Det har sett seg i det norske medvitet at vi har det meste felles her i verda bortsett frå religion, og at religiøs ulikskap eller usemje står i et særstilling. Når berre religionen er nøytralisert, blir alt nøytralt og greitt. Sannsynlegvis botnar dette i at norsk mentalitet, i alle fall på det politiske og ideologiske planet, er djupt ukomfortabel med tru og religion som noko meir enn private synsmåtar og personlege haldningar. Religion som praksis er ein uvant med og redd for.Dette poenget understrekes i en artikkel lenger bak i samme Klassekampen om den norske konvertitten til Islam, Maryam Al-Eenisi (tidligere Trine). Hun sier: "Mens kristne nærmest unnskylder seg for troen sin, er ikke muslimer redde for å vise hva de tror på. De sier bare rett ut: Nå må jeg gå og be." Når hørte vi en kristen si noe liknende i full offentlighet?
Haram fortsetter:
Meir og meir framstår det sekulære som ein bestemt posisjon med ideologiske føringar. Det inneber ein verdidom om religion som noko som må kontrollerast og haldast i sjakk meir enn andre samfunnsfenomen. Og det priviligerar dei ikkje-truande som forvaltarar av fellesskapen og av opne arenaer i samfunnet.Er religiøse egentlig noen villdyr som trenger å temmes av andre? Ønsker vi et samfunn der de som praktiserer sin tro på en mindre privat måte enn den gjennomsnittlige norske statskirkekristne skal måtte skjule sin praktisering? Haram nevner munkekutter og prestekrager som eksempler hentet fra sin hverdag.
Spelereglar må vi ha, men dei kan ikkje dikterast einsidig av dei minst truande.Når sekularismen gir seg ut for å være en nøytral og objektiv posisjon i samfunnet, lyver den på seg mer enn den kan holde. Harams tanker er verdt å stoppe opp ved. Hele innlegget kan leses på bloggen hans her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar