Nå samles skyer over horisonten, sang vi da jeg var tenåring. Sangen, som er skrevet av Hans Olav Mørk, synges kanskje ikke lenger, men la det være en innledning til disse tankene. Samgen beskriver verden og tiden vi lever i som en storm.
Det er ofte vemodet som preger meg litt når nok et år er gått. Jeg får behov for å gjøre opp status. Vurdere om det ble slik jeg hadde tenkt eller drømt om. Hva er summen av årets dager? Jeg reflekterer litt høyt her om tema dere finner igjen på denne bloggen, så får den personlige delen av oppsummeringen min være min alene.
I Norge lever vi som det store unntaket i verden. Det føles nesten litt frekt. Vår økonomi bærer oss på tvers av alle andre. Det stormer i verden, i Europa og USA. Det kommer hit også, men foreløpig er det bare skyene vi ser av den kommende stormen.
Likevel sliter vi. Vi er ikke lykkelige. Vi er fanget av noe som gjør oss vondt, uten at vi helt får taket på hva det er. Bekymringer, angst og depresjoner, og ikke minst ensomhet. Det høres så klisjefyllt ut, men du trenger ikke følge mye med i aviser og nyheter for å få følelsen av at det stemmer. Vi har alt, men det er også alt vi har.
Så derfor prøver vi å more oss. Å, hjelp så mye vi prøver å more oss. Aldri før har vel tv-kanalene gitt oss mer underholdning. Denne høsten har jeg prøvd å få med meg I kveld med Ylvis, Asbjørn Brekke Show, Brille, Farmen, Norske Talenter, Senkveld, Nytt på Nytt, Torsdag kveld fra Nydalen, for å nevne noen av de ukentlige programmene. Og jeg kommer til et punkt etter noen uker der jeg får denne sterke følelsen av tomhet. Hva er det vi holder på med? Hvor er vektleggingen av det meningsfulle, det som trenger dypt ned i oss og gir oss mening? Finnes det?
Av og til ser vi programmer som rører dypt. Når noen finner sine foreldre, søsken eller familie etter årevis fra hverandre. Da kjenner vi at vi rører ved noe viktig.
Avstanden mellom menneskene i Norge blir større, tror jeg. Avstanden til både familie og naboer kan være uoverkommelig stor. TV og Internett skaper ikke mer nærhet, bare liksomnærhet. Vi blir ensommere. Mange sitter alene. Vi trenger ikke handle i butikken, vi bestiller på nettet. Vi trenger ikke prate med hverandre, vi kan taste. Slik er det blitt, og det er ikke sikkert vi kan gjøre noe med det, men det gjør oss neppe lykkeligere.
Jeg tror lykke på en eller annen måte er knyttet til fellesskap. Det å høre sammen med noen. Det å kunne dele med noen. Det å kunne komme, være seg selv, bli sett og se. For stadig færre er dette fellesskapet å finne i kirken. Vi har tapt noe der, for jeg tror ikke det fellesskapet alltid blir erstattet av noe nytt. Når religiøsitet blir mer og mer privat, forsvinner en av de store bærebjelkene i samfunnet, kirkens sosiale rolle. Jeg er bekymret for denne utviklingen. En individuell religionsutøvelse løsrevet fra fellesskapet har nok sine styrker, men sosialt har den også sine store svakheter.
At kirken har blitt løsrevet (ikke helt ennå, men ...) fra Staten, er en bra ting. Kirken har en viktig rolle å spille også i årene som kommer, men den må gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Budskapet må selges ut. Fellesskapet må være både raust og inkluderende uten at det mister sin identitet. Kristne må tro på at det de står for er både sant og godt. Hvis kristne slutter å tro på det, hvem skal da tro?
Det er noe skrøpelig over Den norske kirke. Den rives og slites. Det stormer. Planker løsner. Bygningen rister. Vil den klare seg framover? Kristen tro er på vikende front. Kanskje dette er kirkens mulighet til å finne seg selv på en ny måte?
I dag kunne vi lese at folk vil være flaue over å bli sett lesende i en Bibel. Samtidig selger Bibelen mer enn noen gang. Vi lever i kanskje verdens mest sekulære land. Det er slående hvor mange ateister og humanister i media som har kristen bakgrunn. Samtidig er kanskje dialogen mellom kristne tenkere og ateistiske tenkere bedre enn på lenge. Det er ikke lett å bli klok på hvordan det faktisk står til med religiøsiteten i dette landet.
Midt i dette sekulære landet vårt opplever jeg at kristen ungdom tørster etter å leve med Gud, etter å forstå mer av sin tro og etter kunnskap om Bibelen. Kristne ledere og prester må møte denne tørsten. Vi må utdanne, og de må utdannes til å leve sine liv et sekulært samfunn, til å få lov til å tro, tenke og tvile omgitt av en raushet og trygghet av modne kristne. I verden.
Jeg er urolig for utviklingen innen surrogati i Norge, for å ta et eksempel som det siste året har blitt svært aktuelt. Hva er det vi holder på med? Ny teknologi skaper nye muligheter. Hvor går de etiske grensene? Hva har vi lov til? Denne debatten vil aktualisere det store spørsmålet vi stadig vil komme tilbake til: Finnes det rett og galt? Hvordan begrunner vi i tilfelle hva som er rett og hva som er galt? Er det rett hvis vi har teknologi til det? Hva har et barn rett til? Alt var liksom så mye enklere før, tenker jeg. Men det var kanskje ikke det.
Jeg er en (sterkt?) tvilende kristen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men det betyr at tvilen alltid følger min tro. Av og til famler jeg i mørket, føler jeg. Ofte, svært ofte, har jeg en skeptisk stemme klingende med i hodet. Jeg tror på Gud, men jeg har perioder med sterk tvil også. Ateister peker sjelden på noe jeg ikke selv allerede har tenkt på. Jeg velger å forholde meg til denne tvilen så konstruktivt som mulig. Den får meg til å tenke nøye gjennom hva jeg står for. Så hender det at jeg i en del tilfeller ikke vet helt hva jeg står for. Jeg trenger gode argumenter. Jeg trenger å lytte. Skråsikkerhet gir meg så lite, enten det er ateister eller kristne som står for den.
Jeg tror på Gud. Jeg tror på at Guds vilje er bra for nordmenn. Jeg tror et kristent fellesskap er bra for mennesker i Norge. Jeg tror på kirken. Men alt dette tviler jeg også på både titt og ofte. Derfor lever min tro med sine skyer over horisonten.
For å avslutte med et par vers fra Mørk sin sang:
Her seiler kirkens skip, og det det fører
Er denne ene dyre skatt: Guds ord.
Det seiler fra de rike, som forkastet,
Til andre land der hungeren er stor.
Nå samles skyer over horisonten,
Og Herren roper: Hvem vil gå for meg?
På høye tid å lette anker, venner,
På høye tid å følge Herrens vei!
Med denne kanskje litt flyktige bloggposten vil jeg bare si: Et riktig godt nytt år til dere alle sammen!
Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)
mandag 31. desember 2012
lørdag 29. desember 2012
Jesus - liberal, radikal eller konservativ?
Hadde vi i dag vært enige om hvem Jesus var/er, hadde det kanskje ikke vært så såre debatter mellom ulike kristne grupperinger. I etterkant av Bjørn Stærk sin gode artikkel om konservative kristne, er diskusjonen mellom liberale og konservative i gang igjen.
Nesten alle har hyllet Stærks artikkel, bortsett fra noen av de markante liberale stemmene i Den norske kirke. Debatten nå ser ut til å gå ut på hvem av sidene som er mest offer. Antakeligvis en lite konstruktiv debatt. Å utpeke seg selv som offer er en type maktspråk, og så er kampen i gang.
