolk.

Jeg syns det er lett å ta avstand fra både ung-jord-kreasjonister og gammel-jord-kreasjonister på ene siden, og liberale kristne tolkninger som ser på Adam og Eva-historien som noe som ikke har med historiske fakta å gjøre i det hele tatt på andre siden. At Adam og Evas fall bare handler om hva som skjer inni oss, er interessant, men den hopper bukk over hvordan teksten har blitt lest og forstått i flere tusen år. Men mellom kreasjonisme og liberal tolkning er det et helt spekter av interessante muligheter.

Var Adam og Eva historiske personer? Eller står navnene som symbol for de første menneskene?
Ble de første menneskene til gjennom vanlig evolusjon, eller grep Gud inn på en spesiell måte? Var Adam og Eva de eneste menneskene i begynnelsen, eller var det andre mennesker også? Slik kan vi fortsette å stille spørsmål, viktige spørsmål, i lang tid.

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av en ny bok på dette området. C. John Collins har nylig utgitt Did Adam and Eve really exist? Who they where and why you should care. Jeg er nesten litt overrasket over meg selv over at jeg trives så godt med å lese teologisk konservativ litteratur på dette området. Kanskje fordi den stemmen lett blir borte i norsk kirkeliv her. Jeg har lett for søke det konservative når det blir for liberalt, og motsatt. Jeg føler meg mest hjemme i midten et sted.

Det jeg liker godt med konservative bøker, er ønsket om å ta Bibelen som Guds ord på alvor. Men jeg skal også innrømme at det er en hårfin grense her et sted, for jeg er nesten allergisk mot forfattere som ikke åpner opp for andre syn og tolkninger enn sine egne eller som lever i en lukket verden. Skjønn det den som kan.

Når det gjelder denne boken, opplever jeg Collins som ydmyk og åpen for at alt kan diskuteres. Han kritiserer flere forskere jeg har sansen for, blant annet Dennis Alexander, Francis Collins og James D. G. Dunn. Og det er jo interessant i seg selv, og ikke minst nyttig for min egen tanke. Bjørn Are Davidsen har for øvrig gitt en veldig god oppsummering av Dennis Alexander sitt syn på Adam og Eva her.

For Collins mener at Adam og Eva har eksistert, som de to første menneskene, og at det må være slik fordi det er eneste måten å komme til rette med Bibelen som helhet på.

Specifically, if we deny that all people have a common source that was originally good but through which sin came into the world, then the existence of sin becomes God's fault, or even something that God could not avoid. In either case there is little reason to be confident that any relief is headed our way.

[...], how we relate to the story of Adam and Eve does, sooner or later, face us with what stance we will take toward Biblical authority.

Begge disse sitatene har mye for seg, syns jeg.

Boken kan anbefales, men bør nok ikke være eneste kilde til temaet.

Interessant om skapelsen - men ingen fasit

At John C. Lennox er en meget intelligent mann, er det liten tvil om. Han har i de seneste årene kommet med flere viktige bøker innenfor apologetikk, med vekt på tema som ateisme, vitenskap og tro. Vi kan nevne Gods undertaker og Gunning for God. Nå har han gitt ut boken Seven days that divide the World.

Denne boken handler om hvordan lese skapelsesberetningen i Bibelen. Må man velge å si ja eller nei til vitenskapen? Ung-jord-kreasjonistene går i ene grøften, mener Lennox. Og de som avskriver Bibelen går i andre grøften. Selv ønsker han å ta både Bibelen og vitenskapen på alvor.

Boken er kort og enkel, men likevel toucher den inn på mange av de viktige problemstillingene. Lennox har skrevet en oppbyggelig bok. Særlig når han i kapittel 5 skriver om hva budskapet i skapelsesberetningene er, har han mye viktig å komme med.

I Norge, nærmere bestemt innenfor norsk luthersk statskirketradisjon, har vi nok vært mer opptatt av budskapet i skapelsesberetningene enn av om de kan kombineres med vitenskapens funn. Lennox ville nok ment at mange av oss tar Bibelen for lite seriøst på akkurat dette området. Og han ville sikkert hatt rett.

Derfor er det spennende å følge hans tanker om hva skapelsesberetningene sier noe om, og hva de ikke sier noe om. Han gir ikke så mange fasitsvar, og jeg er av og til usikker på hvor han selv står. Men det får meg i hvert fall til å tenke nøye gjennom hva jeg selv mener. Mine tanker har veldig, veldig godt av å utfordres.

