Når Bugge tenker på Gud

Bugge Wesseltoft er en stor musiker. Han har kanskje laget den fineste juleplata noensinne med albumet "It's snowing on my piano". Flere av våre kjente julesanger er blitt tolket på en fantastisk måte. Skulle ikke forundre meg om mange opplever hele plata som en gave fra Gud.

Så da er det jo interessant når Vårt Land spør Bugge hva han tenker om Gud. I dagens utgave deler han sine tanker om Gud og julemysteriet. Han skal få ha sin tro, la det være sagt, men han kommer med noen påstander der som godt kan kommenteres litt.

Bugge er musikeren som forholder seg til musikk uten tekster. At musikk ikke kan være kristen, er jeg forsåvidt enig med han i. Likevel, at han så til de grader ignorerer tekstene, er jo litt spesielt. Helt lov, men litt spesielt, syns jeg.

Ok, han tror ikke på Gud. Han kan godt fjerne Gud og Jesus fra tekstene, uten problem. Når han blir spurt om sitt livssyn, svarer han:

- I voksen alder tenker man jo på hvorfor vi er til, men det er vanskelige spørsmål. Jeg tror på kjærligheten. Det er det eneste jeg tror på. Alt annet er uviktig, egentlig.
 

Men etter hvert åpner det seg altså en slags gudstro, men det er visst viktig for Bugge at denne guden ikke er "den gud religiøse har, som straffer og belønner. Den gud finnes ikke. Men en kraft finnnes."

Selv om jeg ikke tror på en Gud som straffer og ser oss, tror jeg på en felles kraft som er over oss på en eller annen måte. Den er utelukkende god. Den straffer ikke. Den er en kunnskap og kjærlighet, en god kraft som alle er en del av. Dette er jo bare synsing, men det er jo tankene om Gud også.
 

Det som slår meg er at den kristne tanken om Gud så blankt avvises, at denne Gud ikke i det hele tatt har noe med kjærlighet å gjøre. Kristne mener jo langt inni hjertet at julen vitner om at Gud er kjærlighet. Gud som ble menneske for å vise sin kjærlighet til menneskene.

Og hvorfor er det så mye lettere å tro på en kjærlighet som er en kraft. Å gjøre kjærligheten til en upersonlig kraft er en populær forestilling, men trumfer den virkelig ut en personlig gud? Kjærlighet har med personer og relasjoner å gjøre. Finnes det kjærlighet utenfor relasjonene?

Så lurer jeg jo også litt på om hva denne kjærlige kraften gjør med alt det vonde som gjøres av mennesker. Hva gjør den med synden vår? Overser den bare, siden han så kontant avviser enhver form for straff? En kjærlighet uten grenser, men er den mulig?

Bugge Wesseltoft må mene og tro hva han vil, men hans bombastiske påstander utfordrer litt. Jeg lurer på om han noen ganger tviler på det han tror på. Skulle i hvert fall ønske at han kunne se et eller annet med en kjærlig Gud i julefortellingen vår, slik de fleste kristne faktisk opplever det.