Det store skillet mellom grupperingene i kirken og kristenheten går på hvem Jesus egentlig var. Eller rettere sagt, hvem ville han ha holdt med i dag? Hvor ville han gått? Hva ville han ha gjort? Jeg har sagt det før, og jeg må nok si det ofte igjen: Den som har Jesus på laget, vinner. Derfor vil alle ha Jesus på sitt lag.
Her er en aktualisering: Jesus var ofte i debatt med fariseerne. Fariseerne var fromme jøder som levde etter mange lover og regler de mente og ønsket at alle andre skulle leve etter også. Jesus refset dem for å ha misforstått eller feiltolket hva Gud egentlig ville. Jesus var i mot de menneskeskapte reglene. Når vi leser dette i dag, hvem kan fariseerne være et bilde på? Noen vil nok lese det som prestene, kirken, eller pietistene og de konservative. På den måten får man Jesus over på det ene laget. Andre vil si at det er de konservative som faktisk følger det Jesus sa.
Mange vil legge vekt på Jesus som en radikal omvendelsespredikant som forkynte en full overgivelse til Gud og radikal etterfølelse. For noen blir dette en sosialisme, for andre har det kun med det åndelige livet å gjøre. For noen ender dette opp i en type bofellesskap, for andre betyr det å leve sitt vanlige liv med en kristen overbygning. Hva betyr det i dag å følge Jesus?
For noen er det klart at Jesus ville vært frikirkelig, kanskje til og med karismatisk, for andre ville han vært katolsk. Eller ville han ha likt seg i Den norske kirke? Og hva ville han i dag sagt om homofili? Om kvinnelige prester? Om samboerskap? Disse spørsmålene koker egentlig ned til: Hva mener egentlig Jesus? Kort sagt: Er Jesus liberal, radikal eller konservativ?
Sett utenfra er kanskje hele spørsmålsstillingen merkelig. Kan ikke bare kristne tenke selv? Jo, kristne skal og bør tenke selv. (Og noen vil kanskje si at problemene blant kristne i dag har sin grunn i at kristne tenker for mye selv). Men det er helt avgjørende for en kristen at Gud har åpenbart seg selv, at han har vist oss hvem han er, og at det er viktig å prøve å forstå hvem Gud er. Og hvis Jesus er Guds åpenbaring av seg selv, noe kristne altså tror, er det ved å forstå Jesus vi forstår noe av Gud.
En kristen vil f.eks. tenke at vi kan ikke si at noe ikke er synd hvis Gud har sagt det er synd. Utfordringen er alt det vi ikke er helt sikre på. Her velger noen kristne å heller holde igjen, det er bedre å si nei til for mye enn for lite. Andre tenker nok motsatt, det er bedre å si ja til for mye enn å gjøre livene vanskelig for folk. Så får Gud ta seg av resten. Helt tilfeldig er det likevel ikke, for det er som regel begrunnet i en helhetlig tolkning av hva Jesus sa og gjorde da han levde her på jorden.
Det forskes mye på Jesus. Og jeg er rimelig sikker på at vi i dag forstår mer av hvem Jesus var enn man gjorde for bare 20-30 år siden. Langt på vei tror jeg både liberale og konservative forskere kan være enige om mye der. Problemet oppstår når vi skal flytte Jesus til vår tid, aktualisere hva det betyr i dag. Da blir Jesus konservativ i den ene leiren og liberal i den andre.
Kommer vi noen gang over disse skillene? Kan vi noen gang oppleve at en kristen bare er en kristen og ikke må defineres hva slags kristen han eller hun er? Jeg vet ikke. Av og til har jeg skikkelig troen på det, andre ganger ikke.
Jeg er av en eller annen grunn bare overbevist om at Jesus ikke er spesielt glad for skillet mellom kristne. Kanskje han til og med gråter over det. Men hva ville han ha sagt?
Nesten alle har hyllet Stærks artikkel, bortsett fra noen av de markante liberale stemmene i Den norske kirke. Debatten nå ser ut til å gå ut på hvem av sidene som er mest offer. Antakeligvis en lite konstruktiv debatt. Å utpeke seg selv som offer er en type maktspråk, og så er kampen i gang.
Det store skillet mellom grupperingene i kirken og kristenheten går på hvem Jesus egentlig var. Eller rettere sagt, hvem ville han ha holdt med i dag? Hvor ville han gått? Hva ville han ha gjort? Jeg har sagt det før, og jeg må nok si det ofte igjen: Den som har Jesus på laget, vinner. Derfor vil alle ha Jesus på sitt lag.
Her er en aktualisering: Jesus var ofte i debatt med fariseerne. Fariseerne var fromme jøder som levde etter mange lover og regler de mente og ønsket at alle andre skulle leve etter også. Jesus refset dem for å ha misforstått eller feiltolket hva Gud egentlig ville. Jesus var i mot de menneskeskapte reglene. Når vi leser dette i dag, hvem kan fariseerne være et bilde på? Noen vil nok lese det som prestene, kirken, eller pietistene og de konservative. På den måten får man Jesus over på det ene laget. Andre vil si at det er de konservative som faktisk følger det Jesus sa.
Mange vil legge vekt på Jesus som en radikal omvendelsespredikant som forkynte en full overgivelse til Gud og radikal etterfølelse. For noen blir dette en sosialisme, for andre har det kun med det åndelige livet å gjøre. For noen ender dette opp i en type bofellesskap, for andre betyr det å leve sitt vanlige liv med en kristen overbygning. Hva betyr det i dag å følge Jesus?
For noen er det klart at Jesus ville vært frikirkelig, kanskje til og med karismatisk, for andre ville han vært katolsk. Eller ville han ha likt seg i Den norske kirke? Og hva ville han i dag sagt om homofili? Om kvinnelige prester? Om samboerskap? Disse spørsmålene koker egentlig ned til: Hva mener egentlig Jesus? Kort sagt: Er Jesus liberal, radikal eller konservativ?
Sett utenfra er kanskje hele spørsmålsstillingen merkelig. Kan ikke bare kristne tenke selv? Jo, kristne skal og bør tenke selv. (Og noen vil kanskje si at problemene blant kristne i dag har sin grunn i at kristne tenker for mye selv). Men det er helt avgjørende for en kristen at Gud har åpenbart seg selv, at han har vist oss hvem han er, og at det er viktig å prøve å forstå hvem Gud er. Og hvis Jesus er Guds åpenbaring av seg selv, noe kristne altså tror, er det ved å forstå Jesus vi forstår noe av Gud.
En kristen vil f.eks. tenke at vi kan ikke si at noe ikke er synd hvis Gud har sagt det er synd. Utfordringen er alt det vi ikke er helt sikre på. Her velger noen kristne å heller holde igjen, det er bedre å si nei til for mye enn for lite. Andre tenker nok motsatt, det er bedre å si ja til for mye enn å gjøre livene vanskelig for folk. Så får Gud ta seg av resten. Helt tilfeldig er det likevel ikke, for det er som regel begrunnet i en helhetlig tolkning av hva Jesus sa og gjorde da han levde her på jorden.
Det forskes mye på Jesus. Og jeg er rimelig sikker på at vi i dag forstår mer av hvem Jesus var enn man gjorde for bare 20-30 år siden. Langt på vei tror jeg både liberale og konservative forskere kan være enige om mye der. Problemet oppstår når vi skal flytte Jesus til vår tid, aktualisere hva det betyr i dag. Da blir Jesus konservativ i den ene leiren og liberal i den andre.
Kommer vi noen gang over disse skillene? Kan vi noen gang oppleve at en kristen bare er en kristen og ikke må defineres hva slags kristen han eller hun er? Jeg vet ikke. Av og til har jeg skikkelig troen på det, andre ganger ikke.
