Timothy Keller om ekteskapet

Dette foredraget av Timothy Keller er veldig tankevekkende. Spennende.

Takk til Hallvard Jørgensen som la ut denne på bloggen sin.

4 bøker til bedre samliv

Det er vel få ting som er vanskeligere å få til enn et godt samliv. Skilsmissestatistikkene viser en brutal virkelighet for parforholdene. Selv har jeg vært gift i over 20 år. Jeg har ikke mistet troen på samlivet, snarere tvert i mot, men jeg har samtidig måttet erkjenne at et godt samliv ikke gjør seg selv. Det kreves et godt stykke arbeid, både med å forstå seg selv, forstå den andre og med å takle konflikter på en riktig måte.

Jo lenger man har vært sammen, jo større sjanse er det for at man tror man kjenner hverandre og tror man vet hva den andre tenker uten egentlig å vite om det er sant. Samlivet går inn i et mønster som, uten at paret selv merker det, er med på å skape større avstand mellom partene. Misforståelser. Feilslåtte forventninger. Dårlig håndterte konflikter. Mye kunne vært unngått.

Jeg har god erfaring med at begge leser noen gode samlivsbøker og snakker seg gjennom stoffet. Det å lese forandrer ingenting hvis ikke begge er villige til å forandre seg. Og kanskje det er nøkkelen til det hele: Man må være villig til å forandre seg selv til beste for den andre. Ingen bøker kan erstatte den prosessen, men hvis man først er innstilt på å få til samlivet, kan gode bøker være svært nyttige.

Derfor kommer her anbefaling på 4 bøker som hver på sin måte kan øke forståelsen mellom paret.

Den første og mest omfattende er uten tvil Samlivsboken av Howard Markman, Scott Stanley og Susan L. Blumberg. Boken er amerikansk, men fornorsket ved Modum Bads Samlivssenter. Denne boken er rett og slett supergod, og den tar for seg de fleste problemene som oppstår i et parforhold. De mange hverdagseksemplene er treffende, og oppgavene til paret gjør denne boken til en skikkelig verktøykasse paret. Anbefales sterkt.

Den andre boken heter Kjærlighetens fem språk av Gary Chapman. Den er enkel og har en veldig overkommelig lengde. Tanken er at vi kommuniserer kjærlighet til hverandre med forskjellige språk. Hvis min partner bruker et annet kjærlighetsspråk enn det jeg forstår, går jeg glipp av alle kjærlighetsuttrykkene. Og motsatt, jeg viser kjærlighet på mitt språk, men den andre oppfatter ikke dette. Begge prøver å vise sin kjærlighet, men er skuffet over den andre. Høres nesten litt banalt ut, men så banalt er det faktisk av og til. Lær deg ditt eget og den andres kjærlighetsspråk, så skjer det noe bra med samlivet.

Kjærlighet er et valg av Robert Hemfelt er en litt annen type bok enn de to foregående. Den er spesielt rettet mot par der den ene eller begge kommer fra familier der avhengighet i en eller annen form har preget familien. Det kan være avhengighet av rus, jobb, penger, etc. Dette høres kanskje snevert ut, men etter hvert som jeg leser denne boken er det lett å se at avhengighet og medavhengighet preger svært, svært mange mennesker og par. Og dette skaper helt spesielle problemer for samlivet til disse personene. Boken er veldig aktuell for alle som på en eller annen måte er berørt av problematikken. På sitt beste er boken kjempegod, men den har også noen partier som godt kunne vært forkortet en god del.

Den siste boken heter Å forstå seg selv og andre av Rolf Petter Larsen. Den er en innføring i transaksjonsmodellen. Også dette høres kanskje litt sært ut, men boken er skrevet på en slik måte at den vil treffe de fleste, tror jeg. Enkelt språk. Meget anvendelige illustrasjoner. Tanken er at alle mennesker består av tre deler: En foreldredel, en voksendel og en barnedel. I en samtale er det som regel en av disse som dominerer. En bevisstgjøring i hvordan kommunisere på en konstruktiv måte, er nyttig i all kommunikasjon, ikke bare i et parforhold. Men mange konflikter mellom par ville vært lettere å løse hvis begge var seg bevisst hvilken del av meg er det nå jeg kommuniserer med. Målet må være at konflikter løses med voksendelen i oss og ikke i de andre delene.