Jeg er vant til å tenke de to skapelsesberetningene som to selvstendige fortellinger. Jeg vet en del mennesker mener de to kan kombineres og henge sammen. Lennox er inne på det, men jeg er ikke helt sikker på hvor han selv står.

Lennox er mer tydelig på at han er uenig med teistiske evolusjonister som ikke regner med Guds spesielle inngripen da mennesket ble skapt. Han har noen poenger der, men jeg vet ikke helt hva jeg selv mener om saken likevel.

Boken er uansett ingen fasit, men et godt grunnlag for diskusjon. Temaene er kompliserte, løsningene mange. At jeg selv ikke alltid vet hva jeg selv mener om en sak, betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke tenker eller tar den på alvor, snarere tvert i mot. Heller ikke kristne vitenskapsmenn kan være helt sikre her, og det er vel slik det må være.

Jeg har liggende flere bøker om samme tema, så jeg kommer nok plutselig tilbake til saken.

- Jeg tror på Vitenskapen

Ingen lang bloggpost denne gangen. Jeg ønsker bare å sette fokus på en liten, men ikke ubetydelig sak.

 Jeg kjenner ingen som ikke tror på vitenskap. Men jeg er skeptisk til alle som sier at de ikke tror på Gud, men på Vitenskapen, gjerne i bestemt form og stor bokstav.

 For den finnes ikke.

• Er kaffe godt eller dårlig for kroppen? Hva sier vitenskapen?
• Hvilket kosthold er det beste? Hva sier vitenskapen?
• Er miljøproblemene i verden menneskeskapt eller bare en del av en naturlig syklus? Hva sier vitenskapen?

• Er vi til på grunn av en tilfeldighet, eller på grunn av en nødvendighet? Hva sier vitenskapen?
• Er det en vilje bak alt, eller er det helt tomt? Hva sier vitenskapen?

Dette var små og store spørsmål. Men det illustrerer et viktig poeng, nemlig at vitenskapen gir forskjellige svar. Og ikke sjelden er det mange motstridende undersøkelser.

 Og hva må vi gjøre? Jo, vi må velge hva vi tror på, hvilke vitenskapelige undersøkelser har vi tillit til. Vi tror. Alle tror.

 Det er det vi tror som former våre liv, og vårt livssyn.

Spennende Jesus-tolkning av Wright

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:

1. Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
2. Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
3. Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)

Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.

The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.

I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.

The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.

Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?

Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.

Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?

Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...

Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.

Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.

Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.

En studie i kaotisk debatt

Jeg har flere ganger uttalt meg kritisk til Verdidebatt.no. I utgangspunktet liker jeg nettstedet, litt, men jeg syns det ødelegges av kverulanter og debattkåte folk uten en ydmyk nok holdning til sine motdebattanter. Debattene tar helt av uten å bli særlig konstruktive.

Akkurat nå foregår det to debatter som kan være et studie verdt, til skrekk og advarsel. Den ene er om Tro og vitenskap, den andre er om Homofili. Med andre ord klassiske høytemperaturdebatter uten takt og tone.

Koselige, lettleste og intelligente bøker av Kreeft

Jeg koser meg veldig med dialogbøkene til Peter Kreeft om dagen. Den morsomste er kanskje hans halvgamle bok fra 1987 med tittelen "Socrates meets Jesus". Egentlig er det ustyrtelig morsomt hvordan han avkler litt moderne og liberale teologiske strømninger på en brilliant måte. Jeg digger det litt ekstra for det passer så godt med fordommene mine.

"Socrates meets Hume" fra 2010 er litt tyngre, men ikke avskrekkende hvis du ikke har allergi for filosofi. Det skal sies at bøkene er skrevet for en vanlig ikke-altfor-utdannet leser, slik jeg leser det. Altså lett å lese, lett å forstå, lett å henge med. Hvor konsekvent var egentlig Hume i sin skeptisisme? Hva har konsistent? Kan man egentlig være skeptiker slik Hume mente?

Bøkene er skrevet i dialogform, nesten som teatermanus. Typisk for Sokratesdialogene er at Sokrates spør og spør de han møter for å finne ut hva de faktisk mener og tror, og om de følger sine egne overbevisninger, om de har gode argumenter og om det inneholder noen motsigelser det de sier. Og Kreeft krydrer det med masse søt humor.

