Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.
Her er likevel noen høydepunkter:
Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.
Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.
Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.
Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.
At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.
Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv.
Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene.
Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg.
I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.
Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver.
Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.
Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært.
Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser?
Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar