Rob Bell - ny kristendom eller nytt språk?

Rob Bell er kåret til en av USAs mest innflytelsesrike kristne. Han grunnla Mars Hill Church, som etter hvert ble en megakirke med stor suksess. Bell var pastor i denne kirken fram til desember 2011. Som forfatter av en rekke bøker har han oppnådd en enorm posisjon. Mannen inspirerer mange med sitt friske språk, sin sterke formuleringskraft og sin annerledeshet. Mange mener han står for den nye kristendommen som kommer til å overta for den gamle, konservative evangeliske formen USA så sterkt er preget av.

Rob Bell er kontroversiell, det er det ingen tvil om. Forrige bok "Love Wins. A book about heaven, hell, and the fate of every person who ever lived" fra 2011 skapte store overskrifter og debatt, også i Norge. For Bell handler kristendom om Guds kjærlighet, en kjærlighet som er så stor og omfattende at den til slutt vil vinne. Diskusjonen han reiser er om det egentlig er plass for noe helvete, eller to utganger, etc. i det hele tatt. Han har blitt anklaget, av tradisjonelle kristne, for å avskaffe helvete og for å mene at alle vil bli frelst til slutt, altså for å stå for en teologisk retning som kalles universalismen.

Slikt blir det debatt av. En pastor som støtter Bell, ble bedt om å fratre stillingen sin. Les her. I et lanseringsintervju med den kjente journalisten Martin Bashir, ble Bell lettere avkledd. Bashir utdyper sin kritikk av Bell her, her, her og her. Motbøker er skrevet, og i Norge fikk vi en debatt på Verdidebatt der pastor Erik Andreassen forsvarte mye av det Bell står for.

Det er liten tvil om at grunnen til Bells suksess er hans nyformulering av kristen tro. Han stiller spørsmål som folk flest har, han er nådeløs i sitt oppgjør med en kirke og kristendom som har formidlet hat og selvtilfredshet i stedet for Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette treffer folk. Jeg blir truffet av det og fryder meg over at han tør å sette ord på sin frustrasjon. Så har kanskje Bashir rett i at oppgjør med egen oppvekst er en viktig drivkraft hos han, og at han tar for lett på viktige problemstillinger hans nye kristendom støter på. Faren er at han i møte med både tekstene i Bibelen og med teologiske diskusjoner blir for overfladisk.

Det er derimot for enkelt å avskrive Bell, tenker jeg. Hans oppgjør er viktig. Hans spørsmål til det etablerte er viktige. At han i disse dager har gått ut med at han er for likekjønnede ekteskap, vil nok føre til at han lett avskrives av mange kristne. Og tar jeg ikke feil, vil nok dette være siste dråpen for mange. Han er liberal, da er vi ferdige med han. Det vil være veldig synd hvis vi sluttet å lytte til hans bøker, for vi trenger mye av det han kommer med. Hans bøker skjerper oss som ønsker å snakke om Gud til vanlige mennesker i 2013.

Nå er han ute med ny bok, "What we talk about when we talk about God". Hvorfor tenker folk først og fremst på hva Gud er mot når de hører om Gud? Hvorfor tenker de så begrenset om Gud? Går det an å forene hva vitenskapen har funnet med et bilde av Gud som er i alt og alle og som har vist oss hvem han er gjennom Jesus?

Bell prøver å formulere en tanke om Gud som er åpen, som er for mennesker, som er progressiv, og som er stor. Om han lykkes hele tiden, er jeg litt usikker på. Men han gjør et godt forsøk. Han vil så gjerne at moderne mennesker skal forstå litt mer av hvor nær Gud er hver enkelt, selv de som ikke tror. Bra prosjekt.

Liberal kristendom hevdet tradisjonelt at Jesus først og fremst var et vanlig menneske med et uvanlig og radikalt etisk budskap. Bell er Jesusfokusert, Gudsfokusert og kjærlighetsfokusert. Ingen bør tvile på om Bell mener Jesus virkelig var Gud. Av og til legger Bell seg nær opp til typisk mystiske tanker om Gud. Andre ganger presser han Gudsbegrepet til for langt i spekulativ retning. Det kan bli litt for utvannet, rett og slett. Men hans kritikk av svakhetene i tradisjonell kristendom og teologi, bør vi lytte nøye til.

Er det en ny kristendom vi ser, eller er det bare nye ord? Jeg er usikker, for jeg tror Bell selv er på leit. Han søker ærlighet, uansett hva det fører til. Hvor han havner i sine neste bøker, aner jeg ikke. Jeg lar meg inspirere av gode formuleringer og gode tanker. Man trenger ikke kjøpe hele pakka. Og jeg takker selvfølgelig for alle som gjennom Bells bøker har fått et nytt møte med en kjærlig Gud. Jeg har forstått at det ikke er få av dem.

Kristen tro i spenning

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.

2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?

3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?

4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.

5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?

6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.

7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.

8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?

Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.

Bjørn Stærk om konservative kristne og toleranse

Aftenpostens nye spaltist, Bjørn Stærk, har i dag en oppsiktsvekkende klok og innsiktsfull artikkel om et tema det sjelden skrives veldig klokt om. Stærk selv har vokst opp i Frikirken, men tok allerede i tenårene avstand fra kristen tro. Han regner seg i dag som ateist. Men nettopp hans nære kjennskap til kristne konservative miljøer, gir han ekstra tyngde når han skriver sin artikkel "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge".

Artikkelen må bare leses i sin helhet. Anbefales på det varmeste.

Her er likevel noen høydepunkter:

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.

Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt.

At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv. 

Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene. 

Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg. 

I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser. 

Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver. 

Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv.  

Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært. 

Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser? 

Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne.

Folkekirkemenigheten og de første kristne

Jeg har hele mitt liv vært en del av Den norske kirke, og jeg har vært aktiv i ulike lokalmenigheter. Den norske kirke ønsker å være åpen og inkluderende, selvfølgelig, siden det er det ypperste ordparet man kan bruke om menigheter og kirker i dag.

Bra det, men du skal ikke ha lest så lenge i Bibelen før du merker at det er en viss avstand fra den første kristne menigheten i Jerusalem eller den første hedningekristne menigheten i Antiokia til den lokale menigheten i Norge. Denne kløften er ganske utfordrende for en som ønsker å ha Bibelen som rettesnor.

Av alle gode ting som står i Bibelen, er det også en rekke rettledninger og formaninger til menighetene. Og jeg tror ikke jeg tar veldig feil hvis jeg hevder at det vel ikke akkurat er folkekirker man møter der.

Det er ingen grunn til å idyllisere de første kristne menighetene. De hadde absolutt sine problemer, og det legger ikke Bibelen skjul på. På ingen måte. Paulus, den store menighetsbyggeren i NT, refser både den ene og den andre menigheten som er i ferd med å gå i feil retning, eller å bli påvirket av feil teologi.

Jeg lurer litt på hva menighetsbyggeren Paulus ville skrevet til vår menighet. Han starter alltid brevene sine med takk og skryt og forbønn. Hva ville han vektlagt hos oss? Deretter tar han opp problemer. Hva ville han pekt på i vår norske statskirkemenighet?

Jeg tror de norske folkekirkemenighetene har noen store fordeler når det gjelder å nå ut til folk, med lavterskeltilbud på aktiviteter og gudstjenester. Men det er samtidig noe viktig som mangler mange steder: Man kjenner hverandre ikke. Det er så tydelig at kjærligheten mellom menighetens medlemmer var en grunnstein blant de første kristne og de første generasjonene etterpå. Er det det for norske menigheter i dag også?

"Elsk hverandre! Bær hverandres byrder! Be for hverandre! Støtt hverandre! Ta dere av de fattige blant dere!" Fellesskapet betydde alt.

Så kan vi sikkert hevde at det er slik mange steder i dag også. Men det sterke fellesskapet som skulle prege menigheten, blir litt mye teori i vår norske kirke, hvis jeg skal være litt stygg og sette det på spissen. Mye av det Paulus skriver om, mye av det Jesus snakker om, og mye av det de første kristne la vekt på, var fellesskap i bønn, nattverd, etc. Menigheten kjente hverandre godt. Det var ikke et sted man bare stakk innom.

Jeg liker folkekirken, men dette er noe av det som gjør meg betenkt over modellen. Jeg er redd man kan gå til kirken både titt og ofte i en menighet over lang tid uten å bli det minste kjent med mange av de andre som også går der. Kan man til og med være ensom i menigheten?

En menighet uten sterk vekt på fellesskap og kjærlighet, har mistet selve kjennetegnet på en kristen menighet.

Den nye kristendommen

Mye tyder på at folk i Norge tror annerledes nå enn tidligere. Undersøkelser viser at religiøsitet uten dogmer er i ferd med å erstatte dogmereligionene. 