Jeg er av en eller annen grunn bare overbevist om at Jesus ikke er spesielt glad for skillet mellom kristne. Kanskje han til og med gråter over det. Men hva ville han ha sagt?
fredag 28. desember 2012
Bokanbefaling: Israelerne
Hanne Eggen Røislien har levert en meget velskrevet og personlig bok om "Israelerne". Hennes lange erfaring i Israel og nære kjennskap til ulike mennesker fra ulike miljø, gjør boka svært interessant og opplysende.
"Israelerne står [...] sammen i kampen om å høre til, uten nødvendigvis å høre sammen," skriver hun på siste side.
Røisliens personlige fortellerstil med utgangspunkt i situasjoner og møter hun har hatt med mennesker danner rammen for denne fortellingen. Samtidig som hun på en god pedagogisk måte gir leseren bakgrunnskunnskaper for å forstå mer om hvordan samtalene skal tolkes. Her får vi Israels historie, religion, litt geografi, kulturforståelse, politikk, etc. servert på en lettfattelig måte. Uten at det blir karikert. Det er jo kompleksiteten hun vil ha fram, ikke karikaturene.
Hun er modig. Spørsmålene hun stiller israelerne er de vi selv kanskje ville ha stilt, men neppe turt. Befriende.
Dette er en bok som i liten grad handler om Israel-Palestina-konflikten. Samtidig som denne konflikten stadig blir et selvsagt tema fordi den alltid er til stede på en eller annen måte for enhver israeler. Røislien får fram mange ulike israelske stemmer, og de er svært uenige også om veien videre i den konflikten.
Denne boken er bra. Jeg er begeistret. Den gjør det enda mer vanskelig å beholde et lett og overfladiske svart-hvitt bilde av noe som helst som angår Israel. Heldigvis. Anbefales herved.
"Israelerne står [...] sammen i kampen om å høre til, uten nødvendigvis å høre sammen," skriver hun på siste side.
Kanskje er det umulig å prøve å forstå israelerne. De glipper unna enhver kategorisering. Merkelappene passer liksom ikke. De blir for snevre eller for vide, for utdaterte eller for framsynte.Og selv om jeg føler at hun gir meg et godt grunnlag og god oversikt for nettopp å forstå litt mer, er det absolutt det uoversiktlige i merkelappen "israeler" jeg sitter igjen med. Hvor lett er det vel ikke å tenke Israel som homogen gruppe?
Røisliens personlige fortellerstil med utgangspunkt i situasjoner og møter hun har hatt med mennesker danner rammen for denne fortellingen. Samtidig som hun på en god pedagogisk måte gir leseren bakgrunnskunnskaper for å forstå mer om hvordan samtalene skal tolkes. Her får vi Israels historie, religion, litt geografi, kulturforståelse, politikk, etc. servert på en lettfattelig måte. Uten at det blir karikert. Det er jo kompleksiteten hun vil ha fram, ikke karikaturene.
Hun er modig. Spørsmålene hun stiller israelerne er de vi selv kanskje ville ha stilt, men neppe turt. Befriende.
Dette er en bok som i liten grad handler om Israel-Palestina-konflikten. Samtidig som denne konflikten stadig blir et selvsagt tema fordi den alltid er til stede på en eller annen måte for enhver israeler. Røislien får fram mange ulike israelske stemmer, og de er svært uenige også om veien videre i den konflikten.
Denne boken er bra. Jeg er begeistret. Den gjør det enda mer vanskelig å beholde et lett og overfladiske svart-hvitt bilde av noe som helst som angår Israel. Heldigvis. Anbefales herved.
torsdag 27. desember 2012
Putt kirken i monter
Rett før jul hørte jeg et radioprogram der teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland uttalte seg om skolebesøk i kirken. Problemet er at jeg ikke vet hvilket program jeg hørte på, og jeg må derfor gjengi litt unøyaktig hva Jorunn Økland sa. Beklager dette. Hjelp meg gjerne med å få det hele nøyaktig.
Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.
Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.
Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!
Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.
Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.
I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.
Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.
Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?
Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.
Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.
Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!
Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.
Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.
I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.
Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.
Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?
tirsdag 25. desember 2012
Bjørn Stærk om konservative kristne og toleranse
Aftenpostens nye spaltist, Bjørn Stærk, har i dag en oppsiktsvekkende klok og innsiktsfull artikkel om et tema det sjelden skrives veldig klokt om. Stærk selv har vokst opp i Frikirken, men tok allerede i tenårene avstand fra kristen tro. Han regner seg i dag som ateist. Men nettopp hans nære kjennskap til kristne konservative miljøer, gir han ekstra tyngde når han skriver sin artikkel "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".
Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.
Her er likevel noen høydepunkter:
Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.
Her er likevel noen høydepunkter:
Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.
Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.
Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.
Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.
At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.
Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv.
Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene.
Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg.
I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.
Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver.
Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.
Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært.
Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser?
Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.
mandag 24. desember 2012
O glede, la oss samles i kirken i dag.
Vi har mye å takke for en dag som denne. For mange av oss er det helt naturlig å samles i kirken for å takke sammen. Dette er en gledens dag!
I gårsdagens post skrev jeg at det er bra at du slipper å måtte gå i kirken. Du tvinges ikke, og det er bra. Hvor bra er det da ikke at du har lov til å gå til kirken? Du får lov å gi uttrykk for din tro. Du får lov å feire gudstjeneste. Vi vet at det ikke er en selvfølge i alle land.
Som de fleste nå sikkert har fått med seg, er dagen i dag satt av til å feire Jesu fødsel, selv om det er lite sannsynlig at denne fødselen skjedde akkurat på denne datoen, ja til og med årstiden. Det betyr lite i denne sammenheng.
Det er flere elementer i julefortellingen vår som er oppe til diskusjon i fagkretser. Det gjelder Betlehem, manntallet, vismennene, jomfrufødselen, etc. Dette er viktige diskusjoner, men de kan nok virke forstyrrende på troen av og til. Jeg mener likevel det er et sunnhetstegn at alle sider ved vår Bibel og ved vår kristne tro stadig er oppe til debatt og granskning. Det er en styrke ved kristen tro. Vi har jo sett mange eksempler på at det i perioder har blitt sådd tvil ved enkelte temaer, for deretter i neste omgang å ha landet på økt tillit til Bibelen. Det skjer ikke alltid, men det er viktig å se at det nok skjer oftere enn folk kanskje tror.
Men i dag feires ingen detalj i vår tro. Det er selve troen på at Gud ble menneske som skal minnes og leves ut. Alle troende, liberale eller konservative, de som har mye tro eller lite tro, de som har lett for å tro eller de som har vanskelig for å tro, voksne, barn, eldre og ungdom, kan i dag samles om dette ene som forener alle disse som kalles kristne: Gud tok bolig blant oss.
Å, for en naiv fortelling. Så barnslig. Men du verden, så vakker. Det er uendelig vakkert.
Dette vakre er større enn meg, større enn min familie, større enn mitt land. Når vi samles i kirken, så vet vi at folk over hele kloden går til kirkene sine. Vi møtes i Jesu krybberom. O glede.
God jul!
I gårsdagens post skrev jeg at det er bra at du slipper å måtte gå i kirken. Du tvinges ikke, og det er bra. Hvor bra er det da ikke at du har lov til å gå til kirken? Du får lov å gi uttrykk for din tro. Du får lov å feire gudstjeneste. Vi vet at det ikke er en selvfølge i alle land.
Som de fleste nå sikkert har fått med seg, er dagen i dag satt av til å feire Jesu fødsel, selv om det er lite sannsynlig at denne fødselen skjedde akkurat på denne datoen, ja til og med årstiden. Det betyr lite i denne sammenheng.
