Karakter teller

Det høres kanskje rart ut, men spørsmålet er: Hvordan skal en kristen forholde seg til etikken? Mange kristne har innsett for lenge siden at de aldri kommer til å klare å holde alle budene. Og så lærer de av prester og predikanter at det er derfor de trenger nåde. Det var jo derfor Jesus døde for oss.

Men hva gjør man etterpå, når man har fått nåde? Skal man da ta seg sammen for ikke å synde, ikke bryte budene, selv om man vet at det ikke går? Eller skal man bare slappe av og tenke at det er nåde som teller, så det er ikke så farlig med hvordan man lever? Lovisk livsstil eller "liberal" livsstil?

N.T. Wright er en av de store bibelforskerne i verden, og det er rett og slett kjempespennende å følge hans tanker omkring disse spørsmålene i hans siste bok "After you believe. Why Christian Character Matters." Wright går grundig gjennom temaet med utgangspunkt i Jesus og Paulus.

Hele temaet er et skikkelig festbremstema. Hvem kjenner ikke alle kravene som stilles? Hvor er livet med stor L i dette? Dette må da være for spesielt prektige eller fromme? Ja, jeg også tenker slik, men så tenker jeg at det på ingen måte er slik likevel. Jeg tror alle kristne føler at det er noe i dette med livsstilen, i det å gjøre riktige etiske valg, i det å være et godt menneske, men det er så vanskelig å få det til å passe helt inn på riktig sted.

For alle som har vokst opp på bedehuset, i hvert fall før, er ikke ordet helliggjørelse ukjent. Man skal gjøre framgang i helliggjørelse. Man skal, man skal, man skal, ... Loviskheten uten glede og håp lurer rundt hjørnet hele tiden.

Å skrive eller tale om dette er balansekunst. Temaet krever det, og Wright klarer balanseringen mellom grøftene på en meget god måte. Han viser at rett livsførsel ikke handler om regler, men om utvikling av menneskets karakter. En kristen skal la sin karakter formes til en god karakter slik Jesus ville det, og slik Paulus vitnet om det.

Dette er dydsetikkens tilbakekomst, men med en helt annen plattform og med et helt annet mål enn vi finner hos Aristoteles. Aristoteles er et godt forbilde, men Jesus er mye bedre, forteller Wright. For Aristoteles var "lykke" målet med karakterformingen, Jesus har et enda høyere mål. Og derfor er denne boka viktig.

Wright forteller om piloten som plutselig måtte nødlande på Hudson River i New York. Landingen gikk perfekt og mange kalte det et mirakel. Men det var ikke bare et mirakel. Først og fremst var det et resultat av lang trening til å mestre en situasjon der mange valg måtte tas i løpet av sekunder. Piloten handlet lynraskt og riktig. Hvorfor? Han hadde ikke tid til å tenke så mye da. Han hadde ikke tid til å slå opp i noen bok. Han handlet intuitivt, men veloverveid, fordi han hadde øvd og øvd og øvd slik at riktige handlinger var en del av hans reaksjonsmønster, en del av han. Han er et eksempel på en som har "karakter", og kan være et forbilde for hva kristen etikk også handler om.

Å forme sin karakter handler om å lære seg et nytt språk, det språket som hører framtiden til. Det krever øving, trening og praktisering. Det handler om å utvikle seg til å handle riktig. Dette kommer ikke naturlig. Det kommer ikke av seg selv, slik mange i dag tror. Det kommer heller ikke av å lytte til seg selv. Fokuset må være et annet sted. Kristne må vite hva målet med denne karakterformingen er. Hvis ikke, blir det helt feil, uten retning.

"La sinnet forvandles", "Kle dere i kjærlighet", "Guds rike", "Det nye mennesket", "Vet dere ikke at deres kropp er et tempel?", etc. Vi har hørt det før, men Wright setter det inn i en sammenheng som virkelig bygger opp og gir lyst til å jobbe med "kristen karakter".

Boka er herved anbefalt. Jeg har egentlig avslørt så lite av innholdet at det burde være nok igjen til at den er verdt investeringen, både i tid og penger. Jeg kommer i hvert fall til å bruke mye tid på denne framover. Den er ikke ferdiglest når en har lest den én gang.

PS! Boken gis ut i England med en annen tittel: "Virtue Reborn".