I en artikkel på forskning.no 20.juni i år kunne vi lese:

Vi kaller oss gjerne en slags kristne, men aksepterer ikke kirkas læresetninger og åndelige autoritet. Mange avviser helt sentrale elementer i kristendommen, som at Jesus er Guds sønn. 

Få mener det bare finnes én sann tro, mens mange tror man kan finne viktige sannheter i de fleste religioner. De fleste synes at den troende skal stå fritt til å kombinere andre religioner med kristendommen.
- Vi vil ikke lenger bli fortalt hva vi skal tro på. Vi vil bestemme selv. Moderne mennesker i Norden vil reservere seg retten til å reflektere over, omarbeide og forkaste religiøse læresetninger.

I Norge har kjente kristne artister som Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland blitt viktige symboler for en udogmatisk kristendom, der de til stadighet argumenterer mot kirkens lære og dogmer. Det kan forøvrig være svært vanskelig å forstå hva de egentlig står for. Hva de ikke står for derimot, er det lett å se.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk vil tenke selv. Hvem vil ikke det? Og for meg er det en selvfølge at vi er nødt til å tenke selv, vurdere kritisk, etc. uansett hva vi ønsker å stå for. Jeg er absolutt ingen tilhenger av en tro som tas imot ukritisk.

Men av og til tenker jeg at det er også noe barnslig over en holdning som sier at "ingen skal fortelle meg hva jeg skal tro". Er det ikke barn og ungdom i opposisjon som ikke vil ha råd fra voksne? "Jeg vet alltid best selv" klinger vel egentlig ikke helt bra?

At relativismen er på full fart også inn i kristen tro, bør ikke overraske noen. Den har selvfølgelig alltid vært der, men ikke alltid så tydelig som i dag. Vi er alle mer eller mindre relativister i praksis. Spørsmålet vi likevel må stille, er hvor mange dogmer vi kan fjerne fra kristen tro før den ikke lenger kan kalles kristen tro. Grunnpilaren i kristen tro er f.eks. troen på Jesus som Guds sønn. En kristen tro uten en så sentral pilar, bør da være nokså problematisk, tenker jeg.

Jeg tenker også at det er stor forskjell på en tro som fornekter dogmene, og en tro som erkjenner tvil omkring dogmene. En ærlig troende erkjenner at det er mye tvil og mye å tvile på innimellom. Det er vel ikke den ting man ikke kan tvile på innimellom. Noen har nok mer enn andre, men tvil er uansett ikke det samme som relativisme eller udogmatisme, hvis det er noe som heter det.

Er det egentlig mulig å være udogmatisk? Jeg stiller meg spørrende til det. Hvis dogmer betyr læresetninger som holdes for sanne, er det vel umulig å leve uten. Spørsmålet blir da i stedet hvilke dogmer som holdes for sanne. Jeg mistenker nok, sikkert litt usympatisk for mange, men jeg mistenker nok at kristendommens dogmer ikke får den sjansen de fortjener fordi mange har så mye negativt å henge på kirken. Det er i så tilfelle veldig synd.

I visdomstradisjonen er det alltid et poeng å lytte til de gamle, å lytte til det som har vært holdt for sant og vist gjennom århundrer. Det er også et poeng at det prøves, leves og forstås. Men det er lettere å la være.

Jeg tror det må finnes noe midt i mellom "ukritisk overtakelse av trosdogmer" og "ukritisk tillit til sin egen vurderingsevne", hvis jeg skal sette det på spissen. Jeg er ikke ferdigtenkt i forhold til hva som skjer med religiøsiteten i Norge, så kom gjerne med innspill.

Stå til ansvar, du kristne sjel, for hva andre har gjort!

Dagens lille tankevekker fra meg er en av mine kjepphester, og den handler om ansvar og historie.

Ikke sjelden i debatter blir kristne stilt til ansvar for hva andre kristne før dem har gjort. Det er nærmest som om den kristne, bare ved å kalle seg kristen, har medansvar for tidligere tiders grusomheter. Jeg, som kristen, må svare for heksebrenningene, for å ta et eksempel. Enda jeg ikke, og jeg overdriver ikke, har tatt livet av en eneste heks. (Og kirken har tatt livet av langt færre enn ryktene sier!)

Særlig interessant er det dersom motdebattanten regner seg selv som en slektning av, eller til og med medansvarlig for, alle de positive tingene som har skjedd i historien, alle opprørene mot kirkens tyranni og herskermakt. "Jeg er i slekt med alle gode krefter som har kjempet mot kirken gjennom historien".

Et slikt utgangspunkt er vel ikke det beste for en konstruktiv tilnærming. Selvfølgelig vil den kristne ta avstand fra det som har blitt begått i kristendommens navn som ikke er av det gode. Hva annet kan man gjøre?

Skal en fysiker, en kjemiker eller ingeniør ta ansvar for hva kolleger før dem har gjort? Atombomben? Gasskamrene? Våpen? En påstand til en vitenskapsmann om at "du er medskyldig for Hiroshima", blir litt absurd i denne sammenheng.

Skal en politiker i dag stilles til ansvar for misbruk av politikk og makt har ført til tidligere? Neppe.

Men en kristen kan gjerne høre: Se hva kirken har gjort opp gjennom, det du står for er ikke bra.

Et poeng må i denne sammenheng komme tydelig fram: Som kristen bekjenner jeg meg ikke til alt hva kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom, men til personen Jesus. Og det betyr at hele kirkehistorien kan dømmes ut fra om det som skjedde, var i overensstemmelse med Jesu lære eller ikke. Veldig ofte er det svært lett å se at overgrepene har lite eller ingenting med Jesus å gjøre i det hele tatt. Selv om det ble gjort i Jesu navn!

Det vi kan diskutere, og som jeg mener er helt på sin plass, er hvem jeg som kristen mener Jesus er, og hvordan jeg tolker hans lære. Så kan jeg dømmes på om jeg lever etter dette, om jeg lever som jeg lærer eller ikke.

Jeg er svak for ateister og andre som bruker Jesu ord mot kirken. Det betyr ikke at de nødvendigvis alltid har rett, men ofte har de gode poenger å komme med.

Et lite apropos til slutt. Det er så lett å dømme historiske hendelser ut fra nåtidens vestlige tanker om normalitet. Dette gjør nok at vi av og til glemmer at samtiden vi diskuterer så annerledes på både det ene og det andre. Det gjelder kvinnesyn, vold, krig, slaver, ære, etc. Kirken har alltid bygget på Jesus, men vil også til alle tider være barn av sin tid. Den burde vel mange ganger ha vært mindre barn av sin tid, og heller være en motvekt. (Eller hva sier dagens politikere som mener kirken på død og liv skal mene det samme som majoriteten av folket?) Likevel, å kreve at kirken for fem hundre år siden skulle stå for det som er ok i dag, blir å kreve for mye av mennesker av kjøtt og blod.

Bibelens lære inneholder ingen tanke om at kirken og kirkens folk noen ganger klarer å etterleve Jesus helt perfekt. Den vil aldri nå opp til den standarden. Heller ikke i dag. Derfor vil det alltid være lett å finne feilene.

Den enkelte kristne som blir stilt til ansvar for historien, har derfor lite annet å gjøre enn å peke på Jesus. Så får Jesus ta støyten om budskapet holder eller ikke.

Men stemmer dette da, Dagsland?

Et intervju med Sigvart Dagsland i KK er i dag gjengitt i Vårt Land. Jeg har ikke lest intervjuet i sin helhet, men vil trekke fram en påstand Dagsland kommer med.

- Vi har en journaliststand som lager fullt freakshow av den nye åndeligheten. De blir som sladrekjerringer som prøver å finne den rareste mulige vinkelen, som får det beste oppslaget.

Så langt har jeg ikke noe problemer med å være litt enig, særlig hvis vi tenker på oppslagene rundt prinsesse Märthas nyåndelighet. Den kritiske journalistikken har vært nådeløs og nokså enstemmig. Men det har vært gode grunner for akkurat det, mener jeg, når prinsessen bruker sin status som ambassadør for en kommersiell virksomhet, og når det i tillegg skal selges et produkt som for mange mildt sagt er tvilsomt.

Snåsamannen har vel også fått gjennomgå, men her vil jeg tro oppslagene spriker litt mer. For Snåsamannen befinner seg et godt stykke unna den kommersielle delen av nyåndeligheten.

Jeg forstår godt at Dagsland reagerer med sterke følelser på en del oppslag, særlig siden han både er litt talsmann for noen av de samme tankene og er personlig venn av prinsessen. Jeg forstår det.

Men så fortsetter han:

- Men de [journalistene] bruker ikke det samme grepet like mye om dem som er trygt innenfor kirken, selv om det finnes masse å henge seg opp i der også.

Jeg stusser en gang, og to ganger, ja, til og med tre ganger over det han her sier. Lever vi i samme virkelighet? Mener han virkelig at norsk kristenliv blir behandlet på en god måte i media? Det gjør ikke jeg.

Det er oppslag på oppslag om hvor ille det er i kirken, og hva kristne både med og uten teologieksamen gjør av fæle ting. Og Dagsland kan jo sjekke antall negative oppslag om biskop Kvarme, så blir vel bildet litt mer nyansert.

Siden jeg har blitt bedre kjent med ateisten Didrik Søderlind i det siste, vil jeg igjen slå et slag for hans bok Kristen-Norge. Den burde vært pensumbok for enhver journalist i Norge som skal skrive om kristne, for Søderlind har forstått mye mange journalister ikke har forstått, blant annet at det er fryktelig få kristne som passer inn i klisjéen av kristne. Og klisjéen er gjerne noe i retning av at kristne er skråsikre, litt dumme og svært fordømmende personer. Kristenfolket er mangfoldig og ikke så lette å sette på en formel.


Noe annet er vel at Dagsland kanskje mener at oppslagene om Kvarme er både riktige og rimelige, men at oppslagene om prinsessen er unyanserte. Han om det, jeg er altså ikke hundre prosent enig der. Men vi er kanskje enige om at norske journalister generelt kan for lite om religion og religiøsitet, enten den er ny eller gammel. Og jeg tilføyer gjerne: Norske journalister kan spesielt lite om kristendom og kristne.

Levi Fragell har rett i mye

Jeg har lest Levi Fragells memoarbok Vi som elsket Jesus. Hans historie er beslektet med min egen, selv om jeg aldri har vært en del av pinsemenigheter eller trosmenigheter, bare et bedehusmiljø preget av vekkelseskristendom og karismatikk light. Og nettopp fordi en del av det han skriver om, ikke er "en helt annen verden" enn min egen, blir jeg både opprørt og litt glad over noe av det han skriver.

Jeg har i en liten periode av livet prøvd meg som karismatiker. Det fungerte dårlig, for jeg er rett og slett ikke spesielt karismatisk anlagt, i hvert fall ikke i pinsekarismatisk retning. I tenårene ventet deler av bedehusmiljøet jeg vokste opp i stadig på vekkelsen, den store vekkelsen. Men den kom ikke, og min skeptiske legning til "blåøyd" kristendom ble sterkere og sterkere. Jeg føler meg nesten litt slem nå, men for meg handler dette om å være ærlig, noe Fragell etterspør i kristne miljøer.

Jeg har nok alltid vært en tviler, og tvilen er i perioder svært sterk. Det verste har kanskje vært at i deler av kristenmiljøet jeg har kontakt med, har det vært en anti-intellektuell holdning med enkle svar på vanskelige spørsmål. Min tvil slo seg ikke til ro med ett bibelvers for hvert vanskelige spørsmål. Derfor, når jeg leser Fragells bok, føler jeg at jeg både forstår og er enig i mye av kritikken han kommer med overfor kristne lekmannsmiljøer. Også hans møte med akademia, med litteratur og kultur kjenner jeg igjen.

Jeg har ingen mulighet til å sjekke om han har rett i alt han skriver. Mye av kritikken bæres av konkrete eksempler. Bare de som var til stede kan vite hva som faktisk skjedde. Jeg sitter med et sterkt inntrykk av at Fragell er så ærlig han bare kan. Men Fragell har selvsagt en agenda, og han skriver ikke denne boken uten grunn. Jeg skjønner at pinsevenner spesielt har behov for å forsvare seg mot diverse anklager. Likevel, kristne trenger noen som roper ut et stopp når det tar av i feil retning. Fragell er en slik, noen ganger irriterende som få, men hver gang han har rett, fortjener han honnør for å ha sagt fra. Han skryter av Vårt Land, og jeg er helt enig også her. Vårt Land er en viktig festbrems overfor kristne som tar av.

Et vondt men aktuelt tema handler om hans forståelse av Gud og Jesus og synd som barn. Fragell skriver blant annet om hvor traumatisk det var at han ble lært at Jesus så alt han gjorde. Der mor ville formane han til å gjøre rett, opplevde han det som trusler. Dette er kritikk av kristen formidling til barn som alle bør lytte til. Kanskje Jesus blir et monster som er ute etter å ta deg for de minste ting i stedet for den vennen kristne tror de formidler? Slike debatter bør leve i kristne miljøer, og da hører historier om overtramp med.

Jeg er kristen. Ja, jeg er fortsatt kristen, selv om det til tider er en stor utfordring, for jeg erkjenner at ateisten kan ha rett. Fragells bok treffer tvilen i meg. Men det har jeg bare godt av. Jeg tror på Gud, på Jesus og på Bibelen, og deler derfor ikke Fragells overbevisning om disse, men jeg mener innvendingene hans må tas alvorlig, for de er fullt mulige. Når han hater Gud og ler befriende av dette, kan jeg ikke følge han i dette, men jeg ser at denne befrielsen er lett å forklare psykologisk.

Min tro er nok mer preget av de kristne filosofene og apologetene, enn av vekkelsesbevegelsene. Gudsbevisene profetier og mirakler er ikke de jeg har hatt mest fokus på, for å si det sånn. Og derfor syns jeg nok Fragells svakeste punkt i boka er angrepene på Jesus og Bibelen, fordi han ikke forholder seg til hva kristne tenkere og bibelforskere i dag vet eller tenker. Men det er det vel mange kristne som heller ikke bryr seg om, erfarer jeg.

Dagens julefilm: Fanny og Alexander

Plutselig var det 2.søndag i advent, og klart for ny julefilm. Denne gangen ble det "Fanny og Alexander" av Ingmar Bergman. Om det er riktig å kalle denne filmen for julefilm, er jeg faktisk litt usikker på. Men handlingens første del er i hvert fall jul i massevis.

Noe av det første som slår meg når jeg ser filmen, er hvor storslåtte bilder vi ser. For et fantastisk juleinteriør! Ingmar Bergman skal visstnok ha vokst opp med omtrent slik julefeiring, og det er jo bare til å bli misunnnelig på. Filmen har visse selvbiografiske trekk, men spiller også på kjente teaterstykker som Hamlet av Shakespeare, Vildanden av Ibsen og Ett drömspel av Strindberg. At filmen fikk 4 Oscar, sier vel også noe om kvaliteten.

Vi møter først og fremst familien Ekdahl (for øvrig samme navn hovedpersonene i Vildanden), en rik, stor, og meget frilynt familie. Fanny og Alexander er barnebarna til husets bestyrerinne, enken Helena Ekdahl, og barna til Oscar og Emilie Ekdahl.

Oscar dør, og Emilie gifter seg med Ekdahl-familiens rake motsetning, den svært asketiske og livsfiendtlige biskop Edvard (bildet). Det går ikke godt. Fra bugnende luksus med sterke farger, flyttes livet nå inn i mursteinsvegger, spartansk innredet og kalde rom. Biskopens framtreden er like kald og hard som bygningen han bor i. Kirken og dens representant kommer ikke veldig heldig ut av denne filmen, det er i hvert fall sikkert.

Det er ikke få temaer Bergman tar for seg i løpet av den tre timer lange filmen. Det ondes problem for eksempel, dukker stadig opp i Alexanders tanker og dialoger. Det samme gjelder forholdet til den døde faren, som han naturligvis savner sterkt.

Det er ikke helt enkelt å få taket på hva Bergman vil alle steder. Her er det rom for mye tolking. Og siden disse andre verkene svever rundt i fortellingen, blir man ikke ferdig ved først gangs gjennomsyn.

Akkurat nå i advent må jeg si at jeg likte meg så godt i det juledekorerte hjemmet at jeg gjerne skulle vært der hele tiden. En strålende film er det, men tror jeg skal se den om igjen etter å ha repetert de tre andre verkene. Det vil nok heve opplevelsen ytterligere.

En kirke med litt for mange medlemmer?

Med fare for å bli beskyldt for å gå HEFs ærend, ønsker jeg å skrive ned noen "djevelske" tanker om Den norske kirkes medlemmer.

I disse dager stormer det voldsomt rundt Einar Gelius. På Facebook er det opprettet en gruppe som vil melde seg ut av Den norske kirke hvis Einar Gelius får sparken. Denne gruppen har i dag 2885 medlemmer. Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig på hva det er som holder disse menneskene i kirken. Hvorfor melder de seg ikke bare ut? Hvis det som holder disse i kirken, er at Gelius får lov til å kjøre sitt løp på tvers av vanlige spilleregler i arbeidslivet, syns jeg det er et syltynt grunnlag.

