Er vi egentlig gode på bunnen?

Troen på at mennesket er godt på bunnen, er en utbredt tro. Og det er i høyeste grad en tro, ikke et faktum. Det er til og med en tro det er vanskelig å finne empiriske bevis for. Se tilbake på menneskets historie. Når viste mennesket at det var godhet som var på bunnen? Er det mulig å holde på en slik hypotese? En slik tro er et livssyn som har lite fakta å støtte seg på. Kanskje på lik linje med kristendommen, vil noen hevde.

Men er kristendommens menneskesyn uforenlig med slik mennesket framstår i historien og nåtiden? Det er faktisk litt merkelig at kristendommens tanke om arvesynden har blitt diskreditert i det moderne samfunnet. For er ikke arvesynden bedre belagt i historien enn den ovennevnte tro. Er det ikke nettopp menneskets stadig gjentakende synder vi ser spor av hele veien?

Kristen tro er helt fremmed for tanken om at alt er sagt når mennesket er beskrevet som syndig. Mennesket har mulighet for å velge både det gode og det onde. Mennesket er verken godt på bunnen, eller vondt på bunnen. Mennesket er samtidig en Guds skapning, god og vakker med både vilje og evne til å gjøre det gode, og en synder, en som gjør og vil det vonde. Både og.

Jeg opplever at kristendommen snakker sant om mennesket, slik det framstår for meg og slik jeg opplever meg selv.