Jeg er fullt klar over alle de gode grunnene til ikke å tro på Gud. Likevel tror jeg. (Philip Yancey)

søndag 28. november 2010

Dagens julefilm: A Christmas Carol

Jeg tenkte jeg like gjerne kunne stå fram som en fan av julen. Jeg digger denne høytiden. Ikke stresset og maset, ikke det økonomiske presset, men lys i mørket, familie, forventning, gode historier i hopetall og en veldig god historie om Gud som ble menneske.

Jul og forventninger blir vel hva vi selv gjør det til, noe Charles Dickens har beskrevet så godt i sin klassiske fortelling A Christmas Carol. Her møter vi den ensomme gjerrigknarken Ebenezer Scrooge sitt møte med ånder og spøkelser og seg selv i en livsforvandlende opplevelse natt til 25.des.

Det er en grunn til at denne historien fortsatt fortelles, for historien er glitrende. Og det er da heller ikke få utgaver og uttrykk i film, teater, musikaler, etc. som bygger på Charles Dickens fantastiske historie.

Denne søndagen puttet jeg 1984-utgaven i DVD-spilleren. Selv om sikkert mange i dag er mer kjent med Jim Carrey sin versjon, vil jeg absolutt anbefale denne filmen. George C. Scott spiller fantastisk som Scrooge. Anbefales.

lørdag 20. november 2010

En kirke med litt for mange medlemmer?

Med fare for å bli beskyldt for å gå HEFs ærend, ønsker jeg å skrive ned noen "djevelske" tanker om Den norske kirkes medlemmer.

I disse dager stormer det voldsomt rundt Einar Gelius. På Facebook er det opprettet en gruppe som vil melde seg ut av Den norske kirke hvis Einar Gelius får sparken. Denne gruppen har i dag 2885 medlemmer. Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig på hva det er som holder disse menneskene i kirken. Hvorfor melder de seg ikke bare ut? Hvis det som holder disse i kirken, er at Gelius får lov til å kjøre sitt løp på tvers av vanlige spilleregler i arbeidslivet, syns jeg det er et syltynt grunnlag.

Jeg ønsker at flest mulig mennesker skal være medlemmer av en kirke. Det vil si, jeg ønsker at folk skal bli kristne og være kristne. Og hvis man er kristen, er det høyst naturlig å være med i en kirke eller menighet. Man er da medlem fordi man trenger et kristent fellesskap og kristen forkynnelse for sin tro. Selv om jeg er lutheraner, syns jeg faktisk det er helt greit om de blir med i en pinsemenighet, misjonskirken eller en katolsk menighet. Det er en grunn til at jeg lutheraner, men det er mye, mye viktigere at jeg er kristen enn lutheraner.

Hvis noen finner ut at den kristne tro som Den norske kirke står for, må være feil, er det bare å melde seg ut. De kan finne en kirke som passer, eller de kan til og med opprette en egen kirke. Utmelding av kirken har ingenting med å slutte å tro på Gud å gjøre. Man melder seg ikke ut av Guds rike. Det befriende med Den norske kirkes lære er at den aldri har sett på seg selv som eneste forvalter av Guds ord eller veien til frelse. Veien til Gud går gjennom Jesus, og Jesus finner du i alle kristne forsamlinger.

Hvis noen slutter å tro på Gud på grunn av biskoper eller andre kristne, vil jeg selvsagt syns det er fryktelig trist, men likevel: At Gud slutter å eksistere fordi Kvarme eksisterer, henger ikke helt på greip for meg da. Gud er Gud selv om både Gelius og Kvarme var døde, for å skrive om en kjent salme. Men slutter man å tro på Den norske kirke på grunn av en biskop, syns jeg ikke det er noen katastrofe. Utmelding er ingen katastrofe, selv om det rammer kirken økonomisk. Det er i så tilfelle kirkens problem.