Jeg ønsker at flest mulig mennesker skal være medlemmer av en kirke. Det vil si, jeg ønsker at folk skal bli kristne og være kristne. Og hvis man er kristen, er det høyst naturlig å være med i en kirke eller menighet. Man er da medlem fordi man trenger et kristent fellesskap og kristen forkynnelse for sin tro. Selv om jeg er lutheraner, syns jeg faktisk det er helt greit om de blir med i en pinsemenighet, misjonskirken eller en katolsk menighet. Det er en grunn til at jeg lutheraner, men det er mye, mye viktigere at jeg er kristen enn lutheraner.

Hvis noen finner ut at den kristne tro som Den norske kirke står for, må være feil, er det bare å melde seg ut. De kan finne en kirke som passer, eller de kan til og med opprette en egen kirke. Utmelding av kirken har ingenting med å slutte å tro på Gud å gjøre. Man melder seg ikke ut av Guds rike. Det befriende med Den norske kirkes lære er at den aldri har sett på seg selv som eneste forvalter av Guds ord eller veien til frelse. Veien til Gud går gjennom Jesus, og Jesus finner du i alle kristne forsamlinger.

Hvis noen slutter å tro på Gud på grunn av biskoper eller andre kristne, vil jeg selvsagt syns det er fryktelig trist, men likevel: At Gud slutter å eksistere fordi Kvarme eksisterer, henger ikke helt på greip for meg da. Gud er Gud selv om både Gelius og Kvarme var døde, for å skrive om en kjent salme. Men slutter man å tro på Den norske kirke på grunn av en biskop, syns jeg ikke det er noen katastrofe. Utmelding er ingen katastrofe, selv om det rammer kirken økonomisk. Det er i så tilfelle kirkens problem.

Slutter man å tro på Gud, skjønner jeg ikke at man kan være medlem av en kirke. Det er en selvfølge for meg at en prest som slutter å tro på Gud, også slutter å være prest. Like selvfølgelig er det at ateister ikke bør være kirkemedlemmer. Legg merke til at jeg snakker om ateister. For mange i Norge vil troen være litt mindre avklart. Mange har kanskje en form for barnetro. Jeg ser ingen grunn til at de ikke skal være medlemmer hvis de selv ønsker det. Stå gjerne i kirken, men bygg da også opp om at kirken skal være sentrert rundt Guds ord og sakrament. Det er det kirken er.

Jeg vet det er politikere og andre som kun er opptatt av at kirken skal være seremonimester. De er mer opptatt av "åpen og inkluderende" enn av bibelstudier og teologi. Dette er problematisk, men helt lovlig. Den politisk styrte kirke håper jeg likevel vi snart kan bli kvitt.

Har kirken for mange medlemmer? Kanskje den har det, på mange måter. Jeg ønsker ikke å sparke ut noen. Men finner man ut at man ikke lenger tror på Gud, at man ikke lenger kan være medlem av kirken fordi kirken tolker Bibelen på en annen måte enn man selv syns er riktig, eller at man ikke liker at kirken er kirke, gråter ikke jeg over disse utmeldelsene. At ateismen øker, gråter jeg mer over. Men man blir vel ikke ateist av at Kvarme er biskop? Det er jeg nesten helt overbevist om.

Tomm Kristiansen og Jesus - og Kvarme

Denne uken fikk jeg gleden av å være til stede på Areopagos sitt Talkshow på Litteraturhuset i Oslo der Jesus ble diskutert. Det vil si, det var vel egentlig Jesus som skulle være hovedtema, men det ble mye annet også.

Jeg har litt blandede følelser overfor Talkshow-sjangeren, merker jeg. Det blir litt for springende og tilfeldig hvilken retning samtalen går. Litt hopp og sprett, på en måte. Men de fleste jeg har snakket med, var fornøyde med utbyttet av kvelden.

På scenen satt NRKs Tomm Kristiansen, den katolske nonnen Anne Lise Strøm, forfatteren og bibeloversetteren Inger Bråtveit, ateisten og humanisten Didrik Søderlind og sangeren  Elias Akselsen.

At Tomm Kristiansen har mye gruff å komme med overfor Den norske kirke og den norske kristendommen, er ikke noe nytt. Det har han hatt lenge. Og han benyttet anledningen godt denne kvelden også.

Få reportere kan vel stille seg ved siden av Tomm Kristiansen når han er på sitt beste som Afrika-reporter. Han kjenner Afrika og er god på å fortelle historier. Når han forteller om afrikansk kristendom, afrikansk forståelse av Jesus og om "ubuntu", etc. er han suveren og meget interessant.

Så skjer det noe når han beveger seg tilbake til norsk virkelighet igjen, og jeg blir sittende med svært blandete følelser. For han har vært i Afrika og sett lyset. Greit nok.  Men når han feier hele den norske og europeiske kristendommen av banen så det jomer, blir han fryktelig arrogant. Har vi virkelig misforstått det meste? At afrikansk forståelse er et nødvendig korrektiv, er naturlig, men han går langt i å frata vesten enhver troverdig tilnærming til Bibelen og Jesus.

Særlig beklemt blir det når han høvler ned på biskop Kvarme. Når han påstår at Kvarme er mer opptatt av sexlivet til Gelius, enn av fred i verden, er han på Carl I. Hagen-nivå i popularisering. Mener han virkelig at dette er sannheten om Kvarme? At mediene var opptatt av Gelius og hva Kvarme hadde tenkt å gjøre, er vel mer medienes dagsorden enn Kvarmes, kan jeg tenke meg. Burde ikke Kristiansen skjønne det? Kristiansen blir billig og proppfull av egen troshistorie i dette. Engasjement, ja, saklighet, nei.

Det var for øvrig litt underlig å sitte der å høre at programleder Kathrine Aspaas, Søster Anne Lise Strøm og Kristiansen var enige om at Den norske kirke var nokså ille. Akkurat denne delen av samtalen ble for meg for friksjonsfri. Å "baktale" noen som ikke er til stede, er bare gøy til et visst nivå. Den katolske kirke kom veldig lett ut av denne samtalen siden verken programlederen eller Tomm Kristiansen viste annet enn beundring for nonnen. Det er selvsagt ok med respekt, men respekten gjaldt altså ikke de som ikke var til stede, som Kvarme og Den norske Kirke.

Forfatter Bråtveits lille fortelling om en positiv prest og kirke i Suldal var viktig, men fikk ikke mye plass. Didrik Søderlind er en spennende person som også fikk altfor liten plass i samtalen, syns jeg. Jeg ville hørt mer av han.

Det mest frigjørende øyeblikket i denne samtalen kom faktisk da Elias Akselsen satte Tomm Kristiansen litt på plass ved å peke på noe Jesus hadde sagt, som Kristiansen ikke brydde seg så mye om. Ha ha, sier jeg da.

Tomm Kristiansen, du er best når du snakker om Afrika. Når du analyserer norsk kristendom, blir det rett og slett for unyansert for meg.

Må en ateist forsvare seg?

Det er forunderlig å se hvor mange kjendiser innenfor idrett, kultur, politikk, media og vitenskap i Norge som står fram med sin ateisme om dagen. Det forunderlige ligger i at ateisme er så dominerende i media, det vil si i aviser, tv og radio, samtidig som ateisme ikke er den rådende flertallsholdningen i landet - enda. Kanskje ikke alle opplever det sånn, men det gjør altså jeg.

Det er ikke en liten liste med norske kjendisnavn man kan begynne å regne opp som offentlig har stått fram som ateister. Det er i seg selv tankevekkende for meg som kristen. Her ønsker jeg nå å rette fokus på det å stå fram med sin tro i Norge i dag. Hva møter deg i media, av journalister og andre aktører?

Jeg er nesten helt sikker på, ut fra alle de intervjuene og reportasjene jeg har sett i ganske mange år nå, at sier du til en journalist at du er ateist, vil hun ikke bli veldig nærgående på hvorfor. Du kan være nesten sikker på at du kan lire av deg spark mot kirken, kristendommen og religion uten å bli nevneverdig motsagt. Og kanskje noe av det verste, syns jeg, er at du kan si at Richard Dawkins er et stort forbilde for deg, uten at du trenger å begrunne det på noen som helst måte. Fordi det er jo så opplagt at det er greit.

Det er for meg et tankekors at en intelligent forfatter som Ragnar Hovland kan si i Klassekampen i går at han tror på "Vitskap og opplysing", og samtidig har Richard Dawkins som sitt forbilde. Burde ikke journalisten her ha stilt noen kritiske spørsmål? Nei, journalister generelt er lite opplyste på problemstillingene rundt Dawkins & co.

Hvis du derimot skulle være så frimodig og annerledes skrudd sammen at du sier du har en tro på Gud, bør du skynde deg å si at du tar avstand fra vanlig kristendom og kirke. Hvis ikke, er du et lett offer for journalisten. For som vanlig kristen, hvis det er noe som heter det da, kan du ikke regne med at du slipper enkelt og greit unna. "Forsvar deg! Forklar deg!"