KrF og kristendemokratene

KrF er i krise. På Twitter legges det ut meldinger om at folk gleder seg over at partiet skal legges ned. Andre har tro på framtiden for KrF, men de er langt fra enige om hvilket KrF som har best mulighet for å klare seg i framtiden. Maken til mediestorm omkring et bittelite parti skal du lete lenge etter. Inger Lise Hansen er bare en brikke i dette spillet, men hun bør vel ta på seg ansvaret for at det kom nå, på denne måten.

Jeg er medlem av KrF, bare så det er sagt. Jeg forbeholder meg retten til å være passiv medlem. Politikk på ideologisk plan interesserer meg veldig, men interessen på lokalplan må jeg nok innrømme ikke er der. Hvor den og den veien skal ligge, etc. er liksom ikke min greie.

Jeg tror KrF er et viktig parti i Norge. Det er ikke utenkelig at 10% vil være et realistisk mål for partiet, hvis de lykkes bedre med sakene sine og profileringen. Jeg har tro på partiet, og jeg vil sterkt beklage dersom partiet forsvinner. Rett og slett fordi verdispørsmålene ikke automatisk kommer på dagsordenen hvis ingen partier roper ut når det er nødvendig. KrFs stemme er viktigere enn størrelsen på partiet.

Så er jo spørsmålet akkurat nå hva dette partiet skal stå for, eller riktigere, hva det står for. Jeg oppfatter ikke Inger Lise Hansens utspill som et forsøk på å gjøre KrF til Venstre eller Høyre. I så tilfelle er det jo meningsløst. Jeg er litt usikker på hvor lurt det var å gå ut på den måten hun gjorde, men gjort er gjort.

Lørdag 30.januar gikk Odd Anders With ut i Klassekampen med to forslag jeg syns høres bra ut:

• KrF bør skifte navn til Kristendemokratene
• Kristenkravet til tillitsvalgte bør erstattes av en erklæring om støtte til kristendemokratiske verdier, kristent menneskesyn og forvalteransvaret.

Dette høres veldig spiselig ut for meg. Jeg tror det er klokt.

Så er KrFs store problem at det går et skille mellom vestlandet og østlandet, med svært forskjellig tilnærming til politikken. For det er liten tvil, etter mitt syn, om at vestlendingene vil ha et renere kristen-parti som skal sørge for at samfunnet er mest mulig kristelig, for å si det litt ullent. Jeg tror den tiden er forbi hvor kristne skal tenke at man gjennom politikk skal holde Norge kristent. Kirken skal ha som mål å kristne Norge, men ikke politikken.

Jeg har svært lite sans for at Israels-spørsmålet skal være et bekjennelses-spørsmål for hva som er kristen politikk. Hansens utspill støttes derfor fullt og helt av meg. At noen velger å gå over til FrP på grunn av ensidig støtte til Israel, er meg helt uforståelig. Hva med resten av politikken? Jeg fatter og begriper ikke at ensidig støtte til Israel er viktigere enn alkoholpolitikken, for å ta et eksempel.

Jeg tror også tiden er forbi i forhold til ekteskapsloven. Homofile får i dag gifte seg. Punktum. Det er en borgerlig ordning, og ingen politikere bør pålegge kirken å vie homofile. Det er kirkens oppgave å finne ut av det. Jeg liker ikke at det kalles ekteskap, men må vel akseptere det. Partnerskap var en bra og riktig beskrivelse.

Det jeg derimot ikke er med på, det er alt det andre som kom sammen med ekteskapsloven, nemlig nydefineringen av far, adopsjon, etc. Der vil jeg gjerne kjempe både en og to omkamper. Se bl.a. mine innlegg her, her og her. Hvis Hansen mener at disse tingene er uvesentlige, noe jeg ikke tror, er hun definitivt ikke innenfor KrFs verdigrunnlag.

Jeg håper KrF kommer til å være restriktive i ruspolitikken også framover. Alkohol- og rusproblemene har ikke akkurat blitt mindre med årene. Jeg vedder på at Hansen drikker sin vin (jeg vet ikke!) (Rettelse etter tilbakmelding i kommentarfeltet: Dumt å spekulere i dette. Innrømmer det, selv om det var en kommentar på Twitter her en dag), men desto større grunn er det til å jobbe med alkoholregulering og holdningsdannelse.

Jeg vet ikke nok hva Hansen står for i ett og alt, derfor blir jeg heller ikke med i noen fan-gruppe. Jeg syns KrF har et sjarm-problem. Høybråten er, beklager Høybråten, ikke noe sjarmtroll eller noen velgermagnet. Det er likevel politikken som skal kommuniseres. KrF trenger svært gode venner i norske avisredaksjoner og blant journalister, for etter min mening ytes det ikke rettferdighet der i gården.