Slutter man å tro på Gud, skjønner jeg ikke at man kan være medlem av en kirke. Det er en selvfølge for meg at en prest som slutter å tro på Gud, også slutter å være prest. Like selvfølgelig er det at ateister ikke bør være kirkemedlemmer. Legg merke til at jeg snakker om ateister. For mange i Norge vil troen være litt mindre avklart. Mange har kanskje en form for barnetro. Jeg ser ingen grunn til at de ikke skal være medlemmer hvis de selv ønsker det. Stå gjerne i kirken, men bygg da også opp om at kirken skal være sentrert rundt Guds ord og sakrament. Det er det kirken er.

Jeg vet det er politikere og andre som kun er opptatt av at kirken skal være seremonimester. De er mer opptatt av "åpen og inkluderende" enn av bibelstudier og teologi. Dette er problematisk, men helt lovlig. Den politisk styrte kirke håper jeg likevel vi snart kan bli kvitt.

Har kirken for mange medlemmer? Kanskje den har det, på mange måter. Jeg ønsker ikke å sparke ut noen. Men finner man ut at man ikke lenger tror på Gud, at man ikke lenger kan være medlem av kirken fordi kirken tolker Bibelen på en annen måte enn man selv syns er riktig, eller at man ikke liker at kirken er kirke, gråter ikke jeg over disse utmeldelsene. At ateismen øker, gråter jeg mer over. Men man blir vel ikke ateist av at Kvarme er biskop? Det er jeg nesten helt overbevist om.

søndag 14. november 2010

Didrik Søderlinds kristenreise

For en stund siden ble det kunngjort en undersøkelse fra USA som viste at ateister og agnostikere hadde mer kristendomskunnskap enn mange kristne. Du skal ikke se bort fra at dette også stemmer til en viss grad i Norge også, i hvert fall for mange av toppene i Human-Etisk Forbund. Det gjelder i hvert fall for Didrik Søderlind som nylig har gitt ut en bok om sin oppdagelsesreise i ulike kristne menigheter og forsamlinger i Norge. Boken heter da også Kristen-Norge - en oppdagelsesreise.

Dette var interessant lesing for en som er opptatt av kristen tro og kristne menigheter og trender. Søderlind har gjort en reise jeg lurer på hvorfor jeg selv ikke har gjort for lenge siden.

Søderlind har blitt kalt "skap-kristen" og er nok en nokså provoserende fyr for ateister som ser religionskritikk og religionsbekjempelse som sin viktigste oppgave. Han er ikke en kristen. Det har han presisert både i boka og i intervjuer. Men han innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Det er vel ingen hemmelighet heller at han ikke har sterke sympatier for den aggressive retningen vi gjerne kaller Ny-ateismen.

Morgenbladets anmeldelse kritiserer Søderlind for å være for lite kritisk og mener at hele boka er en bekjennelsesbok. Det er mulig det, men jeg leser prosjektet annerledes.

Hans mål har vært å gjøre seg kjent med bredden av kristne i Norge, alt fra læstadienere og lommelendinger, til liberale kristne og rødvinsdrikkende katolikker, via Korsvei, Smiths Venner, Mormonerne, og mye mer. Han er åpen for det meste, og jeg leser det slik at nettopp det er poenget.

Han ønsker å fjerne distansen mellom seg selv som ateist og den kristne tro så mye som mulig. Jeg er så imponert over hvor god oversikt han har over dagens kristenlandskap i Norge. Og jeg er imponert over hvor modig han er i tilnærmingen til både den ene og den andre retningen.

Jeg syns Didrik Søderlind er en spennende person. Han er jo en svært sympatisk og høflig ateist. Han er ærlig om sin tro og tvil. En tvilende ateist og en tvilende kristen har mye felles, særlig hvis man møter hverandre med respekt. Jeg har ateist inni meg som stadig forstyrrer meg i min kristne tro. Jeg lurer alltid på hva det er ateistene har skjønt som jeg ikke har skjønt. Kanskje Søderlind har det slik i forhold til kristne?


Han skal ha honnør for ikke å ta i bruk ironien i denne boken. Han viser stor respekt for meningsmotstandere. Humor har han, og flere situasjoner er unektelig veldig morsomt beskrevet. Men han avstår fra den ironiske skildringen som jeg syns preger mange moderne framstillinger av religion og religiøse mennesker.