Kreeft har skrevet mange flere slike bøker, om Descartes, Sartre, Kant, etc. Noen som har lest noen av disse?

Hva er ... - bøkene

Universitetsforlaget har en serie bøker de kaller "Hva er" der ulike fagområder blir presentert på en kort og oversiktlig måte. Jeg har lest noen av disse og må si jeg liker formatet og intensjonen godt.

Sist leste bok fra min side er Hva er fysikk av Gaute T. Einevoll. Anbefales for alle som trenger å få en del begreper på plass. Dette er ikke mitt fagområde, så min opplevelse er en amatørs opplevelse. Det finnes helt sikkert like gode eller bedre innføringer i fysikk, men denne gjør jobben sin på de sidene den har til rådighet.

Siden jeg nevner den her, skjønner sikkert noen at den har noe med mitt interesseområde og fagfelt å gjøre likevel. Jeg siterer gladelig fra et avsnitt i boka og tenker at dette liker jeg:

I dag er konfliktnivået mellom kirken og fysikkfaget lavt, i alle fall i våre deler av verden. Pave Johannes Paul II gav til og med Galilei og heliosentrismen en slags oppreisning i 1992. En rekke fysikere er kristne og synes å mene at fysikk og religion omhandler to atskilte domener av tilværelsen, og at Bibelens beskrivelse av for eksempel skapelsen skal forstås metaforisk og ikke bokstavelig. Det er ingen særlig forskjell i måten kristne og ikke-kristne fysikere praktiserer eller vurderer sitt fag på. Noen synes dette er underlig og mener at det er inngått en slags stilltiende våpenhvile hvor kirken har sluttet å forfølge vitenskapsmenn og vitenskapsmenn har sluttet å hevde at det de finner ut, har noen konsekvenser for gudstro.

Her er det ingen klar konsensus, men det er i alle fall ikke mulig samtidig å tro på Big Bang-teorien og at jorda ble skapt for 6000 år siden.

Jeg er ikke sikker på at han tegner et helt riktig bilde av virkeligheten her, for vi kan problematisere og nyansere både det ene og det andre. Det siste avsnittet ser jeg ingen grunn til å problematisere. Her har han helt rett. Men grunnen til at jeg liker disse sitatetene, er først og fremst at han ikke går i mytefella ved å si at fysikk og religion står i en evig konflikt, slik altfor mange, selv de som burde vite bedre, gjør.

Kristne og fornuften

Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt smart, for det er jeg virkelig ikke. Tro meg. Men jeg har en stor forkjærlighet for fornuften og alt hva den kan finne ut. Og jeg har veldig sans for nysgjerrigheten, som jeg mener er en helt sentral del av det å være menneske. Nysgjerrighet kombinert med fornuft blir vel fort til vitenskap, skulle jeg tro.

I bokprogrammet om vitenskap og religion som ble sendt på NRK for en uke siden, sa forfatter Ian McEvan: "Religion er nysgjerrighetens død". Dette provoserer meg på en måte, for jeg mener dette ikke kan stemme, samtidig som jeg må si at kanskje han dessverre har rett i mange tilfeller.

For meg er troen ingen hindring, snarere tvert i mot. Å søke alle de svarene vår menneskelige hjerne har mulighet for å finne, er mulig å kombinere både med troen på en skaper og troen på en Gud som åpenbarer seg i historien. Hvorfor kristne skulle være mindre nysgjerrige på verdens tilblivelse, oppbygging og utvikling enn ateister, klarer jeg ikke å se. Intellektuell sløvhet er ingen kristen dyd.

Jeg lurer på om ikke det fortsatt er slik i noen kristne miljøer at tenking er litt farlig, for det kan føre oss bort fra Gud. Bibelvers med advarsler om å legge vekt på menneskelig visdom framfor Gud, kommer fort opp på banen. Hvis vi begynner å stille for mange spørsmål, er det et tegn på at vi ikke stoler nok på det Gud har sagt oss. Alt i meg protesterer mot en slik teologi, altså ikke bibelversene, men kristnes bruk av dem. Og for å være helt ærlig, jeg kan bare ikke skjønne at Gud et eneste sted advarer mot fornuften. Men som med så mye annet, fornuften kan brukes til noe godt og til noe vondt. Vi kan utvikle medisiner, og våpen. Maskiner til å bygge opp, maskiner til å ødelegge. Vi kan utvikle tankesystemer som motarbeider Gud, som f.eks. materialisme, eller som harmonerer med Gud. Når Dawkins hevder vitenskapen fjerner Gud, må andre vitenskapsfolk protestere mot at vitenskapen skal eies av ateismen.