Det er ikke sikkert det er slik nede på lokalplan alle steder i Norge. Noen steder er det helt sikkert vanskeligere å være ateist enn å være kristen. Og at det er det i USA, er vel opplest og vedtatt, av blant andre Dawkins.

Min påstand er at ateister i Norge slipper altfor enkelt unna med mange påstander, og på ingen måter vil møte særlig motstand i offentligheten mot sin ateisme. Slik er det ikke for en troende. En ateist trenger ikke begrunne sin tro. Og enhver begrunnelse for ateisme er en god begrunnelse. Enhver kritikk av kirken, kristendommen og religion er bra nok, uten at man trenger å regne med viktige motargumenter fra journalister eller andre på kjendisnivå.

Når alt dette er sagt, må jeg også legge til at, selvsagt, har mange ateister tenkt grundig igjennom sine standpunkter og kan gjøre rede for både det ene og det andre. Det går ikke på det. Personlig digger jeg jo ateister som tar avstand fra Dawkins, ikke fordi de er ateister, men fordi da vet jeg at vi langt på vei vil være enige om premissene for redelighet og gode begrunnelser i en debatt.

Så dette blogginnlegget er ikke noen anklage mot ateister, men mot ateistisk selvtilfredshet og selvgodhet i det offentlige rom. Dette dreier seg om at når flertallet mener noe i en sak, slipper man unna  med dårlig eller ingen argumentasjon når man hevder det samme som flertallet. Dette gjelder i høyeste grad innad i kristne miljøer også. Jeg syns det er like ille når kristne blir arrogante og selvtilfredse, bare så det er sagt.

Hva du kan finne blant kristne

Hvis du leter, vil du helt sikkert finne. Du trenger kanskje ikke en gang lete lenge. Noen ganger trenger du bare å se deg om i din egen familie. Eller la blikket gli over til naboen. Til noen du kjenner. Du finner det helt sikkert, om ikke rundt deg selv, vil du finne nok om det i avisene.

Hvis du leter blant kristne, vil du helt sikkert finne noe som ikke er bra, og som kan gi deg en god grunn til selv ikke bli en kristen.

Hvis du leter blant kristne, vil du finne ...

... mennesker som slår sine barn i Guds navn.
... mennesker som er livredde en streng og fordømmende Gud
... mennesker som er innestengt i et religiøst fengsel
... mennesker med apatiske blikk som venter på å komme til himmelen
... mennesker som har flyktet fra seg selv og lever i en åndelig drømmeverden
... mennesker som mener at de selv er bedre enn andre
... fordømmende mennesker
... livsfiendtlige mennesker
... dumme mennesker
... naive mennesker
... mennesker du ikke kan tenke deg å være sammen med
... mennesker du ikke liker

Og mye annet kan du finne blant kristne.

Det er ikke mulig å like den listen jeg har laget. Hvem kan identifisere seg med noe sånt? I hvert fall ikke jeg. Og jeg vet at selv om alt dette finnes, er det fortsatt et dårlig argument for å vurdere om kristendommen er sann eller ikke. Likevel er det nettopp møtet med eller ryktet om "dårlige" kristne som gjør at noen velger å la være å tro på Gud. Forståelig. Egentlig veldig forståelig. Men trist, fordi jeg opplever kristen tro som noe helt annet enn det bildet disse menneskene gir av det.

Myteknuser Davidsen med god bok

Dette er rett og slett en bokanbefaling av en bok jeg ikke er helt ferdig med enda. Jeg kunne sikkert ventet en dag til, men jeg er allerede overbevist om at Bjørn Are har skrevet en så viktig bok, at jeg ikke kunne vente med å be folk lese den. Kjøp og les "Da jorden ble flat", nå. Jeg tror dette må være hans beste bok.

Bjørn Are Davidsen, alias bloggeren dekodet, gjør det mange av oss andre ikke gidder, nemlig å slå opp alle små og store detaljer og påstander han kommer over. Stemmer de eller stemmer de ikke med det vi faktisk vet? Han finner jo da fort ut at særlig når det gjelder påstander om kirkens forhold til vitenskapen, er det mange myter ute og går. Og de er ikke pro-kirkelige, for å si det sånn.

Jeg digger dette, rett og slett. Det gir en god følelse inni meg. Det er samme gode følelsen som når Mythbusters knuser myter med dunder og brak. Det er deilig med fakta. Og svært, svært viktig. Denne boken bør leses av mange som er interessert i kirkehistorie og vitenskapshistorie, enten de er for eller mot kristendom og kirke.

Jeg skal ikke si at alt Bjørn Are skriver uten videre er den objektive sannheten i ett og alt, men han er et godt, et veldig godt utgangspunkt for å nærme oss sannheten. Og tar han feil i noe, vil det være bedre argumenter på bordet. Og kjenner jeg han rett, vil han ikke være uvillig til å justere standpunkt hvis det er den veien fakta peker.

Dette er ingen evangeliseringsbok, i den forstand at "her er det bare å pugge, ikke tenk". Den bør heller ikke være det. La det heller være et korrektiv til den kirkehistorie som råder i mange miljøer. La det være et utgangspunkt for videre drøfting.

Mens vi venter på Levi Fragell

Norges meste kjente humanetiker er utvilsomt Levi Fragell. Han har kjempet høyt og lavt og langt og bredt for Human-Etisk Forbund, for religionskritikk, mot Arild Edvardsen, mot mirakel-tro, osv. Til høsten kommer hans selvbiografi "Vi som elsket Jesus", og vi er lovet et skikkelig oppgjør med Jesus og pinsebevegelsen og mye annet spennende.

Jeg gleder meg til å lese denne boken. Fragells oppvekst og bakgrunn fra pinsebevegelsen vil gi han ekstra tyngde i kristendomskritikken.

- I boka ber jeg om unnskyldning for metoder jeg benyttet meg av som vekkelsespredikant, og som unge mennesker og ikke minst unge jenter ble ofre for. Det ligger en selvbebreidelse i dette, men jeg har også et sterkt behov for å ta oppgjør med evangelisk kristendom som helhet. Jeg vokste opp i et godt og kjærlig hjem, men miljøet rundt oss var destruktivt. Hele brødreflokken på fem er ateister i dag.

Forteller han til Vårt Land 23.april.

For ikke lenge siden kom Margaret Skjelbreds bok "Mors bok" ut. Der tar hun et oppgjør med sin mors strenge religiøse holdninger og tro. Det er kanskje ikke så merkelig, men likevel tankevekkende, at flere ledende ateister og humanetikere har en oppvekst i tydelige kristne miljøer.

Det paradoksale med slike bøker er at i tillegg til å forklare hvorfor en person tar avstand fra religiøs tro og tanke, er de gode pekepinner for nettopp disse miljøene på usunne trekk. Med andre ord, slike personlige historier er svært viktige og nødvendige for at et miljø skal bli bevisst på hvordan tanker, ord og gjerninger kan ha motsatt virkning av hva man ønsker. Det dummeste f.eks. pinsebevegelsen kan gjøre i møte med Fragells bok, er å avfeie den (ulest?) som tull, ondskap eller noe sånt. Dette er hans vitnesbyrd. Hør, og bli klokere.

Det høres ut som vi kan vente oss at Levi Fragell vil ta et skikkelig oppgjør med seg selv også, altså sin ungdoms utgave av seg selv. Jeg er spent på hvordan det blir. For å snakke nedsettende om sin ungdoms idealisme, kan fort bli en litt merkelig øvelse. Selv om man som voksen vet mer og skjønner mer, har man faktisk alltid vært seg selv. Veien fra å være pinsepredikant til å bli humanetikerpredikant er strengt tatt ikke veldig lang.

Fragell elsket visst Jesus som ung. Det gjør han ikke lenger. Og Jesus vil visst få gjennomgå i denne boken. Også det ser jeg fram til å lese. Jesus har fått gjennomgå i snart to tusen år, så om Fragell har noe nytt å tilføye, gjenstår å se. Dawkins & co har knapt ett positivt ord å si om Jesus, så hvor mye verre kan det bli?

Jeg vet jo ikke hvordan han vil gjøre det, men sitter med en følelse av at dette blir historien om gutten som var forelsket, men som en dag våknet opp og fikk se at ingenting av det han trodde, stemte. Hun var likevel ikke vakker og perfekt. Når Fragell nå skal sette ord på hva som er galt med Jesus, vil en saklig gjennomgang og drøfting av hans argumenter kunne være både nyttige og bra for kristne.

Jeg skal innrømme at jeg syns alltid det er noe trist over folk som har måttet gjøre oppgjør med sin familie, oppvekst og ungdomstid, og særlig når det er kristen bakgrunn som er problemet. Jeg blir litt lei meg. Skulle ønske det ikke var slik. Men faktum er at det er slik, og da må vi også tåle å lese om det.