Det er flere elementer i julefortellingen vår som er oppe til diskusjon i fagkretser. Det gjelder Betlehem, manntallet, vismennene, jomfrufødselen, etc. Dette er viktige diskusjoner, men de kan nok virke forstyrrende på troen av og til. Jeg mener likevel det er et sunnhetstegn at alle sider ved vår Bibel og ved vår kristne tro stadig er oppe til debatt og granskning. Det er en styrke ved kristen tro. Vi har jo sett mange eksempler på at det i perioder har blitt sådd tvil ved enkelte temaer, for deretter i neste omgang å ha landet på økt tillit til Bibelen. Det skjer ikke alltid, men det er viktig å se at det nok skjer oftere enn folk kanskje tror.
Men i dag feires ingen detalj i vår tro. Det er selve troen på at Gud ble menneske som skal minnes og leves ut. Alle troende, liberale eller konservative, de som har mye tro eller lite tro, de som har lett for å tro eller de som har vanskelig for å tro, voksne, barn, eldre og ungdom, kan i dag samles om dette ene som forener alle disse som kalles kristne: Gud tok bolig blant oss.
Å, for en naiv fortelling. Så barnslig. Men du verden, så vakker. Det er uendelig vakkert.
Dette vakre er større enn meg, større enn min familie, større enn mitt land. Når vi samles i kirken, så vet vi at folk over hele kloden går til kirkene sine. Vi møtes i Jesu krybberom. O glede.
God jul!
Etiketter:
Bibelen,
Bibelproblemer,
Jesus,
Jul,
Tro
søndag 23. desember 2012
Det er bra at du ikke må i kirken i morgen
En av de fineste julesangene jeg vet om, er "Mitt hjerte alltid vanker". Jeg vet jeg ikke er alene om å like akkurat den sangen.
Kirken mister oppslutning i Norge, vet vi. Dette kan vi like eller ikke like, men jeg har merket meg at flere kristne ledere har uttalt at det er noe positivt i det også.
Vi kan drømme om en tid da alle måtte i kirken. Tradisjonene var sterke, og familiemedlemmene hadde ikke noe valg. I kirken skulle de. Alt annet var en skam for familien. Det skal ikke så veldig mye refleksjon til rundt dette for å se at dette ikke kun var positivt.
I Bibelen refses folk som er mer opptatt av tradisjonene enn hjerteforholdet. Hva hjelper det med tradisjoner hvis hjertet er langt borte?
Derfor er det noe positivt, noe veldig positivt og riktig over at hver enkelt selv får avgjøre om hjertet og kroppen skal til kirken eller Jesu føderom i morgen. Ingen må. De som har lyst kan gå.
Det blir lavere oppslutning av at folk ikke stiller opp av gammel vane. Men jeg tror de som kommer har det bedre både med seg selv, kirken og Gud når de har tatt valget som helt frie mennesker.
PS! Så tror jeg kirken må levere et budskap som er så sant og godt, og legge til rette for et fellesskap som er så godt, at ingen ønsker å gå glipp av det.
Kirken mister oppslutning i Norge, vet vi. Dette kan vi like eller ikke like, men jeg har merket meg at flere kristne ledere har uttalt at det er noe positivt i det også.
Vi kan drømme om en tid da alle måtte i kirken. Tradisjonene var sterke, og familiemedlemmene hadde ikke noe valg. I kirken skulle de. Alt annet var en skam for familien. Det skal ikke så veldig mye refleksjon til rundt dette for å se at dette ikke kun var positivt.
I Bibelen refses folk som er mer opptatt av tradisjonene enn hjerteforholdet. Hva hjelper det med tradisjoner hvis hjertet er langt borte?
Derfor er det noe positivt, noe veldig positivt og riktig over at hver enkelt selv får avgjøre om hjertet og kroppen skal til kirken eller Jesu føderom i morgen. Ingen må. De som har lyst kan gå.
Det blir lavere oppslutning av at folk ikke stiller opp av gammel vane. Men jeg tror de som kommer har det bedre både med seg selv, kirken og Gud når de har tatt valget som helt frie mennesker.
PS! Så tror jeg kirken må levere et budskap som er så sant og godt, og legge til rette for et fellesskap som er så godt, at ingen ønsker å gå glipp av det.
lørdag 22. desember 2012
Når Bugge tenker på Gud
Bugge Wesseltoft er en stor musiker. Han har kanskje laget den fineste juleplata noensinne med albumet "It's snowing on my piano". Flere av våre kjente julesanger er blitt tolket på en fantastisk måte. Skulle ikke forundre meg om mange opplever hele plata som en gave fra Gud.
Så da er det jo interessant når Vårt Land spør Bugge hva han tenker om Gud. I dagens utgave deler han sine tanker om Gud og julemysteriet. Han skal få ha sin tro, la det være sagt, men han kommer med noen påstander der som godt kan kommenteres litt.
Bugge er musikeren som forholder seg til musikk uten tekster. At musikk ikke kan være kristen, er jeg forsåvidt enig med han i. Likevel, at han så til de grader ignorerer tekstene, er jo litt spesielt. Helt lov, men litt spesielt, syns jeg.
Ok, han tror ikke på Gud. Han kan godt fjerne Gud og Jesus fra tekstene, uten problem. Når han blir spurt om sitt livssyn, svarer han:
Og hvorfor er det så mye lettere å tro på en kjærlighet som er en kraft. Å gjøre kjærligheten til en upersonlig kraft er en populær forestilling, men trumfer den virkelig ut en personlig gud? Kjærlighet har med personer og relasjoner å gjøre. Finnes det kjærlighet utenfor relasjonene?
Så lurer jeg jo også litt på om hva denne kjærlige kraften gjør med alt det vonde som gjøres av mennesker. Hva gjør den med synden vår? Overser den bare, siden han så kontant avviser enhver form for straff? En kjærlighet uten grenser, men er den mulig?
Bugge Wesseltoft må mene og tro hva han vil, men hans bombastiske påstander utfordrer litt. Jeg lurer på om han noen ganger tviler på det han tror på. Skulle i hvert fall ønske at han kunne se et eller annet med en kjærlig Gud i julefortellingen vår, slik de fleste kristne faktisk opplever det.
Så da er det jo interessant når Vårt Land spør Bugge hva han tenker om Gud. I dagens utgave deler han sine tanker om Gud og julemysteriet. Han skal få ha sin tro, la det være sagt, men han kommer med noen påstander der som godt kan kommenteres litt.
Bugge er musikeren som forholder seg til musikk uten tekster. At musikk ikke kan være kristen, er jeg forsåvidt enig med han i. Likevel, at han så til de grader ignorerer tekstene, er jo litt spesielt. Helt lov, men litt spesielt, syns jeg.
Ok, han tror ikke på Gud. Han kan godt fjerne Gud og Jesus fra tekstene, uten problem. Når han blir spurt om sitt livssyn, svarer han:
- I voksen alder tenker man jo på hvorfor vi er til, men det er vanskelige spørsmål. Jeg tror på kjærligheten. Det er det eneste jeg tror på. Alt annet er uviktig, egentlig.Men etter hvert åpner det seg altså en slags gudstro, men det er visst viktig for Bugge at denne guden ikke er "den gud religiøse har, som straffer og belønner. Den gud finnes ikke. Men en kraft finnnes."
Selv om jeg ikke tror på en Gud som straffer og ser oss, tror jeg på en felles kraft som er over oss på en eller annen måte. Den er utelukkende god. Den straffer ikke. Den er en kunnskap og kjærlighet, en god kraft som alle er en del av. Dette er jo bare synsing, men det er jo tankene om Gud også.Det som slår meg er at den kristne tanken om Gud så blankt avvises, at denne Gud ikke i det hele tatt har noe med kjærlighet å gjøre. Kristne mener jo langt inni hjertet at julen vitner om at Gud er kjærlighet. Gud som ble menneske for å vise sin kjærlighet til menneskene.