Jeg tror dessverre at altfor mange kristne ikke er nysgjerrige, i hvert fall ikke nysgjerrige nok. McEvan har derfor helt rett. De har fått de svarene de trenger for å leve sine liv og har ikke behov for å forske så mye mer. Jeg beklager dette. For er det noe vi trenger framover, så er det at kristne mennesker bruker tanker og krefter på viktige områder innenfor vitenskap og filosofi. Hvorfor skulle den arenaen være forbeholdt ateister? Dette ligger meg virkelig på hjertet: Hvor er de kristne tenkerne i samfunnsdebatten og i fagdebattene?

Helt grunnleggende i mitt menneskesyn som kristen er at Gud har skapt oss med masse evner og gaver og vil at vi skal bruke alle gavene vi har fått. Og jeg tror Gud har skapt oss rimelig intelligente med et ønske om at vi skal bruke fornuften for alt den er verdt.

For meg er det stor inspirasjon i å lese kloke kristne tenkeres bøker. Dessverre er det altfor få av dem som er tilgjengelig på norsk. Da ville nok mange flere ha lest dem.

Åpen for Gud, åpen for alt?

Som kristen, eller kanskje rettere sagt, som menneske, støter jeg ofte på grensene for hva jeg tror på, eller hva jeg tror er mulig. Jeg merker lett at mange kristne er langt mer åpne for både engler, demoner, åndelige opplevelser og direkte styring av Gud enn jeg er. Jeg avviser ikke alt dette, men tenker svært ofte at velmenende kristne overtolker sine egne følelser og tanker i sitt ønske om å leve nær Gud. Men jeg vet jo ikke hva som er sannheten, når alt kommer til alt. Min skepsis sitter i magen, eller kanskje i hodet.

Jeg kaller meg skeptisk, men jeg når vel kanskje ikke helt opp i de ypperste kretser av skeptikere siden jeg tror på Gud. Det må jeg leve med. Ja, jeg tror faktisk ikke bare på en Gud som satte det hele i gang, men til og med på en Gud som holder på med et prosjekt i forhold til menneskene som lever nå.

Troende og skeptisk. Dette er en vanskelig kombinasjon, men for øyeblikket er det den eneste kombinasjonen jeg kan leve med. Hvor går grensen for hva man skal tro på?

Når jeg leser bøker eller artikler fra folk i Skepsis, er jeg nesten alltid enig i det som står. Dette gjelder alt fra slakting av konspirasjonsteoretikere, holocaustfornektere, antisemitisme, til homeopater, healere, astrologer og mye annet. Ja, til og med den sterke kritikken av kristne forkynnere og mirakelpredikanter som jukser og lover rikdom og helse nikker jeg bekreftende til. Det skulle bare mangle.

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om, for å bruke et kjent uttrykk, men jeg tror bare ofte ikke på de som hevder seg å vite alt om dette. New Age og nyåndeligheten har jeg størst problemer med å se noe som helst i.

Vitenskapen har ikke gjort Gud overflødig, selv om Dawkins og andre skulle hevde det. Det er ikke mulig å si at ateisme er den eneste mulige slutning av de vitenskapelige oppdagelser og teorier som i dag råder. Flere kristne vitenskapsmenn skriver overbevisende, for meg, om argumenter for Gud. Ikke bevis, men argumenter. Siden jeg tror at Gud finnes (ikke uten tvil), treffer selvsagt disse argumentene meg godt. På samme måte er jeg nokså overbevist om at mange ateister har sin ateisme før de begynner å lete etter argumentene for den.