Denne boken er en svært god oversikt over hva som er kristen-norge. Ikke en grundig analyse, men likevel med nok bakgrunnsstoff om de ulike retningene og av viktige personer til at det er bare å si: Les og bli oppdatert, enten du er kristen eller ateist. Jeg følte meg rimelig oppdatert i utgangspunktet, men flere ganger måtte jeg bare innrømme at dette visste jeg ikke. Det liker jeg.

Boken er herved anbefalt.

fredag 5. november 2010

Tomm Kristiansen og Jesus - og Kvarme

Denne uken fikk jeg gleden av å være til stede på Areopagos sitt Talkshow på Litteraturhuset i Oslo der Jesus ble diskutert. Det vil si, det var vel egentlig Jesus som skulle være hovedtema, men det ble mye annet også.

Jeg har litt blandede følelser overfor Talkshow-sjangeren, merker jeg. Det blir litt for springende og tilfeldig hvilken retning samtalen går. Litt hopp og sprett, på en måte. Men de fleste jeg har snakket med, var fornøyde med utbyttet av kvelden.

På scenen satt NRKs Tomm Kristiansen, den katolske nonnen Anne Lise Strøm, forfatteren og bibeloversetteren Inger Bråtveit, ateisten og humanisten Didrik Søderlind og sangeren  Elias Akselsen.

At Tomm Kristiansen har mye gruff å komme med overfor Den norske kirke og den norske kristendommen, er ikke noe nytt. Det har han hatt lenge. Og han benyttet anledningen godt denne kvelden også.

Få reportere kan vel stille seg ved siden av Tomm Kristiansen når han er på sitt beste som Afrika-reporter. Han kjenner Afrika og er god på å fortelle historier. Når han forteller om afrikansk kristendom, afrikansk forståelse av Jesus og om "ubuntu", etc. er han suveren og meget interessant.

Så skjer det noe når han beveger seg tilbake til norsk virkelighet igjen, og jeg blir sittende med svært blandete følelser. For han har vært i Afrika og sett lyset. Greit nok.  Men når han feier hele den norske og europeiske kristendommen av banen så det jomer, blir han fryktelig arrogant. Har vi virkelig misforstått det meste? At afrikansk forståelse er et nødvendig korrektiv, er naturlig, men han går langt i å frata vesten enhver troverdig tilnærming til Bibelen og Jesus.

Særlig beklemt blir det når han høvler ned på biskop Kvarme. Når han påstår at Kvarme er mer opptatt av sexlivet til Gelius, enn av fred i verden, er han på Carl I. Hagen-nivå i popularisering. Mener han virkelig at dette er sannheten om Kvarme? At mediene var opptatt av Gelius og hva Kvarme hadde tenkt å gjøre, er vel mer medienes dagsorden enn Kvarmes, kan jeg tenke meg. Burde ikke Kristiansen skjønne det? Kristiansen blir billig og proppfull av egen troshistorie i dette. Engasjement, ja, saklighet, nei.

Det var for øvrig litt underlig å sitte der å høre at programleder Kathrine Aspaas, Søster Anne Lise Strøm og Kristiansen var enige om at Den norske kirke var nokså ille. Akkurat denne delen av samtalen ble for meg for friksjonsfri. Å "baktale" noen som ikke er til stede, er bare gøy til et visst nivå. Den katolske kirke kom veldig lett ut av denne samtalen siden verken programlederen eller Tomm Kristiansen viste annet enn beundring for nonnen. Det er selvsagt ok med respekt, men respekten gjaldt altså ikke de som ikke var til stede, som Kvarme og Den norske Kirke.

Forfatter Bråtveits lille fortelling om en positiv prest og kirke i Suldal var viktig, men fikk ikke mye plass. Didrik Søderlind er en spennende person som også fikk altfor liten plass i samtalen, syns jeg. Jeg ville hørt mer av han.

Det mest frigjørende øyeblikket i denne samtalen kom faktisk da Elias Akselsen satte Tomm Kristiansen litt på plass ved å peke på noe Jesus hadde sagt, som Kristiansen ikke brydde seg så mye om. Ha ha, sier jeg da.

Tomm Kristiansen, du er best når du snakker om Afrika. Når du analyserer norsk kristendom, blir det rett og slett for unyansert for meg.