Og hvorfor er det så mye lettere å tro på en kjærlighet som er en kraft. Å gjøre kjærligheten til en upersonlig kraft er en populær forestilling, men trumfer den virkelig ut en personlig gud? Kjærlighet har med personer og relasjoner å gjøre. Finnes det kjærlighet utenfor relasjonene?
Så lurer jeg jo også litt på om hva denne kjærlige kraften gjør med alt det vonde som gjøres av mennesker. Hva gjør den med synden vår? Overser den bare, siden han så kontant avviser enhver form for straff? En kjærlighet uten grenser, men er den mulig?
Bugge Wesseltoft må mene og tro hva han vil, men hans bombastiske påstander utfordrer litt. Jeg lurer på om han noen ganger tviler på det han tror på. Skulle i hvert fall ønske at han kunne se et eller annet med en kjærlig Gud i julefortellingen vår, slik de fleste kristne faktisk opplever det.
Hjemmenes jul inkluderer alle?
Julestemningen begynner å sige inn over oss. Nå tennes tusen julelys, osv.
Jeg har lagt merke til at relativt mange julesanger handler om å komme seg hjem til jul. Det er hjemmet som er selve symbolet for jul framfor noe i disse dager. Det er jo litt ironisk kanskje da, at Jesusbarnet ikke ble født i sitt eget hjem. Ikke en gang i sin egen landsby, men langt hjemmefra. Ja, ja, det er vel lenge siden kristen tro var selve grunnfjellet i julefeiringen.
Det er altså ikke Jesusbarnet som står i sentrum i norske hjem i julen, det er familien, hjemmets hygge og kjærligheten mellom familiens medlemmer. Det er flott, for all del, det er flott, men det er kanskje netttopp dette som gjør at mange blir litt satt utenfor også.
Jeg tenker stadig på at for mange er hjemmet kanskje ikke det de vil hjem til. Kanskje det ikke er så mye julestemning å skryte av akkurat der.
På samme måte som ikke alle kan synge med på de kristne julesangene, kan kanskje heller ikke alle omfavne tekster som lovpriser hjemmet?
Jeg har lagt merke til at relativt mange julesanger handler om å komme seg hjem til jul. Det er hjemmet som er selve symbolet for jul framfor noe i disse dager. Det er jo litt ironisk kanskje da, at Jesusbarnet ikke ble født i sitt eget hjem. Ikke en gang i sin egen landsby, men langt hjemmefra. Ja, ja, det er vel lenge siden kristen tro var selve grunnfjellet i julefeiringen.
Det er altså ikke Jesusbarnet som står i sentrum i norske hjem i julen, det er familien, hjemmets hygge og kjærligheten mellom familiens medlemmer. Det er flott, for all del, det er flott, men det er kanskje netttopp dette som gjør at mange blir litt satt utenfor også.
Jeg tenker stadig på at for mange er hjemmet kanskje ikke det de vil hjem til. Kanskje det ikke er så mye julestemning å skryte av akkurat der.
På samme måte som ikke alle kan synge med på de kristne julesangene, kan kanskje heller ikke alle omfavne tekster som lovpriser hjemmet?
fredag 21. desember 2012
Hvem bryr seg om facts i kristen tro og sånt?
Apologetikk er et fagord for trosforsvar. For meg klinger ordet kun positivt. Men jeg hadde ikke undervist lenge i apologetikk, før jeg møtte skeptiske blikk både fra kristne og ikke-kristne. Apologetikk har visst et nokså dårlig rykte i en del kretser. Derfor velger noen å heller kalle det trosforsvar.
Kall det hva du vil for meg. Jeg er vel strengt tatt kun opptatt av saken.
Og hva er saken? Som kristen tror jeg på Gud og Bibelen og sånt. Det er viktig. Det handler om tillit til noe utenfor meg selv, osv. Men siden denne Gud også har noe med skapelsen å gjøre, har noe med historien å gjøre, og har noe med en historisk tekst å gjøre, er det alt annet enn likegyldig for meg hva som er fakta. Kort og godt, stemmer det jeg tror med det jeg vet, og det vi og vitenskapene vet?
Alle kristne er ikke opptatt av dette, i hvert fall ikke i like stor grad. For noen er tro og opplevelse av Gud sterkt knyttet sammen, og de har ikke behov for å gå ut over det. For andre av oss er det viktig at tro og tanke og vitenskap og filosofi og logikk og alt dette der, henger litt sammen slik at vi forstår det. Vi kan sette det på spissen slik som Paulus gjør: Hvis Jesus ikke stod opp fra de døde, helt på ordentlig, så er vår tro ganske meningsløs. Det står faktisk i Bibelen.
Jeg har forstått det slik at mange mener apologetikk er en type indoktrinering. Du stiller et spørsmål, også lærer noen deg hva som er svaret på akkurat det spørsmålet. Du får alle svarene, og du slipper faktisk å tenke selv. Dette er ikke apologetikk. I hvert fall er det en type apologetikk jeg ikke kjenner meg særlig tiltrukket av. Jeg vil ikke bli servert ett svar, jeg vil bli forelagt alle mulige svar, og så se på svakheter og styrker i hvert enkelt.
Vi har relativt få apologeter i Norge som står for kreasjonisme (ung eller gammel). Apologetikk som er villig til å ofre mesteparten av vitenskapelige oppdagelser og tanker for å få Bibelen til å stemme, blir en annen type apologetikk enn det som er mainstream i Norge. I USA finnes det mye rart på det området. Jeg tror det er viktig at folk er klar over at konservative kristne i USA og konservative kristne i Norge ikke nødvendigvis er veldig nært beslektet.
I det norske apologetikk-landskapet er det klart at det i hvert fall er to hovedgrupper, tror jeg. Den ene gruppen er knyttet til NLM (Misjonssambandet) og Indremisjonsforbundet. Og den andre til akademia eller akademikere i en eller annen form. Disse utelukker ikke hverandre, men er heller ikke like. Det som likevel slår meg, er at jeg sjelden møter liberale kristne som er interessert i apologetikk. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er en sjelden sort. Si meg gjerne i mot! Jeg vil gjerne bli overbevist om det motsatte.
Ok, nå har jeg brukt betegnelser som liberale og konservative kristne. Det er egentlig ikke betegnelser jeg liker veldig godt, for de aller fleste ligger vel et sted i mellom, eller så er de konservative i noe og liberale i noe annet. Men tradisjonelt har det i hvert fall vært slik at konservative kanskje har ønsket å ta Bibelen litt mer bokstavelig (for å bruke nok en uegnet klisje) og av den grunn har brukt mer krefter på å undersøke om Bibelens fakta og virkelighetens fakta stemmer. En typisk liberal karakter ville vært mer opptatt av det sosiale budskapet til Jesus, enn om Jesus gjorde vann til vin og var akkurat slik han beskrives.
Det norske apologetikk-miljøet vokser. Jeg ser med stor begeistring på at Menighetsfakultetet i Oslo, Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo, Gimlekollen Mediasenter i Kristiansand, NLA i Bergen og flere bibelskoler setter dette på dagsorden. At ikke alle stedene har fag som spesifikt kalles apologetikk, hindrer ikke at det bedrives denne type tenkning og tilnærming. Jeg tror kristne utdanningssteder med dette vil påvirke norsk kristenliv på en positiv måte. Selv får jeg lov til å bruke en del ressurser på at Sagavoll Folkehøgskole i Telemark også gir mange elever en innføring i tenkningen.
Mitt håp er at dette skal føre til økt bevissthet.
Kall det hva du vil for meg. Jeg er vel strengt tatt kun opptatt av saken.