KrF må bli åpnere, men jeg stusser litt på at de sier det hele tiden. "Kom til oss, vi skal bli mye mer åpne nå, vi er ikke så forferdelige som dere tror, etc" virker litt komisk på meg. Gi oss god politikk, gode verdier, og ikke tenk at det bare skal være et parti for kristne som vil kristne Norge gjennom politiske vedtak.

Knausgård 2 - plikten og kallet

Dette var massiv lesning. Det gikk med noen timer ja, og hele helgen ble lagt i Knausgårds bok. Jeg tror det var verdt det, men bok nummer tre blir nok ikke lest i morgen. Nå trenger jeg en liten pause fra denne mannen. Men jeg er fan, helt klart.

Også denne boken handler om farsrollen, noe som selvsagt har blitt debattert i media for lenge siden. Er Knausgård en 1800-tallsmann, eller er han en moderne mann? Debatten er sikkert viktig den, men prosjektet for Knausgård er ikke politikk, så vidt jeg kan lese. Og ikke er det selvbiografi. Bare dagbok og essays om livet sitt. Jeg er med på det.

Han er kunstner, forfatter, og egentlig en ensom mann som liker seg best når han er alene med skrivingen sin. Dette er hans kall. Likefullt starter han sitt familieprosjekt med Linda, ikke bare med ett barn, men med tre barn og alt hva det innebærer. Dette er hans plikt. Jeg er imponert over hvor mye han gir av tid og krefter til sine barn. Jeg er virkelig imponert, selv om han er helt ærlig om at han heller vil skrive. Moren til barna er manisk-depressiv og har sine perioder hvor hun ikke orker noe. Da gjør han alt. Hvis det er sant da. Og at han samtidig klarer å holde det gående med skriving, skulle nesten ikke være mulig.

Om han selv er en god far, vet jeg ingenting om. Barna klager over at foreldrene alltid er sinte. Han har dårlig samvittighet over sitt eget sinne og sin egen skriking overfor barna. Men prosjektet familie, slik det framstår i bok nummer 2, er vellykket, på sin måte. De sliter selvsagt. Både Karl Ove og Linda har sitt å slite med.

Han har konstant en kamp mellom plikt og kall, og ofte er det plikten som vinner. Han er pertentlig og vil nødig at andre skal tenke vondt om han, derfor strekker han seg svært langt. Sier altfor ofte ja der han burde sagt nei. Han er klar over det selv, men kan ikke gjøre noe med det. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

I perioder er denne boken så bra at den nesten tar pusten fra meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men han lykkes i å beskrive livet så nært at det kjennes, i hvert fall hos meg. Han irriterer meg svært sjelden, og det selv om han gjør ting jeg aldri ville gjort. Jeg skjønner han.

Jeg forundrer meg likevel over det enorme alkoholinntaket han ser ut til å ha. Jeg har ikke telt, men det er svært mye fyll i livet hans. Det er kanskje nødvendig for han, men jeg tenker at det fort kan bli hans undergang, slik som med faren. At han klarer å kombinere dette med alt det han gjør for barna, og samtidig all skrivingen, er jo nesten for utrolig. Det kan umulig være sunt. Han er opptatt av alkohol, det er det ingen tvil om. Det går igjen som tema i begge disse to første bøkene, og helt sikkert da i livet hans også.

Så er det jo en etisk debatt på gang om at han utleverer folk. Egentlig syns jeg ikke han er så grusom, selv om han skriver at han nesten er besatt av tanken på hevn over folk som har gjort han vondt. Jeg er betenkt over at noen av historiene hans ikke er mer anonymisert, men det er vel han selv som kommer verst ut av situasjonene han beskriver. Det etiske ved å bruke faktiske navn, er problematisk. Men på tross av det, syns jeg prosjektet hans er spennende, bra, og veldig, veldig massivt.

Han skriver at det er bemerkelsesverdig ved Hamsun sine bøker hvor lite foreldrene er tilstede. Jeg vil si om Knausgård at det er bemerkelsesverdig hvor lite Gud er til stede i disse to første bøkene. Kanskje ikke for andre lesere, men for meg er det oppsiktsvekkende. For Knausgård er på mange måter en svært religiøs person, med sterk pliktfølelse og voldsom samvittighet i forhold til hva som er rett og galt. Jeg forstår nesten ikke at en mann som kan skrive boken En tid for alt, ikke har Gud mer med i sin tankeverden, enn det ser ut til i disse bøkene. Jeg vet ikke om han er ateist, men hans verden er fullstendig tømt for Gudstanker.

