Knausgård 2 - plikten og kallet

Dette var massiv lesning. Det gikk med noen timer ja, og hele helgen ble lagt i Knausgårds bok. Jeg tror det var verdt det, men bok nummer tre blir nok ikke lest i morgen. Nå trenger jeg en liten pause fra denne mannen. Men jeg er fan, helt klart.

Også denne boken handler om farsrollen, noe som selvsagt har blitt debattert i media for lenge siden. Er Knausgård en 1800-tallsmann, eller er han en moderne mann? Debatten er sikkert viktig den, men prosjektet for Knausgård er ikke politikk, så vidt jeg kan lese. Og ikke er det selvbiografi. Bare dagbok og essays om livet sitt. Jeg er med på det.

Han er kunstner, forfatter, og egentlig en ensom mann som liker seg best når han er alene med skrivingen sin. Dette er hans kall. Likefullt starter han sitt familieprosjekt med Linda, ikke bare med ett barn, men med tre barn og alt hva det innebærer. Dette er hans plikt. Jeg er imponert over hvor mye han gir av tid og krefter til sine barn. Jeg er virkelig imponert, selv om han er helt ærlig om at han heller vil skrive. Moren til barna er manisk-depressiv og har sine perioder hvor hun ikke orker noe. Da gjør han alt. Hvis det er sant da. Og at han samtidig klarer å holde det gående med skriving, skulle nesten ikke være mulig.

Om han selv er en god far, vet jeg ingenting om. Barna klager over at foreldrene alltid er sinte. Han har dårlig samvittighet over sitt eget sinne og sin egen skriking overfor barna. Men prosjektet familie, slik det framstår i bok nummer 2, er vellykket, på sin måte. De sliter selvsagt. Både Karl Ove og Linda har sitt å slite med.

Han har konstant en kamp mellom plikt og kall, og ofte er det plikten som vinner. Han er pertentlig og vil nødig at andre skal tenke vondt om han, derfor strekker han seg svært langt. Sier altfor ofte ja der han burde sagt nei. Han er klar over det selv, men kan ikke gjøre noe med det. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

I perioder er denne boken så bra at den nesten tar pusten fra meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men han lykkes i å beskrive livet så nært at det kjennes, i hvert fall hos meg. Han irriterer meg svært sjelden, og det selv om han gjør ting jeg aldri ville gjort. Jeg skjønner han.

Jeg forundrer meg likevel over det enorme alkoholinntaket han ser ut til å ha. Jeg har ikke telt, men det er svært mye fyll i livet hans. Det er kanskje nødvendig for han, men jeg tenker at det fort kan bli hans undergang, slik som med faren. At han klarer å kombinere dette med alt det han gjør for barna, og samtidig all skrivingen, er jo nesten for utrolig. Det kan umulig være sunt. Han er opptatt av alkohol, det er det ingen tvil om. Det går igjen som tema i begge disse to første bøkene, og helt sikkert da i livet hans også.

Så er det jo en etisk debatt på gang om at han utleverer folk. Egentlig syns jeg ikke han er så grusom, selv om han skriver at han nesten er besatt av tanken på hevn over folk som har gjort han vondt. Jeg er betenkt over at noen av historiene hans ikke er mer anonymisert, men det er vel han selv som kommer verst ut av situasjonene han beskriver. Det etiske ved å bruke faktiske navn, er problematisk. Men på tross av det, syns jeg prosjektet hans er spennende, bra, og veldig, veldig massivt.

Han skriver at det er bemerkelsesverdig ved Hamsun sine bøker hvor lite foreldrene er tilstede. Jeg vil si om Knausgård at det er bemerkelsesverdig hvor lite Gud er til stede i disse to første bøkene. Kanskje ikke for andre lesere, men for meg er det oppsiktsvekkende. For Knausgård er på mange måter en svært religiøs person, med sterk pliktfølelse og voldsom samvittighet i forhold til hva som er rett og galt. Jeg forstår nesten ikke at en mann som kan skrive boken En tid for alt, ikke har Gud mer med i sin tankeverden, enn det ser ut til i disse bøkene. Jeg vet ikke om han er ateist, men hans verden er fullstendig tømt for Gudstanker.

562 sider er langt. Skal jeg lese resten? Vet ikke, men jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som står i dem. På sitt beste er det jo umulig å legge bort boka. Noen partier er for detaljerte og lange, men faktisk uten at jeg kjeder meg der. Det største problemet er nok ... det er så mange sider.