Og hva er saken? Som kristen tror jeg på Gud og Bibelen og sånt. Det er viktig. Det handler om tillit til noe utenfor meg selv, osv. Men siden denne Gud også har noe med skapelsen å gjøre, har noe med historien å gjøre, og har noe med en historisk tekst å gjøre, er det alt annet enn likegyldig for meg hva som er fakta. Kort og godt, stemmer det jeg tror med det jeg vet, og det vi og vitenskapene vet?
Alle kristne er ikke opptatt av dette, i hvert fall ikke i like stor grad. For noen er tro og opplevelse av Gud sterkt knyttet sammen, og de har ikke behov for å gå ut over det. For andre av oss er det viktig at tro og tanke og vitenskap og filosofi og logikk og alt dette der, henger litt sammen slik at vi forstår det. Vi kan sette det på spissen slik som Paulus gjør: Hvis Jesus ikke stod opp fra de døde, helt på ordentlig, så er vår tro ganske meningsløs. Det står faktisk i Bibelen.
Jeg har forstått det slik at mange mener apologetikk er en type indoktrinering. Du stiller et spørsmål, også lærer noen deg hva som er svaret på akkurat det spørsmålet. Du får alle svarene, og du slipper faktisk å tenke selv. Dette er ikke apologetikk. I hvert fall er det en type apologetikk jeg ikke kjenner meg særlig tiltrukket av. Jeg vil ikke bli servert ett svar, jeg vil bli forelagt alle mulige svar, og så se på svakheter og styrker i hvert enkelt.
Vi har relativt få apologeter i Norge som står for kreasjonisme (ung eller gammel). Apologetikk som er villig til å ofre mesteparten av vitenskapelige oppdagelser og tanker for å få Bibelen til å stemme, blir en annen type apologetikk enn det som er mainstream i Norge. I USA finnes det mye rart på det området. Jeg tror det er viktig at folk er klar over at konservative kristne i USA og konservative kristne i Norge ikke nødvendigvis er veldig nært beslektet.
I det norske apologetikk-landskapet er det klart at det i hvert fall er to hovedgrupper, tror jeg. Den ene gruppen er knyttet til NLM (Misjonssambandet) og Indremisjonsforbundet. Og den andre til akademia eller akademikere i en eller annen form. Disse utelukker ikke hverandre, men er heller ikke like. Det som likevel slår meg, er at jeg sjelden møter liberale kristne som er interessert i apologetikk. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er en sjelden sort. Si meg gjerne i mot! Jeg vil gjerne bli overbevist om det motsatte.
Ok, nå har jeg brukt betegnelser som liberale og konservative kristne. Det er egentlig ikke betegnelser jeg liker veldig godt, for de aller fleste ligger vel et sted i mellom, eller så er de konservative i noe og liberale i noe annet. Men tradisjonelt har det i hvert fall vært slik at konservative kanskje har ønsket å ta Bibelen litt mer bokstavelig (for å bruke nok en uegnet klisje) og av den grunn har brukt mer krefter på å undersøke om Bibelens fakta og virkelighetens fakta stemmer. En typisk liberal karakter ville vært mer opptatt av det sosiale budskapet til Jesus, enn om Jesus gjorde vann til vin og var akkurat slik han beskrives.
Det norske apologetikk-miljøet vokser. Jeg ser med stor begeistring på at Menighetsfakultetet i Oslo, Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo, Gimlekollen Mediasenter i Kristiansand, NLA i Bergen og flere bibelskoler setter dette på dagsorden. At ikke alle stedene har fag som spesifikt kalles apologetikk, hindrer ikke at det bedrives denne type tenkning og tilnærming. Jeg tror kristne utdanningssteder med dette vil påvirke norsk kristenliv på en positiv måte. Selv får jeg lov til å bruke en del ressurser på at Sagavoll Folkehøgskole i Telemark også gir mange elever en innføring i tenkningen.
Mitt håp er at dette skal føre til økt bevissthet.
søndag 16. desember 2012
Svar på tiltale
Jeg har gått litt lei av Dan Brown. Og jeg må innrømme at jeg også har gått litt lei av Richard Dawkins og nyateistene. Felles for alle disse er likevel at de har skrevet bøker og stadig er premissleverandører for enkelte debatter rundt kristen tro.
Jeg har allerede vært inne på den nye boken til Bjørn Are Davidsen, Svar på tiltale, flere ganger her på bloggen. Omsider, i en hektisk førjulstid, har jeg også fått lest meg gjennom den. Med sine over 340 tettskrevne sider er det ingen fortlest bok.
Den verdenskjente ateisten Richard Dawkins er viktig. Det bør det ikke være noe som helst tvil om. Stadig leses The God Delusion og folk blir begeistret for ateismen, og stadig mer skeptiske til religion. Og Bjørn Are viser til fulle at Dawkins er en langt større retoriker enn teolog, filosof og historiker. Derfor er denne svarboken på norsk også viktig. Det er et godt oppgjør med Dawkins & co Bjørn Are har levert fra seg.
Når det er sagt, er jeg litt usikker på hvem som vil lese boken. Slik jeg kjenner kristen ungdom, er det de færreste som går løs på en bok i denne størrelsen. Det gjelder kanskje ungdom flest. Kanskje til og med folk flest, så sant ikke forfatteren da heter Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Men da er da også sjangeren en helt annen. De færreste kristne har lest noe som helst av Dawkins, og de færreste kristne oppsøker eller havner i debatt med nyateister.
Jeg håper de likevel vil interessere seg for Davidsens bok. For problemstillingene møter vi stadig vekk. At boken kanskje forutsetter en del kjennskap og kunnskap om Dawkins, gjør nok markedet litt smalere. Jeg håper dessuten at alle som har lest Dawkins, enten de er kristne eller ateister eller hvem de nå er, har et behov for å lese et godt kristent svar på hans anklager og påstander. De vil få masse igjen. Det er jeg ikke tvil om.
Bokens store styrke er å tydeliggjøre hvor mye bakteppet, forutsetningene eller fordommene er med på å styre hvordan vi forstår alt rundt oss. Vi er svært lettpåvirkelige til å godta dårlige argumenter hvis det passer med det vi allerede mener og tror. Dette gjelder helt sikkert kristne også, men Davidsen viser på en glimrende måte hvor mye dette preger nyateismen. Det trengs knapt argumenter mot religion eller kristen tro, for alle skjønner jo bare hvor teit det er. I hvert fall helt til du begynner å diskutere med Bjørn Are.
Han har også en annen styrke, nemlig at han stadig er i debatt selv. Svar på tiltale er skrevet av en dreven debattant, og stilen preges av det. Han har glimt i øyet, liker å være litt sarkastisk og ironisk. Det er befriende og morsomt, men også her lurer jeg på om det kreves en del bakgrunnskunnskap av leseren for å forstå alle glimtene. Forstår alle Davidsens humor? tenker jeg, og håper selvfølgelig at svaret er ja.
Jeg er ofte grunnleggende enig med Bjørn Ares tankeverden og kristendomsforståelse. Det er ikke alltid jeg orker å henge med i alle svingene, men det skyldes som regel, tror jeg, min egen manglende kunnskap innenfor visse felt. Naturvitenskap er ikke mitt fagfelt, så der er jeg fullt og helt lekmann. Når det gjelder teologi, kristendom, etc., har jeg vel litt mer innsikt, håper jeg. Og da ser jeg også at Bjørn Are velger gode standpunkter og synsvinkler. Det er bra.
Apologeten Francis Schaeffer ga oss en veldig god modell når han forklarte virkeligheten vår som et toetasjes hus. Denne modellen er fruktbar, og den er en vesentlig modell også for Davidsens tenkning. I møte med nyateister illustrerer den godt hvor umulig det er å leve konsekvent med et ateistisk syn på virkeligheten der vitenskap er eneste grunnlag.