562 sider er langt. Skal jeg lese resten? Vet ikke, men jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som står i dem. På sitt beste er det jo umulig å legge bort boka. Noen partier er for detaljerte og lange, men faktisk uten at jeg kjeder meg der. Det største problemet er nok ... det er så mange sider.

Bryllup for rike og ressurssterke

Jeg er enda overbevist om at ekteskapet er den beste og tryggeste samlivsform som finnes. Samboerskapet har klare svakheter, og ingen har foreløpig klart å overtale meg til å sette det på lik linje med ekteskapet.

Jeg har i det siste sett på noen programmer om bryllupsforberedelser i ulike kulturer i Norge. Egentlig er vel ikke disse programmene fryktelig interessante for meg, men jeg har nå gått og grublet litt på dette. Forventes det for mye når det gjelder bryllupsseremoni og fest?

Jeg tror det er flere grunner til at en god del samboere velger å ikke gifte seg, men en viktig faktor er det enorme arbeidet som kreves for å arrangere selve bryllupet. Du skal ha rimelig godt med overskudd, både når det gjelder krefter, tid og penger. Det syns jeg er svært, svært betenkelig.

Selvsagt er det en stor dag. Men hvor stor trenger den egentlig å være? Jeg vil ha lavere terskel for å gifte seg. Nå er det ingen opplest og vedtatt regel at et bryllup skal være sånn og slik. Likevel opplever nok mange par at drømmene om det perfekte bryllupet styrer både dem selv, familiene og vennene deres.

Jeg vil beholde dagens bryllupsordning for alle som ønsker det, selvsagt. Men også markedsføre noen enklere alternativer og noen nøkterne visjoner.

• Jeg ønsker at Den norske kirke legger til rette for at et bryllup kan inngås som et ledd i en vanlig gudstjeneste, eller som en egen seremoni rett i etterkant av en vanlig gudstjeneste.
• Jeg ønsker at bryllup ikke blir en økonomisk belastning, men en høytidelig og nøktern seremoni.
• Jeg ønsker en lavere terskel til selskapet. Tenk om venner kunne stille med litt mat hver? Spleiselag. Det ville jo egentlig vært en ganske fin gave å gi til brudeparet.

Jeg syns det er trist når samboere eller kjærester sier at de ikke har råd til å gifte seg enda. Jeg syns det er trist når noen lar være å gifte seg fordi de ikke har krefter til alt rundt.

Kan vi gjøre noe med dette? Tør vi? Vil vi? Det er vel ikke spesielt ønskelig at ekteskap kun skal være for rike og ressurssterke?

Nina Karin Monsen tier ikke

Jeg er livredd for et samfunn som er så homogent og enig at uenighet ikke får den omtale og respekt det faktisk fortjener. Enda verre vil det være om kritikk av flertallsmeningen ikke slipper til i debatten, eller ufarliggjøres med stygge personangrep. Nina Karin Monsen tier ikke, og takk for det. Hennes meninger er viktige i et demokratisk samfunn.

Mange mener mye om Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsen fordi hun nesten konsekvent sier det som er politisk ukorrekt. Og jeg skjønner selvsagt at hun provoserer. Hun kunne gjerne, både for sin egen skyld og for sakens skyld, ha ordlagt seg lurere i mange sammenhenger. Hun blir et lett bytte. Faren er jo at hun umyndiggjør seg selv. Beklageligvis har hun også en tendens til å virke veldig hard og bitter, men det har hun til felles med flere av sine motstandere når det gjelder homofiles rettigheter, ekteskapsloven og barns rettigheter.

Nina Karin Monsens gode argumenter forsvinner ikke selv om hun skulle forsvinne fra debatten. De må lyttes til og besvares. I Vårt Land i dag har hun et innlegg med tittelen "Barn når det passer?" som en reaksjon på at en enslig 33 år gammel dame har vært i Danmark og latt seg inseminere. Jeg bringer noen sitater fra Monsens innlegg.

Jeg skulle gjerne vite hvordan en kvinne på 33 år vet at hun ikke vil treffe den riktige mannen, og hvor ung myndighetene mener en kvinne kan være når hun avgjør dette spørsmålet. En deprimert 18 åring tror ikke på den store kjærligheten, men et barn kan være en god trøst.

Barn trenger ikke sine egne foreldre, de kan få andres eller noen som ikke selv har barn. At mor er kjæreste med en kvinne, er ingen velsignelse for hva barnet som er fratatt far.

Hvilken moralsk rett har du til å ta fra ditt barn dets far, et gode som Gud har gitt alle mennesker?

Jeg foreslår følgende credo: Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det. Dette credo gjelder også for fosteret.

Felles for alle disse uttalelsene, er at jeg kan stille meg helt og fullt bak dem. Her overdriver ikke Monsen. Heller ikke kan det avfeies med at hun er helt håpløs og dum.

Paradokset far 2009

Det foregår en underlig og merkverdig kamp om far om dagen. Jeg har nok ikke full oversikt over dette komplekse feltet, og jeg tviler på om det norske folk egentlig vet helt hva som skjer også. De fleste av våre (Sagavolls) tidligere elever er relativt lite politisk aktive, har jeg merket. Og siden en del av dem leser denne bloggen (ja, jeg har to-tre lesere), er dette et tema å ta opp her.

Flere av sitatene nedenfor er hentet fra en meget godt skrevet kommentar i Morgenbladet av Marit K. Slotnæs: Sånn gjør vi det i vår familie.

Ved utgangen av 2009 står vi overfor et paradoks. Far har aldri vært tillagt større betydning i småbarnsfasen. En mann som ikke tar ut sin lovfestede rett til pappaperm, kan ingen ta alvorlig som en "moderne mann". Samtidig er far for første gang i historien erklært overflødig i reproduksjonen. Kvinner trenger ikke lenger gå veien om menn for å skaffe seg barn, og alle synes å være enige om at det ikke spiller noen rolle hvem som oppdrar barna, bare de er empatiske omsorgspersoner. Far kan muligens være nyttig og viktig som en avlastning for mor. Som normgiver og myndig voksenperson er han uten betydning.

Dette er grensesprengende tanker i vårt samfunn, og de henger på en måte ikke sammen. Det er så merkelig at flere av vedtakene som har ført til dette, ikke har vakt større oppsikt og motstand. Jeg er ingen tilhenger av den nye ekteskapsloven. Partnerskapsloven var ryddigere. At ekteskapsloven ble trumfet gjennom på en slik måte at far kom helt i bakgrunnen, nesten uten debatt, vitner muligens om "godt politisk håndverk" eller en utrolig maktarroganse.

Det neste skrittet i overflødinggjøringen av far er allerede tatt: "Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag," skriver Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul på sin blogg.

Slotnäs fortsetter:

Gjuls begrunnelse for forslaget om å utvide loven om assistert befruktning er talende: For det første vil det hindre at enslige kvinner tar helserisikoen det er å ha tilfeldig sex, eller kjøpe sæd på det åpne markedet, for å få barn. Det vil være bra for samfunnet, som trenger flere barn når eldrebølgen slår inn for fullt. Og det vil være bra for kvinnene, fordi de vil få oppfylt ønsket om barn. Ikke ett ord om ungene og deres behov.

Her er man villige til å ofre barns behov og rett til far for å oppfylle kvinners ønske, og for å få fyllt landet. Jeg vet ikke om det er så veldig gode begrunnelser. Verden trenger faktisk ikke flere folk. Vi har et overbefolkningsproblem, folkens, i verden. Norge er tilfeldigvis en del av verden.

Og hva med homofile menn? Har de samme rett på barn som kvinner har det? Jeg kan ikke skjønne at de ikke skulle ha det, sånn prinsippielt i forhold til kvinner. Men jeg liker det ikke.

Far er under press. Øyvind Benestad og Nina Karin Monsen har kjempet for å få far på sakskartet. Ingen av dem har kommet heldig ut i forhold til media. Om det er de sin skyld, eller medias skyld, er jeg usikker på. Men hvordan i all verden kan det norske folk finne seg i at far har blitt så til de grader fratatt sine rettigheter? Og verre, hvordan kan man finne seg i at barn har mistet retten til å kjenne og leve med sin far? (Det hjelper bare litt at de kan bli kjent med sin far etter fyllte 18 år.)

Det foregår en kamp om far, også i kirken ønsker noen å problematisere begrepet Gud som far. Det er gode grunner til å ikke låse Gud i mannebegrep, å også kunne bruke kvinnelige termer om Gud, men jeg ser ingen veldig god grunn til at vi ikke fortsatt skal kunne si: Fader vår, du som er i himmelen.

Jeg kjenner så mange som har savnet sine fedres tilstedeværelse i sine liv. De vitner om at far er viktig. Barn av lesbiske par (som faktisk også har en biologisk far) kan vitne om god oppvekst. Ingen grunn til å tvile på det. Men jeg har prinsippielt veldig vanskelig for å se at det er riktig og lurt å legge opp til fedreløse barn.