Jeg tror på en ordnet tilværelse. Naturen følger naturlovene. Jeg tror Gud har satt tilværelsen i system. Gud er ikke en del av naturen. Heller ikke åndelige makter. Derfor kan naturen undersøkes, forskes på og forstås rent vitenskapelig. En naturlig forklaring på et naturlig fenomen stemmer godt overens med det jeg tror på. Derfor klapper jeg gjerne når vi gjør framskritt og forstår mer og mer og gamle myter blir avslørt og forklart. At bønnesvar både kan tolkes som Guds gave og samtidig forklares logisk (og vitenskapelig), er for meg ikke et stort problem. Jeg er altså åpen for at Gud kan svare på bønn, gripe inn, men jeg har mange spørsmål ubesvart rundt denne tematikken jeg gjerne vil at Gud skal svare på når jeg en gang kan sitte rolig ned å snakke med han.

Jeg tror også at Bibelen er Guds åpenbaring. Men Bibelen er skrevet av mennesker, og dette skaper en viss spenning, å si noe annet ville vært å lyve. Og jeg tror man kan være en sunn skeptiker også i forhold til Bibelen. Å ta det som det står, er en lite egnet tolkningsnøkkel selv om mange kristne smykker seg med dette. Gjennom å forske på Bibelen, dens tilblivelse, dens historie og samtid er det likevel mye som faller på plass. Og ikke minst å bli bevisst hvilken tolkningsnøkkel som er best. Vi ender ikke med en Bibel uten spenninger, men heller ikke med en helt uforståelig tekstsamling. At kristne tolker den ulikt, er helt naturlig. Gode tolkninger og dårlige tolkninger vil måtte leve i dialog og konfrontasjon så lenge mennesker er tolkerne. De som avviser at det finnes en Gud, må selvfølgelig avvise Bibelen som Guds ord.

Jesus er spesiell. Jeg har ikke et uproblematisk forhold til Jesus og tekstene om han, men det er heller ikke så problematisk at jeg ikke tror han er Gud. Akkurat hvordan han var Gud, og akkurat hvordan han var menneske, er vanskelig å gjøre rede for. Det er mange spennende diskusjoner blant teologer omkring det. Jeg ender likevel opp med at jeg tror på syndenes forlatelse og at dette har med Jesu liv og død å gjøre. Ja, det er mystisk og uforståelig, men helt umulig er det ikke.

Å være åpen for Gud, betyr ikke å være åpen for alt. Jeg har forsøkt å gjøre rede for en viss logikk med noen grenser, men grensene blir ikke tydelige og klare bestandig. Kanskje ikke alltid like logiske heller, sett utenfra i hvert fall. Jeg sier nei til å snakke med døde, men tror på en oppstandelse. Jeg tror Gud kan helbrede, men at de fleste healere driver med tull - eller psykologisk manipulering i en eller annen form. Jeg er altså skeptisk til mye, men mener det er både logisk og fornuftig å tro på Gud og Jesus.

Dr Francis Collins interview on CNN

Lite kunnskap om tro blant kristne

Etter en lang pause er det på tide å begynne å blogge litt igjen. Og da starter jeg like gjerne med en interessant undersøkelse fra USA om tro.

Det viser seg at ateister og agnostikere ofte kan mer fakta om tro enn det mange kristne kan, skriver blant annet svenske Dagen. Om det samme ville vært resultatet i Norge, vet vi jo ikke. Men for meg blir dette en påminnelse om at vi som jobber med undervisning i Bibelkunnskap, troslære og kirkehistorie, ikke må sove i våre egne timer. Her har vi en jobb å gjøre.

For det er en sterk tendens i kristne miljøer til at opplevelser og god stemning får atskillig mer fokus enn kunnskap. Menighetsfakultetet har nettopp gått ut med at dagens prestestudenter kan mye mindre fra før enn det som var vanlig for bare noen år siden. Jeg er ikke sikker på at jeg liker tendensen.

Kunnskap frelser ikke, men uten kunnskap er det fritt fram for mye rart.

Adam Hamilton som är pastor i en metodistkyrka och författare till boken "När kristna missförstår" säger:

- Jag tror att många kristna accepterar det de hör som sant och undersöker inte vidare. Konsekvensen blir att de tror det egna sammanhanget har sanningen. Det är inte sunt för någon, oavsett vilken tro man har, säger han.

Jeg syns det er helt flott at ateister kan mye om kristen tro, og de må gjerne vinne noen spørrekonkurranser. Men det er lite betryggende hvis kristne ikke ser verdien av å vite litt mer. Jeg ønsker meg kunnskapstørste kristne.