The Simple Way og meg

Saken er veldig enkel . Bibelen er svært enkel å forstå. Men vi kristne er en gjeng smarte svindlere. Vi later som om vi ikke er istand til å forstå den, fordi vi vet veldig godt at i det øyeblikket vi forstår, så må vi handle i samsvar med det vi vet. Ta et hvilket som helst ord i Det nye testamentet, og glem alt annet enn å forplikte deg til å handle i samsvar med det du har lært. Kjære Gud, sier du, om jeg gjør det hele livet, vil jeg bli ruinert. Hvordan ville jeg noensinne kunne bli til noe i verden? Her ligger den virkelige kristne utdannelsen. Kristen teologi er kirkas store oppfinnelse for å forsvare seg selv mot Bibelen, for å sikre at vi kan fortsette å være gode kristne uten at Bibelen kommer altfor nær. (Søren Kierkegaard)

Shane Claiborne er en jeg har hørt om og lest om i flere år, men først nå satt meg ned og studert. Han har fått utgitt flere av sine bøker på norsk (Den uimotståelige revolusjonen, Bli det du ber), og var blant annet taler på Korsvei i sommer. Dette er radikalt budskap og radikalt liv som ønsker å ta Bibelen og Jesus på alvor. Her er det lite av den liberale vingeklippingen av Jesus som Gardell bedriver. Dette utfordrer en ganske satt akademisk, søkkrik (i verdenssammenheng) statskirke-lutheraner som meg, og det er bra.

Den største utfordringen med å lese slike bøker, er at de i sitt budskap krever så mye av leseren, at jeg får lyst til å ufarliggjøre den på en eller annen måte. Dette handler om en "suksesshistorie" til en person og hans fellesskap "The Simple Way" som insisterer på at å følge Jesus er å leve enkelt, kjempe mot fattigdom, leve i fattigdom. De kjemper mot krig og undertrykkelse ved å aktivt oppsøke steder det foregår og markere sine standpunkter. Her brukes Bibelen aktivt, studeres daglig og preger alt de gjør. Bibelens Jesus er forbildet.

De er så modige at jeg lett tenker at jeg mangler alt de har av modighet og konsekvens. Jeg er så enig i mye av det som skrives, men mister nesten pusten av det. Hva skal jeg gjøre med dette budskapet i mitt liv? Selge huset? Bilen? Også jeg som akkurat har brukt ett år på å pusse opp huset!

The Simple Way handler i stor grad om å søke fellesskapet (menigheten) for det er der Jesus virker og det er gjennom fellesskapet verden skal forandres. I USA har det vokst fram flere megakirker som i sitt ytre kan virke svær vellykkede. Problemet med disse kirkene og mange andre kirker er at de er fyllt av nasjonalisme, støtte til krig, og at de har fjernet seg fra oppdraget overfor de fattige og undertrykte. De har blitt late i forhold til sitt oppdrag.

Moder Teresa sa alltid: "Calcutta finnes overalt, om vi bare har øyne til å se. Finn ditt Calcutta." Jeg var klar for å komme hjem. Jeg visste at mitt Calcutta var USA, for jeg visste at vi ikke kan få slutt på fattigdommen før vi tar en nærmere kikk på rikdommen. Jeg skulle kjempe mot monsteret fra innsiden.

I boken "Den uimotståelige revolusjonen" kan vi lese om Claibornes egen vei mot denne revolusjonen, via fattige, via Moder Teresa og slummen i Calcutta, via mennesker i Irak, etc. Heldigvis er ikke dette bare en "suksesshistorie", men på mange måter en inspirasjonsbok også for de som ikke er like radikale i sitt liv som Claiborne. Hans mål er ikke at alle skal bli like, men at man skal søke Bibelen, Jesus og fellesskapet og la seg forme av dette. For det er der det virkelig radikale finnes.

Claiborne har mye bra å si om hva kristendom egentlig er:

"Den største årsaken til ateisme er kristne som anerkjenner Jesus med sine lepper, men som går ut døra og fornekter ham med sin livsstil. Det er det en ikke-troende verden oppfatter som lite troverdig. (B.Manning) Men jeg har et sterkt håp om at en ny type kristendom er i ferd med å ta form.

Jeg er ikke sikker på at det kristne evangeliet alltid drar massene. Folk vil kanskje ikke stå i kø for et romersk kors.

Kanskje en av de kraftigste tingene vi som den moderne kirke kan gjøre er å bekjenne våre synder for verden og ydmykt gå ned på våre knær og omvende oss fra de forferdelige tingene vi har gjort i Guds navn.

Jeg er overbevist om at Jesus ikke bare kom for å gjøre dårlige folk bra, men for å gi døde folk liv.

Kristendom er for syke folk. Rich Mullins pleide å si: "Hver gang folk sier at kristne er hyklere, så sier jeg: 'Ja, selvsagt, og hver gang vi kommer sammen bekjenner vi at vi er hyklere, skrøpelige mennesker som trenger Gud og hverandre.'" Vi vet at vi ikke kan klare livet alene, og de gode nyhetene er at det behøver vi heller ikke. Vi er skapt til fellesskap.

Vi forsøker å reise en hær som ikke bare består av gateaktivister, men av elskere - et fellesskap av mennesker som har blitt vilt forelsket i Gud og lidende mennesker og som er villige til å la dette forstyrre og forvandle dem.

Det er tider da urettferdigheten vil få oss ut i gatene og kanskje til og med i fengsel. Men det er kjærligheten til Gud og vår neste - ikke sinne eller arroganse - som teller.

Jeg har oppdaget en utrolig sannhet, hovedsakelig på grunn av Dietrich Bonhoeffer, åndelig forfatter og felles motstandsmann, hvis ord nå står på veggen min: "Den personen som elsker sin drøm om fellesskap, vil ødelegge fellesskapet (selv om hensikten er aldri så god), men den personen som elsker dem rundt seg, vil skape fellesskap." Manger forsamlinger er forelsket i sin misjon og sin visjon, og de river hverandre i fillebiter under komitémøter for å oppnå den. Og mange sosiale aktivister jeg kjenner, ødelegger hverandre og brenner seg ut i kampen for en bedre verden, mens de glemmer at frøene til den verdenen finnes rett ved siden av ham.

Her var det mye bra på en gang. Nå er det siste dag i dette året. Vi kan summere opp året som har vært, og vi kan stake ut en vei for det neste. Shane Claiborne har minnet meg på noe av det viktigste Jesus formidler, og jeg ønsker at dette skal være min nyttårshilsen både til meg selv og til mine lesere.

Godt nytt år, alle sammen.

Les intervju med Shane Claiborne i Vårt Land.

Om Jonas Gardells Jesus

De fleste kristne ungdommene jeg møter i min hverdag leser svært lite i Bibelen. De færreste får noe ut av denne boken. De kan de mest kjente historiene på rams, og mange sier derfor at Bibelen er en kjedelig bok. Jeg sier at jeg forstår dem godt, men må samtidig si at hvis de opplever f.eks. Jesus som kjedelig, er det noe de ikke har skjønt. For man kan si mye om Jesus, men at han var kjedelig, er det ingen dekning for.

Den svenske komikeren, forfatteren, A-kjendisen og rikshomsen Jonas Gardell er mer enn gjennomsnittlig opptatt av Jesus. Han er så engasjert at det er en fryd å lese boken hans. For heller ikke Jonas Gardell har skrevet noen kjedelig bok. Denne boken sprudler og provoserer.

Egentlig burde kanskje alle kristne ungdommer som har et "jeg-tror-på-Jesus-men-gidder-ikke-lese-om-han"-forhold til Bibelen, lese Gardells bok. Jeg er nesten sikker på at de hadde hatt et stort behov etterpå for å finne ut hva som er sant og hva som ikke er sant. Jeg sier derfor: Les Gardell, bli oppglødd, frustrert, provosert og forvirret, så du får lyst til å studere Bibelen.

Gardell ønsker å finne den ordentlige, historiske Jesus. Det vil si, ikke Bibelens Jesus, og i hvert fall ikke kirkens Jesus, men den som faktisk levde i Nasaret. Det er et spennende prosjekt, selv om jeg trodde at alle prosjekter som gikk ut på å finne den historiske Jesus bakenfor den forkynte Jesus, hadde gått av mote. Dengang ei. Gardell hadde egentlig tenkt å skrive en objektiv bok om forskningen på Jesus. Det ga han opp. For han er tydelig på at han har en agenda. Han er ikke nøytral, på ingen måte.

Han søker å finne den Jesus som passer med hans allerede fastbestemte Gudsbilde. Og er man i utgangspunktet enig med han der, vil jo denne boka være oppbyggelig fra A til Å. Hvis man derimot har en annen tilnærming til teksten, altså Bibelen, blir boken hans en skikkelig oppvisning i "klippe-og-lime-teknikk" til Bibelen er slik han vil den skal være. Rett skal være rett, han sier ikke alltid at han vet, men han påstår vel egentlig at Jesus "må" være slik og slik likevel. Sånn sett er han konsekvent, men, for meg, holder han på med et håpløst prosjekt.

