Mens vi venter på Levi Fragell

Norges meste kjente humanetiker er utvilsomt Levi Fragell. Han har kjempet høyt og lavt og langt og bredt for Human-Etisk Forbund, for religionskritikk, mot Arild Edvardsen, mot mirakel-tro, osv. Til høsten kommer hans selvbiografi "Vi som elsket Jesus", og vi er lovet et skikkelig oppgjør med Jesus og pinsebevegelsen og mye annet spennende.

Jeg gleder meg til å lese denne boken. Fragells oppvekst og bakgrunn fra pinsebevegelsen vil gi han ekstra tyngde i kristendomskritikken.

- I boka ber jeg om unnskyldning for metoder jeg benyttet meg av som vekkelsespredikant, og som unge mennesker og ikke minst unge jenter ble ofre for. Det ligger en selvbebreidelse i dette, men jeg har også et sterkt behov for å ta oppgjør med evangelisk kristendom som helhet. Jeg vokste opp i et godt og kjærlig hjem, men miljøet rundt oss var destruktivt. Hele brødreflokken på fem er ateister i dag.

Forteller han til Vårt Land 23.april.

For ikke lenge siden kom Margaret Skjelbreds bok "Mors bok" ut. Der tar hun et oppgjør med sin mors strenge religiøse holdninger og tro. Det er kanskje ikke så merkelig, men likevel tankevekkende, at flere ledende ateister og humanetikere har en oppvekst i tydelige kristne miljøer.

Det paradoksale med slike bøker er at i tillegg til å forklare hvorfor en person tar avstand fra religiøs tro og tanke, er de gode pekepinner for nettopp disse miljøene på usunne trekk. Med andre ord, slike personlige historier er svært viktige og nødvendige for at et miljø skal bli bevisst på hvordan tanker, ord og gjerninger kan ha motsatt virkning av hva man ønsker. Det dummeste f.eks. pinsebevegelsen kan gjøre i møte med Fragells bok, er å avfeie den (ulest?) som tull, ondskap eller noe sånt. Dette er hans vitnesbyrd. Hør, og bli klokere.

Det høres ut som vi kan vente oss at Levi Fragell vil ta et skikkelig oppgjør med seg selv også, altså sin ungdoms utgave av seg selv. Jeg er spent på hvordan det blir. For å snakke nedsettende om sin ungdoms idealisme, kan fort bli en litt merkelig øvelse. Selv om man som voksen vet mer og skjønner mer, har man faktisk alltid vært seg selv. Veien fra å være pinsepredikant til å bli humanetikerpredikant er strengt tatt ikke veldig lang.

Fragell elsket visst Jesus som ung. Det gjør han ikke lenger. Og Jesus vil visst få gjennomgå i denne boken. Også det ser jeg fram til å lese. Jesus har fått gjennomgå i snart to tusen år, så om Fragell har noe nytt å tilføye, gjenstår å se. Dawkins & co har knapt ett positivt ord å si om Jesus, så hvor mye verre kan det bli?

Jeg vet jo ikke hvordan han vil gjøre det, men sitter med en følelse av at dette blir historien om gutten som var forelsket, men som en dag våknet opp og fikk se at ingenting av det han trodde, stemte. Hun var likevel ikke vakker og perfekt. Når Fragell nå skal sette ord på hva som er galt med Jesus, vil en saklig gjennomgang og drøfting av hans argumenter kunne være både nyttige og bra for kristne.

Jeg skal innrømme at jeg syns alltid det er noe trist over folk som har måttet gjøre oppgjør med sin familie, oppvekst og ungdomstid, og særlig når det er kristen bakgrunn som er problemet. Jeg blir litt lei meg. Skulle ønske det ikke var slik. Men faktum er at det er slik, og da må vi også tåle å lese om det.