Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)
søndag 13. juni 2010
Hva gikk galt i vår barndom?
Hva skjer hvis du utsetter en hel generasjon barn for noe totalt meningsløst med sterke overtoner av surrealisme? Greit nok at de var lei av all oppdragende barne-tv og pedagogisk tenkning, men å utsette barn for dette, hva i all verden tenkte de på? Jeg snakker selvsagt om Pompel og Pilt som kom på NRK i 1969 og ble sendt flere ganger på 70-tallet.
Bjørg og Arne Bust Mykle og Ebbe Ording hadde i hvert fall mot nok til å gjøre et skikkelig nyskapende program for barn. Men hadde de forståelse nok? Visste de egentlig hva de gjorde?
Se selv. Advarsel mot sterke scener.
Når jeg ser det i dag, blir jeg bare sint. Ok, jeg eier visst ikke humor på dette feltet. Jeg blir en grinete gammel gubbe. Det er helt greit forresten, akkurat i dette tilfellet. Husk at vi også måtte leve med Pernille og Mr Nelson. Jeg sier ikke mer.
Det finnes en støttegruppe på Facebook for sånne som oss, Tom Arne: http://bit.ly/bGvyjd
Som ledd i egenterapi kjøpte jeg for noen år siden Pompel og pilt på DVD for at mine egne barn skulle få se hvor traumatisk dette faktisk var. Men i stedet for sympati, fikk de fullstendig latterkrampe. Så nå kommer reparatørene både titt og ofte.
Jeg skal ikke vise dem brødrene til Tralle Tonetroll...
Sjølv var eg, som Bjørn Are, 11 år i 1969. Eg følte meg då aaaaltfor gamal for denslags barne-TV, so fenomenet gjekk meg i fyrste omgang hus forbi. Då serien kom i reprise, gjekk eg på gymnaset, og Pompel og Pilt fekk umiddelbar kult-status hjå meg, noko dei har hatt til denne dag.
Eg prøvde og ut P&P overfor borna mine då dei var høvevis 5 og 9 år. Stor suksess :-)
Jeg tenker jo at alle som er 10-12 år eldre enn meg i høyeste grad har store senskader av Pompel og Pilt. Bare at de ikke merker det selv. Vi derimot, vet at vi har senskader.
Aaaaaaaaaaaaaaagh, får lyst til å rive av meg ørene og helle syre i øynene mine!
Hva slags medisiner gikk de på, jeg har jo hørt rykter om at det gikk vilt for seg på hippie-fester, men at dette ble resultatet. Uff, jeg føler med dere!
Det finnes en støttegruppe på Facebook for sånne som oss, Tom Arne: http://bit.ly/bGvyjd
SvarSlettSom ledd i egenterapi kjøpte jeg for noen år siden Pompel og pilt på DVD for at mine egne barn skulle få se hvor traumatisk dette faktisk var. Men i stedet for sympati, fikk de fullstendig latterkrampe. Så nå kommer reparatørene både titt og ofte.
Jeg skal ikke vise dem brødrene til Tralle Tonetroll...
Kanskje ikke barna våre forstår hvor fælt dette er for oss? Eller er det manglende respekt for oss?
SvarSlettDet var personer som Pompel og Pilt som reddet min barndom.
SvarSlettDe bekreftet at det fantes mer enn moderne horror om skilsmisser og alkoholiserte fedre som ungdomshyllene var fulle av på biblioteket.
Sjølv var eg, som Bjørn Are, 11 år i 1969. Eg følte meg då aaaaltfor gamal for denslags barne-TV, so fenomenet gjekk meg i fyrste omgang hus forbi. Då serien kom i reprise, gjekk eg på gymnaset, og Pompel og Pilt fekk umiddelbar kult-status hjå meg, noko dei har hatt til denne dag.
SvarSlettEg prøvde og ut P&P overfor borna mine då dei var høvevis 5 og 9 år. Stor suksess :-)
Jeg tenker jo at alle som er 10-12 år eldre enn meg i høyeste grad har store senskader av Pompel og Pilt. Bare at de ikke merker det selv. Vi derimot, vet at vi har senskader.
SvarSlettDet er derfor du trenger reparatører. Og det er bedre med to.
SvarSlettØhh... nettopp. Akkurat.
SvarSlettJeg var 17 i 1969, så jeg unngikk trolig skader. Men jeg ble ikke pappa før i 1986, så hvem vet?
SvarSlettAaaaaaaaaaaaaaagh, får lyst til å rive av meg ørene og helle syre i øynene mine!
SvarSlettHva slags medisiner gikk de på, jeg har jo hørt rykter om at det gikk vilt for seg på hippie-fester, men at dette ble resultatet. Uff, jeg føler med dere!