Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 20. juni 2010

Stein Mehren treffer noe i meg

Stein Mehren fylte for en måned siden 75 år. Det er noe med denne dikteren, noe som treffer litt dypere enn mange andre. Han er ikke alltid lett tilgjengelig, men det bør heller ikke være noe mål for en dikter. Rett som det er blir jeg hengende fast i en setning, et bilde eller noe ubeskrivelig som gir mening. Det liker jeg godt.

Klassekampen trykket i anledning jubileet en selvbiografisk tekst, eller en skisse til en roman han aldri vil skrive, av Mehren. Jeg har lyst til å sitere litt derfra, fordi det er interessant stoff av en interessant person.


Jeg måtte bryte med dem [kulturradikalerne] for å ta meg selv alvorlig. Jeg skrev meg ut av min generasjon, Jeg gikk i eksil i min egen tid, i opposisjon mot tidens reduksjonistiske menneskebilde. Men jeg kalte meg fremdeles kulturradikaler, for mitt mitt prosjekt dreide seg fremdeles om fremmedgjøring, bevisstgjøring og personskaping.
Jeg skrev omtrent følgende: Jeget er sperret inne i et selv som jeget ikke kan styre. Det er underlagt mytiske krefter som det ikke er seg bevisst. Og fornuften som skulle opplyse oss, er selv irrasjonell, underlagt et mørkt prosjekt i tiden. Vår ideologi, vår vitenskap, antar mytiske dimensjoner.

Alt vi går rundt og mener noe om, er underlagt store paradokser. Våre menneskerettigheter for eksempel, som vender seg mot fundamentalisme og dogmer, har selv de religiøse åpenbaringer av menneskeverdet som sin egentlige rot. Menneskerettigheter og fundamentalisme drikker av samme kilde: Menneskeverdets åpenbaring i historien.
Så kommer han med en liten perle, som er typisk for denne dikteren og diktene hans:
Jeg er skeptisk til alle begreper som blir totale forklaringsprinsipper. Jeg tror på en tanke som kan tenke to ideer på en gang, pluss en til.
Jeg tror noe av Mehrens styrke er at han har kjent mye på livets vanskelige sider, ved å være mistilpaset og misforstått. Er det ikke dette vi kjenner igjen i mange av diktene hans også, ensomheten, varheten for de små pustene?
Jeg var en vanskelig og morsom elev, sa en lærer flere år senere. Noen lærere likte meg, andre mislikte meg. Noen gjorde begge deler. I realskolen slang norsklæreren stilene i ansiktet på meg og hveste: "Jeg tåler ikke snørrunger som tror de er filosofer". 
Det er vel stor sannsynlighet for at norsklæreren nå sitter på en sky i himmelen og biter de ordene i seg. Jeg får lyst til å avslutte med siste strofe i diktet Det narraktige vi:

De kaller meg den dumme narraktige keiser
Jeg som kledde en hel by naken
ved å være akkurat slik jeg er ...
Det er så mye bra i diktene til denne store mannen. Kjenner dere han ikke, løp til nærmeste bibliotek eller bokhandel. Egner seg også for stranden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar