Putt kirken i monter

Rett før jul hørte jeg et radioprogram der teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland uttalte seg om skolebesøk i kirken. Problemet er at jeg ikke vet hvilket program jeg hørte på, og jeg må derfor gjengi litt unøyaktig hva Jorunn Økland sa. Beklager dette. Hjelp meg gjerne med å få det hele nøyaktig.

Men slik jeg husker det uttalte hun at løsningen på skolebesøkene framover var at kirken ble betraktet som et museum, og at det var profesjonelle museumsguider som heretter kunne fortelle og vise barna hva man en gang trodde på, hva de gjorde, etc.

Jeg ble litt fascinert av denne tanken, selv om jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Den åpner nemlig for noe jeg tror det norske samfunn trenger: Sin egen historie.

Det frastøtende i å putte kirken i monter, er åpenbar for alle troende. Det plasserer kirken i fortiden, som noe folk en gang trodde på, men som ikke lenger er levende. Alle troende kristne kjenner nok protesten inni seg. Ingen skal degradere min tro og praksis, kirkens tro og praksis, til noe dødt. Kirken lever, om enn med et noe lavere medlemstall eller kirkebesøkstall enn tidligere. Min tro tilhører ikke et museum!

Samtidig, det er noe beklemt over nordmenns forhold til den kristne tro. Et eller annet pinlig legger seg mellom oss når kristen tro blir tema. Det er noe vi ikke skal snakke noe særlig om. Kanskje til og med noe vi ikke takler å snakke åpent om? Folks religiøsitet i Norge er innenfor intimitetssfæren, sammen med sexlivet vårt og vår personlige økonomi.

Å betrakte kirkebesøk som et museumsbesøk kan (!?) skape den nødvendige avstanden vi trenger for å kunne snakke om denne delen av vår historie og identitet uten alt for mye personlige følelser for og i mot. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gjøres uten på en eller annen måte krenke kirken som et levende fellesskap i dag, men her får vi tenke høyt sammen.

I dag er det slik at min personlige tro står i sentrum i møte med kirken. Ikke kirken som historisk identitsbærer i Norge. Har jeg personlige erfaringer av negativ karakter, er jeg lite villig til å se det positive og viktige kirken har vært og er for norsk identitet. Og motsatt, sikkert. Problemet blir å finne et felles møtested med vår egen historie. Det er for mye følelser ute og går. Hva vi enn tror i dag, må vi på et eller annet nivå erkjenne at vi ikke hadde vært der vi er i dag, uten vår historie der kirken har vært meget sentral, på godt og ondt.

Jeg ser også at kirken og kristen tro, ved å bli plassert på museum, heller ikke blir et alternativ for ungdom. Religiøsitet møter man først og fremst i andre religioner. Nå er jo et av problemene med den lutherske tro i utgangspunktet at den ikke syns så veldig utenpå. Den leves mest inni. Det er ikke så mange hverdagslige ritualer og påbude og forbud man må følge. Det er vel strengt tatt denne arven, denne lutherske arven Norge i dag lever i, troen tilhører noe inni oss. Man må ikke være for religiøs heller.

Kanskje bringer vi historien vår nærmere oss ved å putte kirken i monter, men hva prisen er for å gjøre det, vet jeg ikke. Før jeg vet ordet av det sitter jeg kanskje selv i et monter syngende fra en salmebok mens barn står måpende rundt og prøver å forstå hvordan ting henger sammen?