Nei, det skal ikke handle om Den katolske kirke. Det skal heller ikke handle om seksuell intimitet. Det skal handle om hvor lite som skal til for at jeg, og sikkert flere enn meg i Norge, føler at det blir for intimt på kristne møter og gudstjenester. Jeg satt ved siden av en amerikansk mann på en konsert i Brooklyn Tabernacle. Vi ble flere ganger i løpet av konserten bedt om å ta hverandre i hånden, se hverandre inn i øynene og si ting om Gud og kjærlighet til hverandre. Han hadde, så langt jeg kunne se, ingen problemer med disse "øvelsene". Jeg hadde. For meg er det kort sagt problematisk å vise kjærlighet og intimitet med fremmede. Jeg opplever det rett og slett ikke helt ærlig av meg å gjøre dette.
Den verste opplevelsen jeg har hatt når det gjelder akkurat dette, var på konsert med den amerikanske gospelartisten Kirk Franklin. Han er rågod til å skrive låter, til å synge og alt det der, men all den klemmingen og Jesus-elsker-deg-til-en-villt-fremmed-greia ødela vel en del av min opplevelse av konserten. Hvorfor funker dette så godt i USA, men så dårlig i Norge? Eller kanskje det funker i Norge også, bare ikke for meg. Hva vet jeg?
I våre kirker har det etter hvert blitt nokså vanlig at man på en del gudstjenester får beskjed om å rekke ut hånda til de som sitter rundt en og si "Guds fred". Jeg liker så godt tanken. Jeg liker den så godt at jeg med skam må si at selv dette håndtrykket er på kant intimt for meg. Hvorfor det? Jo, jeg tror at hvis jeg først skal si "Guds fred" til noen med et håndtrykk, vil jeg gjerne kunne snakke med de samme ute på kirkebakken etterpå. Og det er ikke naturlig for meg å snakke med fremmede, sånn uten videre.
Jeg tror, selv om jeg er usikker, jeg vil at kirken skal fortsette med dette. Jeg skulle i hvert fall ønske at det falt meg svært naturlig å gjøre dette. Men der har jeg en vei å gå. Noen amerikanske tilstander i norske kirker tror jeg likevel ikke noe særlig på.
Det går en grense for meg. Ønsker heller ikke at folk jeg ikke kjenner skal si at de ber for meg. Og jeg synes ikke kirken skal fortsette med dette. Nærhet handler om tillit og kjennskap, og det har jeg ikke til fremmede.
SvarSlettJeg tror dette er vanskelig for enkelte. Noen mennesker orker ikke så mye kroppslig kontakt, i alle fall ikke med fremmede, fordi deres intime grenser er overtrådt tidligere (seksuelle overgrep). Synes det er dumt at noen kanskje må holde seg borte av den grunn.
SvarSlettFor somme kan det sikkert vera ei intimitetsgrense som vert broten, men for meg er det vel så problematisk å verta fortalt kva eg skal gjera. Eg vil gjerne høyra nokon seia at Gud elskar meg, men det får ikkje same verknad når det vert sagt på kommando. Om eg seier noko på kommando sjølv så kjenner eg det kan henda hyklerisk, fordi eg ikkje seier det av hjarta.
SvarSlettEg var for eit par mnd sidan på gudsteneste i ei blandingskyrkje med overvekt av afroamerikanarar, der den kvite pastoren stadig gav "kommandoar" om å ropa ut sånn og sånn eller seia noko til naboen. Frykteleg unaturleg for meg, men det verka som dei fleste gjorde som dei vart bedne om.