Didrik Søderlinds kristenreise

For en stund siden ble det kunngjort en undersøkelse fra USA som viste at ateister og agnostikere hadde mer kristendomskunnskap enn mange kristne. Du skal ikke se bort fra at dette også stemmer til en viss grad i Norge også, i hvert fall for mange av toppene i Human-Etisk Forbund. Det gjelder i hvert fall for Didrik Søderlind som nylig har gitt ut en bok om sin oppdagelsesreise i ulike kristne menigheter og forsamlinger i Norge. Boken heter da også Kristen-Norge - en oppdagelsesreise.

Dette var interessant lesing for en som er opptatt av kristen tro og kristne menigheter og trender. Søderlind har gjort en reise jeg lurer på hvorfor jeg selv ikke har gjort for lenge siden.

Søderlind har blitt kalt "skap-kristen" og er nok en nokså provoserende fyr for ateister som ser religionskritikk og religionsbekjempelse som sin viktigste oppgave. Han er ikke en kristen. Det har han presisert både i boka og i intervjuer. Men han innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Det er vel ingen hemmelighet heller at han ikke har sterke sympatier for den aggressive retningen vi gjerne kaller Ny-ateismen.

Morgenbladets anmeldelse kritiserer Søderlind for å være for lite kritisk og mener at hele boka er en bekjennelsesbok. Det er mulig det, men jeg leser prosjektet annerledes.

Hans mål har vært å gjøre seg kjent med bredden av kristne i Norge, alt fra læstadienere og lommelendinger, til liberale kristne og rødvinsdrikkende katolikker, via Korsvei, Smiths Venner, Mormonerne, og mye mer. Han er åpen for det meste, og jeg leser det slik at nettopp det er poenget.

Han ønsker å fjerne distansen mellom seg selv som ateist og den kristne tro så mye som mulig. Jeg er så imponert over hvor god oversikt han har over dagens kristenlandskap i Norge. Og jeg er imponert over hvor modig han er i tilnærmingen til både den ene og den andre retningen.

Jeg syns Didrik Søderlind er en spennende person. Han er jo en svært sympatisk og høflig ateist. Han er ærlig om sin tro og tvil. En tvilende ateist og en tvilende kristen har mye felles, særlig hvis man møter hverandre med respekt. Jeg har ateist inni meg som stadig forstyrrer meg i min kristne tro. Jeg lurer alltid på hva det er ateistene har skjønt som jeg ikke har skjønt. Kanskje Søderlind har det slik i forhold til kristne?


Han skal ha honnør for ikke å ta i bruk ironien i denne boken. Han viser stor respekt for meningsmotstandere. Humor har han, og flere situasjoner er unektelig veldig morsomt beskrevet. Men han avstår fra den ironiske skildringen som jeg syns preger mange moderne framstillinger av religion og religiøse mennesker.

Denne boken er en svært god oversikt over hva som er kristen-norge. Ikke en grundig analyse, men likevel med nok bakgrunnsstoff om de ulike retningene og av viktige personer til at det er bare å si: Les og bli oppdatert, enten du er kristen eller ateist. Jeg følte meg rimelig oppdatert i utgangspunktet, men flere ganger måtte jeg bare innrømme at dette visste jeg ikke. Det liker jeg.

Boken er herved anbefalt.