Alle har en agenda når de leser Bibelen, skriver Gardell. Og det stemmer nok. Men jeg vil likevel hevde at ikke enhver agenda derfor er like godt egnet, eller like god. Det skulle jeg tro Gardell er enig i, for han mener at kirken, fra den tidligste kirke til dagens kirke, bevisst har gjort Jesus til noe annet enn den han var. Gardell har en grunnleggende mistillit til kirken og til de som skrev om Jesus. Evangelistene fant på en mengde ting som Jesus verken sa eller gjorde. Derfor er det umulig å stole på evangeliene.

Hvordan skal vi da lese Bibelen, og hvordan skal vi vite hva Jesus sa og gjorde? Det er her Gardells agenda kommer tydelig fram, og også her han roter seg opp i store problemer. Bibelen inneholder to guder, ifølge Gardell. Den ene er kjærlighetens Gud, den andre er hevnens og dommens Gud. Disse to gudene passer ikke sammen, og vil aldri passe sammen. Som bibelleser må du velge hvilken gud du tror på. Så kan du klippe ut alt i Bibelen som ikke passer med denne guden, og skrive det på kontoen for hva religiøse og fanatiske mennesker har gjort Gud til opp igjennom . De har manipulert gudsbildet.

Den samme rettesnoren kan du altså bruke på Jesus. Så godt som alle steder der Jesus f.eks. snakker om dommen, om to utganger, er det ikke Jesus som snakker, men de første kristne. Og når du leser om at Jesus oppfyller profetier fra GT, er det stort sett funnet på av evangelistene. Jesus kom for å forkynne Guds rike for alle, og her mener Gardell alle. Ingen faller utenom Guds kjærlighet, alle er elsket av Gud. Uansett tro, legning eller gjerninger, vil alle komme inn i Guds rike. Alle skal med. Dette er Jesu budskap, ifølge Gardell. Hvis et eneste menneske går fortapt, så er ikke Gud fullkommen. Derfor er fortapelse ikke mulig. Det med at han kom for å ta på seg våre synder, er forresten også kirkens oppfinnelse.

Gardell er en sjarmerende person. Han forkynner gjerne kjærlighetens budskap og Gud. Han forkynner med en slik varme og ærlighet at det er nesten umulig å åpne munnen etterpå med kritiske spørsmål uten selv å komme i veien for kjærligheten. Enhver prest og predikant burde misunne han hans taleevne. Gardell bruker også sin vonde oppvekst og sin frikirkelige bakgrunn for alt hva det er verdt. Med det mener jeg ikke å ta fra han hans traumatiske opplevelser, på ingen måte, men han blander dette inn i sin bibellesing så man nesten ikke har noen mulighet for å være litt kritisk til bibeltolkningen hans uten å samtidig tråkke på Gardells opplevelser. Det liker jeg dårlig.

Gardell kunne nok også ha tjent på å ikke vise til "forskere" generelt når han kommer med mange av sine påstander. Det er slik Dan Brown holder på. For det er absolutt ikke slik at Jesus-tolkningen til Gardell støttes av forskere flest. Her er det stor uenighet om mange ting. Derfor ville det vært en fordel om vi kunne få vite hvilke forskere eller hvilket forskningsmiljø som støtter det han hevder.

Hva står igjen av Jesus etter Jonas Gardell? Det er faktisk en interessant sak. For hvis Gardell mener alvor med det han skriver, og det gjør han jo, vil det være duket for en Bibel eller liknende med bare det som er sikkert. Den blir nok fryktelig tynn, er jeg redd. Men jeg hadde egentlig likt at den ble gitt ut. Det ville ha blitt en annen Jesus enn den jeg tror på, fordi så mye av det jeg tror på, ville vært kuttet ut. Kanskje Jonas Gardell har rett, men da er jeg redd at det meste vi sier innenfor kirken, både innenfor statskirkelige og frikirkelige menigheter, er helt på jordet. Det er jo mulig. Han har ikke overbevist meg helt enda, men han har fått meg til å tenke litt mer på Jesus denne julen.

Det er ikke umulig at jeg kommer tilbake til både denne boken og Gardell flere ganger. Gardell er en viktig opinionsdanner i Sverige, og kanskje også etter hvert i Norge. Jeg tror han har mer gjennomslagskraft enn både Eidsvåg, Dagsland og Gelius har i Norge. Men mange av tankene er jo nokså like da.

En anmeldelse jeg kan stille meg helt bak, er Per Eriksens Jonas Gardells evangelium i Vårt Land. Her er en del andre steder det går an å sjekke ut:

Morgenbladet

Stefan Swärds blogg

Världen i dag

SvDs anmeldelse

Runar Eldebo i Dagen

DNs anmeldelse

Barn må forskånes for religion

Siden Klassekampen har vært så spandable nå i førjula, leser jeg den daglig de tre ukene jeg har den gratis. Får nesten lyst til å abonnere på den. Ikke fordi jeg på noen måte har beveget meg veldig til venstre i politikken, men fordi den rett og slett har mye bra journalistikk, og ikke minst kommentarer.

Så var det et leserinnlegg i dag med tittelen "Nei til dåp" som skremte meg litt. Stakkar. Det er skrevet av Harald Fagerhus:

Over tre firedeler av alle spebarn utsettes for religiøse overgrep i Norge; i hovedsak gjennom den kristne barnedåpen. Å melde et barn inn i et trossamfunn er en krenkelse av barnets integritet. Det strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, hvor det i artikkel 20 står at "Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon". Det er også en manglende respekt for barnets "rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet", som er nedfelt i FNs Barnekonvensjons artikkel 14, siden indoktrinering av små barn må ansees som et religiøst overgrep. Barn må forskånes fra religion! Frihet fra religion er en rettighet for barn!

Er det bare meg som tenker at dette var innføring av "diktatur" på en snodig måte. Når i all verden mistet foreldrene retten til å utøve sin religion i sin egen familie, til og med mens barna er til stede? Jeg vet ikke hvem forfatteren er, men det samfunnet han ser for seg, bør han dikte inn i en bok og la det være der.

Religiøse overgrep - sterke ord. Men jeg skjønner jo at religionsmotstanden hos noen sitter dypere enn hos andre.

Eidsvåg og Dagslands kristne tro

Det er to kristne artister i Norge som har nådd lenger enn de fleste andre kristne artister, og det er Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. De har mange fellestrekk og må derfor tåle å bli sammenliknet. De er utrolig talentfulle og dyktige musikere, sangere og komponister. Begge har skrevet mange klassikere som kommer til å bli stående i lang tid framover. Begge er kristne, men ingen av dem liker å bli kalt kristne artister. De selger plater på det kommersielle markedet og vil være helt vanlige artister. Og selv om mange av sangene til disse to blir sunget og lyttet til av kristne i alle leire, har de også det til felles at de er sterke kritikere av kirken og andre kristnes tro.

Altså, når disse to står med en mikrofon foran seg, har de et sterkt behov for å snakke om kristendom. Men i stedet for den forkynnelsen kristne artister opp igjennom har puttet inn mellom sine sanger, kommer det her nesten et omvendt misjonsbudskap, nemlig at folk ikke må tro på alt det kirken sier. Kirken tar nemlig feil på punkt etter punkt. Etter hva jeg har fått med meg, er det mye av det samme i det de sier, men Dagsland har nok et gudsbilde som er mye mer preget av nyreligiøsitet enn det Eidsvåg har.

Bare for å ha sagt det også, jeg kjenner ingen av dem. Og jeg kjenner i hvert fall ikke hjertene deres, og jeg har ikke behov for å dømme disse personene verken opp eller ned. Jeg har diskutert litt på Twitter med Bjørn Eidsvåg, men det er nå svært begrenset hva man får ut av de rammene Twitter legger på en diskusjon. Forfatteren Olaug Nilssen har nettopp skrevet bok om Sigvart Dagslands tro, og boken heter Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Boken er bra skrevet, og som jeg også har sagt til forfatteren, den er forvirrende fordi det er vanskelig å få helt taket på hva Dagsland står for. Det forandrer seg i løpet av boken, faktisk.

Men er det så nøye? Er ikke dette bare to artister som har litt gruff å komme med av og til? Jo, sikkert. Men Eidsvåg er utdannet teolog og kan sin Bibel, og Dagsland har definert seg som misjonær for sin tro. Begge vil forandre kirken. Og da er det jo interessant å høre på hva de sier. Vi snakker egentlig om to misjonærer her.