Blir folk kristne av å lese en apologetisk, fornuftsbasert bok som Svar på tiltale? Hvem vet. Eskil Skjeldal har beskyldt Davidsen for å bedrive en type apologetikk som er for logisk, etc. Og han har reist en viktig diskusjon om rasjonalitetens begrensninger. Jeg opplever flere steder at Bjørn Are reiser samme diskusjon, så kritikken er vel ikke 100% treff. Men jeg er veldig med på at for mange mennesker er problemstillingene til Dawkins og Davidsen lite relevante for livet. Det må vi nok bare godta, vi som er opptatt av apologetikk. De færreste av oss lever av fornuft alene, snarere tvert i mot. For de som derimot trenger logikk, er det desto viktigere at den også finnes innenfor kristendommen også.
Min erfaring er at å svare på logiske problemstillinger og anklager, å avsløre inkonsekvenser og å forklare fornuftig hva som er fakta og tenkning, sjelden omvender noen. Men det kan være med å gjøre bildet mer nyansert. Det kan gi kristne en stødigere plattform å stå på når de skjønner at også tanken kan brukes i den kristne tro. Det kan muligens fjerne noe av den aggressive kritikken mot religion, men er man negativ til kristen tro og religion, er man det nok også etter å ha lest denne boken.
Jeg må gi en liten refs til forlaget for forsiden. Jeg liker vel ikke veldig godt at den er illustrert med to personer som "skriker" til hverandre. Når jeg underviser i kristen apologetikk, sier jeg det veldig tydelig til elevene mine at en slik diskusjonssituasjon ikke er spesielt fruktbar. Jeg har mer tro på den gode samtalen. Det har sikkert forlaget også, men hvorfor da disse skrikende ansiktene? Men de skal ha cred for å ha brukt Tom Egeland-sitater både på forsiden og baksiden. Det var morsomt.
Og boken anbefales selvfølgelig!
Jeg har allerede vært inne på den nye boken til Bjørn Are Davidsen, Svar på tiltale, flere ganger her på bloggen. Omsider, i en hektisk førjulstid, har jeg også fått lest meg gjennom den. Med sine over 340 tettskrevne sider er det ingen fortlest bok.
Den verdenskjente ateisten Richard Dawkins er viktig. Det bør det ikke være noe som helst tvil om. Stadig leses The God Delusion og folk blir begeistret for ateismen, og stadig mer skeptiske til religion. Og Bjørn Are viser til fulle at Dawkins er en langt større retoriker enn teolog, filosof og historiker. Derfor er denne svarboken på norsk også viktig. Det er et godt oppgjør med Dawkins & co Bjørn Are har levert fra seg.
Når det er sagt, er jeg litt usikker på hvem som vil lese boken. Slik jeg kjenner kristen ungdom, er det de færreste som går løs på en bok i denne størrelsen. Det gjelder kanskje ungdom flest. Kanskje til og med folk flest, så sant ikke forfatteren da heter Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Men da er da også sjangeren en helt annen. De færreste kristne har lest noe som helst av Dawkins, og de færreste kristne oppsøker eller havner i debatt med nyateister.
Jeg håper de likevel vil interessere seg for Davidsens bok. For problemstillingene møter vi stadig vekk. At boken kanskje forutsetter en del kjennskap og kunnskap om Dawkins, gjør nok markedet litt smalere. Jeg håper dessuten at alle som har lest Dawkins, enten de er kristne eller ateister eller hvem de nå er, har et behov for å lese et godt kristent svar på hans anklager og påstander. De vil få masse igjen. Det er jeg ikke tvil om.
Bokens store styrke er å tydeliggjøre hvor mye bakteppet, forutsetningene eller fordommene er med på å styre hvordan vi forstår alt rundt oss. Vi er svært lettpåvirkelige til å godta dårlige argumenter hvis det passer med det vi allerede mener og tror. Dette gjelder helt sikkert kristne også, men Davidsen viser på en glimrende måte hvor mye dette preger nyateismen. Det trengs knapt argumenter mot religion eller kristen tro, for alle skjønner jo bare hvor teit det er. I hvert fall helt til du begynner å diskutere med Bjørn Are.
Han har også en annen styrke, nemlig at han stadig er i debatt selv. Svar på tiltale er skrevet av en dreven debattant, og stilen preges av det. Han har glimt i øyet, liker å være litt sarkastisk og ironisk. Det er befriende og morsomt, men også her lurer jeg på om det kreves en del bakgrunnskunnskap av leseren for å forstå alle glimtene. Forstår alle Davidsens humor? tenker jeg, og håper selvfølgelig at svaret er ja.
Jeg er ofte grunnleggende enig med Bjørn Ares tankeverden og kristendomsforståelse. Det er ikke alltid jeg orker å henge med i alle svingene, men det skyldes som regel, tror jeg, min egen manglende kunnskap innenfor visse felt. Naturvitenskap er ikke mitt fagfelt, så der er jeg fullt og helt lekmann. Når det gjelder teologi, kristendom, etc., har jeg vel litt mer innsikt, håper jeg. Og da ser jeg også at Bjørn Are velger gode standpunkter og synsvinkler. Det er bra.
Apologeten Francis Schaeffer ga oss en veldig god modell når han forklarte virkeligheten vår som et toetasjes hus. Denne modellen er fruktbar, og den er en vesentlig modell også for Davidsens tenkning. I møte med nyateister illustrerer den godt hvor umulig det er å leve konsekvent med et ateistisk syn på virkeligheten der vitenskap er eneste grunnlag.
Blir folk kristne av å lese en apologetisk, fornuftsbasert bok som Svar på tiltale? Hvem vet. Eskil Skjeldal har beskyldt Davidsen for å bedrive en type apologetikk som er for logisk, etc. Og han har reist en viktig diskusjon om rasjonalitetens begrensninger. Jeg opplever flere steder at Bjørn Are reiser samme diskusjon, så kritikken er vel ikke 100% treff. Men jeg er veldig med på at for mange mennesker er problemstillingene til Dawkins og Davidsen lite relevante for livet. Det må vi nok bare godta, vi som er opptatt av apologetikk. De færreste av oss lever av fornuft alene, snarere tvert i mot. For de som derimot trenger logikk, er det desto viktigere at den også finnes innenfor kristendommen også.
Min erfaring er at å svare på logiske problemstillinger og anklager, å avsløre inkonsekvenser og å forklare fornuftig hva som er fakta og tenkning, sjelden omvender noen. Men det kan være med å gjøre bildet mer nyansert. Det kan gi kristne en stødigere plattform å stå på når de skjønner at også tanken kan brukes i den kristne tro. Det kan muligens fjerne noe av den aggressive kritikken mot religion, men er man negativ til kristen tro og religion, er man det nok også etter å ha lest denne boken.
Jeg må gi en liten refs til forlaget for forsiden. Jeg liker vel ikke veldig godt at den er illustrert med to personer som "skriker" til hverandre. Når jeg underviser i kristen apologetikk, sier jeg det veldig tydelig til elevene mine at en slik diskusjonssituasjon ikke er spesielt fruktbar. Jeg har mer tro på den gode samtalen. Det har sikkert forlaget også, men hvorfor da disse skrikende ansiktene? Men de skal ha cred for å ha brukt Tom Egeland-sitater både på forsiden og baksiden. Det var morsomt.
Og boken anbefales selvfølgelig!
lørdag 8. desember 2012
Dårlig trosforsvar m.m.