Bjørn Eidsvåg er fryktelig sint på kristne som snakker om at livet har to utganger, frelse eller fortapelse. På Trygdekontoret på NRK sa han at han trodde ikke på fortapelse, og han visste nesten ikke om han trodde på noen frelse heller. Han håpet vel egentlig på at det skulle ende i ingenting. Eidsvågs poeng er, for å karikere det litt: Spis, drikk og vær glad, lev livet som bare det, og ikke tenk på det som kommer etterpå. Fest deg gjennom livet. Gud vil ikke begrense deg. Av og til lurer jeg på om Eidsvågs misjonsbudskap egentlig dreier seg om festing, men men ...

Det høres jo flott ut, egentlig, men kan en prest eller artist bare klippe vekk det i Jesu forkynnelse som man ikke liker? Jeg stiller først og fremst spørsmålet: Kan man som kristen si at Jesus tok feil når han snakket om to utganger av livet? Jeg tror vi kan ta avstand fra mange forestillinger blant kristne opp gjennom som uttaler seg helt konkret om hvordan disse tilstandene blir, men det er noe annet enn å si at Jesus tok feil. Jeg liker ikke tanken på fortapelse, på ingen måte, men hvis jeg tror Jesus var Gud, hvordan kan jeg da si at på dette ikke helt usentrale punktet tok han feil? Eidsvåg kommer kanskje til å lese denne bloggen, så kan han jo kommentere selv, hvis han vil.

Så til Dagsland. Hva sier han i boka til Olaug Nilssen?

• Han er ingen kristen artist
• Mange av sangene er mindre kristne, og inneholder mer kritikk, enn mange kristne er klar over. De blir altså tolket i mer konservativ retning enn de er ment.
• Han vil reformere kirken og tror noe positivt er på gang.
• Bibelen inneholder masse feil og selvmotsigelser. "Eg trur ikkje på Bibelen. Ikkje no lenger. Eg trur ikkje at den Gud eg finn i hjartet mitt er den same Gud som dømmer folk til helvete." "Den Gud som først skapar fri vilje og deretter seier at vel du feil, så hamnar du i helvete, han interesserer meg midt i ryggen."
• "Det er ei kjend sak at Bibelen ikkje er Guds ord, alt som står der, er menneskets ord om Gud." Også fortsetter han med å beskriver hvordan Bibelen er blitt forfalsket opp gjennom, og at gnostiske evangelier burde vært med i den.
• Han tror på overnaturlige ting, healing, etc. som vi plasserer innenfor det nyreligiøse landskapet.
• Det er mange veier til Gud, ikke bare kristendommens. Alle må finne sin vei til Gud. Alle religioner fører til Gud.
• "Eg trur at vi menneske er skapte i Guds bilete, noko som betyr at vi har ein bit av Gud i oss. Gud er alt, og vi er ein del av han. Gud er ei samlande kraft."
• "No møter eg Gud i draumane mine, og eg oppsøker han i meditasjon."
• Han tror ikke på synd.
• Han er altså sterkt kritisk til alle autoriteter, Kirken og prestene inkludert.
• I det siste har han hatt mange samtaler med professor Jacob Jervell. Dette har ført til at han ikke lenger vil forkaste hele Bibelen. Men noe helvete tror han fortsatt ikke på.
• Gudsopplevelsene folk har inni seg er like viktige som Bibelen.

Jeg blir forvirret av alt dette. Og jeg mistenker både Eidsvåg og Dagsland for å kutte ut sider ved kristendommen som støter folk, og gjøre den mer spiselig. At de dermed havner i en voldsom relativisering av Jesus, burde være et problem.

Hvis jeg sier at Bibelen ikke snakker sant om hvem Jesus er, at jeg rett og slett ikke kan vite hvem Jesus er på grunnlag av Bibelen, så er det en legitim påstand. MEN: Hvis jeg deretter begynner å uttale meg skråsikkert om hva Jesus har ment eller ikke ment, har jeg vel et stort logisk problem? Faren er at Jesus blir akkurat sånn han passer meg at han er.

Gaven du ikke bør kjøpe til jul

Ok, det nærmer seg jul. Noen begynner å få litt panikk for hva de skal kjøpe. Man kikker rundt etter gode tilbud. Og midt i haugen av bøker til nedsatt pris ligger en tiltrekkende bok med tittelen The Secret. Den er nå på tilbud i de fleste bokhandlere, har jeg sett. Vakker design, egnet som gavebok, gjerne til en kvinne. Likevel, ikke kjøp denne boka til noen! Jeg kan gi deg et resymé her, eller du kan låne den på biblioteket og lese den selv. Du vil neppe bli imponert, i hvert fall ikke hvis du får tenkt deg om.


Boka kom ut på engelsk i 2006 og er skrevet av Rhonda Byrne. Det er laget film av boka, og av en eller annen merkverdig grunn har den filmen vært en suksess i USA. Det er kommet en haug med bøker i etterkant av denne som spinner rundt på samme tema. Energica bokklubb reklamerer intenst for disse. Ikke kjøp noen av avleggerne heller. Bortkastede penger.


Vi snakker om en strømning fra USA innenfor nyåndeligheten, nyreligiøsiteten eller New Age, om du vil. Vi snakker om selvutvikling. Ta i bruk dine uante krefter, og bli kvitt dine problemer. Hvis det virker, vil det jo være verdt hver krone. Men mitt råd er å la alle skeptiske blålys blinke heftig, for dette er groteskt, intet mindre.


Her er budskapet:

• Livets store hemmelighet er loven om tiltrekning.
• Loven om tiltrekning sier at likt tiltrekker likt, så når du tenker en tanke, tiltrekker du deg samtidig like tanker.

Så langt er det greit nok, hvis jeg skal være litt positiv.

• Tanker er magnetiske, og tanker har en frekvens. Når du tenker tanker, blir de sendt ut i universet, og som en magnet tiltrekker de seg alle ting som finnes på samme frekvens. Alt som blir sendt ut, kommer tilbake til kilden - deg.
• Hvis du ønsker å forandre noe i livet ditt, må du endre frekvens ved å forandre tankene dine.
• Dine nåværende tanker skaper ditt fremtidige liv. Det du tenker mest på eller konsentrerer deg mest om, vil manifistere seg i form av livet ditt.
• Tankene dine blir til ting.

At du kan forandre mye i ditt liv ved å forandre tankegang, er en godt fundamentert påstand. Alle kan trenge slike råd.


Problemet her er alt det andre som sies. At universet vil svare på dine tanker og materialisere dem, er jo en magisk tanke, men spekulativ og grunnløs så det holder. At tanker blir til ting, håper jeg alle mine blogglesere stusser kraftig over. For i boken og filmen menes dette ikke billedlig, men faktisk, helt reelt.


Tenk deg en bra bil, et stort hus, eller en god jobb, tenk det mye og ofte, og det vil skje. For universet fungerer slik. Slike tanker finner du også igjen hos den kjente forfatteren Paulo Coelho, som i Alkymisten skriver at "hele universet vil jobbe for at du skal lykkes".

• Ingenting kan komme inn i din erfaringsverden med mindre du maner det frem ved hjelp av vedvarende tanker.

I praksis betyr dette at hvis det går dårlig for deg, at du er syk, fattig, etc. så er det fordi du selv har tenkt det inn i din verden. Dette er stygt så det holder. Dette er budskap for den vellykkede og person i vesten. Ingenting skjer deg uten at du har tillatt det! Hva er det for budskap til en som er blitt voldtatt, mishandlet, torturert, etc.? Jeg blir så sint, så sint på denne forferdelige boken, og det skal heller ikke så mye logikk til for å skjønne at dette ikke kan stemme. Det er skitt pakket inn i gullpapir.


Av alle kortslutninger dette budskapet forårsaker, vil jeg også trekke fram miljøspørsmålet. Tror du det er tilfeldig at 1 prosent av jordens befolkning eier mesteparten av jordens ressurser? Nei, for de har skjønt hemmeligheten med loven om tiltrekning. Skulle det være positivt? Er ikke nettopp dette årsaken til mange av problemene i verden? Også opphøyes dette til å være et kroneksempel på at budskapet i boken fungerer.


Men det selger. Dan Brown er inne på de samme forskrudde tankene i sin siste bok, Det tapte symbol. Hvis alle i hele verden begynner å tenke positive tanker, vil alt det vonde forsvinne. Neppe.


Jeg fatter og begriper ikke hvorfor en slik bok med slike tanker selger. Skjønner dere?


Vil dere lese enda litt om boken, kan dere gå inn på bloggen til Dekodet, også kjent som Bjørn Are Davidsen. Jeg vil samtidig anbefale hans blogg da, som en god blogg å kikke innom i ny og ne.


Håper dere ikke allerede har kjøpt The Secret. Da må dere løpe til butikken og få byttet den så fort som mulig. Men for all del, les den gjerne først hvis dere er usikre.
----
Oppdatert 14.jan 2010
Mira Craig er sterkt preget av The Secret