Bjørn Are Davidsen har skrevet ny bok. Denne gangen er tittelen "Svar på tiltale". Nok en gang er det de nye ateistene som står i fokus. Boka er med andre ord et svar på anklager og påstander fra Dawkins, Hitchens, Harris, m.fl. Jeg har tidligere skrevet om lanseringen av boka her på bloggen.
Jeg klør meg fortsatt i hodet over forsiden til avisa Vårt Land da de hadde en anmeldelse av boka 5.des. "Dårlig trosforsvar" stod det. Mener virkelig Vårt Land dette?
Jeg kjenner Bjørn Are, og jeg liker han godt. La meg starte med å innrømme det. Han er hyggelig, morsom, intelligent og står på med en intensitet de fleste av oss andre skulle ønske vi hadde hatt litt mer av. Han skriver der andre kvier seg for å skrive, og han orker å ta kamper de fleste skygger unna. At han er en mann med mange ord og mange arenaer, er det vel ingen som er i tvil om. Derfor er han også viktig i norsk kristenliv. Dette tror jeg det er grunnlag for å si uansett personlig kjennskap til han.
Davidsen skal ikke være en hellig ku. Har han skrevet en dårlig bok, må det kunne skrives. Men nå var det ikke grunnlag i anmeldelsen, som var skrevet av Eskil Skjeldal, for å kalle dette for "dårlig trosforsvar". Så hvorfor skrev Vårt Land det da?
Eskil Skjeldal skrev anmeldelsen av Svar på tiltale for Vårt Land. Og jeg må si det var en merkelig anmeldelse også. Vi var nok mange som reagerte, for Skjeldal brukte anmeldelsen til å skrive hva han selv syns er riktig trosforsvar. Men boka kan vel ikke beskyldes for ikke å ha svart på spørsmål den heller ikke har ment å skulle svare på? Boka heter altså ikke "Den ultimate trosforsvarsboken" eller liknende. Den må jo Skjeldal skrive selv.
I en oppfølgingsartikkel i Vårt Land 7.des skriver Skjeldal:
Det er ikke sikkert jeg er helt uenig med Skjeldal, men det blir altså litt rart å kritisere en bok som ønsker å svare nyateistene for å bruke for mye plass på å svare nyateistene. Gjør det ikke?
Noe annet er å diskutere hva som er godt trosforsvar, og det er en spennende diskusjon. Mener f.eks. Skjeldal at vi har for mange apologetikk-bøker på norsk som er monotone, tekniske og for mye fokusert på argumentasjon? Jeg er kristen, men jeg er ikke fremmed for nyateistenes anklager. De gjør noe med meg. De kan til og med bli til mine egne tanker. Jeg trenger gode svar. Jeg trenger å følge tankerekker som er både filosofiske og logiske. Jeg trenger stimulering på dette området, selv om jeg altså er kristen. Og ja, jeg trenger også det Skjeldal etterlyser. Men jeg hadde skjønt Skjeldals argumentasjon bedre hvis det kristne markedet flommet over av apologetikk-bøker og lite annet.
Bjørn Are er en viktig stemme fordi 1. han snakker og skriver norsk, 2. han er oppdatert på anklager og påstander mot kristen tro, og 3. han jobber hardt for å møte dette med fakta, logikk og filosofi. Jeg leser gjerne Wilfrid Stinissen til åndelig oppbyggelse. Det samme gjelder Magnus Malm og Peter Halldorf. Men jeg trenger og heier på alle som holder på med apologetikk også. Tro meg, i mine mange og daglige møter med norske kristne ungdommer ser jeg at de stort sett er understimulert på stoff som Bjørn Are jobber mye med. At det finnes flere måter å forsvare troen på, gjør ikke dette til noe dårlig trosforsvar av den grunn.
PS! Jeg er øyeblikkelig ferdig med å lese boka til Bjørn Are. Kommer tilbake til mine egne tanker om den.
Jeg klør meg fortsatt i hodet over forsiden til avisa Vårt Land da de hadde en anmeldelse av boka 5.des. "Dårlig trosforsvar" stod det. Mener virkelig Vårt Land dette?
Jeg kjenner Bjørn Are, og jeg liker han godt. La meg starte med å innrømme det. Han er hyggelig, morsom, intelligent og står på med en intensitet de fleste av oss andre skulle ønske vi hadde hatt litt mer av. Han skriver der andre kvier seg for å skrive, og han orker å ta kamper de fleste skygger unna. At han er en mann med mange ord og mange arenaer, er det vel ingen som er i tvil om. Derfor er han også viktig i norsk kristenliv. Dette tror jeg det er grunnlag for å si uansett personlig kjennskap til han.
Davidsen skal ikke være en hellig ku. Har han skrevet en dårlig bok, må det kunne skrives. Men nå var det ikke grunnlag i anmeldelsen, som var skrevet av Eskil Skjeldal, for å kalle dette for "dårlig trosforsvar". Så hvorfor skrev Vårt Land det da?
Eskil Skjeldal skrev anmeldelsen av Svar på tiltale for Vårt Land. Og jeg må si det var en merkelig anmeldelse også. Vi var nok mange som reagerte, for Skjeldal brukte anmeldelsen til å skrive hva han selv syns er riktig trosforsvar. Men boka kan vel ikke beskyldes for ikke å ha svart på spørsmål den heller ikke har ment å skulle svare på? Boka heter altså ikke "Den ultimate trosforsvarsboken" eller liknende. Den må jo Skjeldal skrive selv.
I en oppfølgingsartikkel i Vårt Land 7.des skriver Skjeldal:
Gudstro er mer enn tenkning, gudstro kan til og med være motstridende. Den må ikke være rasjonell på ateismens premisser, men kan bære på en annen type rasjonalitet.Skjeldal mener at Davidsen gjør en viktig jobb i møte med nyateistene, men at trosforsvar på disses premisser blir "monoton, teknisk og hemmet. Den blir offer for en type sterk tenkning, der alt er fokusert på argumentasjon. Man søker rasjonell sannhet og mening, men mister mange ressurser på veien."
Det er ikke sikkert jeg er helt uenig med Skjeldal, men det blir altså litt rart å kritisere en bok som ønsker å svare nyateistene for å bruke for mye plass på å svare nyateistene. Gjør det ikke?
Noe annet er å diskutere hva som er godt trosforsvar, og det er en spennende diskusjon. Mener f.eks. Skjeldal at vi har for mange apologetikk-bøker på norsk som er monotone, tekniske og for mye fokusert på argumentasjon? Jeg er kristen, men jeg er ikke fremmed for nyateistenes anklager. De gjør noe med meg. De kan til og med bli til mine egne tanker. Jeg trenger gode svar. Jeg trenger å følge tankerekker som er både filosofiske og logiske. Jeg trenger stimulering på dette området, selv om jeg altså er kristen. Og ja, jeg trenger også det Skjeldal etterlyser. Men jeg hadde skjønt Skjeldals argumentasjon bedre hvis det kristne markedet flommet over av apologetikk-bøker og lite annet.
Bjørn Are er en viktig stemme fordi 1. han snakker og skriver norsk, 2. han er oppdatert på anklager og påstander mot kristen tro, og 3. han jobber hardt for å møte dette med fakta, logikk og filosofi. Jeg leser gjerne Wilfrid Stinissen til åndelig oppbyggelse. Det samme gjelder Magnus Malm og Peter Halldorf. Men jeg trenger og heier på alle som holder på med apologetikk også. Tro meg, i mine mange og daglige møter med norske kristne ungdommer ser jeg at de stort sett er understimulert på stoff som Bjørn Are jobber mye med. At det finnes flere måter å forsvare troen på, gjør ikke dette til noe dårlig trosforsvar av den grunn.
PS! Jeg er øyeblikkelig ferdig med å lese boka til Bjørn Are. Kommer tilbake til mine egne tanker om den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)